Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

Den smilende rogalendingen med det store, røde håret har vært nestleder i FO i halvannet år. Der har hun blant annet som oppgave å forhandle lønn for sosialarbeidere som jobber i staten. Men det må vi komme tilbake til.

For på Instagram er hun bedre kjent som strikkejannicke.

Så da er det vel naturlig å ta intervjuet med FOs nestleder på en strikkekafé? Det skal vise seg å være lettere sagt enn gjort. I øsende regnvær blir vi drevet fra skanse til skanse i Oslos gater. Fullt overalt. Til slutt finner vi ly på en burgerrestaurant.

– Det går fint an å strikke her også, slår Jannicke Larsen fast og bestiller seg en kyllingburger og drar fram strikketøyet.

Hun forklarer at mat og strikking er en dårlig kombinasjon. Derfor har hun en egen ostepop-klype hjemme for å holde hendene rene mens hun nyter lørdagskosen.

Strikkenerd

I FO-kretser er hun mest kjent som tillitsvalgt i Kriminalomsorgen gjennom mange år og etter hvert topptillitsvalgt. Men strikkingen har vært en rød tråd gjennom livet. Nå har det gått så langt at vennene beskriver det som nerding.

– Ja, jeg er nok litt nerd. Men det tenker jeg er positivt, ler Larsen.

Hun er med i en strikkegjeng som møtes til strikketreff, drar på strikkefestivaler og sender tusenvis av meldinger om oppskrifter, farger og jeg vet ikke hva.

Jannicke Larsen drar fram strikketøyet når hun har mulighet.

Simen Aker Grimsrud

Etter at Jannicke ble nestleder i FO og tilbringer store deler av ukedagene i hovedstaden, begynte hun å arrangere digitale strikketreff for å holde kontakten med gjengen i Rogaland.

Sosionomen er ikke alene om å strikke i FO og resten av fagbevegelsen. Hun har bitt seg merke i at det er vanlig å strikke på møter og har skjønt at det er delte meninger om fenomenet.

– Jeg jobbet 17 år i kriminalomsorgen, og jeg har aldri sett noen sitte å strikke i et møte. Jeg ble litt overrasket første gang jeg så det, sier hun.

Det har hendt at hun selv har strikket i fagforeningsmøter Hun tror de som gjør det får med seg mer av møtet enn de som sitter med hodet i mobilskjermen.

– Man blir veldig skjerpet når man strikker. Men det er nok noen som tenker at de sitter i sin egen verden, og det kan nok være provoserende for noen.

Simen Aker Grimsrud

Startet i psykiatrien

Jannicke Larsen bryr seg om andre mennesker. Datteren forteller at moren kan få fysisk vondt av å se andre ha det vondt.

Det er kanskje naturlig at hun ble sosialarbeider.

– Det var ingen selvfølge. Egentlig ville jeg bli journalist!

Men hun hadde ikke gode nok karakterer til å komme inn på studiet. Hun studerte IT, men det var først da Jannicke bladde i pensumbøkene til venninnen, at hun bestemte seg for å bli sosionom.

– Jeg syntes de bøkene var mer spennende. Jeg skjønte at jeg måtte jobbe med folk.

Som nyutdannet sosionom søkte hun seg jobb i psykiatrien, på en gård i Valdres som drev med miljøterapeutisk arbeid.

– Nå kan jeg tenke at det var galskap å begynne i en så omfattende stilling så tidlig …

Hun har alltid vært uredd. Ei venninne kaller henne en Pippi Langstrømpe-type som alltid går på med friskt mot.

Kjørte søppelbil

– Jeg var renovatør i mange år. Det var en drømmejobb!

– Renovatør?

– Ja, jeg jobbet på «bossbilen» i feriene i flere år. Vi startet halv seks om morgenen.

Jobben fikk hun etter videregående gjennom faren som jobbet i kommunen. I seks år hang hun etter søppelbilen, hoppet av og på og tømte søppeldunker hos folk i Sandnes. I starten var Jannicke den eneste jenta.

