Jeanette Nikolaisen

Fagperson innen psykisk helse

Jeg er en 42 år gammel tobarnsmor og fagperson innen psykisk helse. Jeg elsker jobben min og ønsker å stå i den helt til pensjonsalder – og kanskje lenger. Men kampen mot Nav og statens avgiftssystem er i ferd med å tømme meg for både krefter og verdighet. Jeg har alopecia (autoimmun hudsykdom som fører til plutselig, flekkvis hårtap), og det koster meg dyrt.

Siden juli har jeg måttet kjøpe fem parykker. Tre av dem er allerede utslitt. De to siste passer ikke slik de skal. Jeg har ikke råd til å bruke 50.000 kroner på hår, så jeg ender opp med å bruke 20–25.000 kroner i året på rimeligere løsninger som ikke holder mål.

Hudlegen min har dokumentert behovet mitt og sendt anbefaling til Nav om økt støtte. Søknaden ble avslått.

Jeg kan ikke møte på jobb uten hår. Slik er realiteten. Parykken er ikke pynt – det er min hodeprotese, et nødvendig hjelpemiddel for å fungere profesjonelt.

Flere europeiske land har for lengst anerkjent parykken som en medisinsk protese. Der får voksne bedre støtteordninger, mulighet til å spare opp til kvalitet, og i mange tilfeller fritak for merverdiavgift. I Norge blir vi som er over 30 år stående igjen med en ordning som ikke dekker behovet.

Her er realiteten:

• Grov aldersforskjell: Er du under 30 år, kan du få dekket inntil 50.000 kroner i året. Når du fyller 30, reduseres støtten til rundt 6.000 kroner.  

• Systemet er lite fleksibelt: For å få stønaden må jeg kjøpe ny parykk hvert år. Jeg får ikke mulighet til å spare opp over flere år for å kjøpe én kvalitetsparykk som faktisk varer. Resultatet er at jeg tvinges til å kjøpe billigere løsninger som må byttes ut raskt, noe som på sikt er dyrere både for meg og for samfunnet. 

• Moms-fellen: Tannbehandling er fritatt for merverdiavgift, men parykker er det ikke. Når jeg kjøper en parykk til 24.000 kroner, går 6 000 kroner rett tilbake til staten i moms – tilsvarende hele stønaden jeg får.

• Feil prioritering: Medisinsk behandling for alopecia er nylig vedtatt dekket av staten. Samtidig får jeg ikke støtte til et hjelpemiddel uten bivirkninger. Jeg opplever et indirekte press til å velge medisinering framfor en trygg og nødvendig løsning.

Dette handler ikke om utseende. Det handler om å kunne stå i jobb, møte mennesker og bli tatt på alvor som fagperson.

Jeg spør dere i Helse- og omsorgsdepartementet og på Stortinget:

Hva tenker dere om at jeg, som ønsker å bidra og stå i arbeid, ikke får dekket et helt nødvendig hjelpemiddel? Hvorfor er systemet så rigid at det tvinger meg til å kjøpe billige løsninger hvert år, i stedet for å gi meg mulighet til å investere i noe som faktisk fungerer?

I dag sitter jeg på Finn.no og vurderer å kjøpe en brukt parykk fra noen som har hatt bedre rettigheter enn meg. Det føles like uverdig som å måtte kjøpe brukte tenner fordi man ikke har råd til egne.

Er dette virkelig verdigheten Norge tilbyr i 2026?

Jan Myhre

Styreleder Barnevernberørtes landsforening (BvB)

I mange kommuner er barnevernstjenesten større enn både politiet og fastlegekontorene. Likevel finnes det ikke systematisk kunnskap om hva vi faktisk får igjen for ressursene – verken i form av resultater for barn, familier eller samfunn.

Det burde bekymre flere.

Et system som vokser – uten tilsvarende kontroll

De fleste barnevernssaker starter med en bekymringsmelding. Rundt 52.000 meldinger sendes hvert år. En betydelig andel viser seg å være grunnløse, men de utløser likevel omfattende undersøkelser.

En undersøkelsessak koster mellom 30.000 og 100.000 kroner. Mange henlegges – men kostnadene er allerede påløpt. Når saken først går videre, øker kostnadsnivået dramatisk:

• Hjelpetiltak: 50.000–200.000 kr per år

• Fosterhjem: 400.000–1000.000 kr per år

• Institusjon: 3–6 millioner kr per år

I tillegg kommer advokater, psykologer, sakkyndige, nemnder og rettsprosesser.

Dette er ikke små summer. Det er et omfattende system.

28.000 tvangsvedtak–uten svar på det viktigste spørsmålet

Siden år 2000 har det vært rundt 28.000 tvangsomsorgsovertakelser i Norge. Det mest oppsiktsvekkende er ikke tallet i seg selv, men det vi ikke vet: Hvor mange av disse vedtakene var nødvendige? Hvor mange var faglig forsvarlige? Hvor mange var lovlige?

Det er aldri gjennomført en uavhengig, helhetlig gransking av selve grunnlaget for vedtakene.

