Anne Cohen Kirah

Høyskolelektor, Avdeling for kunst, design og medier, Høyskolen Kristiania

Kvinnen fortsatte: «Vi må prøve å forstå andres erfaringer og perspektiver for å lage tiltak som faktisk fungerer. Jeg opplever at det på systemnivå har blitt viktigere å rapportere om tiltak enn at de faktisk gir resultater.»

Utsagnet kom fra en av informantene i en studie vi gjennomførte ved Universitetet i Innlandet (INN).

I forskningen vår oppdaget vi at når unge menneskers egne erfaringer fikk styre, skjedde det noe transformativt. Å lytte til andres kunnskap skapte rom der løsninger kunne oppdages og forsterkes. Når folk i lokalsamfunnet lytter til hverandre, skaper det mer varig endring enn ekspertråd og rapporter.

Å tenke annerledes fremmer innovasjon

Ung inkludering var et prosjekt som skulle få flere unge inn i utdanning og/eller arbeid. Seks norske regionkommuner og Nav samarbeidet om prosjektet.

Tjenestedesign trekkes ofte fram som en lovende metode for å drive sosial innovasjon, fordi den legger til rette for dialog og samhandling mellom organisasjoner og menneskene de skal hjelpe. Likevel fører metoden sjelden til varig, gjennomgripende endring – ofte på grunn av mangel på selvrefleksjon.

Hva om vi sluttet å konsentrere oss om problemer, utfordringer og risikofaktorer – og i stedet undersøkte hvorfor noen mennesker finner bedre og mer effektive løsninger, mot alle odds og uten ekstra ressurser?

I enhver gruppe er det alltid noen som finner løsninger på felles problemer. De tenker og handler ofte annerledes enn andre. Er du villig til å lytte?

Løsningene finnes lokalt

Offentlig sektor kan fornyes gjennom en metode kalt positive avviks-tilnærmingen (positive Deviance (PD) på engelsk). Tanken er at løsningene allerede finnes – det handler bare om å forsterke dem i fellesskap.

Gjennom metoden oppdager deltakerne hvor viktig det er å skape prosesser innenfra, i stedet for å hente inn eksterne eksperter. Fellesskapet ser at de selv er ekspertene på egne liv og egne løsninger.

PD er både enkel og rimelig å gjennomføre. Metoden består av tre trinn:

• Få innsikt gjennom å utforske problemet

• Finne og undersøke positive avvik – altså uvanlige, men vellykkede handlinger – i lokalsamfunnet

• Sette i gang og teste disse løsningene, slik at de kan spres

Gjennom prosjektet ble deltakerne utfordret til å tenke nytt om både holdninger og handlinger. De som jobbet tett på ungdom, oppdaget og anerkjente nye måter å gjøre ting på. Ung inkludering-prosjektet viste også to nøkkelpoenger for PD-metoden:

• Betydningen av selvrefleksjon og dialog om organisasjonens sosiale strukturer

• Rollen til en prosessleder er viktig

Nøkkelen til endring er selvrefleksjon, dialog og aktiv lytting

Vi så at PD i seg selv fungerer som et tiltak. Fordi metoden bygger på selvrefleksjon og ettertanke, førte prosessen til kollektiv dialog og handlinger som virkelig endret noe.

Prosessen skapte en felles bevissthet om sosiale strukturer som enten hindrer eller fremmer problemløsning – ofte et oversett tema i offentlig sektor.

Den største endringen var at folk begynte å rette oppmerksomheten mot andres perspektiver, i stedet for sitt eget eller kjente eksperters.

Verdien av aktiv lytting og dialog kan ikke overvurderes.

Prosesslederen gir rom for ydmykhet og handlekraft

Prosesslederens rolle er å styrke deltakernes handlekraft. Slik øker PD både eierskap og ansvarsfølelse, noe som igjen gjør løsningene mer bærekraftige. En prosessleder i positive avvik-metoden (PD) er ikke eksperten som analyserer atferdsmønstre – hen legger i stedet til rette for at lokalsamfunnets egne sannheter får komme fram.

