Christiane Helen Moi

Barnevernspedagog med mastergrad, selvtitulert brukerspesisialist arbeidssøker

«Det er vel ingen hemmelighet at folk med en vanskelig barndom søker seg til barnevernsyrket». Dette sa en ung dame, knapt 20 år, i starten av barnevernsstudiet. Medstudenten min. Jeg følte lettelse. Var det flere som meg? Det var iallfall en. Det var hun. Det var meg. Og det var ingen hemmelighet.

Hva de andre hadde av bagasje, det vet jeg ikke. For alt jeg visste var de bunnsolid trygge.

Foreleser kunne dog si det stikk motsatte. Slikt som; «de dere skal jobbe med har hatt det helt annerledes enn dere», de har opplevd noe annet». En åpenbar «tatt for gitt het» om at studentene som satt foran foreleser var en type mennesker, en gruppe med noenlunde samme forutsetninger. En gruppe uten de dramatiske problemene. Det var; de trygge.

Derimot de andre; «De som ikke har statistikken på sin side, de som ikke tar høyere utdanning. Barnevernsbarna som faller av. De dere skal hjelpe. Der dere skal gjøre en endring. Dere».

Men hvem var da jeg?

Bordet har to sider. Den trygge siden. Den siden med utgang bak. Den med knapp under bordet. Den med navneskilt. Den fullstendig uoppnåelige siden.

Den siden «vi sliterne» bare ikke kan bli. For det er noe annet og ukjent. Og det skinner på ett vis. Det skinner sånn magisk av det, at vi bare ikke kan identifisere oss med det. Og skal vi? Får vi?

Som student trodde jeg alt var mulig. Jeg trodde på at vi alle har iboende ressurser og potensial. Men trodde systemet det samme? Tror systemet og menneskene som jobber i det at det er mulig å bli trygg, når forutsetningene på ingen måte lå til rette for det fra start? Tror systemet at den som sitter på sliterens stol, at den en dag kan bli en hjelper? Eller er det den ene som skiller seg ut fra statistikken?

Om jeg kan få leke litt med tanken på at brukerperspektivet er essensielt i arbeidet med mennesker. Om jeg kan få hevde at en som har strevd opp de tunge bakker selv, at nettopp den kan være en helt spesiell støtte for den som er i den tunge bakken nå. Om jeg kan få hevde det, ja, da skulle jeg ønske det var lagt mer til rette for denne kunnskapen i utdanning. I jobb. At det ble gitt veiledning på hvordan brukererfaring kunne brukes på en god og hensiktsmessig måte. At det ville være verdifullt. At det var noe å være stolt av.

Er det slik nå? Det kan hende. Jeg vet ikke. Jeg vet det finnes brukerspesialister. Jeg vet. Men hvor mange? Hvor mye vil vi ha?

Jeg tok utdanning for en stund siden, ferdig master 2014. Da var ikke brukerperspektivet verdsatt. Ikke slik at jeg forsto det i alle fall. Ikke eksplisitt. Og heller ikke nå, iallfall ikke en barnevernspedagog med brukererfaring og hull i CV. Det ser ikke bra ut.

Min strategi, underveis i utdanning, ble etter hvert å legge bånd på det, gjemme det. Forsøke å bli som dem, de på den andre siden, du vet.

Konsekvensene? Det gjorde meg streng. Så innmari streng. Det gjorde at jeg utviklet en nulltoleranse mot «feil» hos foreldre. Både hos andre, men også hos meg selv. Det strenge barnevernsblikket. Det perfekte. Og det helt motsatte. Og ingenting imellom. For hva hadde vel jeg å sammenligne med, annet enn bøkene, og min egen skrukkete barndom? Skillet mellom «barn i risiko»- og de trygge.

Jeg ble stående imellom, i spagat. Jeg kunne umulig holde. Ikke som barnevernspedagog. Og ikke inne i meg selv. Når kunne jeg være god nok? For det trygge er uoppnåelig for den grunnleggende utrygge, med altfor mye kunnskap. Det trygge er magisk og uten nyanser.

I alle fall for barnevernspedagogen med master i en vanskelig barndom.

Ole Henrik Kråkenes

Forbundsledelsen FO

Dette debattinnlegget var først på trykk i Dagsavisen.

