Lill Stella Høslom

Samtaleterapeut i Psykosyntese

Jeg deler bekymringen som løftes i Terese Egelids kronikk «Slutt å kalle vold for konflikt». Vold i nære relasjoner må tas på største alvor. Barn som lever med frykt skal beskyttes. Mødre og fedre som utsettes for vold skal møtes med kompetanse, trygghet og riktige hjelpetiltak.

Men nettopp derfor trenger debatten en viktig nyanse.

Som terapeut møter jeg mennesker som har levd med alvorlig psykisk vold. Jeg møter kvinner som er brutt ned gjennom år med kontroll, frykt og manipulasjon. Jeg møter også menn som har opplevd det samme. Flere av dem er blitt fratatt kontakten med egne barn etter anklager som aldri er blitt tilstrekkelig undersøkt. De beskrives som «den sinte pappaen», mens det de i realiteten har vært utsatt for, er psykisk vold, manipulasjon og foreldrefiendtliggjøring.

Begge gruppene trenger hjelp. Ingen av dem blir hjulpet av at vi gjør vold til et spørsmål om kjønn.

De fleste som utsettes for psykisk vold, trenger langvarig hjelp for å finne tilbake til seg selv. Likevel ser jeg et mønster der foreldre som aktivt motarbeider barnets kontakt med den andre forelderen, sjelden blir møtt med samme krav om behandling, refleksjon eller endring. Samværssabotasje og manipulasjon av barns virkelighetsoppfatning blir altfor ofte forstått som omsorg eller beskyttelse.

Konsekvensene ser jeg hos voksne barn. De lever med angst, identitetskonflikter, skyld, relasjonelle vansker og et dypt tap av en forelder de senere oppdager at de aldri hadde grunn til å frykte.

Vi vet at vold kan fortsette etter samlivsbrudd. Men vi må også erkjenne at den kan fortsette gjennom falske eller udokumenterte voldsanklager, gjennom systematisk samværssabotasje og gjennom manipulasjon av barns oppfatning av en forelder. Når slike mekanismer ikke undersøkes, kan hjelpeapparatet uforvarende bli en del av den fortsatte volden.

Paradokset er stort.

Ved å unnlate å ta foreldrefiendtliggjøring og samværssabotasje på alvor, risikerer systemet å utsette også reelle voldsutsatte mødre for fortsatt vold. Dersom manipulasjonen aldri avdekkes, rettes hjelpen mot feil person, mens den som faktisk utøver den psykiske volden, kan fortsette uforstyrret. Barnet blir værende i en virkelighetsforståelse bygget på frykt framfor fakta.

Dette handler ikke om å bagatellisere vold mot kvinner. Tvert imot. Det handler om å bli bedre til å avdekke hvem som faktisk utøver volden.

Et annet problem er hvordan hjelpeapparatet ofte identifiserer «bæreren av konflikten». Den forelderen som gjennom lang tid har vært utsatt for manipulasjon, falske beskyldninger eller tap av kontakt med egne barn, vil naturlig kunne reagere med fortvilelse, sinne eller desperasjon. Disse traumereaksjonene blir ikke sjelden tolket som bevis på voldelighet, mens den som fremstår rolig og kontrollert, lettere oppfattes som troverdig.

Det er et velkjent trekk ved psykisk vold at offerets reaksjoner blir gjort til problemet.

Løsningen er derfor ikke mer polarisering. Vi trenger mer undersøkelse.

Vi trenger et hjelpeapparat med kompetanse til å avdekke både fysisk vold, psykisk vold, manipulasjon, samværssabotasje og foreldrefiendtliggjøring. Vi trenger metoder som korrigerer feilaktige narrativer framfor å bekrefte dem. Og vi trenger hjelpetiltak som retter seg mot den faktiske voldsutøveren – uavhengig av kjønn.

Først når vi undersøker alle former for vold med samme faglige nysgjerrighet, kan vi gi barn og foreldre den beskyttelsen de faktisk trenger.

