Anne M. Odland

anne@lomedia.no

Prosessen med å få familien til Norge kan bli ganske krevende for den mindreårige, påpeker forsker Turid Sætermo ved NTNU Samforskning.

– Mye ansvar faller på dennes skuldre både når det gjelder å søke om gjenforening og sikre penger til søknad og reise for familien, sier hun.

Fire institutter ved NTNU og NTNU Samfunnsforskning er med i forskningsprosjektet Famreun som pågår fram til 2027.

De ser på hvordan det går med enslige mindreårige flyktninger som får familieinnvandring.

Hovedhensikten er å belyse hvordan oppfølging av ungdommer og eventuell gjenforent familie kan gjøres best mulig.

Les også: Arbasz (17) vil ha sju familiemedlemmer til Norge

Tallet øker

I 2025 fikk 156 enslige mindreårige flyktninger familiemedlemmer til Norge. Det må søkes før de fyller 18 år, men de kan være eldre enn det når familien får innreisetillatelse. Hver av de unge referansepersonene fikk i snitt 4,6 familiemedlemmer til landet.

Tallet på familieinnvandring med enslige mindreårige øker. I 2015 ble det gitt rundt 250 tillatelser, i 2017 over 900.

Deretter var det noen år hvor antall tillatelser lå rundt 300, før det i 2025 ble gitt over 700 tillatelser, viser tall fra UDI.

Sætermo sier forskerne i deres prosjekt ikke studerer tallene. De vil se på erfaringene som enslige mindreårige har med familiegjenforening.

– Vi hører historier om ungdommer som kommer med familieinnvandring som oppgave, men så er det også saker der dette ikke har vært en plan, sier hun.

Hun mener det blir tegnet et bilde av kyniske foreldre som sender barna ut. Men ingen historie er lik.

– Noen har flyktet eller reist uten at foreldrene vet det, sier hun.

Mister tilskudd

KS erfarer at familiene trenger mye oppfølging. Men selv om 

behovet er stort, mister kommunene tilskuddet for enslige mindreårige ved familieinnvandring.

Det er summer på 750.000 kroner til en million kroner årlig, avhengig av alder.   

– Mange kommuner visert til at i mange tilfeller er det heller ikke til barnets beste at de må bo sammen med foreldre og søsken, sier Nina Gran, fagleder i KS.

Det skyldes at mange enslige mindreårige flyktninger har bodd i gode tiltak som fosterhjem eller bofellesskap med døgnbemanning, og så faller dette bort når familien kommer.

– Det kan være uheldig for barn som bor i et godt fosterhjem eller har mye oppfølging, og så får de en familie de skal ta seg av, sier hun.

Intervju med 14 unge

Stipendiat Gunika Rishi har fulgt 14 unge voksne over ett år med kvalitative intervjuer. Informantene er mellom 16 og 22 år.

De har vært i ulike prosesser knyttet til familieinnvandring. To av informantene søkte ikke familieinnvandring. I disse tilfellene var foreldrene døde, eller de ønsket ikke gjenforening etter flukten.

– Øyeblikket familien kommer er ofte preget av lettelse og glede, men så vokser ansvaret, sier Rishi.

Mange av de unge har levd alene over tid og har allerede tatt på seg ansvar som normalt ligger hos voksne. Når familien kommer blir de oversettere og veivisere til velferdssystemet. Flere beskriver at dette over tid blir til press, angst og frustrasjon. Erfaringene varierer, men mangelen på strukturert støtte går igjen i fortellingene, påpeker forskeren.

Mer oppfølging

– Hva bør gjøres annerledes for at familieinnvandring skal bli vellykket?

– Det trengs et tydelig og forpliktende system for oppfølging etter gjenforening. I dag behandles gjenforeningen som et administrativt sluttpunkt. Mye av ansvaret trekkes tilbake fra det offentlige når familien kommer, sier Rishi.

Samtidig fungerer alder som en tikkende klokke i systemet, påpeker hun. Tilgang til hjelp, oppfølging og ressurser styres av formelle aldersgrenser enn faktiske behov.

– Når unge passerer bestemte aldersmarkører, endres forventninger og støtteordninger raskt. Dette skaper brudd i oppfølgingen i en fase der familier forsøker å finne fotfeste i en ny hverdag.

En gammel vind

– Hva burde oppfølgingen være?

– Når familien kommer, trer de inn i en hverdag den unge allerede har etablert. Et meningsfullt oppfølgingstilbud bør være fleksibelt og langsiktig, og støtte både den unge og familien i denne overgangsfasen, sier hun.

– Hva tenker du om påstanden om at de er ankerbarn som sendes i forveien av foreldre?

– Det er en gammel vind som fortsetter å blåse i norsk offentlighet, sier Rishi.

Hun mener påstanden flytter oppmerksomheten bort fra realitetene som driver flukt.

– Fortellingene handler om bomber, trusler, drap og liv som blir ulevelige over natten. Valgene tas under ekstremt press. Å omtale dette som strategi er å gjøre vold om til intensjon og ansvar om til mistanke, sier hun.

Stipendiat Gunika Rishi 

Privat