Christiane Helen Moi

Barnevernspedagog med mastergrad, selvtitulert brukerspesisialist arbeidssøker

«Det er vel ingen hemmelighet at folk med en vanskelig barndom søker seg til barnevernsyrket». Dette sa en ung dame, knapt 20 år, i starten av barnevernsstudiet. Medstudenten min. Jeg følte lettelse. Var det flere som meg? Det var iallfall en. Det var hun. Det var meg. Og det var ingen hemmelighet.

Hva de andre hadde av bagasje, det vet jeg ikke. For alt jeg visste var de bunnsolid trygge.

Foreleser kunne dog si det stikk motsatte. Slikt som; «de dere skal jobbe med har hatt det helt annerledes enn dere», de har opplevd noe annet». En åpenbar «tatt for gitt het» om at studentene som satt foran foreleser var en type mennesker, en gruppe med noenlunde samme forutsetninger. En gruppe uten de dramatiske problemene. Det var; de trygge.

Derimot de andre; «De som ikke har statistikken på sin side, de som ikke tar høyere utdanning. Barnevernsbarna som faller av. De dere skal hjelpe. Der dere skal gjøre en endring. Dere».

Men hvem var da jeg?

Bordet har to sider. Den trygge siden. Den siden med utgang bak. Den med knapp under bordet. Den med navneskilt. Den fullstendig uoppnåelige siden.

Den siden «vi sliterne» bare ikke kan bli. For det er noe annet og ukjent. Og det skinner på ett vis. Det skinner sånn magisk av det, at vi bare ikke kan identifisere oss med det. Og skal vi? Får vi?

Som student trodde jeg alt var mulig. Jeg trodde på at vi alle har iboende ressurser og potensial. Men trodde systemet det samme? Tror systemet og menneskene som jobber i det at det er mulig å bli trygg, når forutsetningene på ingen måte lå til rette for det fra start? Tror systemet at den som sitter på sliterens stol, at den en dag kan bli en hjelper? Eller er det den ene som skiller seg ut fra statistikken?

Om jeg kan få leke litt med tanken på at brukerperspektivet er essensielt i arbeidet med mennesker. Om jeg kan få hevde at en som har strevd opp de tunge bakker selv, at nettopp den kan være en helt spesiell støtte for den som er i den tunge bakken nå. Om jeg kan få hevde det, ja, da skulle jeg ønske det var lagt mer til rette for denne kunnskapen i utdanning. I jobb. At det ble gitt veiledning på hvordan brukererfaring kunne brukes på en god og hensiktsmessig måte. At det ville være verdifullt. At det var noe å være stolt av.

Er det slik nå? Det kan hende. Jeg vet ikke. Jeg vet det finnes brukerspesialister. Jeg vet. Men hvor mange? Hvor mye vil vi ha?

Jeg tok utdanning for en stund siden, ferdig master 2014. Da var ikke brukerperspektivet verdsatt. Ikke slik at jeg forsto det i alle fall. Ikke eksplisitt. Og heller ikke nå, iallfall ikke en barnevernspedagog med brukererfaring og hull i CV. Det ser ikke bra ut.

Min strategi, underveis i utdanning, ble etter hvert å legge bånd på det, gjemme det. Forsøke å bli som dem, de på den andre siden, du vet.

Konsekvensene? Det gjorde meg streng. Så innmari streng. Det gjorde at jeg utviklet en nulltoleranse mot «feil» hos foreldre. Både hos andre, men også hos meg selv. Det strenge barnevernsblikket. Det perfekte. Og det helt motsatte. Og ingenting imellom. For hva hadde vel jeg å sammenligne med, annet enn bøkene, og min egen skrukkete barndom? Skillet mellom «barn i risiko»- og de trygge.

Jeg ble stående imellom, i spagat. Jeg kunne umulig holde. Ikke som barnevernspedagog. Og ikke inne i meg selv. Når kunne jeg være god nok? For det trygge er uoppnåelig for den grunnleggende utrygge, med altfor mye kunnskap. Det trygge er magisk og uten nyanser.

I alle fall for barnevernspedagogen med master i en vanskelig barndom.