Cecilie Kolflaath Larsen, psykologspesialist, Nasjonalt samisk kompetansesenter (NASAK)

I første del av denne serien ble det etablert et rammeverk for å forstå hvordan majoritetsnormer, makt og privilegier preger vurderinger og praksis i offentlige tjenester.

I denne artikkelen rettes blikket mot erfaringene disse rammene har etterlatt – ikke som et avsluttet kapittel, men som et bakteppe som fortsatt former møtet mellom samiske brukere og velferdsstaten.

Fornorskningens ettervirkninger – et todelt landskap

Fornorskningspolitikken var en statlig praksis som over tid gjorde samiske språk, levemåter og verdier til noe som måtte tilpasses eller skjules. Disse assimileringskravene er i dag formelt avsluttet, men har etterlatt seg to tydelige og sammenvevde ettervirkninger.

For det første er mange offentlige tjenester fortsatt organisert rundt majoritetens normer for kommunikasjon, familieliv, språk og samarbeid. Disse normene er i stor grad vevd inn i tjenestenes rutiner, vurderingsformer og forventninger, og fremstår derfor ofte som nøytrale eller universelle.

For det andre bærer mange samiske brukere med seg erfaringer som ikke bare er individuelle, men kollektive. Tap av språk, skam knyttet til identitet, frykt for inngripen og mistillit til statlige institusjoner har blitt overført mellom generasjoner. Slike kollektive traumer setter spor i hvordan det oppleves å nærme seg hjelpeapparatet i dag. Historiske traumer viser til de konkrete overgrepene i fortiden, mens kollektive traumer beskriver hvordan disse erfaringene fortsatt lever videre og former relasjoner, tillit og handlinger i nåtid (Kirmayer, Gone & Moses, 2014).

Konsekvensen er at møter mellom samiske brukere og offentlige tjenester ofte preges av forsiktighet. Taushet, tilbakeholdenhet, selektiv informasjonsdeling eller sen oppsøking av hjelp kan forstås som beskyttelsesstrategier, snarere enn som manglende samarbeidsvilje. For noen innebærer dette også et bevisst ønske om avstand eller underbruk av tjenester for å unngå nye erfaringer med tap av autonomi.

Disse reaksjonene må forstås i lys av historiske erfaringer, ikke som uttrykk for motstand eller uvillighet i nåtid.

Samisk mangfold og tekstens avgrensning

Denne artikkelen tar utgangspunkt i erfaringene til Norges urfolk, samene. Samtidig er det viktig å understreke at samer ikke utgjør én ensartet gruppe, men lever i ulike geografiske, språklige og kulturelle sammenhenger.

På samme måte som i majoritetsbefolkningen finnes det stor variasjon i livsformer, erfaringer og identiteter. I denne artikkelen er det derfor ikke det samiske mangfoldet i seg selv som står i sentrum, men de felles erfaringene mange samer deler i møte med den norske staten og offentlige tjenester, formet av en lang historie med maktubalanse og assimilering.

Når rasisme og hets former møtet med tjenestene

Disse historiske erfaringene har klare spor i nåtidige møter, der mange samer fortsatt rapporterer om diskriminering, hets og utrygghet i møte med offentlige institusjoner. En nasjonal undersøkelse fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM, 2022) viser at 15 prosent av befolkningen har observert hets mot samer det siste året, med betydelig høyere forekomst i områder med samisk befolkning – 24 prosent i sørsamiske områder og 33 prosent i Nord‑Norge.

Slike erfaringer bidrar til redusert tillit til offentlige tjenester, og til at noen velger å skjule samisk identitet eller begrense kontakten med hjelpeapparatet.

Samtidig utspiller disse erfaringene seg ofte gjennom mer subtile og hverdagslige møter. Forskjeller i kulturelle verdier – knyttet til familie, autonomi, autoritet, omsorg og kommunikasjon – kan komme i konflikt uten at de nødvendigvis blir gjenkjent som verdiforskjeller. Når fagpersoner mangler interkulturell bevissthet, eller ikke er klar over at egne verdier ikke er universelle, kan slike kollisjoner bli tolket som motstand, uvilje eller manglende samarbeid.

Utfallet kan bli tap av tillit, eskalering av konflikter eller at brukere trekker seg tilbake og reduserer kontakten med tjenestene – ikke fordi hjelp ikke er ønsket, men fordi møtet oppleves som utrygt, misforstående eller krenkende.

