Line Lise Helledal

Leder familievernkontoret Nedre Romerike

Gøril Westborg Smiseth

Leder familievernkontoret Homansbyen, Bufetat, region øst 

Sosionom Anneli Høiland utfordrer i sin kronikk Barnevernsforeldre må få bedre oppfølging alle landets familievernkontor til å sette opp samtalegrupper for foreldre som er fratatt omsorgen for barna sine.

Allerede i 2015 fikk familievernet i oppdrag fra Barne- og familiedepartementet å gi et tilbud til denne målgruppen, og et eget kompetansemiljø har utarbeidet et spesialtilpasset tilbud. Siden da har familievernkontorene over hele landet tilbudt både individuelle samtaleløp og forskjellige gruppetilbud til denne foreldregruppen. 

Vi er enige i at denne gruppen trenger et godt og tilpasset tilbud, som hjelper foreldre til å bli best mulige bidragsytere for egne barn. Men etter 10 års erfaring, er vi usikre på om det er i familievernet vi finner den beste løsningen. 

Et godt tilbud som blir lite brukt 

De få foreldrene som har benyttet seg av familievernets tilbud, gir gode tilbakemeldinger. Det å møte andre foreldre i samme situasjon, oppleves for mange spesielt godt. Det å fokusere på egne ressurser og foreldrerollen sammen med foreldre som har samme opplevelser, kan gi en unik trygghet og følelse av fellesskap. Det kan være et trygt rom for personlig utvikling.  

Samtidig ser vi at tilbudet i liten grad blir brukt. Til tross for informasjonskampanjer og tett samarbeid med barnevernstjenestene og Barne- og familieetaten i Oslo kommune, er det utfordrende å rekruttere nok deltakere til gruppetilbudene, og mange initiativ har blitt avlyst.   

Sammensatte grunner til lav etterspørsel 

For mange foreldre kommer trolig informasjonen om familievernets tilbud på et tidspunkt hvor de ikke er mottakelige for den typen hjelp vi tilbyr. Mange foreldre er i dyp krise, og tilliten til offentlige myndigheter og hjelpeapparatet er på sitt laveste. De har ofte en opplevelse av å ikke forstå grunnen til at barnevernstjenesten har valgt å frata dem omsorgen for egne barn.  

Mange foreldre takker også nei til tilbudet hos familievernet når de forstår hva det går ut på, eller ikke opplever at det er det de trenger. Foreldrene etterspør ofte hjelp til å påvirke vedtak om omsorgsovertakelse eller samvær, skrive rapporter eller få juridisk bistand. Dette ligger utenfor familievernets mandat og myndighet. Det vi kan gjøre, er å hjelpe foreldre med å håndtere situasjonen og bearbeide egne følelser. Hvordan disse foreldrene håndterer egen sorg og smerte, har stor betydning for utøvelse av foreldrerollen og bidragene de kan gi egne barn også etter omsorgsovertakelsen. 

Treffer vi målgruppens behov? 

Den lave utnyttelsen av det tilbudet familievernet har i dag, tilsier at man ikke har truffet det faktiske behovet hos målgruppen. Vi tror derfor ikke at de beste løsningene ligger i familievernet. Foreldre som har mistet omsorgen trenger et mer sammensatt tilbud, tilpasset ulike foreldre i ulike faser og med hjelp fra flere instanser.  

I familievernet har vi engasjerte og kunnskapsrike fagfolk som gjerne er med å diskutere veien videre for å utvikle et tilbud som oppleves mer meningsfylt for denne gruppen av foreldre, og vi bør også drøfte hvilke instanser som er de rette å involvere. For å møte den naturlige skepsisen til stat og kommune, bør både foreldre selv, og kanskje også frivillige organisasjoner, inviteres til dialog om fremtidig tilbud.

Glenn Skogmo

Miljøterapeut Katfoss, Behandling ungdom

Jeg skriver dette som miljøterapeut i Bufetat, med erfaring fra arbeid tett på ungdom med sterke atferdsuttrykk og høy risiko. Ungdommene jeg jobber med nå har alvorlige belastninger knyttet til vold, ran og rus, og samfunnsstraff er en del av hverdagen for alle jeg følger opp.

Nettopp derfor er spørsmål om stabilitet, kontinuitet og færre overganger ikke et organisatorisk sidespor. Det er en del av kjernen i det som kan gjøre behandling mulig.

Problemet er ikke bare hjemler

I den offentlige debatten om barnevernsinstitusjoner blir vold, uro og utrygghet ofte møtt med krav om raskere kontrolltiltak og tydeligere inngripen. Det kan være forståelig når alvorlige hendelser preger nyhetsbildet. Men hvis vi skal diskutere hva som faktisk skaper trygghet over tid, må vi våge å se forbi symboltiltakene.

