Heidi E. Svendsen

Psykologspesialist, satt i ekspertgruppa som har foreslått en ny lov om informasjonsdeling i kriminalitetsforebyggende arbeid

Stian Lid

Forsker/kriminolog, satt i ekspertgruppa som har foreslått en ny lov om informasjonsdeling i kriminalitetsforebyggende arbeid.

En ny lov om informasjonsdeling i kriminalitetsforebyggende arbeid er på høring. Lovforslaget bygger på en viktig juridisk forutsetning: Samtykke fra personen det gjelder, kan som hovedregel ikke brukes som grunnlag for deling av personopplysninger mellom offentlige tjenester for å forebygge kriminalitet. Dette bryter markant med dagens praksis i tjenestene, og kan få store konsekvenser for ansatte i skole, barnehage, helse, barnevern, Nav og politi.

Utredningen foreslår en ny lov som skal gi offentlige tjenester tydeligere regler for når, hvordan og med hvem opplysninger kan deles i kriminalitetsforebyggende arbeid. Vi har sittet i ekspertgruppen bak utredningen. Vi er enige i at dagens regler om taushetsplikt og informasjonsdeling ofte er uklare og vanskelige å bruke. Ansatte kan stå i alvorlige saker hvor de er usikre på hva de kan dele. Vi er også enig i at dagens bruk av samtykke er problematisk fordi samtykke ofte kan oppfattes som «frivillig tvang» for de som samtykker.

Derfor trengs det tydeligere rettslige rammer. Samtidig har vi tatt dissens til lovforslaget slik det er utformet. I høringen mener vi særlig at to spørsmål bør vurderes grundig: Hva betyr det for tjenestene – og for de det skal samarbeides om – at samtykke ikke lenger kan være hovedveien inn i samarbeid? Og treffer lovforslaget de situasjonene og personene tjenestene faktisk møter og trenger å dele informasjon om?

Hva foreslår loven?

Lovforslaget gjelder deling av taushetsbelagte opplysninger og andre personopplysninger for å forebygge tre områder: kriminalitet begått av barn og unge, vold og overgrep i nære relasjoner og voldelig ekstremisme. Forslaget innebærer ikke fri informasjonsflyt. Deling skal bare kunne skje hvis det er nødvendig og forholdsmessig, det skal ikke deles mer enn mottakeren trenger, og delingen skal dokumenteres. Lovforslaget har en egen bestemmelse om medvirkning. Personen opplysningene gjelder, skal så langt som mulig informeres, høres og kunne påvirke delingen. Det er viktig. Men medvirkning er ikke samtykke.

Samtykke har vært mer enn juss

Samtykke har i mange tjenester vært en vanlig vei inn i samarbeid. Lærere, behandlere, Nav, fastleger, politi og barnevern har ofte avklart med personen hva som kan deles og med hvem. Slik har samtykke ikke bare vært et juridisk grunnlag, men også en faglig arbeidsform: Vi gjør ikke dette bak ryggen din – vi forsøker å samarbeide med deg.

Hvis samtykke ikke lenger kan være det praktiske hovedgrunnlaget, flyttes tyngdepunktet i vurderingen. Spørsmålet blir ikke først: «Har vi samtykke?» Spørsmålet blir: «Har vi lovhjemmel, er delingen nødvendig og forholdsmessig, og hvordan skal personen informeres og involveres?»

Dette kan være juridisk riktig, men innebærer et stort praksisskifte. Personen kan bli informert og hørt, men likevel ikke kunne nekte deling dersom lovens vilkår er oppfylt. Hvordan påvirker det tilliten til tjenestene, og hva mennesker tør å fortelle? Og hva hvis personen selv ønsker at opplysninger deles, skal ikke et samtykke gjelde da heller?

Loven må passe bedre med praksisfeltet

Vår dissens gjelder også hvordan lovforslaget er bygget opp. Flertallet foreslår at loven avgrenses til de tre kriminalitetsområdene nevnt over. Dette er viktige områder, men bekymringer i praksis kommer sjelden ferdig sortert.

En 16-åring kan selge narkotika og true andre, samtidig som han presses av voksne i et kriminelt nettverk. Er han utøver eller utsatt? Han kan være begge deler. Lovforslaget er tydeligst når han forstås som den som kan begå kriminalitet, men mindre tydelig når han trenger beskyttelse – eller når det bør deles opplysninger om de voksne som utnytter ham.

Tilsvarende kan seksuelle overgrep mot barn behandles ulikt etter hvem overgriperen er. Overgrep fra et familiemedlem kan omfattes av loven. Det samme overgrepet fra en trener, lærer eller annen tillitsperson kan falle utenfor da det ikke er innenfor nære relasjoner. Skaden kan være like alvorlig. Forskjellen er relasjonen til overgriperen.

