Tuva Nyland Hartvigsen, Olve Holgersen, Tuva Stave, Thea Lehmann Hugvik, Rikke Holte, Aleksander Leontin og Sondre S. Glesnes

Vernepleierstudenter 3. året på USN Porsgrunn

Praksis fremstår i økende grad som et plaster på et allerede blødende system. Ved underbemanning forventes det ofte at studenter trer inn i en rolle som tilsvarer en vikar. Framfor en læringsarena blir det da en arbeidsplass. Slik bidrar vi ufrivillig til å maskere systemsvikten, framfor å synliggjøre den.

Vernepleierstudiet består av minimum 30 uker praksis fordelt på tre år. Praksisperiodene skal etter forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning § 20, bidra til å forbedre og utøve det vi lærer på studiet. Dessverre oppleves det ofte som opplæring etter praksisstedets behov framfor læring. Mange opplever at læringsutbyttene nedprioriteres på grunn av underbemanning. Dette er noe vi selv har erfart, og mener det bør gjøres endringer ved.

Vi opplever at praksisplassene argumenterer for at vi skal gå selvstendig. Realiteten er at man blir stående på en avdeling, med ansvar utover studentrollen eller med arbeidet til en ordinær ansatt. Når studenter brukes som vikarer påvirker dette utviklingen av faglig kompetanse og kvalitet. Konsekvensene av dette er at læringen settes under press, når veiledning må vike for den daglige driften. Dette svekker vår læring, og høyt tidspress under oppgavene bidrar til mangel på refleksjon i samarbeid med veileder.

Denne strukturen bidrar til forskyving av ansvar fra ledelsen når det gjelder forsvarlig drift av helsetjenester. Normaliseringen av systemsvikt kommer til uttrykk i en intern undersøkelse vi har gjennomført i studentkullet vårt. Undersøkelsen understreker at flere studenter har opplevd denne normaliseringen, noe som peker mot et mønster og en større svikt i praksisfeltet.

Undersøkelsen er besvart av 38 vernepleierstudenter. Fra flere vinkler har vi spurt om hvordan studenter opplever å bli brukt som arbeidskraft, framfor å gå i en studentrolle.

Vi spurte hvor mange som har opplevd å bli brukt som selvstendig arbeidskraft under praksisperioden. 68 prosent av studentene svarte at de har opplevd dette ukentlig eller oftere. Dette samsvarer også med resultatene vi fikk av studenters opplevelse av å bli medberegnet som en del av grunnbemanningen. 79 prosent av studentene oppga å være delvis (58 prosent) eller helt (21 prosent) medberegnet i grunnbemanningsplanen.

For å få et innblikk i hvordan studentene opplevde sin rolle spurte vi i hvilken grad de følte seg som arbeidskraft framfor student på en skala fra 1 til 5, der 1 er i svært liten grad og 5 er i svært stor grad. 69 prosent har svart 3 eller høyere.

Vi har samlet et utvalg av egne erfaringer fra praksis. Blant disse kommer det fram at flere studenter har opplevd at leder ikke leier inn vikarer ved sykefravær fordi «studenten er her, så han/hun kan gå selvstendig».

Som studenter i praksis er vi hele tiden under vurdering, noe som gjør at flere kan oppleve det som utfordrende å snakke mot systemet eller ledelsen. Dersom man sier ifra, risikerer man å få et omdømme om at man er en motvillig student som ikke vil gå selvstendig. Det er også eksempler hvor ledelsen og ansatte sier at «slik er det i helsesektoren, her må du være fleksibel og tilpasse deg» eller «det er bare sånn det er». Når dette blir svar på kritikk til systemet, skaper man fremtidige fagpersoner som tier, ikke fordi de er enige, men fordi dette er en overlevelsesstrategi i både praksis- men også i arbeidsfeltet.

Fra vi starter på studiet kommer det fram at praksis er til for å lære, men hvordan skal vi få tatt i bruk vår kompetanse når systemet jobber imot? Vi synes derfor det er viktig at studenter skal ha mulighet til å stå opp for egne rettigheter under praksis. Det krever at systemet er mottakelig for å høre studentenes stemme. Velferdsstaten skal ikke bruke studenter som et skjold for å unngå ekstra utgifter.

