Jan Aarskog

Klubbleder, Bufetat FO

Ideelle aktører skal stå for 40 prosent av institusjonsplassene i barnevernet innen 2025, ifølge Stortingets anmodningsvedtak fra 2017. Regjeringen regner målet som utkvittert. Bufdir tolker dette som at kravet er bortfalt og at det nå er fritt fram å prioritere kommersielle aktører framfor ideelle. Dette er en direkte feiltolkning og svært bekymringsfullt.

FO-klubben i Bufetat er bekymret. Bakgrunnen er knyttet til dagens anskaffelsespraksis på institusjonsområdet. Per i dag skjer om lag 90 prosent av enkeltkjøp av institusjonsplasser fra kommersielle aktører, mens ideelle aktører kun utgjør rundt 10 prosent. Dette medfører samlet sett et betydelig avvik fra Stortingets anmodningsvedtak fra 2017 om at minst 40 prosent av institusjonsplassene skal leveres av ideelle aktører.

Det legges nå opp til økt bruk av statlig kapasitet og av rammeavtaler med private. Rundt 30 prosent av plassene i barnevernet er enkeltkjøp og da altså hovedsakelig kommersielt drevet. I møte med organisasjonene har arbeidsgiver sagt at det nå er langsiktig samarbeid med private, samt rammeavtaler som er føringene, og at det videre er umulig å si noe om prosentfordelingen på forhånd. Mon tro det.

Når stortinget anmodet om å sikre at minst 40 prosent av institusjonsplassene i barnevernet leveres av ideelle aktører, har dette karakter av et langsiktig strukturpolitisk mål, ikke et tidsavgrenset prosjektmål, og det er aldri eksplisitt blitt opphevet eller endret av Stortinget.

At anmodningsvedtaket hadde en frist for måloppnåelse innen 2025, innebærer ikke at vedtaket bortfaller når fristen oversittes eller dersom målet skulle vært nådd. Fristen er et styrings- og kontrollpunkt, ikke en opphørsdato. Et strukturpolitisk vedtak om leverandørfordeling kan ikke forstås som et engangsmål som kan fravikes i etterfølgende år uten ny parlamentarisk avklaring.

Anmodningsvedtak er parlamentariske styringsvedtak rettet mot regjeringen. De kan ikke anses opphevet uten eksplisitt nytt stortingsvedtak eller klar parlamentarisk tilslutning til at vedtaket er forlatt. At vedtaket i senere budsjettproposisjoner er omtalt som «fulgt opp», og deretter er falt ut av oversiktene over anmodningsvedtak, er et uttrykk for administrativ rapportering, ikke en politisk beslutning om oppheving.

Det er korrekt at 40 prosent målet ikke kommer fram av statsbudsjett eller tildelingsbrev for 2026, og Bufdir er formelt styrt gjennom slike dokumenter jf. statens økonomiregelverk. Samtidig er fravær av styringssignal et aktivt valg i styringskjeden, og kan ikke i seg selv forstås som at Stortingets intensjon er bortfalt eller kan reverseres.

Samlet sett gir dette grunnlag for bekymring for at tolkningen av vedtaket som utkvittert benyttes som et styringsmessig argument for at Bufdir kan øke andelen kommersielle aktører og redusere andelen ideelle, i direkte motstrid med Stortingets intensjon. Dersom staten ikke lenger ønsker å opprettholde 40-prosentmålet, bør dette avklares eksplisitt i Stortinget, og ikke skje gjennom stilltiende administrativ praksis.                            

Jan Myhre

Styreleder Barnevernberørtes landsforening (BvB)

Løfter er gitt, tiltak er iverksatt, men det grunnleggende systemet består. Og uten tillit har vi ikke et fungerende barnevern.

Det er et avgjørende poeng.

For det Glassjenta beskriver, handler ikke først og fremst om manglende vilje hos enkeltansatte eller fravær av gode tiltak. Det handler om et system for styring, ledelse og beslutningstaking som produserer feil – igjen og igjen. Et system som i for stor grad løser sosiale og helsemessige problemer med omsorgsovertakelse og institusjonsplassering, der langt flere barn kunne fått hjelp hjemme.

Vi må tørre å si det høyt: Systemet skaper instukids.

Statistikk over omsorgsovertakelser i perioden 2002–2021 viser at det i denne perioden ble vedtatt 23.543 tvangsomsorgsovertakelser. Det tilsvarer i gjennomsnitt 23 barn – en hel skoleklasse – hver eneste uke i 20 år.

Basert på samlet analyse av rettspraksis, tilsyn, omgjøringsrater og praksisendringer har jeg i min analyse estimert at minst én av tre omsorgsovertakelser kunne vært løst med målrettede hjelpetiltak i hjemmet. Det betyr at over 8.000 barn i denne perioden kan ha blitt flyttet unødvendig fra familiene sine. Det er påfallende at ingen har gransket dette grundig og redelig.

Hvor mange av disse barna havnet på institusjon? Hvor mange utviklet rusproblemer, psykiske lidelser eller havnet i kriminalitet? Og hva har dette kostet – menneskelig og økonomisk?

Dette er ikke spørsmål om etterpåklokskap. Det er spørsmål om systemdesign.

Når undersøkelse, hjelp og tvang er samlet i én og samme tjeneste, skapes det et strukturelt press i retning av de mest inngripende løsningene. Saksbehandlere får for lite tid til grundige undersøkelser. Forebyggende arbeid blir nedprioritert. Hjelpetiltak i hjemmet taper mot plassering – ikke fordi det er best for barnet, men fordi systemet er rigget slik.

Derfor trenger vi et todelt barnevern.

Et barnevern der:

• én del har ansvar for grundige, uavhengige undersøkelser og beslutninger

• én del har ansvar for forebygging, hjelpetiltak, oppfølging av fosterhjem og kontroll av institusjoner

En slik todeling vil gi bedre beslutninger i undersøkelsesfasen, mer tid og kapasitet til hjelpetiltak – og langt bedre kontroll med institusjoner og fosterhjem. Den vil redusere antall unødige omsorgsovertakelser og forhindre at barn skyves inn i et liv i institusjon, rus og utenforskap.

Kjersti Toppe har rett når hun sier at vi ikke får til positiv endring uten å endre det grunnleggende systemet for styring og ledelse. Glassjenta har rett når hun sier at løfter som ikke følges opp, undergraver tilliten. Og uten tillit har vi ikke et barnevern som fungerer.

Ti år etter Glassjenta skylder vi barna mer enn justeringer. Vi skylder dem et system som ikke produserer nye instukids.