Vi mener at departementet bør vurdere en lov som tar utgangspunkt i handlingen og faren for skade, heller enn å kreve at ansatte plasserer sammensatte bekymringer i forhåndsbestemte kategorier slik det foreliggende forslaget foreslår.

Loven bør omfatte forebygging av alvorlig vold, seksuallovbrudd og alvorlige former for utnyttelse, tvang og kontroll. Den bør også tydelig definere hvilke personer det skal kunne deles informasjon om: både personen som kan begå kriminalitet, den som står i fare for å bli utsatt, og den som rekrutterer eller utnytter andre.

Dette bør høringsinstansene vurdere

Vi håper profesjonsforeninger, kommuner, direktorater, tilsynsmyndigheter, brukerorganisasjoner, forskningsmiljøer og tjenester bruker høringen til å gi innspill til utformingen av loven og beskrive hva lovforslaget vil bety i praksis:

• Hva betyr det for tjenestenes praksis dersom samtykke som hovedregel ikke kan brukes som behandlingsgrunnlag?

• Når kan samtykke fortsatt ha rettslig eller praktisk betydning?

• Omfatter loven tydelig nok både utsatte, utøvere og personer som rekrutterer eller utnytter andre?

• Hvordan utformes lov for informasjonsdeling best for å passe tjenestenes behov, samtidig som det ivaretar personenes personvern?

• Hvilken opplæring, ledelsesforankring og faglig støtte trenger ansatte for å bruke loven riktig?

• Hvordan skal offentlige tjenesters samarbeid med private og frivillige aktører håndteres?

Loven skal både styrke det kriminalitetsforebyggende arbeidet og beskytte borgernes personvern. Da må de som kjenner tjenestene best, bruke høringen til å si tydelig fra om hva som vil fungere i praksis – og hva som ikke vil gjøre det.

Ellen Elster

Fredsarbeider og sosialarbeider 

Sylvia Pankhurst (1882–1960) arbeidet sammen med arbeiderkvinnene på østkanten i London for å bedre levekårene deres. Hun var opptatt av stemmerett for kvinner og at det skulle gjelde for alle kvinner. Hun var feminist og sosialist. Målet var å bedre arbeiderkvinnenes levekår for at de kunne ha overskudd til den sosialistiske og feministiske kampen.

Sylvia Pankhurst var en av døtrene til den mer kjente stemmerettsforkjemperen Emeline Pankhurst. Emeline og Christabel, mor og datter, sto i spissen for den militante kampanjen for stemmerett i organisasjonen WSPU (Women’s Social and Political Union) i begynnelsen av 1900-tallet i England. Det kom til brudd mellom Emeline og Christabel på den ene sida og Sylvia på den andre, blant annet på grunn av politikken. Bruddet kom da første verdenskrig brøt ut. Sylvia Pankhurst ble stadig mer venstreradikal, mens de to andre gikk i motsatt retning.

Arbeid blant immigranter og arbeiderkvinner

Pankhurst startet arbeidet blant den fattige befolkningen på østkanten i London i 1912. Hun var opptatt av å forstå menneskene hun arbeidet sammen med. Derfor bosatte hun seg i denne delen av London for å bli kjent med dem gjennom å delta i livene deres og problemene de slet med i hverdagen. Det var en forutsetning for å minske avstanden.

Kvinnene på østkanten levde i fattigdom og med stor arbeidsløshet. De som var i jobb, hadde elendige arbeidsforhold, jobbet lange dager til elendig lønn. Samtidig hadde de omsorg for barn. Boforholdene var håpløse. De var uten skolering eller utdanning og kunne bli sagt opp med kort varsel. Det var høy grad av alkoholisme som var høyere for kvinner enn for menn. Mange barn ble født utenfor ekteskap og barnedødeligheten var høy. Prostitusjonen blomstret.

Pankhurst etablerte Øst Londons føderasjon for stemmerett (East London Federation of the Suffragettes – ELFS). Organisasjonen krevde langt mer enn stemmerett for kvinner. Den arbeidet også for dagsentra for barn, bedre boliger, sosialisering av husarbeid, billige og gode offentlige restauranter, god helsehjelp, gratis melk for barn, fagorganisering av kvinnelige arbeidere og lik lønn for likt arbeid. ELFS var en lokalavdeling av WSPU.