Gjentatte granskinger–samme konklusjon

Offentlige tilsyn og utvalg peker i samme retning:

• Helsetilsynet avdekket svikt i 8 av 9 tjenester

• Fjeld-utvalget fant alvorlige feil i 9 av 10 saker

• Riksrevisjonen dokumenterte mangelfull saksbehandling og vurdering

Dette er ikke enkeltavvik. Det er mønstre.

Når svikten ligger i undersøkelsesfasen, påvirker det hele sakskjeden. Feil tidlig i prosessen følger saken videre–og kan få avgjørende konsekvenser.

Et system der skjønn sjelden overprøves

Barnevernets vurderinger bygger i stor grad på faglig skjønn. Dette skjønnet er vanskelig å etterprøve. Nemndene og domstolene kan i begrenset grad overprøve de faglige vurderingene som er gjort–de må i stor grad legge dem til grunn. I praksis betyr det at vurderingene som gjøres tidlig i saken, ofte blir styrende for hele prosessen.

Når det samtidig er dokumentert svikt i undersøkelsesarbeidet, får dette alvorlige konsekvenser for rettssikkerheten.

Det er derfor ikke tilstrekkelig å vise til at det er nemnda som fatter vedtakene. Spørsmålet er hvem som i realiteten legger premissene for dem.

Hvordan kunne det bli slik?

Analyser av utviklingen i norsk barnevern peker på flere strukturelle forklaringer:

• En profesjonskultur med stor makt og begrenset ekstern kontroll

• Politisk enighet som har gjort feltet vanskelig å kritisere

• Frykt for å «gjøre for lite», særlig etter alvorlige enkeltsaker

• Skjønnspregede kriterier som åpner for vid tolkning

• Svake kontrollmekanismer og begrenset reell etterprøving

Resultatet er et system der feil ikke bare kan oppstå–men kan vedvare over tid.

Når feil blir system

Flere indikatorer peker i samme retning:

• Om lag 27 % av vedtak endres i tingrett ved overprøving

• Norge er dømt gjentatte ganger i EMD

• Tilsyn avdekker lovbrudd i majoriteten av undersøkte saker

Dette tyder ikke på tilfeldige feil. Det tyder på strukturelle svakheter.

Et system med innebygde interessekonflikter

Rettssikkerheten i barnevernet hviler i stor grad på sakkyndige og advokater. Begge deler er problematisk organisert.

NRKs dokumentar Brennpunkt: Skjulte bånd viste hvordan de samme psykologene gjentatte ganger fikk oppdrag fra barnevern og rettsinstanser i samme geografiske områder. Når de som skal være uavhengige eksperter samtidig er faste leverandører til systemet, oppstår en åpenbar risiko for rolleblanding.

Det finnes i dag lite samlet kunnskap om i hvilken grad denne praksisen er vesentlig endret.

Samtidig er rettshjelpen til foreldre og barn underfinansiert. Salærsatsene er lave, og mange advokater har begrenset tid til å gå grundig inn i sakene. For enkelte blir dette en attåtnæring.

Konsekvensen er en skjevhet: Den offentlige parten møter med kontinuitet, ressurser og faste fagpersoner. Den private parten møter ofte med begrenset kapasitet og varierende kvalitet.

Dette utfordrer grunnleggende prinsipper om likeverd og kontradiksjon. Da er det ikke bare utfallet som står i fare for å bli skjevt–men selve forutsetningen for en rettferdig prosess.

Et system under press–også for de ansatte

Barnevernsansatte står i et krevende krysspress:

• Mange saker

• Lite tid

• Stort ansvar

Komplekse og livsavgjørende vurderinger gjøres ofte under betydelig tidspress. Dette er ikke bærekraftig–verken faglig eller menneskelig.

Konsekvensene

Konsekvensene er ikke bare økonomiske.

De handler om:

• Barn som mister tilhørighet

• Familier som splittes

• Tillit som brytes

• Et system som mister legitimitet

Det mest alvorlige er likevel dette:

Vi vet ikke hvor mange som er rammet unødvendig.

Hva må endres?

Dersom vi tar rettssikkerhet på alvor, er det behov for strukturelle grep:

1. Et todelt barnevern–der makt og hjelp skilles. I dag er det ofte samme instans som både skal hjelpe og kontrollere. Det skaper rollekonflikter og svekker tilliten. En uavhengig, tverrfaglig enhet bør håndtere bekymringsmeldinger og faktagrunnlag, mens barnevernet arbeider med tiltak og oppfølging.

2. En helhetlig systemgjennomgang. Fra utdanning og fagkultur til kontrollmekanismer og ledelse.

3. En gjenopptakelseskommisjon For å gjennomgå tidligere saker og rette opp mulige feil–etter modell fra andre rettsskandaler.

Avslutning

Vi har brukt titalls milliarder på et system vi i liten grad har evaluert–og som griper dypere inn i menneskers liv enn nesten noe annet offentlig tiltak.

Da holder det ikke med gode intensjoner. Det krever kunnskap, åpenhet og vilje til å stille de vanskeligste spørsmålene.

Hvis ikke risikerer vi å videreføre et system der feil ikke bare skjer–men gjentas.