Virke, KS, Stiftelsen Crux, Kirkens Bymisjon, OSF Brusetkollen, Stiftelsen Fyrlykta

Se navn nederst i teksten

Flere av barna som venter på fosterhjem har omfattende helseutfordringer, traumer og sammensatte omsorgsbehov. Dette er noen av de mest sårbare barna vi har. De trenger hjem med høy kompetanse, egnethet, tett oppfølging og faglig støtte. 

Her fyller spesialiserte fosterhjem en viktig funksjon. De kombinerer det barn ofte trenger aller mest, stabilitet, trygghet og normalitet i en familie, med profesjonalisert omsorg og systematisk oppfølging. For noen barn er dette det mest egnede tilbudet. 

Likevel er det nettopp dette tilbudet som i praksis er blitt vanskeligere å få tilgang til. 

Et system som ikke er rigget for å bruke tilbudet 

I dag finnes det ingen bistandsplikt for spesialiserte fosterhjem. Det betyr at Bufetat kan velge om tilbudet skal benyttes eller ikke. Samtidig er det kommunen som står tettest på barnet, kjenner barnets situasjon best og ofte er nærmest til å vurdere hva slags tiltak som vil fungere. 

Likevel kan ikke kommunen be om spesialisert fosterhjem som tiltak. De kan i praksis be om ordinære fosterhjem eller institusjon, før Bufetat vurderer hva barnet faktisk skal få tilbud om. 

Det gjør at barn som kunne hatt nytte av spesialiserte fosterhjem, blir avhengige av et system der tilgangen er usikker, prosessene tunge, og vurderingene varierer. Det er ikke slik riktig hjelp til riktig tid skal fungere. 

Når kunnskapen finnes, må den brukes 

Dette handler heller ikke bare om prinsipper. Det handler om hva som faktisk virker. 

I en ny rapport fra Menon Economics, utarbeidet på oppdrag for Virke, KS og flere aktører på feltet, viser at spesialiserte fosterhjem er et viktig tiltak for barn med omfattende og sammensatte behov. Rapporten viser også at tilbudet gir betydelig samfunnsøkonomisk verdi, og at én krone investert i spesialiserte fosterhjem gir 4,4 kroner tilbake til samfunnet. 

Det er med andre ord ikke bare et tilbud som kan være bedre for barnet. Det er også et tilbud det er klokt å bygge opp. 

Samtidig viser rapporten at bruken av spesialiserte fosterhjem har falt kraftig de siste årene. Når vi vet at tilbudet kan være både mer egnet for barnet og langt mindre kostbart enn institusjon, bør det vekke politisk uro at kapasiteten bygges ned i stedet for opp. 

Derfor går bruken ned 

Nedgangen skyldes ikke én enkelt faktor, men en kombinasjon av utydelige rammer, ulik praksis, krevende rekruttering og en struktur som i større grad favoriserer tiltak staten har plikt til å tilby. 

Det skaper en skjevhet i systemet. Når ett tiltak har bistandsplikt og et annet ikke har det, påvirker det også hva som faktisk bygges opp av kapasitet, hva som prioriteres, og hva som er tilgjengelig når behovet oppstår. Og det er barna som betaler prisen når tilbudet ikke er der når det trengs. 

Rammeavtaler må på plass 

En viktig del av løsningen er å gjenreise mer forutsigbare rammer rundt tilbudet. 

I dag må Bufetat, kommuner og leverandører gjennom tidkrevende og fragmenterte enkeltkjøp når et barn trenger et spesialisert fosterhjem. Det gjør prosessene tregere, mer sårbare og mindre treffsikre. 

For leverandørene blir det vanskelig å holde på rekrutterte fosterhjem og bygge stabile fagmiljøer. For kommunene betyr det større usikkerhet. Og for barnet betyr det i verste fall venting, mens systemet begynner på nytt. 

Langsiktige rammeavtaler vil ikke løse alt, men de vil gi bedre forutsigbarhet, bedre kapasitetsbygging og en mer stabil tilgang på et tilbud som krever nettopp langsiktighet for å fungere. 

Bistandsplikt er nødvendig 

Det hevdes ofte at bistandsplikt ikke vil gi flere spesialiserte fosterhjem, fordi rekrutteringen uansett er krevende. Men rekruttering skjer ikke i et vakuum. Den styrkes når rammevilkårene er tydelige, når tilbudet faktisk etterspørres, og når de som bygger opp kapasitet vet at systemet har planer om å bruke det. 

Det er også vanskelig å forsvare dagens utvikling økonomisk. Spesialiserte fosterhjem koster mindre enn institusjon, og kan for noen barn være et bedre og mer stabilt tilbud. Likevel er det institusjon staten har plikt til å levere, ikke spesialiserte fosterhjem. 

