Daniel R. Solbakken, vernepleier med videreutdanning i seksuell helse, fagkonsulent, SNR Hjelset. Har flere års erfaring fra kommunale helse- og omsorgstjenester innen bo- og habilitering, de siste årene i spesialisert voksenhabilitering. Arbeider med behandling, veiledning og kompetanseutvikling med fokus på relasjonell kvalitet, livskvalitet og seksuell helse.

Artikkelen bygger på praksiserfaring, faglitteratur, nordiske forskningsfunn og gjeldende strategier for seksuell helse.

Seksuell helse er en del av helhetlig helse og livskvalitet. WHO definerer seksuell helse som fysisk, emosjonelt, mentalt og sosialt velvære knyttet til seksualitet, ikke bare fravær av sykdom, og forutsetter en positiv, respektfull tilnærming og ivaretakelse av seksuelle rettigheter (WHO, 2006). I norsk kontekst understreker regjeringens strategi God seksuell helse – vårt felles ansvar livsløpsperspektiv, respekt for mangfold, kompetanse i tjenestene og tilgjengelige tilbud for alle (Helse‑ og omsorgsdepartementet, 2025). Fra 1. januar 2026 gjelder CRPD (FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne) som norsk lov med forrang, noe som styrker forpliktelsen til universell utforming, individuell tilrettelegging og respekt for selvbestemmelse (Regjeringen, 2025). Forskning viser at kvaliteten på relasjoner – preget av trygghet, tillit og anerkjennelse – er en nøkkelfaktor for livskvalitet gjennom hele livsløpet (Waldinger & Schultz, 2023; Marks, 2024).

Seksualitet må derfor forstås som et helhetlig fenomen, der biologiske, psykologiske, sosiale og kulturelle faktorer virker sammen. Denne artikkelen belyser hvordan relasjonell kvalitet påvirker seksuell helse i ulike livsfaser, og hvorfor relasjonell kompetanse er avgjørende i profesjonell praksis.

Barndom: Trygghet som fundament

Barndommen utgjør grunnlaget for senere relasjonell og seksuell utvikling. Når barn opplever trygghet og forutsigbarhet i omsorgssituasjoner, utvikles en base for utforsking og læring, også om kropp og grenser. Seksualitet i barndommen må forstås på barns premisser, som en naturlig del av utviklingen, med egne uttrykk og motivasjoner (Skundberg, 2020). Dersom barns nysgjerrighet møtes med skam eller taushet, kan det skape utrygghet og hemme senere relasjoner. For fagpersoner innebærer dette et ansvar for å møte barns spørsmål med ro, normalisering og formidling tilpasset barnets utviklingsnivå, slik at barnet opplever at det er lov å undre seg og stille spørsmål. Dette krever en bevissthet om hvordan språk og holdninger former barnets opplevelse av egen kropp og identitet.

Når vi som fagpersoner gir rom for undring, legger vi grunnlaget for trygghet og mestring senere i livet. Forskningen beskriver seksualitet i oppvekst som et normativt utviklingsområde som rommer både mestring og risikohåndtering, og hvor trygg relasjonell ramme og alderstilpasset informasjon er avgjørende (Tolman & McClelland, 2011).

Ungdom: Identitet og relasjonell støtte

I ungdomsalder trer premissene fra barndommen tydeligere fram: utforskning, identitetsbygging og grensesetting skjer i samspill med jevnaldrende og digitale arenaer, der mestring og risikohåndtering utvikles side om side. Ungdomstiden er ifølge Tolman og McClelland (2011) en fase der seksualitet blir en sentral del av identitetsutviklingen. Seksualitet handler ikke bare om fysisk erfaring, men om å utvikle ferdigheter knyttet til intimitet, kommunikasjon og emosjonell nærhet. For mange ungdommer kan dette være utfordrende, og for skeive ungdommer er sosial støtte fra familie, venner og skole særlig avgjørende for trygg seksuell helse og psykisk velvære (Dahlberg, 2023).

Når ungdom opplever aksept og anerkjennelse, styrkes både selvfølelse og evne til å etablere gode relasjoner, mens manglende støtte kan føre til økt sårbarhet og psykiske belastninger. Fagpersoner må derfor legge til rette for trygge, forutsigbare samtaler om grenser, samtykke og relasjoner og formidle informasjon på en måte som fremmer mestring og refleksjon. Dette innebærer også å utfordre stereotypier og normer som kan begrense ungdommens mulighet til å utvikle en positiv seksualitet. Når vi lykkes med dette, reduserer vi risiko for skam og isolasjon, og styrker ungdommens evne til å håndtere relasjoner på en trygg måte.