Ole Thomas Ivrig Andresen

Master i psykisk helsearbeid, klinisk spesialist i rus og psykisk helsearbeid

Etter en voldshendelse på institusjon skjer det ofte mye. Skademeldinger skrives. Avvik registreres. Hendelsen gjennomgås på vaktrommet. Kanskje holdes det et møte. På papiret ser systemet ut til å fungere.

Det jeg etter hvert begynte å lure på, var hva som skjedde etterpå.

Gjennom flere år i institusjonsbarnevernet opplevde jeg vold, trusler og situasjoner med høy risiko. Slag, spark, spytting og verbal trakassering var ikke uvanlig. Selv om enkelte hendelser var alvorlige, var det sjelden volden i seg selv jeg syntes var mest interessant. Institusjonsbarnevernet vil alltid innebære en viss risiko. Det avgjørende spørsmålet er hvordan organisasjonen lærer av hendelsene når de først skjer.

I teorien skal avvikssystemer bidra til læring og forbedring. I praksis satt jeg ofte igjen med et annet spørsmål: Når er en hendelse alvorlig nok til at den faktisk fører til endring?

Jeg opplevde at hendelser ble registrert og dokumentert. Likevel var det ikke alltid lett å se hvilke organisatoriske konsekvenser de fikk. Ble risikovurderingene endret? Ble bemanningen vurdert på nytt? Ble rutinene justert? Eller ble hendelsen først og fremst enda et tall i statistikken?

De som står fram i mediene gir viktige innblikk i en virkelighet mange kjenner seg igjen i. Samtidig er det grunn til å tro at historiene vi hører bare utgjør en del av bildet. Mange ansatte fortsetter å gå på jobb. Noen blir sykemeldte. Andre finner seg en ny jobb og forlater feltet uten å fortelle sin historie offentlig. Nettopp derfor er det viktig å diskutere de organisatoriske forholdene som ligger bak enkelthistoriene.

Dette er ikke nødvendigvis et problem som er unikt for barnevernet. Mange organisasjoner kan utvikle en form for tilvenning til risiko. Det som i utgangspunktet oppleves som alvorlig, blir gradvis en del av hverdagen. Det gjelder også vold.

Når vold blir vanlig nok, risikerer vi at oppmerksomheten flyttes fra systemet til individet. Spørsmålet blir ikke lenger hva organisasjonen kan gjøre annerledes, men hvordan den ansatte kan håndtere belastningen bedre. Dermed individualiseres et problem som i stor grad også handler om organisering, ledelse og arbeidsmiljø.

Det er verdt å stoppe opp ved dette. Arbeidsmiljøloven bygger på prinsippet om at arbeidsgiver har ansvar for å forebygge risiko. Likevel kan debatten om vold i institusjonsbarnevernet noen ganger få et preg av at eksponering for vold er noe ansatte må akseptere som en del av yrkesvalget.

Min erfaring er at de fleste ansatte er villige til å tåle mye. Kanskje for mye. Mange går på jobb fordi de ønsker å gjøre en forskjell for ungdommene. Nettopp derfor kan det være vanskelig å sette ord på belastningene eller stille spørsmål ved forhold som over tid har blitt normalisert.

Konsekvensene rammer ikke bare de ansatte. Når erfarne miljøterapeuter slutter, mister ungdommene stabile relasjoner, kontinuitet og verdifull kompetanse. Derfor handler ikke et trygt arbeidsmiljø bare om de ansatte. Det handler også om kvaliteten på hjelpen som gis.

Kanskje burde vi derfor stille et annet spørsmål enn hvor mye vold ansatte må tåle. Kanskje burde vi heller spørre hva som skjer med en organisasjon når vold blir så vanlig at den ikke lenger fører til læring og endring. Dersom svaret er at avvik registreres, rapporteres og arkiveres uten at noe endres, er det kanskje ikke volden som er det største problemet. Da er problemet at organisasjonen har sluttet å lære av den.