Marit Hilstad, Arnstein Rønning torpet, Inge K. Solem, Roger A. Hammer og Kristian Brandal

Styret i FO Bufetatklubben, Region Midt

I valgkampen har det vært hyppige referanser til såkalte «svenske tilstander», og debatten mellom høyre- og venstresiden har til tider vært preget av en skarp retorikk. De siste månedene har vi vært vitne til en alvorlig utvikling, der internasjonale kriminelle nettverk har fått fotfeste i Norge og utnyttet sårbare barn og unge til å begå alvorlige voldshandlinger og terrorlignende forbrytelser.

Regjeringen og sentrale politikere opplever nå et betydelig press for å iverksette tiltak mot denne utviklingen. De foreslåtte løsningene synes å gå i retning av økt bruk av lukkede institusjoner, utvidet adgang til innsyn i barns mobiltelefoner, samt lengre fengsling av mindreårige. Barne- og familieminister Vågslid varsler nå at alle institusjoner skal få denne muligheten.

Slike tiltak kan få omfattende konsekvenser for det miljøterapeutiske arbeidsmiljøet i våre institusjoner for barn og unge, og spesielt for det psykososiale arbeidsmiljøet til miljøterapeuter i barnevernsinstitusjoner.

Med regjeringens forslag er det sannsynlig at antallet konfrontasjonssituasjoner mellom miljøterapeuter og barn/unge vil øke. Erfarne miljøterapeuter vil kunne se at det kan medføre mer krevende og truende situasjoner, flere trusler og økt forekomst av vold mot ansatte.

De færreste politikere eller byråkrater har innsikt i den faktiske situasjonen i barnevernsinstitusjonene, og kan derfor vanskelig forutsi konsekvensene av et strengere regime for de ansatte som arbeider direkte med barn og unge. Fagorganisasjoner og tillitsvalgte/verneombud bør derfor lyttes til, og være med i diskusjonene. Det er grunn til å anta at institusjonene per i dag ikke er tilstrekkelig rustet til å håndtere en slik omstilling.

Løsningen bør ikke være å innføre ordninger som gir risikotillegg for å møte de nye utfordringene. I stedet må fokuset rettes mot arbeidsmiljø, bemanning og sikkerhet for de ansatte. Det er avgjørende å anvende tilgjengelig kunnskap for å sikre god ivaretakelse av barn og unge i sårbare situasjoner. Vi må unngå å etablere institusjoner som baserer seg på isolasjon og straff, og som primært har til hensikt å beskytte samfunnet mot barn og unge i denne gruppen. Målet må være å utvikle institusjoner som har rehabilitering og normalutvikling som hovedformål.

Ann Christin Nilsen og Ove Skarpenes

Professorer i sosiologi, Universitetet i Agder

Utenforskapet vokser, sies det, og man kan falle utenfor på mange vis: Ved bekymringsfullt skolefravær, ungdomskriminalitet, psykiske helseplager, å stå utenfor utdanning og arbeidsliv, ha dårlige skoleprestasjoner, ikke være integrert eller være i risiko.

I juni kom stortingsmeldingen Tro på framtida – uansett bakgrunn. Stortingsmeldingen har som målsetting at alle barn skal få en god start på livet, gode oppvekstvilkår og gode muligheter for utvikling og læring, uavhengig av deres sosiale bakgrunn.

Her står det at regjeringen blant annet vil «styrke kunnskapsgrunnlaget om årsakssammenhenger og effekter av tiltak som er rettet mot barn og unge med lav sosioøkonomisk status, og bidra til at kunnskapen blir tatt i bruk».

Iveren etter å få på plass tiltak og utvikle metoder med sikte på å løse langvarige og komplekse samfunnsutfordringer som utenforskap er et påfallende trekk ved vår samtid. Man skal investere i barndommen – både for å sikre den enkeltes fremtidsmuligheter og nasjonens konkurranseevne.

Dette har bidratt til en utstrakt bekymringsindustri, der man ved hjelp av statistikk, sjekklister og kartleggingsredskaper skal avdekke bekymringsbarn og sette inn målrettede tiltak, gjerne allerede før problemer har oppstått.

Det etableres tiltak, prosedyrer og virkemidler ovenfor barn og unge som står i fare for å falle utenfor.

Språket beskriver på den ene siden tiltakene og barna i risikosonen, men samtidig skaper det også en bekymringskategori om barn. Ved å styrke «laget rundt barnet», rette inn innsatsen mot «de 1000 første dagene», kan man sikre at barn får «realisert sitt «potensial» og kanskje forhindre at «fattigdom går i arv» eller at unge utvikler «bekymringsfullt skolefravær». 

Med støtte fra ekspertutvalg utvikles kunnskap som legges til grunn for politiske prioriteringer, samtidig som visse fraser, som de vi har nevnt over, sementeres som etablert kunnskap.

Utenforskap har ofte økonomiske og sosiale årsaker, men i stedet for å gjøre noe med slike strukturelle årsaker blir problemer individualisert og tiltak settes inn mot barnet og familien. Vi tror ikke utenforskapet primært løses ved å fikse individer eller familier, slik mange av dagens tiltak tar sikte på.

Når utenforskap blir et problem med den enkelte eller familien, samles det inn kunnskap som brukes til å klassifisere og kategorisere. Denne kunnskapsprosessen har performativ kraft, og den får betydning for hvordan «de utenforskapte» forstås – av storsamfunnet, av profesjonelle og hvordan de forstår seg selv.

Ønsket om å hjelpe dem som kan bli, eller er utenfor, kan paradoksalt nok bidra til å skape utenforskapet. I et slikt lys er det problematisk at så mye av ressursene til forskning og kunnskapsutvikling er preget av en individrettet tiltaksiver, der målsettingen er å finne ut hva som virker. I beste fall er det kortsiktig, i verste fall skaper dette nye avvik. Skal utenforskapet bli mindre, bør man heller gjøre innenforskapet større.

Det problematiseres sjelden at kunnskap ikke bare beskriver virkeligheten, men former den. Slik kan utenforskap opprettholdes – og skapes – nettopp slik problemet beskrives og av de tiltakene som iverksettes for å forebygge utenforskapet.

I boka Det samfunnsskapte utenforskapet diskuterer vi og 13 andre samfunnsvitere sentrale spørsmål knyttet til kunnskap om ungt utenforskap. Slik vi ser det er et av problemene med tiltaksiveren er at den sjelden retter seg mot strukturer på samfunnsplan, men mot enkeltindivider og deres familier.

På mange måter er det forståelig. Strukturer er seige og vanskelige å endre. Sagt på en annen måte – og her låner vi en metafor av to kapittelforfattere i boka – det kan være enklere å samle vannet i bøtter når det drypper fra taket enn å fikse taket. Det kan riktignok være både nødvendig og nyttig på kort sikt, men man kommer ikke utenom at problemet består dersom man ikke også fikser taket.