Morten J. Johansson

Da jeg begynte å arbeide med beredskapshjem i 2005, fremsto tiltaket som et sentralt, men lite belyst, fagområde i barnevernet. Dette resulterte i fagartikkelen «Beredskapshjem – et velprøvd tiltak med lite oppmerksomhet» (Johansson, 2007), der konklusjonen var at forskningen var begrenset, organiseringen ulik og de nasjonale føringene svake.

20 år senere har det skjedd viktige forbedringer, særlig når det gjelder rammer og vilkår for statlige fosterhjem. Samtidig fremstår beredskapshjem fortsatt som et lite synlig tiltak i overordnede styringsdokumenter, forskningen og den faglige debatten. På mange måter opererer dette viktige tiltaket fortsatt i skyggen av institusjonsomsorgen og den ordinære fosterhjemsomsorgen, til tross for sin sentrale rolle i det akutte barnevernet.

Morten J. Johansson, sosionom, avdelingsleder for beredskapshjem siden 2005, har tidligere jobbet i Norsk Fosterhjemsforening og med kompetanseheving på overgrepsfeltet.

Privat

Formålet med denne artikkelen er å belyse sentrale utviklingstrekk på beredskapshjemsfeltet de siste 20 årene, med særlig vekt på nasjonale føringer, forskning, fagutvikling og debatt. Artikkelen bygger på gjennomgang av relevant litteratur og praksiserfaring fra feltet. Noen vil nok hevde at noe er utelatt eller burde vært trukket fram, men jeg vil hevde at det vesentlige er tatt med gitt begrensede rammer for artikkelen.

Overordnede føringer

I fosterhjemsmeldingen (Meld. St. 29 (2023-2024)) er beredskapshjem kun nevnt to ganger, og da i fotnoter. Det betyr ikke at ikke deler av innholdet også vil være gjeldende for beredskapshjem, men at fosterhjemsmeldingen i praksis usynliggjør beredskapshjem, kan bidra til at tiltaket forblir svakt forankret både politisk og faglig, til tross for sin sentrale rolle i barnevernet.

Til sammenligning var beredskapshjem viet mer plass i forrige stortingsmelding (Meld. St. 17 (2015-2016)), men da mest med tanke på gjennomgang av rammer og vilkår. Beredskapshjemsinstituttet som sådan, faglig innretting og vurderinger er i liten grad omtalt i overordnede dokumenter så langt jeg kan se. I 2010 fikk imidlertid beredskapshjem og statlige familiehjem (spesialiserte fosterhjem) et eget rundskriv omhandlende ansvarsfordeling og kompetansekrav (BLD Q-28/2010). Her ble det også beskrevet hvilken oppfølging, veiledning og kvalitetssikring de statlige fosterhjemmene og systemet rundt dem skal ha.

Statlige fosterhjem har siden forrige artikkel fått standardiserte oppdragskontrakter og det er utarbeidet en standard fosterhjemsavtale for bruk mellom kommuner og statlige hjem. I tillegg er det etablert og lovfestet en tjenestepensjonsordning for statlige fosterhjem. Med andre ord, det er tatt et betydelig ansvar i å likedanne vilkår og rammer for alle statlige fosterhjem.

Statlige fosterhjem er også omfattet av vedtakskravet som kom i 2023 (Brev fra BFD 25.09.23).

Det ble i 2023–25 gjort et betydelig arbeid for å etablere et standardisert forløp for beredskapshjem, i likhet med det som finnes for institusjoner, som omhandlet både oppfølging og veiledning av beredskapshjemmet, og barnets opphold i det enkelte hjem. Dette arbeidet ble imidlertid konkludert ikke videreført, etter beslutning fra Bufdir.

