Børge Holden

Psykolog, Sykehuset Innlandet og Habilitering Hadeland

I et innlegg Fontene 13. april kommenterte Magnus V. Ilebrekke min artikkel om positiv atferdsstøtte (PAS) i Fontene nr. 2, 2026. Han skal ha takk for rosende omtale av meg, og for at han ikke går imot mine argumenter for at PAS er «keiserens nye klær». Han kommenterer i stedet min retorikk, og innlegget er mest et forsøk på en diskursanalyse. Jeg har noen kommentarer til hans hovedpoenger.

Ilebrekke misliker at jeg kaller PAS «keiserens nye klær». Det er imidlertid et vanlig uttrykk for å utgi noe uoriginalt for å være originalt, på linje med «gammel vin på nye flasker». I artikkelen forklarer jeg mitt syn på PAS. Det var poenget med å skrive den, og jeg hadde selvfølgelig tatt standpunkt før jeg skrev den. Apropos at jeg skal være opptatt av «posisjonering og beskyttelse», skriver jeg om å beskytte atferdsanalyse mot PAS sin posisjon og makt, som medfører utestenging atferdsanalytikere. Det er ikke bare et «narrativ», og beskyttelse er på sin plass.

Ilebrekke prøver ikke å ta meg i noen usakligheter, manglende argumentasjon eller gale framstillinger av fakta, så hvis jeg polariserer, bør motparten ta sin del av ansvaret, ved å argumentere mot mitt syn i stedet for å fokusere på min retorikk, som er moderat.

Ilebrekke mener at min artikkel kanskje gir lite tilbake til praksisfeltet. Ja, jeg skrev ingen metodeartikkel, men om at det er urettferdig og uhensiktsmessig at PAS får dominere, og atferdsanalytikere altså utestenges. Det er et dårlig bidrag til praksisfeltet. Han lurer også på hvorfor det er så viktig å ta avstand til «selve begrepet», formodentlig PAS. Jeg tar ikke avstand fra PAS, som er atferdsanalyse og generell etikk og sosialpolitikk, men fra at PAS distanseres fra sitt opphav.

PAS er heller ikke kontroversielt, som er vanskelig når PAS er uoriginalt, og må praktiseres innenfor samfunnets rammer. Han mener også at jeg skaper avstand ved å bruke begreper som «aversiv» og «sosial validitet». Det første uttrykket er også brukt innenfor PAS, og i rundskrivet til Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 (KHOL), men jeg liker det ikke så godt selv, og sier og skriver oftest «ubehag». Det andre uttrykket har jeg aldri før fanget opp noen reaksjon på etter å ha sagt og skrevet det i over 30 år. At så kjente ord som «sosial» og «validitet», skal skape avstand, lyder overdrevet, særlig når jeg forklarer hva det betyr.   

Avslutningsvis vil Ilebrekke jobbe sammen og dele kunnskap på tvers, men når noen plasseres i riktige og gale leire, blir det vanskelig å utvikle gode tjenester. Jeg burde ha åpnet for samtale framfor å markere avstand, mener han. Men avstanden er der allerede, ved den posisjonen og makten som PAS har fått, på bekostning av atferdsanalyse. Det deltar jeg gjerne i samtaler om, hvis PAS – miljøet har interesse av det.  

Marie Florence Moufack

Sosionom og medlem av Arbeidsinnvandrerutvalget, som leverte NOU-en Mellom mobilitet og migrasjon

Regjeringen foreslår nå en integreringserklæring som skal tydeliggjøre «krav og forventninger» til flyktninger. Ifølge arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng er det «på tide å tenke nytt» (Regjeringen, 2026).

Men forslaget representerer lite nytenkning. Erklæringen gjentar selvfølgeligheter som at arbeid er viktig, at norsk bør læres tidlig, og at foreldre må sikre barns utvikling og beskyttelse mot vold. Alt dette er allerede nedfelt i lovverket og gjelder alle, uavhengig av innvandrerstatus. Når slike punkter rettes spesielt mot flyktninger, risikerer det å bidra til mistenkeliggjøring, ikke integrering.

Regjeringen understreker dessuten at erklæringen ikke får rettslige konsekvenser: Det er verken straffbart å unnlate å signere eller å bryte punktene i dokumentet.

Dermed står vi igjen med et rent symbolpolitisk grep, uten verktøy som kan løse de faktiske integreringsutfordringene.

NOU 2022:18 Mellom mobilitet og migrasjon tegner et helt annet bilde av hva som hindrer integrering i Norge. Utredningen viser at mange innvandrere møter strukturelle barrierer: dårlige og ustabile arbeidsvilkår, diskriminering, mangelfull norskopplæring og lav samfunnsdeltakelse.

Utvalget anbefaler derfor tiltak som styrket norskopplæring, bedre godkjenning av kompetanse, tydeligere regulering av arbeidslivet og mer systematisk oppfølging fra Nav.

Selv om NOU‑en analyserer arbeidsinnvandrere, viser den til strukturer som også rammer flyktninger: et arbeidsmarked preget av usikkerhet, tjenestesteder med varierende kvalitet og institusjoner som ikke alltid bygger tillit.

Integrering skjer ikke gjennom signaturer. Den skjer når språkopplæring holder høy kvalitet, når arbeidsgivere faktisk ansetter, og når offentlige tjenester møter mennesker med profesjonalitet og likeverd.

Integrering mislykkes sjelden fordi mennesker mangler vilje, og nesten aldri fordi de mangler trusler om straff. Den mislykkes når systemene rundt dem ikke gir stabile, inkluderende og tillitsbaserte rammer.

Hvis regjeringen vil «tenke nytt», må den starte med å lytte til forskningen, ikke lage dokumenter som flytter ansvaret fra systemet til individet.