Det er vanskelig å forstå logikken i et system som gjør det lettere å bruke det mest inngripende og kostbare tiltaket, enn det som i mange tilfeller kan være bedre egnet. 

Bistandsplikt er ikke en mirakelkur. Men det er et nødvendig grep for å gjøre spesialiserte fosterhjem til en reell del av tiltakskjeden, ikke et tilbud som finnes på papiret, men for sjelden i praksis. 

Barna som trenger dette tilbudet, har ikke tid til å vente 

Skal vi lykkes bedre i barnevernet, må vi se hele tiltakskjeden i sammenheng. Barn med store og sammensatte behov trenger ikke standardløsninger. De trenger riktig hjelp til riktig tid. 

For flere av disse barna er spesialiserte fosterhjem det mest egnede tilbudet. Da må også systemet være rigget for å bruke det.  

Vi vet mer enn nok til å handle. Nå må også politikken og systemet følge etter. Barna som venter, har ikke tid til et system som ikke er rigget for å prioritere dem. 

Anne Kjersti Toft, bransjeleder for omsorg i Virke 

Gro Sannes, spesialrådgiver i KS 

Anne-Grete Andreassen, virksomhetsleder i Stiftelsen Crux  

Heidi Kristin Brynhildsen, virksomhetsleder i Kirkens Bymisjon 

Elin Flatebø, institusjonssjef i OSF Brusetkollen  

Jørgen Fredheim, daglig leder i Stiftelsen Fyrlykta 

Magnus V. Ilebrekke

Vernepleier

Jeg har stor respekt for Børge Holden. Mange av bøkene hans var på pensum da jeg studerte vernepleie for flere år tilbake, og jeg har lest mye av det han har skrevet i senere tid. Jeg tenker med glede tilbake på da jeg som ung og nyutdannet vernepleier deltok på NAFO-seminaret for første gang, og så han og andre faglige størrelser vandre rundt i gangene på Storefjell høyfjellshotell. Holden har utvilsomt vært med på å forme fagfeltet, og mange har lært mye av arbeidet hans.

Samtidig fikk jeg lyst til å reflektere over måten debatten rundt Positiv atferdsstøtte (PAS) føres, slik Holden gjør i fagartikkelen Positiv atferdsstøtte: Keiserens nye klær som alle må ta på seg? Når en debatt åpnes med uttrykket «keiserens nye klær», er retningen trolig allerede bestemt. Et slik grep gir et retorisk overtak der den ene siden fremstilles som gjennomskuende, mens de andre er noen som ikke helt har forstått. På denne måten handler diskusjonen mindre om å utforske, og mer om posisjonering og beskyttelse. Med et slikt utgangspunkt oppleves det som at rommet for nysgjerrighet og åpen dialog blir smalere.

Et annet trekk ved denne debatten er at problemene oftest legges hos de andre, mens løsningen blir presentert som noe forfatteren selv sitter på. Dette fører til tydeligere fronter og mer polarisering, og gir ikke nødvendigvis så mye tilbake til praksisfeltet, der tjenestene som bygger på faget vi diskuterer faktisk skal leveres.

Holden presenterer et narrativ hvor atferdsanalytikere nærmest tvinges til å bekjenne seg til PAS. Dersom PAS, slik det presenteres, i stor grad handler om atferdsanalyse kombinert med verdier og rettigheter som allerede finnes i lover og retningslinjer, kan man spørre seg hvorfor det blir så viktig å markere avstand til selve begrepet. PAS er ikke en konkurrerende vitenskap, men et rammeverk som løfter fram at rettigheter, verdier og livskvalitet skal være utgangspunktet for all tjenesteyting. Hvis det stemmer at dette allerede er opplagt for de fleste, hvorfor blir det da oppfattet som kontroversielt når noen velger å løfte et rammeverk som sier det eksplisitt?

Verdier og holdninger kan virke uproblematiske så lenge de får ligge stille i bakgrunnen, men når vi begynner å løfte de fram, viser det seg ofte at de rommer mer enn vi først trodde. Samtidig kan atferdsanalytiske fagbegreper som sosial validitet og aversive stimuli skape avstand til dem som ikke er fortrolige med terminologien. Språk handler derfor ikke bare om presisjon, men også om forståelse og inkludering: hvordan vi åpner diskusjoner, hvem vi gjør plass til, og hvordan vi legger til rette for at flere skal kunne kjenne seg igjen og delta i debatten

Det viktigste spørsmålet er kanskje ikke hva vi er uenige om, men hvordan vi kan jobbe sammen og dele kunnskap på tvers. Når debatten starter med at deltakerne plasseres i riktige og gale leire, blir det vanskeligere å komme nærmere hverandre. Det kan også gjøre det mer utfordrende å utvikle gode tjenester for og sammen med de vi er der for. Kanskje ville diskusjonene vært mer konstruktive hvis debatten åpnet for samtale framfor å markere avstand?