I 2015 fikk hele akuttfeltet en egen Veileder for akuttarbeid (Bufdir 2015) til bruk i institusjoner og beredskapshjem. Veilederen ble et godt redskap for likedannelse i akuttiltakene, med kvalitetsmål og gode beskrivelser av hva som skulle prioriteres i arbeid med barn i akuttiltak. Denne veilederen er nå offisielt avviklet, men mye av det som var vektlagt der er fortsatt i aktivt bruk ute i tiltakene.

Det er i perioden også avgjort at beredskapshjem er og blir oppdragstakere, ikke arbeidstakere. Høyesterett har avsagt to dommer om dette, i både 2013 og 2025.

Forskning

Beredskapshjem og akuttarbeid er et relativt smalt fagområde innen norsk barnevern. Dermed vil også mange hevde at det er naturlig at det er lite forskning og faglig fokus på beredskapshjem, barna som bor i beredskapshjem en periode, hvordan beredskapshjem best kan rekrutteres og ivaretas og hvordan beredskapshjemmene best bør/kan ivareta barna. Når vi vet at en stor del av de barna som får tunge barnevernstiltak videre kommer inn i systemet via en akuttplassering, bør det likevel vær meningsfylt å se nærmere på inngangsporten til disse tiltakene – altså det akutte barnevernet.

Ifølge rapporten fra forskningsprogrammet «Fosterhjem for barns behov» (Backe-Hansen mfl. 2013) var det etter statlig overtakelse av det fylkeskommunale barnevernet i 2004 en tilsiktet strategi å øke bruken av beredskapshjem framfor å plassere barn i institusjon. I perioden 2003–2012 økte da også bruken av beredskapshjem med 67 prosent, hvilket i sin tur satte et større press på hele fosterhjemsordningen. I de senere årene har bruken av beredskapshjem igjen gått noe ned, i tråd med at antallet barn plassert i fosterhjem også er redusert. Til enhver tid bor om lag 550 barn i beredskapshjem (Bufdir 2026).

Et raskt litteratursøk gir inntrykk av at det i perioden fra 2007 og fram til i dag kun er et forskningsprosjekt som spesifikt handler om beredskapshjem. Havik mfl. (2012) gjennomførte prosjektet «Plasseringer i beredskapshjem. Hvor lenge varer de og hvorfor» i samarbeid med Bufetats og Oslo kommunes beredskapshjemsavdelinger. Prosjektet ga interessante svar om plasseringer i beredskapshjem, samt flere innspill til videre forskning. Det synes imidlertid å ha vært liten opptatthet av dette hos både Bufdir og i departementet. Et vesentlig funn i rapporten var at årsaken til enkelte barns lange midlertidige opphold i beredskapshjem, var mangel på fosterhjem. Denne situasjonen synes ikke vesentlig endret fram til i dag, hvilket kan leses ut av Bufdirs (2025) egen rapport «Barn som venter på fosterhjem: Hvem er de og hvorfor venter de?» : lange opphold i beredskapshjem fortsatt skyldes mangel på egnede fosterhjem. Når det gjelder oppholdstid i beredskapshjem har vi i dag god statistikk på dette, og Menons rapport (116/2022 (2023)) viser at per 2022 hadde gjennomsnittlig oppholdstid gått noe opp sammenlignet med Haviks (2012) studie.

Det foreligger flere forsknings- eller offentlige rapporter som tangerer beredskapshjemsfeltet, men i liten grad omhandler forhold som er spesifikke for dette utover eventuelt tallmateriale. Ovennevnte Bufdirrapport er en av disse. I tillegg har vi eksempler som Statens helsetilsyns rapport «Det å reise vasker øynene» (2019), Menonpublikasjon 113–2019 om uønsket deling av søskenflokker, Menonpublikasjon 116/2022 og 165/2023 om evaluering av barnevernsreformen. I tillegg har Oppedal (2019) og Baugerud (2012) på bakgrunn av sin forskning hevdet at det er for mange akuttplasseringer og at flere av disse burde/kunne vært unngått. Oppedal (2008) har også stilt spørsmål ved om de relativt store antallet samtykkeplasseringer i akuttfeltet i realiteten er frivillige plasseringer og om forekomsten av frivillig tvang er for høy.

