Veronika Paulsen

Professor i barnevern ved NTNU, Trondheim

Øivin Christiansen

Forsker I ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU) Vest, NORCE AS, Bergen

Bare en tredel av undersøkelsene barnevernstjenesten gjennomfører resulterer i barnevernstiltak. Det bekymrer Svein Helland Sivertsen i KS Konsulent, og han mener det tilsier at barnevernet bruker ressurser på feil barn og familier. Vi er enige i at det bør reises spørsmål om hvorfor så mange undersøkelser ender med henleggelse. En grunn er sannsynligvis at noen meldinger ikke skulle vært sendt. De fleste meldingene kommer fra barnevernets samarbeidspartnere, og bedre kommunikasjon om hva som bør meldes er et tilbakevendende tema.

Det kan være utfordrende å vurdere dette, og det er viktig med et godt samarbeid mellom barnevernet og andre tjenester for å sikre at de «riktige» meldingene kommer til barnevernet. Her er muligheten for anonyme drøftinger med barnevernstjenesten sentralt, og med riktige spørsmål kan slike drøftinger gjøre at meldinger kommer til barnevernet på et bedre grunnlag, blant annet ved at bekymringen er tydeligere beskrevet. Det er imidlertid verd å merke seg at bedre tverretatlig samarbeid like gjerne kan føre til flere meldinger som færre, noe som kommer fram i en undersøkelse om terskler i barnevernet (Ellingsen et al., 2015).

Undersøkelsene bør differensieres

I likhet med Sivertsen er vi opptatt av at barnevernets undersøkelser bør differensieres. Forskning viser at omfanget av en barnevernsundersøkelse varierer betydelig. Det skyldes blant annet at det er en relativt lav terskel for at en melding skal gå til undersøkelse, noe vi mener det fortsatt bør være for å sikre at barn med behov for bistand fanges opp. En differensiering bør innebære at omfang og intensitet i undersøkelsen vurderes tidlig – allerede etter første samtale.

Dette vil kunne redusere unødvendig belastning for både barn og foreldre, og det kan bidra til mer målrettet bruk av barnevernets ressurser. Vi har sett eksempler fra mappestudier på at det i enkelte saker innhentes «mest mulig» informasjon for å belyse saken, uten at det er tydelig hvordan denne bidrar til å belyse barnets situasjon. En mer bevisst avgrensning av hva som er relevant og nødvendig informasjon vil derfor være avgjørende for å sikre både kvalitet og forholdsmessighet i undersøkelsen.

I noen saker vil én eller få samtaler være tilstrekkelige, mens andre krever en mer omfattende undersøkelse. En slik differensiering vil kreve at barnevernsansatte gjør faglig solide vurderinger på et tidlig tidspunkt. Samtidig kan den bidra til en faglig begrunnet balansering mellom de til dels motsetningsfylte forventningene til barnevernsundersøkelsen som vi finner i loven: på den ene siden skal det gjøres en «helhetlig kartlegging av barnets omsorgssituasjon og behov», mens det på den andre siden presiseres at undersøkelsen skal gjennomføres «så skånsomt som mulig og skal ikke være mer omfattende enn formålet tilsier».

I kjølvannet av det nevnte forskningsprosjektet (Vis et al., 2020) er det flere tjenester som prøver ut en slik differensiering noe også Sivertsen viser til. Her er det behov for videre utviklingsarbeid. 

Kvalitet i undersøkelsesarbeidet: hva må styrkes?

Samtidig er kvaliteten i undersøkelsesarbeidet avgjørende for å få fram informasjon som gir et godt beslutningsgrunnlag og å sikre en best mulig prosess for involverte barn og foreldre. En viktig faktor i dette er tidsbruk. Sivertsen refererer til tall fra Helsetilsynet som viser at det tar 13 dager fra en melding er avklart og formelt sett undersøkelsen starter til første aktivitet i undersøkelsen reelt starter opp. Når den første aktiviteten ofte er en innkalling til en samtale, betyr det at det tar enda lengre tid før det første møtet mellom familien og barnevernet faktisk finner sted. Når foreldrene, og kanskje barna, vet at en melding har gått til barnevernet og det går dager og uker uten at de hører noe, føler mange en økt usikkerhet og uro, som kunne vært redusert med raskere igangsetting.

Et annet sentralt punkt for å sikre kvalitet er undersøkelsesplanen. En god undersøkelsesplan tydeliggjør formålet med undersøkelsen, hvilke tema som skal kartlegges, og hvorfor bestemte aktiviteter gjennomføres. For eksempel hva som er formålet med hjemmebesøk – er det samtale, observasjon av samspill eller å se hvordan de har det hjemme? Slike avklaringer betyr større åpenhet og forutsigbarhet for familien.