I Sverige har regjeringen bestemt seg for å senke den kriminelle lavalderen. 13-åringer i fengsel. Det er vanskelig å få et tydeligere bilde på et samfunn som har sviktet.

Hvorfor vekker ikke dette større reaksjoner i Norge? 

I Aftenpostens A-magasin 29. mai blir det gjort et forsøk på å løfte temaet. Vi blir tatt med på innsiden av de svenske barnefengslene. Dessverre framstår saken mer som en «hjemme hos»-reportasje, enn et kritisk blikk på utviklingen i Sverige.

Utgangspunktet må alltid være barnets beste. Ikke vårt eget behov for å beskytte oss mot barna vi selv har sviktet.

«Vil grønt gjøre cellen mer hjemmekoselig?», spør Aftenposten. Ikke «Hva slags samfunn blir vi, når vi setter barn i fengsel?»

Det svenske linjeskiftet er dramatisk, men likevel er det urovekkende stille her til lands. Samtidig beveger Norge seg i samme retning, uten debatt.

I løpet av få år har flere utviklingstrekk fått for lite oppmerksomhet. Uten debatt har vi tredoblet antall fengselsplasser for barn mellom 15 og 18 år. I tillegg utvides både barnevernets og skolens makthjemler med den største selvfølge. 

Hver for seg kan tiltakene begrunnes. Vi må beskytte barn, ta kontroll i krevende situasjoner og trygge omgivelsene.

Samtidig vil økte makthjemler øke presset på ansatte til å ta i bruk dette som verktøy. Samlet sett tegner det seg et mønster hvor grensene flyttes for hva som er akseptable virkemidler overfor barn. 

Det enkle svaret vil ofte handle om å være strengere, sette flere grenser og ta tydeligere kontroll. Men da beveger vi oss samtidig bort fra forståelsen av hvorfor problemene oppstår.

Før vi vet ordet av det har strikken blitt tøyd så langt at vi ikke lenger tror på det som virker over tid. I stedet for å redusere behovet for bruk av tvang, har vi bare gjort tvang mer tilgjengelig.

Når barn begår alvorlige handlinger, øker presset på politikere til å handle raskt.

Da vinner ofte de mest synlige tiltakene: Mer kontroll, strengere reaksjoner og tydeligere sanksjoner.

FO har tidligere advart mot det vi kan kalle handlekraftens fristelse, når behovet for å vise styring og kontroll blir viktigere enn å investere i det som faktisk forebygger kriminalitet over tid.

Årsakene handler oftere om fattigdom, utenforskap og omsorgssituasjon. Forhold som har utviklet seg over tid, og som ikke lar seg løse av raske og inngripende tiltak.

I Sverige ble behovet for handlekraft så stort at de borgerlige politikerne overså faglige råd og grunnleggende prinsipper. 18 organisasjoner har samlet seg i protest og foreslått over 100 alternativer til å fengsle barn.

Det viser at det finnes andre veier. Spørsmålet er om vi er villige til å velge dem.

Sverige går foran som et skrekkelig eksempel på hvordan ansvaret for samfunnets svikt kan skyves over på barn. Det bør tvinge fram noen refleksjoner her hjemme:

Hvor sterkt står grunnleggende prinsipper om barn, når tilliten til velferdsstatens løsninger blir utfordret? Klarer vi holde på tålmodigheten når behovet for raske svar på komplekse problemstillinger blir påtrengende? Kanskje er vi ikke så langt unna svenske løsninger selv?

Heldigvis har vi fortsatt et valg. Vi kan forsøke å kriminalisere eller lovregulere oss bort fra det vi ikke liker, eller vi kan finne løsninger gjennom velferdssystemet som skaper faktisk endring.

FO har klart mest troa på det siste.

Men da må vi tørre å se oss selv i speilet når vi blir redde eller føler oss maktesløse. At barn begår alvorlige handlinger, skal alltid tas på alvor og møtes med reaksjoner. 

Det krever at vi har tilgang på gode verktøy som står seg over tid, som vi vet virker. Utgangspunktet må alltid være barnets beste.

Ikke vårt eget behov for å beskytte oss mot barna vi selv har sviktet.