Rapporten «Erfaringer og konsekvenser av ustabile omsorgsplasseringer, slik barn selv opplever det» (Ådnanes mfl., 2026) omhandler ikke akuttplasseringer. En del funn i kunnskapsoppsummeringen kan likevel delvis være gyldig i beredskapshjemsarbeidet. Rapporten trekker blant annet fram forskning som påpeker behovet for grundigere studier av planlagte versus uplanlagte flyttinger for bedre å forstå hvilken innvirkning flyttinger har på barns liv og utvikling. Videre at eksisterende forskning tilsier at «(…) det er et kritisk behov for å sikre stabilitet og individuell oppfølging, slik at midlertidig omsorg ikke bare gir barn og unge et trygt opphold, men også legger grunnlaget for varig utvikling og mestring i voksenlivet» (s. 148).

Det dukker stadig opp små debatter om andelen akuttplasseringer er for stor, om gjennomføringen av akuttplasseringer og om hvor skadelig det er for barn å bli akuttplassert. I tillegg kommer diskusjonene om oppholdstid, i hvilken grad det er skadelig for barn å bo lenge i beredskapshjem, og hvordan dette kan løses. I deler av fagfeltet har det tidvis også være et uttalt mål å bygge ned akuttapparatet, for slik å unngå akuttplasseringer og «tvinge» kommunene til å se på alternative løsninger. I lys av dette, som er viktige diskusjoner men med ulik grad av ideologisk og/eller faglig forankring, fremstår det underlig at det ikke er prioritert mer forskning til feltet.

Heldigvis er det flere masterstudenter som har fått øynene opp for beredskapshjemsarbeid, og har skrevet sine oppgaver om dette. Selv om dette er forskning med relativt små utvalg og smale temaer velger jeg likevel å trekke fram noen. Beredskapshjemstiltakene har blant annet fått nyttig kunnskap om overføringer/flyttinger fra beredskapshjem til fosterhjem (Skjælåen, 2013) og om lange plasseringer i beredskapshjem (Storeheier, 2013). Beredskapshjemmenes egne opplevelser av hvordan det å være beredskapshjem påvirker familien, og hva som kan være viktig for dem (Brekken, 2022) har gitt nyttig kunnskap om hvordan ivareta beredskapsfamiliene best mulig. I tillegg har Aanensen (2024) gitt oss verdifull kunnskap om det å ivareta andre mens egne behov og følelser må settes på vent, mens Lidal (2014) har satt søkelys på hvordan barna opplever det å bo i beredskapshjem.

Det har ved flere anledninger siden 2007 spilt inn ønsker og forslag til Bufetats Spisskompetansemiljø akutt og direkte til Bufdir, om forskning på blant annet:

• Barn/ungdoms opplevelser av å bo i midlertidighet i et beredskapshjem – spesielt der midlertidigheten varer lenge. Hvordan best bli ivaretatt, hva er mest nyttig for barn/ungdom når tiden går osv.?

• Kvalitet i beredskapshjem/omsorg i privat regi – hva er det? Hvilke oppfølgingsaktiviteter og -rammer gir best forutsetninger for god kvalitet i det enkelte hjem? Har målgruppedifferensiering betydning for kvalitet?

• Vurdering av plasseringsalternativer: bør alle barn i beredskapshjem? Hvilke barn bør eventuelt ivaretas akutt i en institusjon, og hvorfor? Herunder eventuelt også å samle barns/ungdoms erfaringer med de ulike tiltakene, og hvordan det er opplevd.

• Hvilke kvaliteter er viktige for et beredskapshjem som skal leve med inn- og utflyttinger over tid?