Å gjennomføre undersøkelser i reelt samarbeid med barn og foreldre fordrer samtidig at barnevernsansatte er bevisste den makten og myndigheten de forvalter. Et samarbeid preget av tillit og medvirkning forutsetter derfor at ansatte aktivt arbeider med å balansere sin myndighetsrolle med åpenhet, dialog og respekt for familiens perspektiver. Dette innebærer å være tydelig på rammer og ansvar, samtidig som man gir rom for barn og foreldre til å påvirke både prosess og innhold i undersøkelsen. En slik bevisst håndtering av makt er avgjørende for å få til et samarbeid som igjen kan bidra til tryggere relasjoner, bedre informasjon og best mulig beslutningsgrunnlag.

En henlagt undersøkelse er ikke nødvendigvis bortkastet

Sivertsen slår fast at en henlagt undersøkelse er ensbetydende med ingen form for oppfølging av barnet. Vi vil imidlertid presisere at en undersøkelse i seg selv kan utløse viktige endringer i en familie. Dette viser flere studier, for eksempel det omfattende forskningsprosjektet «Fra bekymring til beslutning» (Christiansen et al., 2019; Vis et al., 2020) hvor forskerne blant annet studerte dokumentene i 1123 undersøkelsessaker.

I mange av sakene så man at undersøkelsen hadde fått foreldrene til å gjøre noe med situasjonen hjemme, at nettverket rundt barnet var mobilisert eller at barnevernet hadde satt familien i kontakt med andre deler av hjelpeapparatet. Slike resultater fanges sjelden opp i statistikken, men kan likevel ha stor betydning for barn og familier. At noen undersøkelser avsluttes uten tiltak, trenger dermed ikke i seg selv å være et tegn på feil bruk av ressurser.

Like stor grunn til bekymring: færre barn får hjelp

Et ensidig fokus på henlagte undersøkelser sier altså ikke alt om aktivitetene i og utbyttet av barnevernets undersøkelser. Samtidig er det påfallende at en økende andel henlagte undersøkelser har skjedd parallelt med en betydelig nedgang i antall barn i barnevernet totalt sett. Det gjelder antallet barn som meldes til barnevernet, men i enda sterkere grad hvor mange barn som mottar hjelpetiltak eller omsorgstiltak.

Reduksjonen er såpass stor og har skjedd over såpass kort tidsperiode at det har fått flere til å rope varsku, for eksempel barnevernsforsker Marit Skivenes allerede for to år siden. I det siste har så vel Barneombudet som barnevernsansatte selv uttrykt særlig stor bekymring for de yngste barna, for at både barnevernet og de som vanligvis melder til barnevernet er blitt for tilbakeholdne med å følge opp disse barnas behov for hjelp.

Når det gjelder barn i alderen 0–5 år, viser tallene at det fra 2017 til 2024 kom 30 % færre meldinger, 42 % færre mottok hjelpetiltak og 56 % færre var under omsorg. Heller ikke når det gjelder denne utviklingen er det mulig å peke på en entydig forklaring. Likevel er det grunn til å tro at barnevernsreformen har en viss betydning. En sentral ambisjon i reformen var at lavterskeltjenester i større grad skulle gi støtte og tiltak til utsatte barn, men følgeevalueringer viser at reformen fungerer svært ulikt fra kommune til kommune og at kommunene strever med å gi rett hjelp til rett tid.

Selv om barnevernslovens terskel ikke er endret, synes det som om barnevernet i praksis har snevret inn sitt mandat og i større grad konsentrerer seg om de mest alvorlige sakene. Dette skjer samtidig som vi pr. i dag mangler forskningsbasert kunnskap om hvorvidt barna og familiene som tidligere fikk tiltak i barnevernet nå får det av andre tjenester, og hva som er konsekvensen av den nedgangen vi ser i antallet barn som mottar tiltak. Spørsmålet om hvorfor så mange undersøkelser henlegges, er dermed del av en større og mer grunnleggende diskusjon om hvordan barnevernet inngår i det samlede tiltaksapparatet for utsatte barn og familier – og hvem som faktisk får hjelp.

Jasmin Alhamedi

Hudpleier, har bodd i beredskapshjem, fosterhjem og institusjon

Kronikken er skrevet sammen med Jannet Time, støtteperson fra ett av besøkshjemmene jeg har bodd i. 

Alt handler om statistikk, økonomi og muligheter. Ingen ser på meg som et enkelt individ som faktisk lever i dette. Barnevernet skal vurdere barnets beste og verne barnet, men i mitt tilfelle har det ikke vært slik.

Barnevernssjef i Stavanger uttalte 9.12.25 at det er stor mangel på fosterhjem i kommunen. Sammen med Bufetat må de starte en kampanje for å få flere til å bli fosterforeldre. Flere barn har bodd midlertidig i beredskapshjem i lang tid, noen i over to år.

