Silje Therese Venøy

Ufør og lever med konsekvensene av diagnosen RAD

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her. Kronikken er basert på skribentens egne opplevelser.

Jeg fikk diagnosen Reaktiv tilknytningsforstyrrelse (RAD) da jeg var 11 år gammel.

Det er en diagnose som et barn kan utvikle etter langvarig omsorgssvikt i de første leveårene.

Mange tror at traumatiserte barn alltid er sinte, urolige eller utagerende. At de gråter mye, havner i konflikter eller har vansker med å følge regler. Det er en myte.

Jeg fikk diagnosen kort tid etter at jeg ble flyttet i fosterhjem. Den ble ikke satt fordi jeg var sint, utagerende eller vanskelig.

Jeg var stille, skoleflink og pliktoppfyllende. Men jeg var også unnvikende, emosjonelt avflatet og redd for nærhet.

Jeg var barnet som aldri gråt, som aldri protesterte, og som nesten ikke snakket. Barnet som ikke viste smerte, selv når jeg falt og skrapte opp knærne til blods eller sølte glovarm suppe over meg.

Jeg søkte aldri trøst. Ikke fordi jeg ikke trengte den, men fordi kroppen min hadde lært at den ikke fantes.

Da jeg som 11-åring ble tatt ut av hjemmet og flyttet i fosterhjem, var jeg livredd. Mange tenker at historien slutter den dagen et forsømt barn blir tatt ut av hjemmet sitt, at redningen begynner da.

For meg var det begynnelsen på en ny og svært krevende periode i livet mitt. Jeg flyttet inn hos en familie jeg møtte for første gang et par dager tidligere.

Hele livet mitt ble snudd opp ned over natten.

Jeg var livredd for alt det nye og bekymret meg mye for dem som var igjen hjemme. Gjennom hele barndommen hadde jeg forsøkt å passe på foreldrene mine.

Det eneste jeg ønsket, var å flytte hjem igjen. Ikke fordi hjemmet mitt var trygt. Men fordi det var det eneste livet jeg kjente.

Det er kanskje vanskelig å forstå hvorfor et barn som har blitt utsatt for omsorgssvikt, fortsatt ønsker å beskytte foreldrene sine.

Mange tror at barn som lever under alvorlig omsorgssvikt ønsker å bli reddet. Slik er det ofte ikke. Barn har en grunnleggende lojalitet til foreldrene sine, også når de ikke får den omsorgen de trenger.

For mange blir det å beskytte foreldrene, skjule det som skjer hjemme og late som alt er bra, en del av overlevelsen. De kan bære på sterk skam, skyldfølelse og frykt for hva som vil skje dersom noen får vite sannheten.

Sånn var det også for meg.

Jeg tror ikke foreldrene mine bevisst ønsket å skade meg.

Omsorgssvikten fikk enorme konsekvenser for livet mitt. Samtidig har jeg aldri klart å klandre dem.

Diagnosen sier derfor først og fremst noe om barnets erfaringer, ikke noe om foreldrenes intensjoner.

Det å bli tatt ut av hjemmet man har bodd i hele livet og bli flyttet til fremmede mennesker, kan være en enorm belastning for ethvert barn.

For et barn med RAD, som allerede hadde lært at voksne ikke var trygge, ble det enda mer overveldende.

I fosterhjemmet opplevde jeg at jeg ble misforstått. Jeg opplevde at jeg ble presset til å snakke og til å vise følelser. Det klarte jeg ikke.

Jeg klarte ikke å sette ord på frykten som overveldet kroppen min til enhver tid. Jeg hadde ingen måte å forklare hvorfor jeg var som jeg var.

Som voksen kan jeg forstå at de opplevde situasjonen som frustrerende og vanskelig. Men som barn opplevde jeg bare reaksjonene deres som enda en bekreftelse på det kroppen min allerede hadde lært:

Det var noe grunnleggende galt med meg.

Jeg trengte ikke noen som kunne presse meg til å snakke. Jeg trengte noen som kunne tåle stillheten min. Noen som kunne vise meg, dag etter dag, at de ikke kom til å gi opp.