• Flyttinger/overføringer mellom beredskapshjem og fosterhjem: hvordan legge til rette for dette best mulig? Herunder også barnas og foreldres rolle og medvirkning i slike prosesser

• Hva er riktigst mulig oppholdstid for ulike barn?

Det er ingen tvil om at de har vært betydelig forskning på barnevernsfeltet og i tilgrensende fagfelt de siste årene. Deler av dette er absolutt relevant også for arbeidet med og i beredskapshjem. Imidlertid savner jeg stadig en vilje til å gå grundigere inn i et felt der det på en del områder finnes lite forskningsbasert kunnskap, men svært mange meninger.

Annen fagutvikling

Bufetat opprettet for flere år siden spisskompetansemiljøer, som skulle jobbe med fagutvikling på sine spesifikke fagområder. Det ble etablert et eget spisskompetansemiljø for akutt. Hovedfokuset for dette fagmiljøet var i mange år institusjonene, før de fikk i oppdrag å jobbe ut det tidligere nevnte standardiserte forløpet for beredskapshjem. Spisskompetansemiljøene er nå lagt ned til fordel for regional organisering av kompetansearbeidet.

Praksisnær fagutvikling har flere tiltak drevet med, og eksempler på hva som er gjort ved min egen beredskapshjemsavdeling er utvikling av Akuttsamtalen (Johansson og Milch, 2012), bruk av livssøylesamtaler (Johansson og Marum, 2010) og arbeid med gode flyttinger fra beredskapshjem til fosterhjem (Johansson og Marum, 2019). I tillegg til dette fikk mange beredskapshjemstiltak grundig innføring i Trygg Base (Schofield og Beek, 2014) i årene rundt 2010, og dette er fortsatt den førende veiledningsmodellen i mange avdelinger.

Innføring i traumebevisst omsorg ga også et betydelig kompetanseløft for hele barnevernsfeltet fra etter 2012, og fortsatt i dag. I tillegg har det de siste årene vært jobbet mye lokalt i mange beredskapshjemstiltak for å finne gode løsninger for barns medvirkning, i tråd med endret lovverk for medvirkning. Det jobbes kontinuerlig med både når og ikke minst hvordan barna best kan få medvirke i både hverdag og i de store livshendelsene/avgjørelsene.

Beredskapshjemstiltakene er gjennomgående opptatt av å følge relevant fagutvikling tett, og å tilby både konsulenter og beredskapshjem grundig opplæring i det som er viktig for omsorgs- og oppdragsutøvelsen. I tillegg til å drive med vedlikehold av kompetanse og tilby kyndig veiledning og oppfølging til alle beredskapshjem.

Debatten

I og med at beredskapshjemstiltaket er en del av det akutte barnevernet, har det også vært noe fokus både i forvaltningen, i praksisfeltet og til dels i media på hvor skadelig det er for barn å bli flyttet akutt. Forskningsmiljøene har i stor grad glimret med sitt fravær i denne diskusjonen, med unntak av de nedenstående. Det er sågar av enkelte argumentert med at akuttiltakene bør bygges ned, for slik å ikke støtte oppunder/katalysere kommunenes behov for akuttplasser i beredskapshjem.

I flere år nå har det vært relativt små debatter om akuttplasseringer, og omkostningene ved disse. Oppedal (2019), Baugerud (2012) og flere med dem har hevdet at det er for mange akuttplasseringer eller at flere av disse burde/kunne vært unngått. Deler av praksisfeltet deler imidlertid ikke synspunktet at det er for mange akuttplasseringer, og viser til at barn som blir akuttplassert som hovedregel kommer fra reelle akuttsituasjoner (Johansson, 2018). Det er imidlertid utvilsomt slik, som Baugerud (2012) hevder, at det å utsettes for å bli akuttplassert i seg selv er en betydelig belastning. Situasjonen som oppstår i forbindelse med at barnet flyttes ut av hjemmet, og det emosjonelle stresset, den sorgen og andre belastninger dette påfører barnet må det jobbes aktivt for å minimere. I tillegg har beredskapshjem en viktig oppgave i å hjelpe barnet til redusert stress når plasseringen er et faktum.