Vi, barn som er avhengig av barnevernstjenesten, blir kasteballer i systemet. Som 11-åring ble jeg plassert i beredskapshjem og lovet at oppholdet skulle vare i to uker, maks to måneder. Det endte med at jeg feiret jul tre ganger i beredskapshjemmet. Hverdagen besto av usikkerhet og håp. Hver dag tenkte jeg at kanskje i dag kommer jeg til å få en fosterfamilie.

Beredskapsfamilien fikk lite opplæring i hva det innebar å ha en liten utenlandsk jente boende hos seg så lenge, et barn som verken kunne språket eller kulturen. Jeg forstår at barnevernet tenkte at det var bedre for meg å ha dem som familie enn ingen. Men jeg synes det blir feil. Fordi hvorfor skal jeg som et fremmed barn bo i et privat hjem hos noen som ikke ønsker å ha meg der i flere år? Jeg følte meg som den stygge andungen, aldri som en skikkelig del av familien. I helger og ferier var jeg i besøkshjem, mens andre barn var sammen med familiene sine.  

Beredskapsfamilien måtte ha meg der i nesten tre år. Det var ingen annen løsning, og jeg var for liten til å bo på institusjon. Å ha meg der så lenge påvirket også barn og voksne i beredskapsfamilien.

Endelig etter nesten tre år kom nyheten, de hadde funnet en fosterfamilie til meg. Jeg bodde da i Stavanger, klar for ungdomsskolen sammen med venner fra barneskolen. I stedet måtte jeg flytte til en familie på Østlandet som jeg ikke kjente fra før, langt bort fra venner og søsken. Helt forferdelig. Barnevernet visste hvor viktig nettverket var for meg, men valgte likevel å plassere meg så langt unna. Jeg hadde egentlig ikke noe valg, og tenkte at dette var en mulighet for å komme til en familie som faktisk ville ha meg. Jeg håpet på en ekte mor og far, selv om vi ikke delte blod. Men som med alle fine drømmer, finnes det også mareritt. Fosterfamilien ble splittet, jeg måtte flytte igjen, denne gangen med fostermor. En helg i måneden var jeg i besøkshjem, og da fostermor ble syk var jeg midlertidig hos min lærer.

På ungdomsskolen hadde jeg to venninner, men ble ellers møtt med skepsis. Jeg var utlending, snakket en annen dialekt og bodde i fosterfamilie. Jeg ble mobbet for en situasjon jeg ikke selv hadde valgt. Jeg mistrivdes og ba om å få flytte tilbake til Stavanger, men barnevernet sa nei. Jeg måtte fullføre ungdomsskolen der, og det var en av de verste periodene i livet mitt.

Etter ungdomsskolen fikk jeg begynne på videregående i Stavanger. Da hadde jeg verken fosterfamilie eller noen å bo hos. Løsning ble først akuttsenter, der var det mye sykt, og deretter en privat institusjon. Overraskende nok var institusjon den beste plassen jeg har vært. Selv om ungdom ruset seg der, føltes det riktig for meg, fordi de ansatte var til stede av egen fri vilje. Det var ingen som skulle leke mor og far for meg.

Tilbake i Stavanger tenkte jeg at nå skal jeg snakke med alle mine venner igjen, men jeg var jo glemt, og en de bare husket fra fortiden. Jeg måtte finne meg nytt nettverk, og det ble både oppturer og nedturer.

Det er enormt trist at barnevernet, med sitt store ansvar ikke kan gi barna stabilitet og trygghet. Min barndom ble preget av flyttinger og usikkerhet, og det har påvirket hvordan jeg har utviklet meg både på godt og vondt. Nå er jeg voksen og er heldigvis ikke en kasteball lenger. Jeg er en plass i livet der jeg ønsker å være. På grunn av min tankegang og positivitet til livet har jeg klart meg veldig bra. Jeg har bare gått på skole, ingen rus, rømming, kriminalitet eller sykdom. Men hvis jeg hadde vært en annen unge kunne det gått helt galt.

Barnevernet lytter mest til de voksne – beredskapshjem, fosterfamilie og besøksfamilier, og tar ikke hensyn til barnets beste. De sa at jeg hadde rett til å bli hørt, men den retten tror jeg ikke har blitt innfridd. Det er først nå som jeg er voksen at jeg innser hvor mange feil de har gjort. Feil som har gått ut over mitt liv og min barndom, som jeg aldri kan få tilbake.

Det må gjøres mer: fosterfamilier må få bedre lønn og oppfølging, slik at flere vil ta på seg det store ansvaret det er å ha fosterbarn. Barn må få stabilitet og trygghet, beholde venner og familie, og unngå mobbing og psykiske vansker. Dersom dette blir prioritert, kan barna vokse opp og bli det samfunnet trenger.

Barnevernstjenesten, Bufetat og politikere må ta sitt ansvar for omsorgssvikten vi barn blir utsatt for.

Denne historien krever et svar, ikke bare til meg, men til alle barn som fortsatt venter.