I stedet opplevde jeg at måten jeg ble møtt på gjorde den grunnleggende utryggheten enda sterkere.

Mitt andre fosterhjem ga meg noe jeg aldri hadde opplevd før: en opplevelse av at voksne kunne være trygge.

De presset meg aldri til å snakke, som gjorde at jeg etter hvert klarte å snakke. Jeg klarte gradvis å la dem komme nærmere meg, både fysisk og psykisk.

Men det var nok også krevende for dem å ha omsorg for et barn med alvorlige tilknytningsskader. Etter hvert som jeg begynte å føle meg tryggere, kom også behovene mine mer fram:

Nærhet, trøst og bekreftelse. Men kort tid etter kunne jeg trekke meg unna igjen. Den vekslingen var ikke et valg, og ikke noe jeg hadde kontroll over. Den var et uttrykk for tilknytningsskadene mine.

Jeg hadde i tillegg sterk angst, og slet med å være på skolen og andre steder der det var mennesker.

Etter en stund begynte jeg også å slite med selvskading, selvmordstanker og spiseforstyrrelser.

Det tror jeg gjorde det vanskelig for fosterfamilien min å stå i.

Jeg gikk rundt med en konstant frykt for at også de skulle gi meg opp og sende meg videre.

Jeg tror ikke reaksjonene deres nødvendigvis kom fordi de ikke brydde seg om meg. Jeg tror mange av dem kom fordi de ikke visste hvordan de skulle hjelpe.

Men som et barn med alvorlige relasjonstraumer traff reaksjonene deres akkurat de sårene jeg allerede bar på.

Jeg er takknemlig for de første årene fosterfamilien ga meg. De viste meg en form for omsorg jeg aldri hadde opplevd før.

Samtidig tror jeg at det å få oppleve den omsorgen, for så å gradvis miste den igjen, også satte dype spor i meg.

Litt etter litt la jeg lokk på alle de sidene som hadde kommet fram de første årene hos dem.

Jeg gikk tilbake til å være hun jeg var før jeg kom til dem: Den stille, emosjonelt frakoblede jenta, som holdt alle på avstand og som ikke var i kontakt med kroppen sin.

I dag er jeg voksen, og har ingen kontakt med mine tidligere fosterforeldre. Jeg har ikke lenger Reaktiv tilknytningsforstyrrelse på papiret, men det betyr ikke at konsekvensen av diagnosen er borte.

Den alvorlige omsorgssvikten og alle relasjonstraumene, inkludert årene i fosterhjem, har fortsatt å prege livet mitt. Jeg lever i dag med kompleks PTSD, kronisk dissosiasjon med depersonalisering og derealisasjon, og en engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Jeg strever fortsatt med å stole på mennesker, be om hjelp, og ta imot omsorg.

Jeg har ingen nære relasjoner, og synes all nærhet til andre mennesker er vanskelig. Samtidig er det deler av meg som fortsatt lengter intenst etter nærhet og omsorg, etter noen som holder ut med meg og blir værende.

Noen ganger føles det som om kroppen fortsatt lever i en barndom som for lengst er over. Jeg kan ikke forandre det som skjedde. Men jeg håper historien min kan bidra til at andre barn blir møtt på en annen måte enn jeg ble.

Jeg håper at barnevernet og andre som jobber med barn kan forstå at også stille, skoleflinke og pliktoppfyllende barn kan bære på dype traumer. At også dette kan være en overlevelsesstrategi.

Barn skal kunne vise følelser. De skal kunne gråte når de er lei seg, protestere når noe er urettferdig, bli sinte når grensene deres blir overskredet, søke trøst når de er redde og vise glede når de føler seg trygge. Det er en grunn til at et barn slutter å gjøre dette.

Et barn som nesten aldri gråter, aldri protesterer, aldri søker trøst og aldri viser smerte, er et barn som ikke har det bra.

Jeg skulle ønske noen hadde forstått at jeg ikke avviste omsorg fordi jeg ikke ønsket den. Selvskadingen og spiseforstyrrelsen var heller ikke et valg.

