Ante Jovna Gaup, Per Bakkejord og Gunn-Tove Minde, Institutt for vernepleie, UiT Norges arktiske universitet, campus Harstad

En kvalitativ studie på vernepleierutdanningen med fire informanter fra tre kommuner peker på at god praksis ofte blir personavhengig og prisgitt ildsjeler, heller enn systematisk forankret i tjenestene.

Målet med artikkelen er å vise hvordan norsk helsepersonell møter samiske menn i behandling av rus og psykiskhelse utfordringer. Samiske menn er en gruppe som i liten grad benytter seg av rus- og psykiske helsetjenester, til tross for dokumenterte helseutfordringer i den samiske befolkningen (Dagsvold et al., 2016; Hansen & Skaar, 2021; Øverli et al., 2017). Forskning viser at tillit, kommunikasjon og kulturforståelse er avgjørende for at hjelpen skal oppleves relevant og trygg, men også at helsepersonell i mange tilfeller mangler tilstrekkelig kulturkompetanse (Øverli et al., 2017; Sørly et al., 2021).

I denne sammenhengen forstås samiske menn som menn som identifiserer seg som samisk, oppfattes som samer av omgivelsene og er tospråklige. Støttesamtalene foregår på norsk. Denne avgrensningen er viktig, fordi den gjør det tydelig hva studien faktisk undersøker.

Studien bygger på semistrukturerte intervjuer med fire ikke-samiske kvinnelige informanter fra tre kommuner i Norge. Informantene arbeider i førstelinjetjenesten innen rus og psykisk helse i kommuner i det samiske forvaltningsområdet, der samisk befolkning utgjør en kulturell og numerisk minoritet. Det er dermed et lite og avgrenset utvalg. Målet er ikke å generalisere, men å løfte fram erfaringer og temaer som kan ha relevans også i lignende sammenhenger.

I analysen kom det fram tre hovedtemaer: kommunikasjon, kultur og organisatoriske rammer. Temaene henger tett sammen, og det er vanskelig å skille kommunikasjon fra kulturforståelse eller organisatoriske forhold. Funnene viser at møtene mellom helsepersonell og samiske menn foregår i et spenn mellom respekt, usikkerhet og vilje til å forstå, og at små forhold som tempo i samtalen eller valg av ord kan få stor betydning for hvordan tillit bygges.

Språk, stillhet og relasjon

Et sentralt funn er betydningen av kommunikasjon. Forskning viser at samisk kommunikasjon ofte er mer indirekte enn det som preger majoritetskulturen, og at stillhet, småprat og kroppsspråk kan være viktige bærere av mening (Bongo, 2013; Sørly et al., 2021). Dette støttes også av materialet i studien. Informantene beskriver at tillit ofte bygges når helsepersonell tåler stillhet, ikke presser fram svar og gir rom for at relasjonen kan utvikle seg over tid.

Samtidig viser studien at samiske pasienter ikke utgjør en ensartet gruppe. Preferanser for språk og kommunikasjon varierer mellom individer og situasjoner (Dagsvold et al., 2016; Krane, 2021). Det betyr at kultursensitiv kommunikasjon ikke handler om faste oppskrifter, men om å være oppmerksom, lyttende og åpen i møte med den enkelte. Når helsepersonell tolker stillhet, tilbakeholdenhet eller forsiktighet ut fra majoritetskulturelle forventninger, kan det oppstå misforståelser.

Flere studier viser også at samiske brukere kan være forsiktige med hva de sier til offentlige tjenester, blant annet på grunn av frykt for å bli misforstått eller møtt med manglende forståelse for samisk kultur og livsform (Øverli et al., 2017). Denne tilbakeholdenheten kan ikke forstås løsrevet fra fornorskning og historiske erfaringer med myndigheter og institusjoner. Kommunikasjon i møtet med samiske menn må derfor forstås både relasjonelt og historisk.