Kvinners rettigheter

Pankhurst var brennende opptatt av kvinners rett til å stemme. Hun mente at hennes mor og søster kontrollerte WSPU. Det endelige bruddet mellom ELFS og WSPU kom da første verdenskrig brøt ut, da aktivitetene i WSPU opphørte. Christabel og Emmeline erklærte at aktivitetene skulle utsettes og i stedet skulle kreftene settes inn på patriotisk arbeid ved å agitere for verneplikt for kvinner til industrien slik at menn kunne frigjøres for å gå i krigen. Sylvia valgte en helt annen retning.

Sylvia Pankhurst praktiserte sosialistisk og feministisk teori ved å bygge opp en stemmerettsbevegelse og nærmiljø-organisering blant arbeiderkvinner. Hun så sammenhengen mellom feminisme og sosialisme. Hun mente at middelklassekvinnene var for snevre i sitt krav til stemmerett. Hun utfordret mannssjåvinismen i det sosialistiske venstre som overså kvinnekampen, enten det gjaldt stemmerett, likelønn eller seksuell frihet. Fordi hun satte teoriene sine ut i praksis og i mindre grad skriftlig, er hun blitt oversett av både sosialistiske og feministiske historikere.

Pankhurst mente at sosialisme skulle gjennomføres nedenfra og opp, hvor arbeiderne skulle ha kontroll over både industri og regjering. På samme måte skulle kvinners frigjøring komme fra den makta som arbeiderkvinnene sjøl hadde, de skulle organisere seg på arbeidsplassen, i hjemmet og i lokalsamfunnet på egne premisser.

Første verdenskrig

I 1914 brøt krigen i Europa ut. Pankhurst gikk aktivt inn i antikrigsarbeidet i England. Sosialistbevegelsen hadde lenge fordømt kriger som middel for den styrende klassen til å løse problemer på bekostning av arbeiderklassen. Internasjonale sosialistiske partier hadde besluttet at arbeiderne skulle oppfordres til å gå til streik mot krigen dersom den brøt ut. Krigen brøt ut og mange forlot prinsippene.

No-Conscription Fellowship ble dannet, og arbeidet mot verneplikt for menn og mot at kvinner ble skrevet ut til våpenindustrien. Pankhurst ble stadig mer militant i antikrigsarbeidet. Hun argumenterte mot undertrykkende tiltak som regjeringen satte i gang, og hun oppfordret til industriell og militær sabotasje. Samtidig fortsatte hun arbeidet med å bygge opp sosiale velferdsordninger og kvinneorganisering i Øst-London.

Krigens grusomheter og antikrigs propagandaen, påskeopprøret i Irland og den russiske revolusjonen radikaliserte Pankhurst. Innen 1918 var over, var hun ikke lenger en sosialistisk suffragette men en revolusjonær som ville samfunnsendring. Den russiske revolusjonen i 1917 fikk stor betydning. Pankhurst ble aktiv i den nasjonale og internasjonale arbeiderklassebevegelsen og tok et klart antikolonialistisk standpunkt og erklærte sjølstyre for Irland og India.

Arbeiderrådene som oppsto, var i tråd med Pankhursts sosialisme og feminisme. Hun hadde en sterk tro på lokalsamfunnskontroll. Dette ble reflektert i arbeidet hennes på Østkanten, hvor hun kjempet for lokal kontroll av matdistribusjonen, velferd, hjelpeorganisasjoner og barnesentra. Hun reagerte på at de mange sosialistiske skriftene og bøkene om organiseringen av det sosialistiske samfunnet, som ikke diskuterte arbeiderkvinnenes og husmødrenes rolle. Pankhurst mente at kvinnene måtte organisere seg sjøl og familiene deres og hjelpe til i den generelle kampen for arbeiderklassen for å kunne overvinne regjeringens makt. Hun mente at kvinnearbeid i hjemmene måtte sosialiseres. Her var hun på linje med Alexandra Kolontaj. Hun var aldri inne på at menn og kvinner kunne dele på husarbeid og barneomsorg. De få kvinnene som tok opp dette, ble beskyldt for å privatisere disse oppgavene. Dette var heller ikke et tema blant feminister på denne tida.

Avslutning

Sylvia Pankhurst sto for feminisme, sosialisme og antimilitarisme. For å sette dette ut i livet, gjennomførte hun radikalt sosialt arbeid. Som antimilitarist så hun hvordan militæret tjente kapitalen og var direkte ødeleggende for arbeiderklassen. Ikke minst tapte arbeiderkvinnene da det ble matmangel og dårligere levekår. Hun var ettersøkt av politiet og ofte fengslet på grunn av meningene sine.

Kilder: Barbara Winslow: Sylvia Pankhurst. Sexual Politics and Political Activism. London & New York 2021