For at velferdsstaten ikke skal gjemme seg bak gratis arbeidskraft, må det gjøres strukturelle endringer. Dette må være tiltak som er realistiske og relevante. Blant annet må det innføres obligatorisk rapportering og avvik ved bruk av studenter som arbeidskraft. Praksisfeltets rolle må tydeliggjøres i forskrifter eller retningslinjer som en utdanningsarena. Det må her tydeliggjøres at praksis ikke er en måte å dekke ordinære vakter, gå alene på avdelingen eller dekke institusjonens sykefravær. Praksis skal være en investering i fremtidenes fagarbeidere, ikke brukes som gratis arbeidskraft. Bruk av studenter som arbeidskraft må derfor defineres som uforsvarlig drift av tjenestene.

Er praksisplassenes motivasjon for å ha studenter gratis arbeidskraft eller å utdanne kompetente fagpersoner?

Aleksandar Bozic

Førsteamanuensis i sosialt arbeid, Universitet i Stavanger

Cecilie Revheim

Førsteamanuensis i sosialt arbeid, Universitet i Agder

Heidi Lie Eriksen

Førsteamanuensis i sosialt arbeid, Universitet i Stavanger

Ayan Handulle

Førsteamanuensis i sosialt arbeid, Universitet i Stavanger

Memory Jayne Tembo-Pankuku

Professor i sosialt arbeid, VID vitenskapelige høgskole

Verden står i dag overfor store globale og sosiale utfordringer. Migrasjon, fattigdom, krig, klimakrise, trussel mot demokratiet, sosial demontering og kutt i humanitær bistand preger mennesker over hele verden. Dette påvirker sosialt arbeid både globalt og lokalt. Sosiale problemer stopper ikke ved nasjonale grenser. Derfor er et sterkere internasjonalt samarbeid avgjørende for å møte morgendagens utfordringer.

Dette ble tydelig under den internasjonale sosialarbeiderkonferansen som FO arrangerte i samarbeid med International Federation of Social Workers (IFSW) i Oslo i november 2025. Her diskuterte sosialarbeidere, forskere og akademikere fra hele verden hvordan globale perspektiver, likeverdige partnerskap og innovativ kunnskapsutvikling kan styrke bærekraftige løsninger på sosiale problemer.

Lokal kunnskapsutvikling

Som en del av IFSW-konferansen organiserte vi, en gruppe forskere fra tre norske universiteter som er interessert i globale perspektiver i sosialt arbeid, et symposium om våre erfaringer med partnerskap mellom det globale nord og det globale sør. Internasjonalt sosialt arbeid har mange dimensjoner og ulike samarbeidsformer. I vårt symposium fokuserte vi på våre individuelle internasjonale sosialarbeidsprosjekter som involverer to eller flere land for å løse sosiale problemer som påvirker mennesker globalt.

Sosialt arbeid i ulike internasjonale kontekster står overfor langt større og mer komplekse utfordringer enn sosialfaglig arbeid i Norge. Dette skyldes blant annet 1) mangelfulle strukturer og systemer for å yte hjelp fordi velferdstjenester er underfinansierte eller ikke-eksisterende 2) en svekket profesjonaliseringsprosess der sosialt arbeid som profesjon har en svakere posisjon, og det finnes få jobber for profesjonelle, 3) utdanningsinstitusjoner i det globale sør er preget av profesjonell imperialisme der vestlig hegemoni videreføres gjennom overføring av vestlige teorier og modeller. Disse er imidlertid ikke tilpasset lokalsamfunnets kultur og levemåter, og er derfor lite egnet til å løse de reelle, lokale sosiale problemene.

Våre prosjekter retter seg inn mot det siste punktet ved å styrke sosialarbeiderutdanning gjennom lokal kunnskapsutvikling.

Læring gjennom globale nord – sør-partnerskap

Samarbeidet mellom Universitetet i Stavanger og universiteter i Somaliland, Cuba og Bosnia-Hercegovina viser hvordan sosialarbeiderutdanninger i ressursbegrensede kontekster både styrkes og utfordres, noe som komplimenterer vestlig-sentrerte kunnskapssystemer. Utveksling mellom ansatte og studenter åpner for refleksjon over lokale og internasjonale aspekter ved sosial endring og kontekstuell relevans i sosialt arbeid.