Flere har imidlertid fremhevet fordelene ved mellomplasseringer, utover det akutte behovet for beskyttelse og ivaretakelse. Et eksempel er at man har mulighet til å utrede/kartlegge barnet og gjøre seg kjent med det på en slik måte at man er bedre i stand til å finne det riktige tiltaket videre, eventuelt det riktige fosterhjemmet (Bunkholdt, 2022). Det kan for mange barn også være nyttig å få hjelp til stabilisering og regulering av følelser og atferd i en omsorgsbase som er trent for dette, og trent for å forstå og tåle barnets krisereaksjoner og smerteuttrykk. Sett i lys av dette kan man anta at mange barn, med riktig hjelp i et beredskapshjem, lettere vil kunne håndtere overgangen til en stabil omsorgsbase i et fosterhjem. Det er også en kjensgjerning at barn som klarer å etablere noen grad av følelsesmessig tilknytning til en av beredskapsforeldrene, vil klare overgangen til et fosterhjem bedre. Dette skjer fordi barnet har gjort seg positive tilknytningserfaringer som det kan bruke i en styrt, gradvis overgang til fosterhjemmet. Bunkholdt (2022) hevder også at utprøving av samværsordninger og demping av konfliktnivå før varig plassering kan være argumenter for en mellomplassering.

Håpet er at det fortsetter å være debatt om barnevernets inngripende tiltak, som akuttplasseringer er. Gjerne også debatt om beredskapshjemstiltaket, om oppholdstid og hva som er den minst verste løsningen for de barna som må flytte akutt ut av foreldrehjemmet. Det jeg i mindre grad ønsker er en verdi- og ideologibasert debatt preget av synsing snarere enn gode, faglig funderte argumenter. Utgangspunktet for debatten bør ikke være at akuttplasseringer eller beredskapshjem er et nødvendig onde, men at det er gode løsninger for de barna som trenger det og som vi ønsker å heve kvaliteten på. Jeg har også et håp om at debatten om oppholdstid kan gjøres mer nyansert, og gjerne i tråd med den holdningen som Havik mfl. (2012) forfektet, slik at vi i større grad enn å snakke om kortest mulig oppholdstid kan diskutere hva som er riktigst mulig oppholdstid for det enkelte barnet.

Så hva sitter vi igjen med etter 20 år?

Ser vi tilbake på utviklingen av beredskapshjemsfeltet de siste 20 årene, er det tydelig at det har skjedd betydelige forbedringer når det gjelder rammer, vilkår og formelle strukturer for beredskapsfamiliene. Også den praksisnære fagutviklingen har bidratt til økt kvalitet i tilbudet mange steder.

Samtidig fremstår mangelen på forskningsbasert kunnskap som et av feltets største svakheter. Til tross for at beredskapshjem utgjør inngangsporten til omfattende deler av barnevernets tiltaksapparat, har det vært liten systematisk interesse for barns erfaringer med akutt midlertidig omsorg, oppholdstidens betydning og hvilke kvaliteter hos beredskapshjemmene som best ivaretar barns behov i krise. På dette området har utviklingen stått på stedet hvil.

Det er et betydelig, og fortsatt uutnyttet, potensial for forskning og fagutvikling på beredskapshjemsfeltet.

En styrking av kunnskapsgrunnlaget vil være avgjørende for å sikre at tiltaket ikke bare fremstår som et nødvendig akuttalternativ, men som en gjennomtenkt og kvalitativt god omsorgsform for barn i svært sårbare livssituasjoner. Bufdir, Bufetat og forskningsmiljøene har her et felles ansvar for å løfte feltet videre – til beste for de barna som har størst behov for trygghet, stabilitet og forutsigbar omsorg.