Anneli Høiland 

Sosionom, tilsynsperson ved samvær i barnevernstjenesten og fagansvarlig for opplæring av frivillige i hjelpetelefonen til organisasjonen for barnevernsforeldre

Jeg synes det fremmes for lite om barnevernsforeldre i media og sosiale medier. Selv om barn og ungdom er de aller viktigste, tilhører begge en sårbar gruppe. Begge parter har stått i vanskelige situasjoner. I tillegg står de i et spenningsfelt med hverandre. Vi bør også kunne gi bedre hjelp til foreldrene i møte med barnevernet. Vi må forstå belastningen av vår egen rolle.

Det er vår jobb, innenfor systemet, å kunne bidra til at foreldre blir fanget opp og får støtte og hjelp til selv å kunne være de beste bidragsyterne for barna sine. De som står i en omsorgsovertakelse opplever mye sorg og smerte, og noen også avvisning fra egne barn. Dette er et traume for foreldre på lik linje med de yngste. Et traume vi bør ta hensyn til. Det kan være en stor skam, og det er som oftest en stor byrde.

Som medmennesker bør vi kunne vise omtanke, forståelse og rom for sorgen og smerten, og bidra til å fjerne stigma og tabuer. Realiteten er at behovet for hjelp fra barnevernet kan skje de fleste av oss, også med omsorgsevnen intakt. Hjelpen blir langt enklere å ta imot om man ikke møtes med et dømmende blikk. En omsorgsovertakelse er siste steg og noe vi helst forsøker å unngå. Barn og foreldre skal helst høre sammen. Likevel er det mange skjebner som går igjennom dette i Norge.

Det skapes konspirasjonsteorier og det skapes hat og forakt, men dette er mennesker som har opplevd et traume. Det er mye frustrasjon og det gir mye sinne. Dette må få utløp et sted. Jeg tenker da spesielt på omsorgsovertakelser. Det bør kunne bli et mer uavhengig og mer standhaftig tilbud utenfor barnevernet, hos for eksempel familievernkontoret. Selv om dette tilbudet finnes, er mange skeptisk mot stat og kommune. Likevel er det mennesker i krise med behov for støtte og hjelp.

Barnevernstjenesten blir en todelt rolle mellom makt og hjelp, og det skaper en brist i forhold til å kunne klare å støtte opp godt nok. Vi er både den dømmende makten og den veiledende hjelpen. Det er et skjæringspunkt som krasjer. Foreldre etter en omsorgsovertakelse er ofte noe forlatt til seg selv. Organisasjonen for barnevernsforeldre har i den sammenheng som uavhengig aktør opprettet en hjelpetelefon med samarbeid fra Rådet for psykisk helse og Stiftelsen DAM med midler også fra Bufdir. Nummeret dit er 09215. Det trengs mer, men dette er en start.

I arbeidet med ny barnevernslov ble det foreslått obligatorisk oppfølging av foreldre fra familievernkontoret i form av blant annet samtalegrupper, men dette ble ikke tatt videre fra forarbeidene. Foreldrene ble tilsidesatt til fordel for barna. Jeg oppfordrer derfor familievernkontorene over hele landet til å sette opp samtalegruppe for foreldre i møte med barnevernet. Det kan gjøres til et ufarlig rom å dele i, om man er taktisk med måten man går fram på for å møte mennesker med en tillitsbrist til systemet. Dette er ofte mennesker i vanskelige livssituasjoner og det finnes løsninger for å gjøre ting noe enklere for dem. Realiteten er at jo bedre vi styrker foreldre jo mer sannsynlig blir en tilbakeføring, og ikke minst jo bedre blir kontakten mellom foreldre og barn. De skal ha hverandre livet ut. Formålet er jo ikke splittelse, formålet er gjenforening.

Morten G. von Krogh

Virksomhetstillitsvalgt FO Nav Stat

Regjeringen har satt ned et ekspertutvalg som skal gjennomføre en helhetlig gjennomgang av Nav. Det er i utgangspunktet både nødvendig og positivt. Nav forvalter noen av velferdsstatens mest sentrale ordninger, og berører livene til hundretusenvis av mennesker hvert eneste år. Nettopp derfor er det vanskelig å forstå at verken ansatte, tillitsvalgte eller brukergrupper er gitt plass i utvalget.

Hvordan kan man gjennomføre en «helhetlig» gjennomgang av Nav uten å inkludere dem som faktisk kjenner systemet fra innsiden – og fra utsiden?

Nav er ikke bare et forvaltningsorgan. Det er et møtepunkt mellom stat og innbygger, mellom regelverk og livssituasjon, mellom politiske vedtak og menneskelige konsekvenser. Ansatte sitter med førstehåndskunnskap om hvordan regelverk fungerer i praksis, hvor skoen trykker, og hvilke systemer som hemmer eller hjelper god oppfølging. Tillitsvalgte kjenner arbeidsbelastning, kompetansebehov og organisatoriske utfordringer. Brukerorganisasjonene representerer dem som står midt i systemet – ofte i sårbare livssituasjoner.

Å utelate disse stemmene gir et inntrykk av at gjennomgangen først og fremst skal være en teknokratisk øvelse, snarere enn en reell vurdering av hvordan Nav fungerer i praksis.

Det er ikke mangel på ekspertise i akademia eller forvaltningen. Men Nav er et komplekst system hvor implementering, skjønnsutøvelse og brukermøter er avgjørende for resultatene. Reformhistorien i offentlig sektor viser gang på gang at endringer som utvikles uten bred forankring, ofte møter motstand, misforståelser eller utilsiktede konsekvenser. Legitimitet er ikke noe man vedtar – det bygges gjennom involvering.

Når ansatte og brukere holdes utenfor, svekkes også tilliten til prosessen. Det kan skape en opplevelse av at konklusjonene allerede er gitt, og at gjennomgangen primært skal bekrefte politiske prioriteringer. I en tid hvor Nav allerede er under betydelig press – både når det gjelder arbeidsmengde, kompleksitet i regelverk og forventninger til effektivitet – burde regjeringen være ekstra opptatt av å sikre bred medvirkning.

Det handler ikke om å fylle utvalget med «interessegrupper» for syns skyld. Det handler om å anerkjenne at kunnskap finnes på flere nivåer: faglig, praktisk og erfaringsbasert. En helhetlig gjennomgang krever alle tre.

Regjeringen har fortsatt mulighet til å justere kursen. Enten ved å supplere utvalget med representanter fra ansatte og brukerorganisasjoner, eller ved å etablere formelle og forpliktende arenaer for medvirkning underveis i arbeidet. Hvis målet er et bedre Nav, må også de som jobber i Nav – og de som er avhengige av Nav – få være en del av løsningen.

En helhetlig gjennomgang av Nav med påfølgende anbefalinger om konkrete tiltak uten Nav, risikerer å bli nok et eksempel på at man forsøker å forbedre systemet på avstand. Det fortjener verken de ansatte eller brukerne. Og det fortjener heller ikke velferdsstaten.