Marianne Rugkåsa og Ariana Guilherme Fernandes

Institutt for sosialfag, OsloMet

Antirasistisk sosialt arbeid har som utgangspunkt at alle mennesker og grupper er likeverdige og har de samme rettighetene. Dette innebærer å ikke forskjellsbehandle enkeltmennesker og grupper på bakgrunn av etnisitet, kultur, religion eller hudfarge og utseende.

Reell likestilling på alle nivåer i samfunnet er et overordnet mål i antirasistisk sosialt arbeid. Å synliggjøre og bekjempe strukturer og praksiser som virker diskriminerende er derfor grunnleggende.

I henhold til det profesjonsetiske mandatet er sosialarbeidere forpliktet til å arbeide mot urett og for sosial rettferdighet, og de må derfor kunne identifisere og motkjempe strukturer og diskurser som fører til undertrykkende, diskriminerende og rasistisk politikk og praksis. Antirasisme – å aktivt arbeide for å motvirke og bekjempe rasisme – er en grunnleggende forutsetning i sosialt arbeid.

I en norsk og nordisk kontekst har det vært liten oppmerksomhet rettet mot antirasistisk sosialt arbeid. Kunnskap om rasisme og antirasisme har vært lite integrert i praksis, undervisning og forskning. Vi ser derfor et behov for å utvikle profesjonell bevisstgjøring omkring dette.

Sosialt arbeid utøves ikke i et vakuum. Sosialarbeidere og sosialt arbeid inngår i og påvirkes av strukturelle og institusjonelle sammenhenger i samfunnet der rasisme og diskriminering utspilles. Det er derfor nødvendig å situere sosialt arbeid i den rådende samfunnskonteksten.

En grunnleggende forutsetning i antirasistisk sosialt arbeid er å erkjenne at rasisme er et samfunnsproblem og å se hvordan den uttrykkes på omfattende og dyptgripende måter i ulike sammenhenger og situasjoner: i hverdagslige møter mellom mennesker, i offentlige institusjoner som Nav og barnevernet eller i politikk og samfunnsdebatter.

Rasisme innebærer en konstruksjon og hierarkisering av grupper som legitimerer forskjellsbehandling og viser til hvordan noen mennesker eller grupper forstås og behandles som mindre verdt enn andre.

Et maktkritisk perspektiv er grunnleggende for å forstå rasisme fordi rasisme utspilles som en konsekvens av maktutøvelse og sosial praksis. Rasisme er ikke ett fenomen, men flere. Det å forstå hvordan individuell, institusjonell og strukturell rasisme henger sammen og forsterker hverandre er også nødvendig.

Individuell rasisme har gjerne sammenheng med hvordan fordommer, holdninger og stereotypiske forestillinger knyttet til bestemte individer og grupper utspilles i mellommenneskelig samhandling. Institusjonell rasisme oppstår når institusjonelle ordninger, rutiner og praksiser fører til systematisk forskjellsbehandling og diskriminering, for eksempel dersom mangelfulle tolketjenester fører til at noen ikke får likeverdige tjenester. Strukturell rasisme dreier seg om hvordan grunnleggende strukturer i samfunnet bidrar til systematisk forskjellsbehandling, diskriminering og rasisme. Arbeids- og boligmarkedet er her et illustrerende eksempel.

Sosialarbeidere er ikke bare forvaltere av sosial- og velferdspolitikk. De skal også være politiske aktører i kraft av sine posisjoner i velferdsstatens tjenester og virksomheter. Når forhold i samfunnet skaper marginaliserende, diskriminerende og undertrykkende praksiser, har sosialarbeidere i kraft av sitt profesjonsetiske mandat plikt til å si fra og sette det på den politiske dagsordenen, altså å drive politisk påvirkningsarbeid. Dette handler blant annet om å arbeide for endringer i systemer og virksomheter for å sikre at alle får likeverdige tjenester, uavhengig av hvem de er. Å sette rasisme på dagsorden i sosial- og velferdstjenestene og å si fra og handle når systemer eller strukturer bidrar til diskriminering er derfor helt grunnleggende.

Samfunnsdebatten i Norge og i resten av Europa har løpet av de siste tiårene tatt en dreining, hvor det er blitt mer legitimt å ytre høyreradikale synspunkter. Det har ført til en normalisering og mainstreaming av høyreradikale ideer, blant annet gjennom høyrepopulistiske partier. I likhet med mange andre land har Norge tragisk nok hatt flere politisk og rasistisk motiverte drap: Drapene på Eugene Ejike Obiora, Arve Benheim Karlsen, Benjamin Hermansen og Johanne Ihle-Hansen. Det siste drapet i august 2025 – på Tamima Nibras Juhar – griper rett inn i sosialt arbeids profesjon og praksisfelt.