Gjennom å modellere selvrefleksjon og aktiv lytting viser prosesslederen hvordan deltakerne kan finne svar på tilsynelatende uløselige problemer.

Rollen handler om å hjelpe deltakerne til å oppdage, eie og forsterke positive avvik i sitt eget miljø. Dette krever ikke bare ydmykhet og beskjedenhet hos prosesslederen selv, men også evnen til å fremme den samme holdningen hos alle deltakerne.

Jeanette Nikolaisen

Fagperson innen psykisk helse

Jeg er en 42 år gammel tobarnsmor og fagperson innen psykisk helse. Jeg elsker jobben min og ønsker å stå i den helt til pensjonsalder – og kanskje lenger. Men kampen mot Nav og statens avgiftssystem er i ferd med å tømme meg for både krefter og verdighet. Jeg har alopecia (autoimmun hudsykdom som fører til plutselig, flekkvis hårtap), og det koster meg dyrt.

Siden juli har jeg måttet kjøpe fem parykker. Tre av dem er allerede utslitt. De to siste passer ikke slik de skal. Jeg har ikke råd til å bruke 50.000 kroner på hår, så jeg ender opp med å bruke 20–25.000 kroner i året på rimeligere løsninger som ikke holder mål.

Hudlegen min har dokumentert behovet mitt og sendt anbefaling til Nav om økt støtte. Søknaden ble avslått.

Jeg kan ikke møte på jobb uten hår. Slik er realiteten. Parykken er ikke pynt – det er min hodeprotese, et nødvendig hjelpemiddel for å fungere profesjonelt.

Flere europeiske land har for lengst anerkjent parykken som en medisinsk protese. Der får voksne bedre støtteordninger, mulighet til å spare opp til kvalitet, og i mange tilfeller fritak for merverdiavgift. I Norge blir vi som er over 30 år stående igjen med en ordning som ikke dekker behovet.

Her er realiteten:

• Grov aldersforskjell: Er du under 30 år, kan du få dekket inntil 50.000 kroner i året. Når du fyller 30, reduseres støtten til rundt 6.000 kroner.  

• Systemet er lite fleksibelt: For å få stønaden må jeg kjøpe ny parykk hvert år. Jeg får ikke mulighet til å spare opp over flere år for å kjøpe én kvalitetsparykk som faktisk varer. Resultatet er at jeg tvinges til å kjøpe billigere løsninger som må byttes ut raskt, noe som på sikt er dyrere både for meg og for samfunnet. 

• Moms-fellen: Tannbehandling er fritatt for merverdiavgift, men parykker er det ikke. Når jeg kjøper en parykk til 24.000 kroner, går 6 000 kroner rett tilbake til staten i moms – tilsvarende hele stønaden jeg får.

• Feil prioritering: Medisinsk behandling for alopecia er nylig vedtatt dekket av staten. Samtidig får jeg ikke støtte til et hjelpemiddel uten bivirkninger. Jeg opplever et indirekte press til å velge medisinering framfor en trygg og nødvendig løsning.

Dette handler ikke om utseende. Det handler om å kunne stå i jobb, møte mennesker og bli tatt på alvor som fagperson.

Jeg spør dere i Helse- og omsorgsdepartementet og på Stortinget:

Hva tenker dere om at jeg, som ønsker å bidra og stå i arbeid, ikke får dekket et helt nødvendig hjelpemiddel? Hvorfor er systemet så rigid at det tvinger meg til å kjøpe billige løsninger hvert år, i stedet for å gi meg mulighet til å investere i noe som faktisk fungerer?

I dag sitter jeg på Finn.no og vurderer å kjøpe en brukt parykk fra noen som har hatt bedre rettigheter enn meg. Det føles like uverdig som å måtte kjøpe brukte tenner fordi man ikke har råd til egne.

Er dette virkelig verdigheten Norge tilbyr i 2026?