Kulturforståelse som mer enn kunnskap

Et annet hovedtema er kultur. Studien peker mot at kultursensitivitet ikke bare handler om å ha informasjon om samisk språk og kultur, men om hvordan helsepersonell forstår og møter pasientens livsverden. Krane (2021) beskriver kulturell trygghet som pasientens opplevelse av at kultur og livsverden blir gjenkjent og ivaretatt i møtet med tjenestene. Dette perspektivet er viktig også her. Det holder ikke å vite at samiske pasienter kan ha andre erfaringer eller andre uttrykksmåter. Det avgjørende er om dette faktisk får betydning for hvordan de møtes.

Materialet viser at helsepersonell flere steder forsøker å møte samiske menn med respekt og åpenhet, men også at de kan være usikre på hvordan de skal forstå det som blir sagt, og kanskje enda mer det som ikke sies direkte. Dette samsvarer med forskning som viser at mange unge samer opplever å måtte forklare sin egen kultur for hjelpeapparatet fordi helsepersonell mangler grunnleggende kunnskap (Hansen & Skaar, 2021). Når brukeren selv må bære ansvaret for å gjøre systemet kultursensitivt, kan det skape avstand og redusere tillit.

Funnene peker derfor mot at kultursensitivitet må forstås som en kombinasjon av kunnskap, ydmykhet og refleksjon. Helsepersonell må ikke bare spørre hva de skal gjøre, men også være bevisst hvordan egen fagkultur og egne forventninger påvirker møtet med andre.

Når kultursensitivitet blir prisgitt ildsjeler

Det tredje hovedtemaet i studien er organisatoriske rammer. Her blir det tydelig at kultursensitiv praksis ikke bare handler om den enkelte ansatte. Den handler også om hvilke strukturer tjenestene har for å støtte dette arbeidet. Meld. St. 12 (2023–2024) peker på at samisk språk, kultur og forståelsesmåter i liten grad er systematisk integrert i helseforvaltningen, og at det derfor er behov for å bygge varige strukturer for samisk kulturkompetanse i kommunene.

Dette er også et sentralt poeng i studien. Når planlegging, koordinering og kompetanseheving mangler, blir kulturkompetanse i praksis ofte liggende hos enkeltansatte og kommuner. Arbeidet blir sårbart når det er avhengig av ildsjeler framfor strukturerte tiltak. Kultursensitiv praksis blir dermed personavhengig. Om samiske menn møtes på en kultursensitiv måte, kan i for stor grad være prisgitt hvem som er på jobb, hvor interessert den enkelte er, og om det tilfeldigvis finnes noen i tjenesten som har tatt ansvar utover det som er systematisk forventet.

Forskning viser også at tilrettelegging for språk og kultur ofte skjer tilfeldig og personavhengig, og at helsepersonell ikke alltid er klar over pasientenes språklige behov før langt ut i behandlingsforløpet (Dagsvold et al., 2016). Dette gjør at likeverdige tjenester ikke bare er et spørsmål om holdninger, men om organisering. Skal kultursensitivitet bli noe mer enn et individuelt prosjekt, må det forankres i ledelse, veiledning og kompetanseutvikling.

Et delt ansvar

Studien viser samlet at møtet mellom helsepersonell og samiske menn formes i samspillet mellom kommunikasjon, kulturforståelse og organisatoriske rammer. Kultursensitiv praksis er derfor et delt ansvar mellom individ og organisasjon. Personlig vilje og engasjement er viktig, men ikke tilstrekkelig alene. Tid, språkforståelse, refleksjon og tilgang til faglig støtte må også være til stede. Slik det fungerer i mange kommuner i dag, blir kulturkompetanse ofte en tilfeldighet og et personlig ansvar, heller enn et tydelig forankret kommunalt ansvar.

Studien bygger på et lite utvalg, og funnene må forstås i lys av dette. Likevel peker den på noe viktig: at kultursensitiv praksis i møte med samiske menn ikke kan reduseres til et spørsmål om god vilje hos enkeltpersoner. Skal hjelpen oppleves relevant og trygg, må ledelsen i tjenestene i større grad ta ansvar for å bygge strukturer som gjør kultursensitivitet mulig i praksis.