Morten G. von Krogh

Virksomhetstillitsvalgt FO Nav Stat

Regjeringen har satt ned et ekspertutvalg som skal gjennomføre en helhetlig gjennomgang av Nav. Det er i utgangspunktet både nødvendig og positivt. Nav forvalter noen av velferdsstatens mest sentrale ordninger, og berører livene til hundretusenvis av mennesker hvert eneste år. Nettopp derfor er det vanskelig å forstå at verken ansatte, tillitsvalgte eller brukergrupper er gitt plass i utvalget.

Hvordan kan man gjennomføre en «helhetlig» gjennomgang av Nav uten å inkludere dem som faktisk kjenner systemet fra innsiden – og fra utsiden?

Nav er ikke bare et forvaltningsorgan. Det er et møtepunkt mellom stat og innbygger, mellom regelverk og livssituasjon, mellom politiske vedtak og menneskelige konsekvenser. Ansatte sitter med førstehåndskunnskap om hvordan regelverk fungerer i praksis, hvor skoen trykker, og hvilke systemer som hemmer eller hjelper god oppfølging. Tillitsvalgte kjenner arbeidsbelastning, kompetansebehov og organisatoriske utfordringer. Brukerorganisasjonene representerer dem som står midt i systemet – ofte i sårbare livssituasjoner.

Å utelate disse stemmene gir et inntrykk av at gjennomgangen først og fremst skal være en teknokratisk øvelse, snarere enn en reell vurdering av hvordan Nav fungerer i praksis.

Det er ikke mangel på ekspertise i akademia eller forvaltningen. Men Nav er et komplekst system hvor implementering, skjønnsutøvelse og brukermøter er avgjørende for resultatene. Reformhistorien i offentlig sektor viser gang på gang at endringer som utvikles uten bred forankring, ofte møter motstand, misforståelser eller utilsiktede konsekvenser. Legitimitet er ikke noe man vedtar – det bygges gjennom involvering.

Når ansatte og brukere holdes utenfor, svekkes også tilliten til prosessen. Det kan skape en opplevelse av at konklusjonene allerede er gitt, og at gjennomgangen primært skal bekrefte politiske prioriteringer. I en tid hvor Nav allerede er under betydelig press – både når det gjelder arbeidsmengde, kompleksitet i regelverk og forventninger til effektivitet – burde regjeringen være ekstra opptatt av å sikre bred medvirkning.

Det handler ikke om å fylle utvalget med «interessegrupper» for syns skyld. Det handler om å anerkjenne at kunnskap finnes på flere nivåer: faglig, praktisk og erfaringsbasert. En helhetlig gjennomgang krever alle tre.

Regjeringen har fortsatt mulighet til å justere kursen. Enten ved å supplere utvalget med representanter fra ansatte og brukerorganisasjoner, eller ved å etablere formelle og forpliktende arenaer for medvirkning underveis i arbeidet. Hvis målet er et bedre Nav, må også de som jobber i Nav – og de som er avhengige av Nav – få være en del av løsningen.

En helhetlig gjennomgang av Nav med påfølgende anbefalinger om konkrete tiltak uten Nav, risikerer å bli nok et eksempel på at man forsøker å forbedre systemet på avstand. Det fortjener verken de ansatte eller brukerne. Og det fortjener heller ikke velferdsstaten.

Profesjonsfaglig utvalg for barnevernspedagoger i FO Vestland 

Barn har blitt holdt på sikkerhetsceller i flere døgn. Det kom fram i rapporten som Sivilombudet publiserte om barn i norske fengsler, og er tidligere omtalt i VG. I noen tilfeller er sikkerhetscellebruken til ungdomsfengselet blitt begrunnet i manglende personell for å ivareta ungdommene på avdelingen. I sikkerhetscellene blir barn plassert avkledd, alene og uten menneskelig kontakt. I sin kommentar til rapporten har FO-leder Marianne Solberg gått så langt som å si at dette «kan betegnes som tortur». Denne uttalelsen fra Solberg tydeliggjør det alvoret som fremkommer i rapporten fra Sivilombudet og det de nå har avdekket.

Vi i Profesjonsfaglig utvalg for barnevernspedagoger i FO Vestland reagerer sterkt på funnene i Sivilombudets rapport. Det som beskrives er svært alvorlig. Uansett hva som ligger til grunn for at et barn soner i fengsel, har de krav på en behandling som ivaretar deres grunnleggende menneskerettigheter. Utvalget vårt blir særlig bekymret for om dagens organisering rundt ungdomsfengslene faktisk sikrer forsvarlig tilsyn for å forebygge lovbrudd. Måten tilsynet organiseres i dag, skaper usikkerhet på om barns rettssikkerhet blir ivaretatt på en god nok måte. Etter vår mening burde ansvaret for tilsynet ligge hos en uavhengig instans, med myndighet til systematisk tilsyn over hvordan disse barna behandles i fengslene.