Tamima var miljøarbeider og ble drept på jobb i barnevernet. Dette handler, som mange har påpekt, om manglende sikkerhet og trygghet på jobb. Men det handler også om hvem Tamima var og hva hun representerte. Tamima ble ikke drept bare fordi hun var alene på jobb. Hun ble drept fordi hun var en farget, muslimsk kvinne og alene på jobb. Drapsmannen bekjente seg til høyreradikale ideer og erkjente tidlig at drapet var politisk motivert, med andre ord et rasistisk motivert drap. Drapet på Tamima er et tragisk eksempel på når rasisme får dødelige konsekvenser. Det har kommet fram i mediene at Tamima hadde uttrykt at hun var redd for å være på jobb alene med ungdommen. Vi vet lite om hvordan dette ble fulgt opp av arbeidsgiveren.

Å bli utsatt for rasisme på jobb er noe mange sosialarbeidere erfarer, og rasisme kan være vanskelig å ta opp og snakke om. Foreløpig finnes det begrenset kunnskap om dette, hvilket i seg selv er betenkelig. Fontenes undersøkelse blant FOs medlemmer, der de har kartlagt hvorvidt sosialarbeidere opplever rasisme og diskriminering, på jobb er derfor viktig.

Rasisme og diskriminering oppleves forskjellig avhengig av hvilken form det tar, i hvilken kontekst det skjer og hvordan de som er rundt reagerer i selve situasjonen. For mange vil erfaringer med rasisme gi opplevelser av utrygghet og redsel.

Å være trygg på jobb er en forutsetning for å utføre arbeidet og er arbeidsgiveres ansvar. Dette betyr helt konkret at når en arbeidstaker forteller om opplevelser eller utrygghet på arbeidsplassen som har sammenheng med rasistiske ytringer eller handlinger, må det umiddelbart tas på alvor. Ledere må i tillegg sette rasisme som tema på dagsorden, for eksempel i personal- og fagmøter.

Det å erkjenne og sette ord på rasisme er nødvendig. Taushet og bagatellisering, som dessverre ofte er tilfelle, bidrar til å legitimere diskriminerende holdninger og handlinger og kan føre til at det får fotfeste. Motsatsen til taushet og passivitet er å handle aktivt når rasisme utspilles. Dette handler om å skape et arbeidsmiljø hvor det oppleves som trygt å si fra.

Antirasistisk sosialt arbeid er ikke bare sosialarbeideres individuelle ansvar, det er også et institusjonelt og organisatorisk ansvar. I en antirasistisk praksis må derfor ledere sammen med ansatte arbeide både individuelt og kollektivt, i ulike sammenhenger og på flere nivåer. Å skape rom for dialog og samtaler om rasisme på arbeidsplassen kan bli et utgangspunkt for å endre diskriminerende praksiser eller systemer og å bekjempe rasisme.

Antirasistisk sosialt arbeid innebærer å erkjenne og synliggjøre hvordan rasisme utspilles i ulike sammenhenger og å bekjempe rasismen. Antirasisme krever at sosialarbeidere og institusjoner tar aktiv stilling til diskriminerende praksiser og strukturer og handler for å bekjempe rasismen. Det er ikke nok å være mot rasisme; sosialarbeidere må vise aktiv antirasistisk motstand i praksis.

Det skal være trygt å gå på jobb i Norge. Det skal også være trygt for en svart muslimsk kvinne å gå på jobb i Norge. I denne sammenhengen handler antirasistisk sosialt arbeid om å gjøre det trygt for alle arbeidstakere på jobb, uavhengig av hvem de er. Det er for sent for Tamima, men det er ikke for sent å sikre trygge arbeidsplasser for alle. Antirasistisk sosialt arbeid på arbeidsplassene vil bidra til dette – og dette er et arbeidsgiveransvar.

Kronikken er basert på forfatternes innlegg på Sosialarbeiderdagen i Oslo, 17.03.2026.

Forfatterne utga i 2023 boka Antirasistisk sosialt arbeid. Bokas målsetting er å bidra til en bevisstgjøringsprosess om hva rasisme er og gjør og hvordan sosialarbeidere kan jobbe antirasistisk i praksis, undervisning og forskning i sosialt arbeid.

Sjur Langeland

Familieterapeut og foredragsholder, driver Mellom husene – en podkast om klokskap i liv og profesjon.

Trenger vi å snakke mer om det som må bæres i arbeid med mennesker, også når det ikke kan løses?

Ansatte i helse- og sosialfeltet går sjelden fra en arbeidsdag med følelsen av at alt er ferdig. Noe blir med videre. Noen ganger også hjem.