Det var tunge løft og et tøft miljø. Men jobben føltes meningsfull.

– Og jeg hadde fantastiske kolleger.

Hun jobbet i renovasjonsetaten også sommeren etter at hun var ferdig utdannet sosionom. Der hadde Jannicke en kollega som ikke var spesielt begeistret for verken sosialtjenesten eller sosionomer.

– Det står respekt av at du står med oss på «bossbilen» når du er sosionom, sa han til meg.

Jannicke ler når hun tenker tilbake på det.

Hun har ikke glemt hvor hun kommer fra. Hvis det er en varm sommerdag og hun er hjemme når renovatørene kommer, løper hun ut med en is til dem.

– Det er viktig at vi takker folk i yrker som kanskje ikke får den hederen de fortjener.

– Jeg så hva alkoholen gjør

I løpet av sine år i Kriminalomsorgen var hun den som møtte alle de straffedømte med åpent sinn. En tidligere kollega forteller at Larsen aldri sa nei til å jobbe med de mest utfordrende personene.

– Jeg kan telle på én hånd folk jeg har mislikt i løpet av tiden i Kriminalomsorgen. Det handler om å skille på person og handling.

Da hun jobbet i Friomsorgen, som har ansvar for gjennomføring av blant annet samfunnsstraff, møtte hun mange folk som deg og meg.

– Det var folk som hadde kjørt for fort og som kom med stresskofferten og skulle ut på jobb i Statoil igjen. Jeg likte best å jobbe med dem som slet mest, de jeg kunne hjelpe til et bedre liv.

Mange av dem hun jobbet med var dømt for kjøring i rus. Da Jannicke Larsen selv fikk en datter for 20 år siden, bestemte hun seg for at ungene ikke skulle se henne påvirket av alkohol.

– Jeg har sett hva alkoholen gjør med folk og familier. Barna mine skulle aldri se meg rusa.

Hun elsket jobben i Kriminalomsorgen, men da hun kom tilbake etter en sommerferie for et år, kjente hun at begeret var fullt. I løpet av sommeren hadde to personer hun fulgte opp, gått bort.

– Jeg kjente at det var fullt med andre folks vanskelige livshistorier. Du føler deg maktesløs.

Det ble slutten på 17 år i Kriminalomsorgen. Hun jobbet en kort periode som sosionom på sykehus, før hun gikk over til å bli tillitsvalgt på heltid. Både i FO og LO.

– Du har selv gått på en smell i arbeidslivet. Hvordan bruker du det som tillitsvalgt?

– Jeg vet godt hva våre folk står i på jobb. Jeg kjemper for at flere i samfunnet skal forstå verdien av å jobbe med folk. Vi må verdsettes mer, både i tid og penger.

Lønnsgeneral

Nå har Jannicke Larsen makt til å gjøre noe med nettopp det. Hun er den fra FO som forhandler lønn for de ansatte i staten – sine gamle kolleger.

– Det er altså så digg å få være med på, utbryter hun og lyser opp i ansiktet.

– Dere har fått kritikk for at det bare blir lokale lønnstillegg i år?

– Det handler om å gi og ta. Så kan man diskutere om kostnaden for å få på plass én avtale i staten var for høy, men jeg er fornøyd med det vi fikk til, sier Larsen.

Hun har fått tilbakemelding fra flere medlemmer om at det føltes urettferdig når de ulike fagforeningene hadde ulik tariffavtale.

– Sånn kunne vi ikke ha det!

Kyllingburgeren er borte. Regnet pisker mot vinduet. Helst skulle hun vært i den nye leiligheten i Sandnes, der mannen og deres tre barn bor.

– Men å få være nestleder i FO er virkelig en drømmejobb, sier hun.

Larsen pakker ned strikketøyet og lar det henge i lufta.

– Nå har jeg sagt drømmejobb om det meste jeg har gjort. Det betyr vel bare at jeg kan trives med mye.