Sølvi Folkedal

Medlem av kvinnenettverket til Norsk Folkehjelp Askøy og leder FO Vestland

I ukene og månedene som ligger bak oss, har offentligheten vært preget av flere tunge og alvorlige overgrepssaker.

Saker som Høiby-saken, der rettssaken har avdekket et mønster av vold, kontroll og seksuelle krenkelser. Saker som fortsatt dukker opp i Epstein-komplekset, som viser hvordan overgrep kan bli muliggjort i miljøer preget av makt og stillhet. Og saken til Gisèle Pelicot, som i nesten ti år ble dopet ned og misbrukt av sin egen ektemann og en rekke andre menn – en historie som har rystet langt utover Frankrikes grenser, men som også viser enorm styrke i at hun valgte å stå fram.

Når så alvorlige historier treffer oss samtidig, skjer det noe i oss – både som enkeltmennesker og som samfunn. Vi blir opprørte, vi blir slitne, og noen blir redde. Men vi blir også mer våkne. Vi ser tydeligere hvordan overgrep kan skje i alle samfunnslag, i alle rom, bak alle typer fasader. Og vi ser hvordan makt, kontroll og skam kan holde mennesker fanget i årevis.

Men det viktigste som skjer, er dette: Flere begynner å kjenne igjen sine egne historier. Når overgrep blir snakket om, skrevet om, analysert og forstått i offentligheten, så skjer det noe i stillheten også. Det er mennesker der ute som tenker: «Det som skjedde med meg … det ligner jo. Kanskje det faktisk var galt. Kanskje jeg ikke var alene. Kanskje jeg kan si det høyt.»

Derfor må vi ta inn over oss at denne massive medieoppmerksomheten ikke bare handler om sensasjon, eller om hvem som er tiltalt. Den handler om at tusenvis av mennesker går rundt med usagte historier, og at noen av dem nettopp nå vurderer om tiden er inne for å dele dem.

Og det er da vårt ansvar trer inn. For det krever enormt mot å fortelle om overgrep. Det krever at noen har brutt isen først. Det krever at samfunnet er modent nok til å høre. Men det krever også – og kanskje aller mest – at vi som medmennesker er i stand til å møte dem riktig.

Vi må være rommet som er trygt. Vi må være stemmen som sier: «Jeg tror på deg.» Vi må være stillheten som tåler det som blir sagt. Vi må være omsorgen som ikke presser, men bærer.

For de som står fram, gjør det ofte i frykt. Frykt for reaksjoner, for ikke å bli trodd, for at historien deres skal bli bagatellisert eller misbrukt. Derfor må vi møte dem med varme, forståelse og respekt – som enkeltmennesker, som kollegaer, som samfunn.

Når flere våger å fortelle, er det ikke de som først og fremst skal endre seg. Det er vi.

Vi må skape et samfunn der det er mulig å være trygg, også når livet har vært utrygt. Et samfunn der overgrep aldri møtes med tvil, men med solidaritet. Et samfunn som klarer både å se alvoret – og å bære det sammen.

For historier som blir delt er ikke et tegn på at verden blir verre. Det er et tegn på at mørket får mindre plass.

Sølvi Folkedal holdt denne appellen på et arrangement knyttet til markeringen av årets kvinnedag.

Line Lise Helledal

Leder familievernkontoret Nedre Romerike

Gøril Westborg Smiseth

Leder familievernkontoret Homansbyen, Bufetat, region øst 

Sosionom Anneli Høiland utfordrer i sin kronikk Barnevernsforeldre må få bedre oppfølging alle landets familievernkontor til å sette opp samtalegrupper for foreldre som er fratatt omsorgen for barna sine.

Allerede i 2015 fikk familievernet i oppdrag fra Barne- og familiedepartementet å gi et tilbud til denne målgruppen, og et eget kompetansemiljø har utarbeidet et spesialtilpasset tilbud. Siden da har familievernkontorene over hele landet tilbudt både individuelle samtaleløp og forskjellige gruppetilbud til denne foreldregruppen. 

Vi er enige i at denne gruppen trenger et godt og tilpasset tilbud, som hjelper foreldre til å bli best mulige bidragsytere for egne barn. Men etter 10 års erfaring, er vi usikre på om det er i familievernet vi finner den beste løsningen. 

Et godt tilbud som blir lite brukt 

De få foreldrene som har benyttet seg av familievernets tilbud, gir gode tilbakemeldinger. Det å møte andre foreldre i samme situasjon, oppleves for mange spesielt godt. Det å fokusere på egne ressurser og foreldrerollen sammen med foreldre som har samme opplevelser, kan gi en unik trygghet og følelse av fellesskap. Det kan være et trygt rom for personlig utvikling.  

Samtidig ser vi at tilbudet i liten grad blir brukt. Til tross for informasjonskampanjer og tett samarbeid med barnevernstjenestene og Barne- og familieetaten i Oslo kommune, er det utfordrende å rekruttere nok deltakere til gruppetilbudene, og mange initiativ har blitt avlyst.   

Sammensatte grunner til lav etterspørsel 

For mange foreldre kommer trolig informasjonen om familievernets tilbud på et tidspunkt hvor de ikke er mottakelige for den typen hjelp vi tilbyr. Mange foreldre er i dyp krise, og tilliten til offentlige myndigheter og hjelpeapparatet er på sitt laveste. De har ofte en opplevelse av å ikke forstå grunnen til at barnevernstjenesten har valgt å frata dem omsorgen for egne barn.  

Mange foreldre takker også nei til tilbudet hos familievernet når de forstår hva det går ut på, eller ikke opplever at det er det de trenger. Foreldrene etterspør ofte hjelp til å påvirke vedtak om omsorgsovertakelse eller samvær, skrive rapporter eller få juridisk bistand. Dette ligger utenfor familievernets mandat og myndighet. Det vi kan gjøre, er å hjelpe foreldre med å håndtere situasjonen og bearbeide egne følelser. Hvordan disse foreldrene håndterer egen sorg og smerte, har stor betydning for utøvelse av foreldrerollen og bidragene de kan gi egne barn også etter omsorgsovertakelsen. 

Treffer vi målgruppens behov? 

Den lave utnyttelsen av det tilbudet familievernet har i dag, tilsier at man ikke har truffet det faktiske behovet hos målgruppen. Vi tror derfor ikke at de beste løsningene ligger i familievernet. Foreldre som har mistet omsorgen trenger et mer sammensatt tilbud, tilpasset ulike foreldre i ulike faser og med hjelp fra flere instanser.  

I familievernet har vi engasjerte og kunnskapsrike fagfolk som gjerne er med å diskutere veien videre for å utvikle et tilbud som oppleves mer meningsfylt for denne gruppen av foreldre, og vi bør også drøfte hvilke instanser som er de rette å involvere. For å møte den naturlige skepsisen til stat og kommune, bør både foreldre selv, og kanskje også frivillige organisasjoner, inviteres til dialog om fremtidig tilbud.