En samtale som ikke fikk noen tydelig avslutning. En familie man fortsatt er bekymret for. Et menneske man ikke helt vet om man nådde fram til. En avgjørelse som var nødvendig, men som likevel ikke kjentes god. Ikke alltid som et konkret problem som kan løses, men som en uro, et avtrykk, noe uavklart.

Slik er mye arbeid med mennesker. Det kan være meningsfullt, viktig og faglig krevende. Men det lar seg ikke alltid avslutte på en måte som gjør at man kjenner seg ferdig. Noe kan ikke ryddes bort, måles eller krysses av. Noe må bæres.

Derfor trenger vi å snakke mer presist om hva dette gjør med mennesker over tid.

I helse- og sosialfeltet finnes det mye plikt. Den må være der. Den minner oss om alt det konkrete som må gjøres for at mennesker skal få den hjelpen og støtten de trenger.

Men ved siden av plikten finnes ofte samvittigheten. Den som ikke bare spør om man gjorde det man skulle, men om man gjorde nok. Om man burde fulgt opp litt mer. Om man kunne sett noe tidligere. Om man skulle ha ringt én gang til. Om man burde strukket seg litt lenger.

Plikten kan være tydelig. Samvittigheten er ofte mer diffus og urolig.

Og midt mellom disse står fagpersonen. Ikke som en som mangler profesjonalitet, men som et menneske i et arbeid der det profesjonelle og det personlige stadig berører hverandre.

Det er her jeg lurer på om vi ofte snakker for smalt.

For det er lett å gjøre disse erfaringene individuelle. Som om belastningen først og fremst handler om den enkeltes robusthet, evne til grensesetting eller personlige mestringsstrategier.

Selvfølgelig har hver enkelt et ansvar for hvordan man står i arbeidet. Men hvis vi stopper der, gjør vi problemet mindre enn det er.

Bærekraft i arbeid med mennesker handler ikke bare om individuelle valg. Det handler også om rammer, kultur, fellesskap og språk. Det handler om hva det er mulig å dele, hva det er lov å ikke være ferdig med og hva slags rom som finnes for å tenke høyt sammen om det som ikke alltid går opp.

Mange som arbeider i helse- og sosialfeltet, har mye vilje. De skjerper seg, biter tennene sammen, strekker seg litt lenger og får mye til å fungere.

Men å fungere er ikke det samme som å vare.

Det går an å gjøre alt man skal. Svare, dokumentere, følge opp, møte, vurdere, romme og holde oversikt. Kanskje ser det helt greit ut utenfra. Likevel kan prisen være at noe i en selv aldri får landet. At man stadig går to skritt foran seg selv, videre til neste oppgave, neste menneske, neste situasjon.

Det merkes ofte først et annet sted. I hvor kort pusten blir. I hvor stramme skuldrene er på kvelden. I hvor lite som skal til før man kjenner seg irritert eller tom. Og kanskje også i hvordan man møter andre.

Når vi ikke får samlet oss litt underveis, blir det vanskeligere å være både tydelige og varme på samme tid.

Dette er ikke bare et privat anliggende. Det angår kvaliteten i arbeidet. Det angår relasjonene. Det angår hvordan vi møter mennesker som ofte allerede befinner seg i sårbare og krevende livssituasjoner.

Derfor bør samtalen om arbeid i helse- og sosialfeltet ikke bare handle om hva ansatte skal mestre, levere og tåle. Den bør også handle om hva som gjør det mulig å bevare varme, klarhet og menneskelig nærvær over tid.

Det som får oss til å vare, er ofte ganske lite og hverdagslig.

Et lite stopp før man går videre. En kollega man kan puste friere sammen med. Et øyeblikk hvor kroppen får komme etter. En kultur der det går an å si: «Dette ble sittende litt i meg.»

Slike ting er ikke luksus. De er heller ikke pynt rundt det egentlige arbeidet. De er vilkår for å kunne være menneske i arbeid med mennesker over tid.

Et viktig bidrag til bærekraft i helse- og sosialfeltet er at vi snakker mindre om robusthet som individuell egenskap, og mer om hvilke rammer og fellesskap som gjør det mulig å bære ansvar uten å bli stående alene med det.

Vi trenger språk for mer enn det som kan løses. Vi trenger også språk for det som må bæres, det som må deles, det som må få en grense, og det som gjør det mulig å vare.

Denne teksten springer ut av arbeidet med podkasten Mellom husene – en podkast om klokskap i liv og profesjon, der jeg utforsker erfaringer mange som arbeider med mennesker vil kjenne igjen: plikt, samvittighet, det uavklarte, grenser og hva som får oss til å vare.