Fornorskning som struktur, ikke hendelse

Fornorskningen av samer og andre nasjonale minoriteter var ikke et enkeltstående historisk tiltak, men en langvarig og systematisk statlig praksis. Gjennom skole, kirke, helsevesen og forvaltning ble språk, kulturelle uttrykk og levemåter undervurdert, motarbeidet eller aktivt forsøkt erstattet.

Selv om denne politikken formelt er avsluttet, forsvant ikke strukturene den bygget. Forventningene om hva som er normalt, riktig og ønsket fortsatte å prege institusjonene. Det som tidligere var eksplisitte krav om fornorsking, lever i dag videre som implisitte normer for språkbruk, samhandling og familieliv. Fornorskningens ettervirkninger viser seg derfor først og fremst gjennom strukturer som fortsatt former hvordan mennesker møtes, forstås og vurderes i offentlige tjenester.

Faglig ansvar i et historisk landskap

Fagpersoner representerer i praksis staten – også når møtene preges av empati og respekt. I en kontekst der staten historisk har vært bærer av kontroll og assimilering, får denne representasjonen særlige konsekvenser for hvordan tjenestene møtes.

Manglende historisk og interkulturell bevissthet kan føre til at vurderinger farges av majoritetens forståelser av normalitet, omsorg og samarbeid. Dette kan komme til uttrykk i hvordan stillhet tolkes som manglende samtykke, hvordan langsom tillitsbygging forstås som motstand, eller hvordan familiepraksiser som avviker fra tjenestens forventninger vurderes som bekymringsfulle uten at konteksten undersøkes nærmere.

Forsiktighet som beskyttelse

Over tid kan historiske erfaringer med staten føre til en normalisering av mistillit til offentlige tjenester. Denne mistilliten er ikke nødvendigvis uttrykk for manglende samarbeidsvilje, men kan forstås som en rasjonell beskyttelsesstrategi – utviklet gjennom generasjoner med erfaringer av kontroll, sanksjoner og inngrep i språk, familieliv og autonomi.

I møte med dagens tjenester kan dette komme til uttrykk gjennom tilbakeholdenhet, selektiv informasjonsdeling eller ved at hjelp først søkes når situasjonen oppleves som uunngåelig. For noen innebærer det også et bevisst ønske om avstand – eller en form for selvvalgt segregering – for å beskytte familie, identitet og livsform mot nye inngrep.

Et mindre synlig, men like betydningsfullt uttrykk er hvordan samisk tilhørighet ofte underkommuniseres. Mange fagpersoner kan derfor spørre seg: Hvor mange brukere har jeg møtt som faktisk har sagt at de er samer? For noen er det tryggere å la denne delen av identiteten forbli usagt – kamuflert eller tonet ned – som resultat av tidligere erfaringer med stigma eller sanksjoner. Slik kan også tilpasning og assimilering fungere som beskyttelse.

Når slike strategier forstås som manglende samarbeid eller uttrykk for mistillit, snarere enn som historisk forankrede mestringsformer, øker risikoen for ytterligere marginalisering og underbruk av tjenester.

Refleksjon for praksis

Dette reiser noen sentrale spørsmål for fagpersoner i møte med samiske brukere:

Hvordan kan mistillit forstås som en form for beskyttelse, snarere enn som motstand?

Hva skjer når hjelp først søkes sent – tolkes det som unnvikelse, eller som resultat av tidligere erfaringer med staten og tjenestene?

Hvor ofte reflekterer vi over hvorfor samisk tilhørighet ikke blir uttrykt i møtene, og hvordan våre egne rammer, tempo og forventninger kan bidra til at identitet holdes tilbake?

Avslutning

Fornorskningen angår ikke bare historikere og politikere. Den angår praksisfeltet her og nå. Når fagpersoner møter samiske brukere som om relasjonen starter uten et historisk bakteppe, risikerer man å overse kollektive traumer knyttet til tap, kontroll, tilpasning og behov for beskyttelse.

Historisk bevissthet er derfor ikke bare et spørsmål om kunnskap om fortiden, men om hvordan møter formes i nåtid. Mistillit, forsiktighet og avstand til tjenestene kan ofte forstås som meningsfulle strategier utviklet i møte med systemer som tidligere har vært krenkende eller kontrollerende.

I neste del av denne artikkelserien rettes blikket mot det konkrete møtet mellom fagperson og bruker – der ulike verdier, forståelser og forventninger møtes, ofte uten å bli gjort eksplisitte. Her undersøkes hvordan slike verdikollisjoner får betydning for kommunikasjon, vurderinger og relasjon, og hva som skjer når vi mangler interkulturell bevissthet til å oppdage dem.