Birgitte Apeland Løvoll (hovedforfatter) og Anita Krøvel-Velle (medforfatter)

Barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding fra politiet om en voldshendelse mellom foreldrene til Markus (3). Leiligheten var ødelagt, og gutten ble funnet gjemt under en seng. I barnehagen har de lenge vært bekymret: Markus blir fort sint, kaster ting og slår andre barn. Ved levering og henting klamrer han seg til mor eller slår henne. Mor fremstår usikker og nedtoner volden, men beskriver et turbulent forhold.

Om forfatterne

Birgitte Apeland Løvoll (hovedforfatter), klinisk sosionom, Barneverntjenesten for Kristiandsandsregionen. Har hatt ulike roller i barnevernstjenesten og jobber i dag som fagstøtte og familieveileder i AST, avdeling for spesialiserte tiltak, team 0–6 år. 

Privat

Anita Krøvel-Velle (medforfatter), psykologspesialist, Psykisk helsevern for barn og unge, Helse-Bergen. Driver også opplæring i CPP i regi av RBUP Øst og Sør. 

Privat

Vold i nære relasjoner skader barnets utvikling og tilknytning til dem som skal være deres trygghetspersoner. Det er viktig at Markus og hans mor får god og riktig hjelp så tidlig som mulig. Om de ikke får det, kan Markus fort bli en av de voldelige tenåringsbarna vi nå leser om i avisen. Hjelpetiltakene barnevernet i dag tilbyr små barn, er i seg selv gode tiltak, men med stor vekt på foreldreveiledning. Felles for disse metodene, er at de ikke i tilstrekkelig grad tar høyde for at barnet allerede har vært utsatt for traumer og omsorgssvikt i et omfang ingen egentlig vet, og at de allerede har utviklet destruktive reaksjonsmåter basert på disse erfaringene. 

En særlig bekymring vi ønsker å løfte, er at de yngste barnas stemme ofte ikke blir hørt. Gjennom arbeidet med metoden Child- Parent Psychotherapy (CPP) har vi fått dyp respekt for hvor mye små barn faktisk kan uttrykke, om erfaringer, følelser og forventninger, når det legges til rette for det og voksne er til stede for å lytte. Når vi sammen med barnets omsorgsperson oppdager og tar imot barnets uttrykk, ser vi at dette berører forelderen på et dypere plan enn når vi kun prøver å forestille oss hva barnet kan ha opplevd.

Formålet med denne artikkelen er å gjøre metoden kjent i barnevernsfeltet. Gjennom å presentere et CPP-forløp med Markus og mor, håper vi å gi et oversiktlig og erfaringsnært innblikk som kan bidra til at ansatte i barnevernstjenester blir nysgjerrige på metoden. Familien er fiktiv, men bygger på erfaringer fra et stort antall familier. Endringsprosessen som beskrives og det som skjer på lekerommet er reelle hendelser som er samlet fra ulike barn og foreldre.

Child-Parent Psychotherapy (CPP)

CPP er en evidensbasert behandlingsmetode for barn 0–6 år som strever på grunn av traumer og omsorgssvikt (Lieberman et al, 2015). Studier viser at metoden er velegnet også i nordisk kontekst (Norlèn, 2025). Et CPP-forløp er delt inn i en forberedelsesfase, kjernefase og avslutningsfase, og hoveddelen av arbeidet foregår med barn og omsorgsperson sammen.

CPP er utviklingsmessig tilpasset små barn og legger til rette for at barnet får formidle sine erfaringer gjennom lek og atferd, samtidig som man styrker omsorgsgivers evne til å forstå og ta imot barnets uttrykk (Lieberman et al, 2015). CPP tar også på alvor hvordan omsorgsgivers egen oppvekst og traumehistorie preger omsorgsutøvelsen, og har mål om å bryte generasjonsoverføring av traumer. Metoden er helhetlig og fleksibel, med et tydelig holdningssett og et rammeverk som hjelper hjelperen med å manøvrere i forhold til hva familien trenger når, og hva som blir kortsiktige og langsiktige mål (Krøvel-Velle et al. 2021)

Markus 3 år og mor: Et CPP-forløp

Vi går nå tilbake til bekymringsmeldingen som ble presentert innledningsvis. Barnevernstjenesten starter en undersøkelse.