På samme måte viser Universitetet i Agder og VID vitenskapelige høgskole sine partnerskap med universiteter i Rwanda, Tanzania, Uganda og Malawi hvordan integrering av urfolksperspektiver og de-kolonialisering av sosialt arbeid bidrar til kapasitetsbygging i høyere utdanning gjennom lokalt forankret forskning og kunnskapsutvikling. Her understreker vi også hva Norge kan lære av økt involvering av familie, nettverk og lokalsamfunn i ulike aspekter av sosiale tjenester. Prosjektene er ikke bare en styrking av lokale akademiske miljøer, men også en nødvendig korrigering av etablerte kunnskapshierarkier og nyansering av hva som regnes som «gyldig» kunnskap i sosialt arbeid.

Utfordring av individualisering og nyliberale logikker i sosialt arbeid

Samarbeid og akademisk utveksling i internasjonalt sosialt arbeid gir rom for kritisk refleksjon over egne og andres velferdsmodeller, og for å sammenligne ulike forståelser av solidaritet, fellesskap og kollektive tilnærminger. Slik bevisstgjøring leder også til problematisering av nyliberale og individorienterte tendenser i det globale nord.

Komplekse sosiale problemer forutsetter samfunnsorienterte og kunnskapsbaserte tilnærminger. I det globale sør er sosialt arbeid knyttet til lokalsamfunn, familie, sivilsamfunn og kollektive strategier for overlevelse og sosial endring. Dette står i kontrast til den sterke individualiseringen som preger sosialt arbeid i vår kontekst, hvor problemer ofte forstås og håndteres på individnivå gjennom kartlegging, risikovurdering og målrettede tiltak rettet mot enkeltpersoner.

Internasjonale erfaringer utfordrer dermed vår praksis, som i økende grad formes av nyliberale styringslogikker, der effektivitet, målstyring og standardisering går foran relasjonelt arbeid, kollektiv deltakelse og sosial mobilisering. Når sosialarbeidere i ulike deler av verden arbeider med ekstrem fattigdom, krig og konflikt, klimaendringer eller svake velferdsstrukturer, blir det tydelig at strukturelle forhold, makt og makroperspektiver ikke kan skilles fra sosialt arbeid. Dette er innsikter som også er svært relevante i en norsk kontekst preget av økende ulikhet, marginalisering og press på velferdsstaten.

Erfaringer fra våre samarbeidsprosjekter understreker at internasjonalt sosialt arbeid ikke først og fremst handler om bistand eller eksport av ferdige løsninger, men om å bygge relasjoner og partnerskap som muliggjør gjensidig læring, kritisk refleksjon og felles kunnskapsutvikling. Hvis sosialt arbeid skal være relevant i møte med samtidens utfordringer, må utdanning og forskning i langt større grad anerkjenne, innarbeide og anvende kunnskap fra ulike sosiale, kulturelle og politiske kontekster.

Gjenerobring og revitalisering av samfunnsorientert sosialt arbeid

For Norge betyr dette en mulighet til å revitalisere sosialt arbeid som en samfunnsorientert og politisk praksis. Nettopp det at sosialt arbeid er et internasjonalt fag blir også fremhevet i den nyeste versjonen av forskriften som regulerer sosionomutdanningen.

Internasjonale perspektiver kan bidra til å styrke forebygging, fellesskap, solidaritet, sosial rettferdighet, kollektiv mobilisering og gruppetilnærminger, samt verdier som historisk har vært sterke i nordisk sosialt arbeid, men som i dag er svekket under press fra individualisering og markedslogikk.

Derfor mener vi at internasjonalt sosialt arbeid bør handle om globale partnerskap der gjensidig læring, kritisk refleksjon og vilje til å utfordre egne, profesjonelle og innforståtte overbevisninger ligger til grunn for innovativ kunnskapsutvikling. Dette er i tråd med bærekraftsmål 17 om å øke støtten til internasjonal målrettet kapasitetsbygging ved nord-sør samarbeid, for å løse morgendagens utfordringer gjennom en felles global retning og innsats.