I dag er det Sivilombudet som fører kontroll med ungdomsenhetene innen fengselsvesenet. Ombudet gjør en viktig jobb, men de kan ikke registrere avvik, som krever tiltak før avviket lukkes. Sivilombudet kan komme med kritikk og anbefalinger.

Slik tilsynsmyndigheten er organisert i dag, er bekymringen at alvorlige brudd på barns rettigheter i dag kan gå videre uten endring i praksis. Denne bekymringen kan forsterkes ved at det siden forrige rapport fra Sivilombudet har gått over ti år.

I tillegg til Sivilombudet finnes det et nasjonalt Tilsynsråd for kriminalomsorgen, som har ansvar for å føre tilsyn med fengsler og andre deler av kriminalomsorgen. Tilsynsrådet skal sikre at innsatte behandles i tråd med lover og menneskerettigheter, og de gjennomfører både varslede og uanmeldte besøk. Likevel har Tilsynsrådet ikke myndighet til å pålegge endringer ved lovbrudd eller kritikkverdige forhold. De kan også kun komme med anbefalinger. Dette gjør at deres påvirkningskraft i praksis er begrenset, og at alvorlige forhold kan vedvare uten nødvendige tiltak. Når det gjelder barn i fengsel, finnes det dermed fortsatt ikke et reelt, uavhengig tilsyn med tilstrekkelig myndighet til å sikre barns rettigheter og velferd.

Dette står i skarp kontrast til barnevernsområdet. Det er nærliggende å sammenligne med atferdsinstitusjonene hvor statsforvalteren fører lovpålagte tilsyn to ganger i halvåret, samt at de kan føre uanmeldte tilsyn dersom det kommer signaler om at gjeldende lovverk ikke følges opp tilstrekkelig. Statsforvalteren har myndighet til å kreve endringer ved brudd på regelverket. At kriminalomsorgens omsorg ikke er underlagt tilsvarende tilsyn, sender det et alvorlig signal om at barn i fengsel har et svakere rettsvern.

Det skjer ofte at et barn flyttes fra en barnevernsinstitusjon til et ungdomsfengsel, og barnet mister i praksis deler av sitt rettsvern i overgangen. Dette er de samme barna som staten har et særlig ansvar for å beskytte, som blir satt inn bak låste dører uten uavhengig kontroll. Dette er en demokratisk blindsone, og et svik mot våre mest sårbare unge.

Mangelen på reelt tilsyn får dramatiske konsekvenser for barna det gjelder. Den nyeste rapporten fra Sivilombudet viser at en ungdom ble fratatt klær og måtte ligge naken på betonggulv i over 14 timer. Sivilombudet beskriver det som at det «fremstår som en krenkelse av menneskerettighetenes forbud mot nedverdigende og umenneskelig behandling». Internasjonalt standardverk sier at isolasjon av barn i frihetsberøvelse krever særlig varsomhet, og at tiltak må være absolutte unntak. Når disse kravene ikke overholdes, mister frihetsberøvelsen sin legitimitet.

Vi ser også at det i den siste tiden er publisert flere artikler og debattinnlegg som tar opp temaet, etter at rapporten fra Sivilombudet ble kjent. Det er tydelig at det er behov for en bredere samfunnsdebatt om ungdomsfengsel, isolasjon og rettssikkerhet for barna som straffes med frihetsberøvelse og soning i fengsel. Rapporten viser til at dette ikke bare er et enkelt tilfelle, men et større systemproblem.

Vi mener at Statsforvalteren må gis tilsynsansvar for kriminalomsorgens ungdomsenheter. Barn og da særlig mindreårige innsatte, skal ha samme uavhengige tilsyn og rettsvern som barn i barnevernsinstitusjoner.

Det må etableres lovfestet tilsyn med myndighet til å pålegge endringer, ikke kun anbefalinger. Dette er nødvendig for å sikre rettssikkerheten og omsorgen for barna som blir fradømt friheten og soner i fengsel.

Mindreårige i fengsel skal i så liten grad som mulig oppleve å bli satt på sikkerhetscelle eller utsettes for andre inngripende tvangsmidler. Slike tiltak må kun benyttes når det er strengt nødvendig for å ivareta liv og helse, enten for barnet selv eller for andre. Nettopp fordi tiltakene er så inngripende, må det stilles tydelige og strenge vilkår for bruken, samt dokumentasjonen av tvangsbruken. Ungdommene må ha en reell mulighet til å klage på tiltakene, på samme måte som barn i barnevernsinstitusjoner har rett til å klage på bruk av tvang. Dette er avgjørende for å sikre at barns rettigheter og rettssikkerhet ivaretas også i fengsel, i tråd med nasjonale lover og internasjonale menneskerettigheter.

Hvordan vi behandler de mest sårbare barna våre, sier alt om hvem vi er som samfunn. Barn i fengsel har like mye rett til beskyttelse, trygghet og verdighet som alle andre. Når staten fratar barn friheten, må staten også ta fullt ansvar for å beskytte deres grunnleggende rettigheter.