Kristin Evensen og Agnethe Bugge

Enhetsledere for spesialiserte fosterhjem i Bufetat, region sør

Ungdomstiden er krevende for de fleste. Identitet skal formes, grenser testes, og nye spørsmål om tilhørighet melder seg. For noen av ungdommene i barnevernet skjer dette samtidig med flytting, relasjonsbrudd og tap av kjente rammer. Mange har stått i belastninger gjennom store deler av livet, som omsorgssvikt, vold, rus eller psykisk uhelse. De har opplevd brudd i relasjoner, brudd i skoleløp og brudd i tilliten til voksne.

For mange vil et ordinært fosterhjem være et godt og trygt steg videre ut i livet. Men for noen ungdommer blir presset for stort og livet for komplekst til at dette er nok.

Å gi omsorg på fulltid

Ungdommer i spesialiserte fosterhjem trenger voksne som kan være til stede – hele tiden, og på ungdommens premisser. Voksne som er forberedt, tålmodige og dedikerte. Spesialiserte fosterhjem har dette som sin fulltidsoppgave. Det gir en stabil og forutsigbar base i en livsfase som ofte er preget av uro.

I et spesialisert fosterhjem kan ungdom være midt i kaoset sitt uten å risikere å bli avvist. Det er mulig fordi fosterforeldrene ikke skal stå i en annen jobb samtidig. Dermed har de rom, tid og kapasitet til å møte ungdommens behov – både når dagene går fint, og når alt rakner.

Der hverdagen er selve behandlingen

Et spesialisert fosterhjem er først og fremst et hjem. Men også en arena for miljøterapi, relasjonsarbeid og emosjonell regulering. Fosterforeldrene skal gi omsorg, bygge relasjon, jobbe systematisk med regulering og bidra til at ungdommen får erfaringer som fremmer trygghet og mestring. Det er en omfattende omsorgsoppgave som krever tid, kompetanse og en profesjonell forståelse.

I spesialiserte fosterhjem skjer ikke utvikling ved siden av hverdagen, den skjer i hverdagen. Rundt middagsbordet. I konflikten. I stillheten etterpå. I morgenrutiner og på vei til skolen. I alle de små situasjonene som til sammen former ungdommens opplevelse av seg selv og andre.

Dette er ikke tilfeldig. Det er kjernen i oppdraget.

Å stå støtt – sammen med andre

Ingen skal stå alene i de mest krevende oppgavene i barnevernet. Akkurat som institusjonsansatte trenger kollegaer, veiledning og faglig støtte, trenger også spesialiserte fosterforeldre et profesjonelt nettverk rundt seg.

Som spesialisert fosterhjem har man en statlig oppdragsavtale gjennom Bufetat, økonomiske rammer som skaper trygghet, en egen oppfølgingskonsulent og et fagmiljø med andre i samme situasjon. Dette gir rom for refleksjon, erfaringsdeling og støtte i krevende øyeblikk – og reduserer følelsen av å stå alene i oppdraget.

Bærekraftig omsorg

Å gjøre hjemmet til en arbeidsplass handler ikke om å gjøre omsorg kald eller teknisk. Det handler om å gjøre den bærekraftig. Om å sikre stabilitet over tid. Profesjonelle rammer gir trygghet for fosterforeldrene – og dermed også for ungdommen.

For det handler i bunn og grunn om å gi en ungdom et hjem hvor de kan være hele seg, uten å risikere at relasjonen ryker når livet blir vanskeligst.

Det handler om voksne som tåler sterke følelser og store konflikter. Voksne som blir værende – også når ungdommen selv er usikker på om de vil bli.

Kanskje er dette noe for deg?

Å være spesialisert fosterhjem passer ikke for alle. Men det passer for noen.

For deg som vil bruke erfaringene og kompetansen din på en måte som virkelig gjør en forskjell. For deg som tåler ambivalensen, kompleksiteten og de sterke følelsene som følger med ungdom som prøver å finne sin plass i verden. For deg som kan stå støtt – også når det stormer.