Voksen: Relasjoner, kommunikasjon og livsbelastninger

Overgangen til voksenlivet innebærer nye roller og ansvar, og seksualitet får ofte en annen betydning enn i ungdomsårene. Mange søker stabile relasjoner og følelsesmessig nærhet som en del av identitetsutviklingen. Forskning viser at kvaliteten på intime relasjoner, preget av respekt, kommunikasjon og trygghet, har større betydning for seksuelt velvære enn hyppighet av seksuell aktivitet (Marks, 2024; Torgersen, 2022).

Dette underbygges av nordiske funn: en studie fra seks europeiske land, inkludert Norge, viser at åpen og trygg seksuell kommunikasjon henger sammen med høyere seksuell, relasjonell og livstilfredshet – ofte viktigere enn aktivitetsfrekvensen i seg selv (Øverup, Hald & Pavan, 2024). Norske data tyder dessuten på at opplevd intimitet og nærhet i parrelasjoner påvirkes sterkt av generell seksuell tilfredshet og god dialog og at mønstrene kan endre seg over tid (Træen & Kvalem, 2022/2023).

Når livssituasjonen endres, for eksempel ved sykdom eller stress, kan seksualiteten påvirkes. I slike situasjoner er det avgjørende at fagpersoner møter mennesker med forståelse og gir rom for å snakke om endringer i lyst og behov. Relasjonell kompetanse blir her en nøkkel til å redusere skam og åpne for løsninger som styrker livskvalitet. Dette krever en tilnærming som kombinerer kunnskap om kropp og helse med evne til å forstå hvordan relasjoner påvirker opplevelsen av nærhet. Når fagpersoner klarer å skape en trygg ramme for samtaler om seksualitet, kan det bidra til å forebygge konflikter og styrke opplevelsen av intimitet i parforhold.

Alderdom: Tilhørighet og anerkjennelse

Seksualitet og behov for nærhet forsvinner ikke med alderen, men uttrykkene endrer seg. For mange eldre handler seksuell helse mer om intimitet, berøring og følelsen av tilhørighet enn om seksuell aktivitet. For skeive eldre er sosial støtte og identitetsbekreftelse særlig viktig for helse og livskvalitet (Fredriksen-Goldsen et al., 2023). Barrierer i profesjonelle relasjoner kan imidlertid hindre eldre i å ta opp temaet seksualitet, noe som understreker betydningen av fagpersoners evne til å skape trygghet og vise åpenhet (Ezhova et al., 2020). Når seksualitet tematiseres på en respektfull måte, kan det bidra til å redusere ensomhet og styrke opplevelsen av verdighet. Dette krever en kulturendring i tjenestene, der seksualitet ikke betraktes som irrelevant i alderdommen, men som en naturlig del av livskvalitet. Når vi som fagpersoner våger å ta opp temaet, signaliserer vi at menneskers behov for nærhet og intimitet er like viktige som andre helseaspekter.

Relasjonell kompetanse som kjerne i praksis

PLISSIT-modellen (Annon, 1976) gir en strukturert tilnærming til samtaler om seksualitet, der første nivå handler om å gi tillatelse og normalisere temaet. Dette krever relasjonell kompetanse; evne til å lytte, validere og kommunisere på en måte som skaper trygghet.

Nasjonal strategi for seksuell helse (Helse- og omsorgsdepartementet, 2025) understreker at tjenestene har et ansvar for å ivareta seksualitet gjennom hele livsløpet, med søkelys på mangfold, kulturforståelse og åpenhet. For fagpersoner betyr dette at relasjonell kompetanse ikke bare er en ferdighet, men en etisk forpliktelse. Når vi møter mennesker med respekt og anerkjennelse, legger vi grunnlaget for samtaler som kan fremme helse og livskvalitet. Dette innebærer også å utfordre egne holdninger og normer, og å utvikle en praksis der seksualitet integreres som en naturlig del av helhetlig omsorg.

Avsluttende refleksjon

Gjennom livsløpet ser vi at relasjoner har betydning for seksuell helse på flere nivåer. I barndommen handler det om trygghet og normalisering, i ungdomsårene om identitet og støtte, i voksenlivet om intimitet og balanse, og i alderdommen om tilhørighet og verdighet. Felles for alle fasene er at kvaliteten på relasjoner påvirker hvordan mennesker opplever seg selv og sin seksualitet. Dette stiller krav til fagpersoner om å utvikle kompetanse som gjør det mulig å møte mennesker med åpenhet og respekt, uavhengig av alder, funksjonsnivå eller identitet.

Relasjonell kompetanse må forstås som en kjernekompetanse i helse- og omsorgstjenester, på linje med medisinsk og pedagogisk kunnskap. Når vi lykkes med å innlemme seksualitet i samtaler og tiltak, bidrar vi til å styrke livskvalitet og forebygge psykiske belastninger. Dette krever systematisk arbeid med opplæring, rutiner og kulturendring i tjenestene, slik at seksualitet ikke blir et tabubelagt tema, men en naturlig del av helhetlig omsorg.