Mor og barnefar gikk fra hverandre for et halvt år siden etter et 3,5 år langt forhold preget av vold, frykt og kontroll. Mor opplyser at Markus jevnlig har vært vitne til fars vold og sinne, selv om hendelsene ofte skjedde etter at han hadde sovnet. Etter bruddet har far oppsøkt dem flere ganger og opptrådt truende. Mor turte ikke kontakte politiet før siste episode, da hun fryktet at barnevernet ellers ville bli involvert og at hun kunne miste omsorgen.

Kartlegging viser at relasjonen mellom Markus og mor er svært utrygg med kontrollerende og ukritiske tilknytningsstrategier. Mor har begrenset nettverk, mottar AAP og har økonomiske vansker. Nav arbeider med å få henne ut i aktivitet.

Etter endt undersøkelse vurderes hjemmesituasjonen til Markus som svært bekymringsfull og det konkluderes med behov for hjelpetiltak med fokus på å styrke og reparere relasjonen mellom mor og Markus. Barnevernet tilbyr mor og Markus CPP.

Forberedelsesfasen

Forberedelsesfasen inkluderer samtaler med omsorgsperson (er), observasjoner og kartlegging. Et overordnet mål i forberedelsesfasen er å etablere en trygg og tillitsfull relasjon til omsorgsgiver og sammen bygge en forståelse av sammenhenger mellom hva barnet har erfart og barnets atferd (Lieberman et al., 2015).

Mor fremsto preget av tidligere samliv, med tydelige tegn på slitenhet, depresjon og ambivalens. Hun var ustrukturert i samtaler og uttrykte usikkerhet rundt bruddet, både av hensyn til sønnens behov for en pappa og av frykt for at han skulle ha samvær uten hennes beskyttelse. Mor erkjente vold i forholdet, men uttrykte et ønske om å legge det bak seg.

Mødre som lever med en voldelig partner, lever ofte i konstant alarmberedskap og forsøker å forhindre at både de selv og barnet utløser situasjoner som kan trigge vold (Mohaupt, 2024). De fleste har tatt aktive grep for å beskytte barnet, og håper intenst at barnet ikke har registrert volden.

Å forlate en voldelig partner krever betydelig mot. I CPP vektlegges en lyttende og ikke-dømmende holdning som anerkjenner mors forsøk på beskyttelse, samtidig som alvoret i situasjonen vektlegges. I møte med mor blir det viktig å løfte fram beslutningen om å gå fra far og utforske hva som gjorde dette mulig. Fra denne posisjonen kan det gradvis bli mulig for henne å ta inn over seg alvoret i barnets erfaringer og åpne for mulige sammenhenger mellom erfaring og atferd.

Markus sine utageringer og angrep ble sett i sammenheng med volden han hadde vært vitne til. I de første hjemmebesøkene opplevdes Markus ukritisk og valgte gjerne familieveilederens fang. Han søkte i liten grad mor for trøst eller hjelp til annen regulering. Gjennom felles refleksjon rundt den lille guttens erfaringer, ble det tydeligere hvordan disse atferdsuttrykkene kunne forstås som overlevelsesstrategier i en situasjon der han ikke hadde hatt noen trygge voksne å gå til.

Parallelt med samtaler for å skape tillit og kartlegge mor og Markus sine erfaringer, foregikk det mye som forstyrret mors liv. Den økonomiske situasjonen var krevende, forventningene fra Nav var krevende og ikke minst spørsmål fra advokat og politi i forbindelse med straffesak og samvær. I tillegg til å kartlegge og støtte mor i dette, hjalp familieveileder mor med å opprette kontakt med familievernkontoret.

Selma Fraiberg, en av pionerene til CPP, var både psykoanalytiker og sosialarbeider. Hun brakte psykoanalytiske prinsipper inn i det sosialfaglige arbeidet, men holdt oppe behovet for å se helheten rundt familien og betydningen av å også jobbe med livsvilkårene (Fraiberg, 1980). Alt familier står i, vil påvirke dynamikken og den hverdagslige fungeringen. Samarbeid med de ulike instansene som har innvirkning på familiens liv, er derfor en integrert del av en CPP-prosess.