Kanskje kan det hjemmet være ditt?

Fosterhjemstjenesten i Bufetat arrangerer jevnlig digitale informasjonsmøter for deg som er nysgjerrig på å bli spesialisert fosterhjem. Her får du høre mer om oppdraget, rammene og hva det faktisk innebærer. Les mer og kontakt oss på fosterhjem.no.

Jan Aarskog

Klubbleder, Bufetat FO

Ideelle aktører skal stå for 40 prosent av institusjonsplassene i barnevernet innen 2025, ifølge Stortingets anmodningsvedtak fra 2017. Regjeringen regner målet som utkvittert. Bufdir tolker dette som at kravet er bortfalt og at det nå er fritt fram å prioritere kommersielle aktører framfor ideelle. Dette er en direkte feiltolkning og svært bekymringsfullt.

FO-klubben i Bufetat er bekymret. Bakgrunnen er knyttet til dagens anskaffelsespraksis på institusjonsområdet. Per i dag skjer om lag 90 prosent av enkeltkjøp av institusjonsplasser fra kommersielle aktører, mens ideelle aktører kun utgjør rundt 10 prosent. Dette medfører samlet sett et betydelig avvik fra Stortingets anmodningsvedtak fra 2017 om at minst 40 prosent av institusjonsplassene skal leveres av ideelle aktører.

Det legges nå opp til økt bruk av statlig kapasitet og av rammeavtaler med private. Rundt 30 prosent av plassene i barnevernet er enkeltkjøp og da altså hovedsakelig kommersielt drevet. I møte med organisasjonene har arbeidsgiver sagt at det nå er langsiktig samarbeid med private, samt rammeavtaler som er føringene, og at det videre er umulig å si noe om prosentfordelingen på forhånd. Mon tro det.

Når stortinget anmodet om å sikre at minst 40 prosent av institusjonsplassene i barnevernet leveres av ideelle aktører, har dette karakter av et langsiktig strukturpolitisk mål, ikke et tidsavgrenset prosjektmål, og det er aldri eksplisitt blitt opphevet eller endret av Stortinget.

At anmodningsvedtaket hadde en frist for måloppnåelse innen 2025, innebærer ikke at vedtaket bortfaller når fristen oversittes eller dersom målet skulle vært nådd. Fristen er et styrings- og kontrollpunkt, ikke en opphørsdato. Et strukturpolitisk vedtak om leverandørfordeling kan ikke forstås som et engangsmål som kan fravikes i etterfølgende år uten ny parlamentarisk avklaring.

Anmodningsvedtak er parlamentariske styringsvedtak rettet mot regjeringen. De kan ikke anses opphevet uten eksplisitt nytt stortingsvedtak eller klar parlamentarisk tilslutning til at vedtaket er forlatt. At vedtaket i senere budsjettproposisjoner er omtalt som «fulgt opp», og deretter er falt ut av oversiktene over anmodningsvedtak, er et uttrykk for administrativ rapportering, ikke en politisk beslutning om oppheving.

Det er korrekt at 40 prosent målet ikke kommer fram av statsbudsjett eller tildelingsbrev for 2026, og Bufdir er formelt styrt gjennom slike dokumenter jf. statens økonomiregelverk. Samtidig er fravær av styringssignal et aktivt valg i styringskjeden, og kan ikke i seg selv forstås som at Stortingets intensjon er bortfalt eller kan reverseres.

Samlet sett gir dette grunnlag for bekymring for at tolkningen av vedtaket som utkvittert benyttes som et styringsmessig argument for at Bufdir kan øke andelen kommersielle aktører og redusere andelen ideelle, i direkte motstrid med Stortingets intensjon. Dersom staten ikke lenger ønsker å opprettholde 40-prosentmålet, bør dette avklares eksplisitt i Stortinget, og ikke skje gjennom stilltiende administrativ praksis.