Spørsmålet er ikke bare hvilke hjemler systemet har. Spørsmålet er hva slags faglig bærekraft institusjonene faktisk har i hverdagen.

For oss som jobber tett på ungdommene, er dette godt kjent: Uro oppstår ikke i et vakuum. Den forsterkes når nye ansatte får for lite opplæring, når erfarne miljøterapeuter får mindre gjennomslag for faglige vurderinger, når dokumentasjonskrav og rapportering spiser tid, og når ledelse i praksis blir mer opptatt av styringssignaler enn av behandlingsmiljø.

Da hjelper det lite å late som om hovedproblemet er mangel på nye virkemidler.

Stabilitet er en del av sikkerheten

Det som ofte mangler, er stabilitet. Færre brudd. Færre overganger. Bedre kontinuitet mellom voksne. Mer tid til relasjon før situasjoner eskalerer.

Dette er ikke «myke hensyn» i kontrast til sikkerhet. Det er selve grunnlaget for sikkerhet i et behandlingsmiljø.

Jeg opplever at noe av det viktigste vi gjør, er å skape forutsigbarhet rundt ungdommer som lever med høy uro, lav tillit og raske skifter i affekt. Når voksne rundt dem skiftes ofte, når overleveringer blir mange, og når hverdagen får flere brudd enn nødvendig, øker risikoen for misforståelser, konflikt og eskalering.

Når vi derimot klarer å redusere unødige overganger og stå mer sammenhengende i oppfølgingen, ser vi ofte bedre flyt, bedre relasjoner og mer presise vurderinger.

Når økonomi styrer organisering

Derfor blir jeg urolig når organisering og arbeidstid i økende grad diskuteres primært som kostnadsspørsmål. I institusjonsbarnevernet handler arbeidstid ikke bare om drift. Den påvirker behandlingsmiljøet direkte: kontinuitet, kvaliteten på overleveringer, teamstabilitet og muligheten til å bygge relasjoner.

Det sentrale spørsmålet er derfor ikke hvilken løsning som ser billigst ut på papiret, men hvilken organisering som best ivaretar ungdommenes behov for stabilitet og færre brudd i hverdagen.

Det betyr ikke at én ordning alltid er riktig overalt. Institusjoner er ulike, og organisering må vurderes faglig. Men dersom stabilitet svekkes primært av budsjettgrunner, uten at arbeidsgiver samtidig dokumenterer hvordan kontinuitet og trygghet skal ivaretas minst like godt i alternativet, er det et kvalitetsinngrep.

Da er det ikke bare en teknisk turnusendring. Det er en endring i selve behandlingsmiljøet.

Ballongledelse og risikoforskyvning

Dette blir ekstra alvorlig når slike endringer skjer som del av en bredere styringslogikk. Mange av oss kjenner igjen det som ofte omtales som ballongledelse: Beslutninger tas høyt oppe, med språk om effektivisering, standardisering og kostnadskontroll, mens konsekvensene bæres av dem som står i situasjonene.

Risikoen blir ikke borte. Den flyttes.

Når styring treffer gulvet, treffer den ikke et nøytralt system. Den treffer ungdom i høy risiko, ansatte i krevende relasjonsarbeid og et miljø der små organisatoriske endringer kan få store konsekvenser i praksis.

Risikoen for økobehandling

Det er i dette spennet begrepet økobehandling blir relevant. Ungdommene får fortsatt et tilbud, men rammene for reell behandling blir trangere. Kontinuitet, relasjonsarbeid, veiledning og faglig refleksjon er ofte noe av det første som svekkes når økonomien strammes inn.

Resultatet kan bli et system som fortsatt ser riktig ut på papiret, men som i praksis nærmer seg oppbevaring.

Ikke fordi ansatte vil det. Men fordi vilkårene for å drive behandling blir dårligere.

Et spørsmål som må stilles

Skal institusjonsbarnevernet være et reelt behandlingsalternativ for ungdom med høy risiko og store behov, må det erkjennes at kvalitet koster. Stabilitet, kontinuitet, kompetanse og faglig ledelse er ikke tilleggsgoder. Det er grunnleggende vilkår for at behandling skal være behandling.

Dette er ikke skrevet som en fasit, men som et bidrag til videre drøfting fra en som står i praksisen. Jeg mener vi må stille et enklere og mer krevende spørsmål samtidig:

Når vi endrer styring, organisering og rammer – hva gjør det med ungdommenes hverdag, og hva gjør det med vår evne til å være de stabile voksne de faktisk trenger?