Selma Fraiberg introduserte begrepet «ghosts in the nursery» for å beskrive hvordan ubearbeidede barndomstraumer kan videreføres til egne barn (Fraiberg et al., 1975). Hun viste hvordan slike traumer kan svekke foreldres evne til emosjonell omsorg, men også hvordan det å hjelpe foreldre til kontakt med følelser knyttet til tidlige barndomserfaringer, øker foreldres emosjonelle tilgjengelighet for barnet.  

I starten formidlet mor at hun kun hadde gode minner fra egen oppvekst. Hun begynte så å reflektere over at foreldrene også hadde vært kontrollerende. Etter hvert beskrev hun mer omfattende vold som hadde preget store deler av hennes oppvekst, men som aldri hadde blitt snakket om. Hun hadde i liten grad fått dekket sine behov for beskyttelse og trøst som liten. Hun hadde lite omsorgserfaringer med hva et barn i en slik situasjon trenger og dermed gjentok hun mønsteret fra egne foreldre.

Familieveilederens oppgave er å hjelpe mor i kontakt med egne barndomserfaringer. Ved å lytte, ta imot og forsøke å forstå hvordan det var å være den lille jenta, kan mor gradvis nærme seg tidligere undertrykte følelser. Når hun får større kontakt med egen sårbarhet, øker også evnen til å forstå Markus’ opplevelser. Lieberman et.al (2005) vektlegger behovet for å balansere det smertefulle med også å kartlegge gode oppveksterfaringer. De lanserte begrepet «angels in the nursery» som en motsats til «ghosts in the nursery».

Gjennom samtalene med familieveilederen mistet mor noe av illusjonen om en lykkelig barndom, ettersom de måtte erkjenne det vonde. Samtidig ble også det gode løftet fram. Mor klarte å hente fram varme minner om sin bestemor, og ble tydelig berørt av følelsen av å være sett og omsluttet av kjærlighet. Disse erfaringene ga henne kontakt med egne omsorgserfaringer og styrket troen på at hun har noe godt å gi videre til Markus.

Kjernefasen

I kjernefasen møter vi omsorgsperson og barn sammen på lekerom. Målet i kjernefasen er å åpne for at barnet skal få formidle seg om sine erfaringer, hjelpe omsorgsgiver til å ta imot, og tilby hjelp og støtte.

I forberedelsesfasen har familieveileder og mor blitt enige om hvordan familiens erfaringer kan introduseres til barnet. Dette formidles til barnet i første time av kjernefasen ved hjelp av lekemateriale tilpasset barnets alder. Målet med introduksjonen er å trekke paralleller mellom barnets erfaringer og nåværende atferd, og å signalisere at dette er mulig å snakke og leke om.

Markus var 3 år og det var derfor valgt ut lekemateriale tilpasset hans alder og erfaringer. Det ble satt ord på, og understøttet med leker/dukker, at han var vokst opp med en pappa og mamma som kranglet og sloss. Politi og ambulanse hadde vært hos dem flere ganger. Det ble satt ord på at han i dag kunne bli plutselig sint, kunne slå, og at han ofte var redd for at mamma skulle gå fra ham. Han hadde ofte mareritt og ville ikke sove i egen seng. Rammer for behandlingen formidlet; at han, mor og familieveileder skal møtes ukentlig på lekerommet og at målet er å forstå hvordan det har vært og er for han.

Lek som meningsbærende

Etter introduksjonen er grunnholdningen å la barnet vise vei. CPP formidler en tro på at barn både evner og kan formidle sine erfaringer når de får muligheten til det (Lieberman og Van Horn, 2011). Det er avgjørende at de voksne tror på at barnet formidler noe viktig gjennom leken, også når vi ikke forstår hva det handler om. Tanken er at all lek og atferd har mening (Lieberman et al., 2015).

Markus går raskt i gang med å bruke lekemateriale og oppleves å ha en driv og målrettethet i leken. I starten leker han med skumle dyr som sloss mot hverandre. Familieveileders oppgave er å finne intervensjoner som hjelper mor til å bli nysgjerrig på leken og tro på at den er meningsfull gjennom å oversette den og sette ord på mulige betydninger. Som når dyrene sloss, kunne setninger som «oi, de var sinte» eller «oi, de sloss» og «jeg vet at det var slåssing hjemme hos dere også» med et blikk på mor, bidra til at mor ble mer nysgjerrig.