Alt var bare mine desperate forsøk på å overleve.

Jeg trengte voksne som ble, igjen og igjen.

Jeg trengte voksne som tålte mine reaksjoner, forsvarsmekanismer og uttrykk.

Jeg trengte voksne som ikke forlot meg da jeg trengte dem som mest.

Jeg trengte noen som holdt ut med meg.

Børge Erdal

Seksjonssjef i Uteseksjonen

Cathrine Sundal Jacobsen

Fagkonsulent i Uteseksjonen

Marlene Møller

Fagkonsulent i Uteseksjonen i Velferdsetaten (Oslo kommune)

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Hva skal til for at ungdom som strever, faktisk vil snakke med oss?

Ungdom i Oslo har svart på dette i en ny brukerundersøkelse om oppsøkende tjenester. Undersøkelsen viser at tillit er avgjørende for om ungdom i det hele tatt ønsker kontakt med oss.

Samtidig er tilliten sårbar, skjør og ofte svekket allerede før første møte.

Dette er et avgjørende funn – også utover oppsøkende arbeid.

Oppsøkende tjenester er et av de viktigste virkemidlene vi har for å nå ungdom som står i fare for å falle utenfor, nettopp fordi de retter seg mot dem som ikke selv oppsøker hjelp.

Men uten tillit når vi ikke fram.

Ungdommene i undersøkelsen peker på rykter, negative erfaringer og forestillinger om hvem utekontaktene er, som grunner til at de holder avstand.

For mange er ikke utekontakten først og fremst en person, men en representant for et system de er usikre på om de kan stole på.

Det utfordrer oss. For gode intensjoner er ikke nok.

Ungdom vurderer oss ut fra hvordan vi møter dem – hvordan vi tar kontakt, hva vi sier, og hvordan vi håndterer det som er vanskelig.

Samtidig gir ungdommene oss tydelige svar på hva som virker. Tillit bygges når voksne bruker tid, viser genuin interesse og møter dem med respekt. De merker forskjellen på om vi er til stede som mennesker – eller bare som profesjonelle.

For oss som jobber i feltet betyr dette at vi må holde fast i arbeidsformer som gir rom for tid, stabilitet og nærvær.

Det utfordrer også systemene rundt oss: Hvordan organiserer vi tjenester som faktisk gir plass til relasjonsarbeid over tid?

Relasjonsarbeid lar seg vanskelig standardisere og måle. Likevel er det en forutsetning for alt annet vi ønsker å oppnå.

Ungdommene beskriver også hvor lett tillit kan svekkes – i små øyeblikk. Når kontakt oppleves som overvåking, når vi går for raskt fram, eller når vi møter ungdom med moraliserende holdninger.

Da kan det som er ment som omsorg, oppleves som kontroll.

Dette er særlig viktig i en tid hvor ungdomskriminalitet og utenforskap preger den offentlige debatten. Behovet for handling er reelt.

Men når vi leter etter løsninger, risikerer vi å overse det ungdom selv peker på som avgjørende.

Ungdommene snakker ikke først og fremst om nye tiltak. De snakker om voksne som ikke gir dem opp, som tror på dem og som blir over tid. Voksne som får dem til å kjenne at de fortsatt har muligheter.

Det er dette som gjør det mulig å komme i posisjon.

De gir oss også klare føringer: Vær åpne om hvem dere er, forklar hva dere gjør, og involver oss før dere deler noe videre. Enkle formuleringer – men med en tydelig forventning om respekt.

Denne undersøkelsen minner oss om noe grunnleggende: Tillit kan ikke forutsettes. Den må bygges – langsomt og over tid. I en hverdag preget av krav til effektivitet og raske resultater er det lett å miste dette av syne.

Men det er nettopp dette arbeidet som gjør oppsøkende tjenester til et virksomt virkemiddel i arbeidet mot ungt utenforskap. Relasjonen er vårt viktigste verktøy og vårt viktigste handlingsrom.

Den gir oss tilgang til å forstå, påvirke og støtte.

Skal vi nå ungdom som står i fare for å falle utenfor, må vi først være noen de kan stole på.