CPP vektlegger at det er hjelperens oppgave å hjelpe omsorgspersonen til å ta imot barnets smerteuttrykk (Lieberman et al., 2015). Det er derfor ikke tilstrekkelig å anerkjenne det Markus viser, men viktig å først anerkjenne mors reaksjoner og støtte henne.

Plutselig i en time henter Markus fram farsfiguren. Han lar farsfiguren slå mor. Parallelt med dette gisper mor og hun blir overveldet. Smerten og utryggheten familien hadde levd med ble mer visuell og mor strevde i starten både med å ta det inn og å regulere seg. Familieveileder ser mot mor og anerkjenner at dette er sterkt, og at det kan se ut som om Markus husker. Gradvis klarer mor bedre å tåle det som kommer. Hun lener seg inn i leken, følger med på og deltar etter hvert mer aktivt. 

Eksempelet viser hvordan barn kan leke ut helt konkrete hendelser. Andre ganger kan barn jobbe med erfaringer mer tematisk eller symbolsk. Leken har en kraft i seg til å formidle følelser og opplevelser på en mye mer kraftfull og kroppsnær måte enn ord kan.

I gjentatte timer legger Markus babyfiguren i lekehuset, samtidig som han lar hele huset riste. Familieveilederen undres over hva det kan handle om, prøver å kjenne på følelsen det vekker, og setter etter hvert ord på at Markus kan ha følt seg veldig alene og redd mens mamma og pappa kranglet og sloss. Kanskje føltes det som om hele huset holdt på å falle sammen? Markus reagerer med å synke litt sammen, lener seg inn i mors fang og mor tar han godt imot.

Ta kontroll over det ukontrollerbare

Lek gir mulighet for å leke med virkeligheten og å oppleve kontroll i en ukontrollerbar situasjon. Å straffe de slemme eller de som tar beslutninger tenker en slik kan være terapeutisk i seg selv (Lieberman et al., 2015).

Underveis i forløpet ble det bestemt at Markus måtte ha samvær med far. Familieveileder ble enig med mor at vi kunne formidle dette i lekerommet slik at Markus fikk mulighet til å vise og formidle sine reaksjoner. Det ble brukt en dommer-figur som viste at han hadde bestemt at Markus skulle på samvær med far. Som en reaksjon fra Markus, ble dommeren kokt og stekt i lekekjøkkenet, før han ble kastet i søpla.

Etter samværet hentet Markus fram dommerfiguren og gjentok leken der han igjen straffer dommeren.

«Det beskyttende skjold»

Traumer skader barnets opplevelse av forelderen som beskytter, og at omsorgsgiver kan gjenetableres som «et beskyttende skjold» anses som avgjørende for trygghet i tilknytningsrelasjonen (Lieberman et a., 2015). Dette viser seg ofte som et sentralt gjennomgangstema i barnas lek.

Etter hvert begynner Markus å vise sinne mot farsfiguren og å straffe han i leken. Han får mor med på å kjøre på ham om og om igjen. Mor er usikker på om dette er riktig av henne. Hun får dårlig samvittighet og føler hun ikke kan straffe far. Familieveileder løfter fram at barn ofte trenger å straffe dem som har utsatt dem for smerte og frykt og at leken er et trygt sted for dette. Mor blir tryggere og hun får tro på at dette er bra for Markus. Dette var tydelig forløsende for dem begge, den samme straffende episoden ble gjentatt i flere timer helt til det virket som om Markus var tilfreds og kunne puste ut.

Gjennom at en voldsutsatt mor er med på å vise kraft og å straffe «de slemme», får hun vist seg som en annen enn den hjelpeløse moren barnet erfarte tidlig. Dette er med på å kunne etablere et før og et nå for barnet. Den gangen sviktet mor, men nå kan hun beskytte. En tryggere tilknytning kan vokse fram.

Etter dette er det som om Markus tar temaet enda et skritt videre. Han begynner å straffe mammafiguren. Han straffer henne ved å kaste mammafiguren hardt i veggen og sette henne i fengsel. Mor vet ikke hvordan hun skal møte dette. Hun blir overveldet og skamfull over å ha sviktet, at hun ikke passet godt nok på han. Det settes forsiktig ord på det vonde for dem begge og sakte, men sikkert, tar mor innover seg Markus sin opplevelse av å ha vært sviktet av henne og helt uten beskyttelse.

I løpet av denne prosessen tok mor enda dypere innover seg smerten og frykten barnet hadde levd i. Hun klandret seg selv for hva hun hadde utsatt barnet for. I denne fasen var det viktig å balansere hennes skyldfølelse knyttet til hva barnet hadde opplevd samtidig som vi også dvelte ved det håpefulle i å reparere.

Reparasjon

I de avsluttende timene uttrykker mor med hele seg at hun er lei seg og at hun kan bære det. Det blir nå en endring i Markus sin intensitet i lekerommet. Iherdigheten i å leke ut vonde episoder daler, og fokuset er mer på å sitte på mors fang, slappe av og ta imot omsorg han ikke tidligere har hatt tilgjengelig.

Dette er gjenkjennelig i CPP-prosesser og gjerne et tegn på at man kan begynne å planlegge avslutning. Avslutning er knyttet til vurdering av at omsorgspersonen kan gi barnet tilstrekkelig støtte videre, selv om barnet fremdeles har strev (Lieberman et al., 2015). Markus merket nok at mor ble tydeligere for han og det var synlig at han kunne nærme seg mor med sine behov på en annen måte enn tidligere. Mor vokste i morsrollen og sto opp for Markus på en helt annen måte enn tidligere, også i relasjon til far.

Barnehagen rapporterte at Markus lekte bedre og hadde utviklet et fint samspill med de andre barna. Han kunne fremdeles bli sint, men det var lettere for de voksne å hjelpe han og han lot seg roe. Markus var ikke lenger alene med erfaringene sine, mor og sønn gikk videre sammen med en historie som var delt.

Avslutning: Vi kan hjelpe Markus

CPP er en krevende metode hvor kunnskap om både sped- og småbarns psykiske helse, utviklingspsykologi og traumer er viktig. Arbeidet i rommet hvor man skal ivareta barnet, omsorgspersonen og relasjonen mellom dem, er utfordrende og emosjonelt krevende. I tillegg er metoden fleksibel i form av at den ikke er manualbasert i tradisjonell forstand, men bygger på et holdningssett og målområder sammen med kunnskap, som man må navigere ut ifra. Blant de som har tatt metoden i bruk, formidler noen at de opplever dette som svært utfordrende, mens andre er særlig komfortable med dette.

En norsk studie av CPP-terapeuters erfaringer viser til at de som følte seg komfortable med metoden hadde enten omfattende relevant erfaring eller opplevde å ha tilstrekkelig støtte rundt seg (Haga, 2025). Det har derfor stor betydning at den enkelte fagperson har tilstrekkelig kompetanse og god kollegastøtte rundt seg, der man sammen kan dele og tenke om hverandres prosesser.

Vi har nå presentert en typisk barnevernssak med familievold. Barnevernstjenesten tilstreber at barn skal kunne bli boende hjemme, og at familiene får støtte i sitt eget miljø. Noen ganger er omsorgsovertakelse likevel nødvendig. CPP egner seg også svært godt til fosterhjem, med at barnet blir mer forståelig for fosterforeldre, barnet får mulighet til å dele emosjonelle erfaringer og fosterforeldre evner å ta inn barnet på et dypere emosjonelt plan, slik at trygg tilknytning blir mulig (Vigestad og Krøvel-Velle, 2024).

CPP har lært artikkelforfatterne hvor mye som faktisk kan heles når barnet får være en aktiv del av endringsarbeidet. Det oppstår en helt egen kraft og dynamikk når vi arbeider tett med barn og omsorgsperson sammen, samtidig som det smertefulle og tidligere usnakkbare blir aktualisert i relasjonen. Små barn kan formidle seg når de blir gitt muligheten, og vi plikter å gi dem denne muligheten.