Sammia Naz Zaeem

Familieveileder og parterapeut, forfatter av Hemmeligheten til et godt parforhold

Vi snakker mye om ungdomskriminalitet.

Om utenforskap.

Om barns psykiske helse.

Men vi snakker altfor lite om noe som ligger helt i bunnen av mange av disse utfordringene: relasjonen mellom foreldrene.

Som familieveileder møter jeg ofte foreldre som elsker barna sine høyt, men som står midt i konflikter, stress og relasjonelle utfordringer de ikke helt vet hvordan de skal håndtere. Mange beskriver følelsen av å stå alene i foreldrerollen, uten språk eller verktøy for å håndtere det som skjer i parforholdet.

Når voksne mister fotfeste i relasjonen til hverandre, merker barna det først.

Barn lever ikke bare i familien.

De lever i stemningen i familien.

Barn lærer respekt før de lærer ord.

Ikke gjennom regler, men gjennom hvordan voksne snakker til hverandre.

De lærer kjærlighet når de ser hvordan mor og far møter hverandre etter en lang dag.

De lærer empati når de ser hvordan vi lytter.

De lærer trygghet når de opplever at uenighet kan håndteres med ro.

Barn observerer alt.

Derfor starter et godt foreldreskap ikke med barna.

Det starter mellom de voksne.

Konflikt mellom foreldre er også et barneperspektiv

I sosialt arbeid er vi vant til å se helheten rundt barnet. Vi vet at barn påvirkes av relasjoner, økonomi, bolig, skole og nettverk. Men en faktor blir ofte undervurdert i praksisfeltet: foreldrekonflikt.

Forskning viser at hyppige konflikter mellom foreldre kan påvirke barns psykiske helse og føre til økt risiko for blant annet angst, depresjon og atferdsproblemer.

Når konflikter mellom foreldre blir vedvarende eller fastlåste, påvirker det barnets opplevelse av trygghet.

Noen barn reagerer med uro og utagering.

Andre trekker seg tilbake.

Noen blir «de flinke barna» som forsøker å holde fred i hjemmet.

For barnet er ikke dette en konflikt mellom voksne.

Det er hverdagen.

Vi snakker mye om barn – men for lite om foreldrene

I møte med barn og unge rettes oppmerksomheten ofte mot barnet selv: atferd, skolefravær eller psykisk helse.

Men spørsmålet vi kanskje oftere burde stille er:

Hvordan har foreldrene det sammen?

Har de støtte i relasjonen til hverandre?

Har de språk for konfliktene de står i?

Har de hjelp til å bygge et samarbeid rundt barnet?

I mange familier er ikke problemet mangel på kjærlighet.

Problemet er mangel på støtte, forståelse og verktøy.

Jeg får ofte spørsmålet:

Hva er det viktigste jeg kan gjøre for barnet mitt?

Mange forventer et komplisert svar.

Men ofte er svaret enkelt:

Ta vare på forholdet mellom dere som er voksne.

Et godt foreldreskap starter nemlig ikke først og fremst med barna.

Det starter mellom de voksne.

Barn merker stemningen lenge før vi sier et ord.

De kjenner tonen, stillheten og blikkene.

Når voksne snakker med respekt, lærer barn respekt.

Når uenighet håndteres rolig, lærer barn at konflikter kan løses.

Når kjærlighet vises i hverdagen, blir det barnas normal.

Et trygt parforhold gir trygge barn.

Ikke fordi foreldre er perfekte, men fordi barna vokser opp i et hjem der voksne tar ansvar for relasjonen sin.

Der de voksne står støtt sammen,

der kan barn senke skuldrene.

Familien som et tre

Et tre kan bare blomstre når stammen er sterk.

Vanner du treet litt hver dag –

gir det næring, omsorg og tid –

vil det vokse seg sterkt nok til å stå gjennom både sol og storm.

Slik er det også med en familie.

Ekteskapet er stammen i treet.

Når den er solid, kan grenene vokse og barna blomstre.

Å vanne treet hver dag kan være små ting:

et vennlig ord,

en anerkjennelse,

tålmodighet i en travel hverdag.

For barna våre lærer hvordan kjærlighet ser ut

ved å se hvordan vi møter hverandre.

Roser og torner

Rosen er et symbol på kjærlighet.

Vi gir roser til mennesker vi er glad i.

Men den vakre blomsten har også torner.

Slik er også livet – vakkert, men fullt av små og store utfordringer.

Roser og torner hører sammen.

De er en del av hvordan blomsten overlever.

Slik er det også i relasjoner.

Uenighet, frustrasjon og vanskelige perioder er en del av livet sammen. Spørsmålet er ikke om tornene finnes – men hvor vi velger å ha fokuset.

Velger vi å se bare tornene, mister vi lett synet av blomsten.

Men hvis vi også ser rosene, kan vi finne tilbake til det som holder oss sammen.

Sosialarbeiderens blikk

Sosialarbeidere møter familier i mange livssituasjoner: i barnevern, Nav, psykisk helsevern, skole og kommunale tjenester.

Felles for oss er blikket for sammenhenger.

Vi vet at barns utfordringer sjelden oppstår i et vakuum. De formes i relasjoner, livssituasjoner og strukturer rundt barnet.

Derfor bør også relasjonen mellom foreldrene få en tydeligere plass i arbeidet med barn og familier.

Ikke fordi sosialarbeidere skal drive parterapi.

Men fordi vi vet at barn sjelden kan forstås uten å forstå relasjonene rundt dem.

Et spørsmål vi må våge å stille

Når vi diskuterer ungdomskriminalitet, utenforskap og psykisk helse blant barn og unge, stiller vi mange spørsmål om skole, fritid og nærmiljø.

Men kanskje må vi også våge å stille et vanskeligere spørsmål:

Hvordan har foreldrene det sammen?

For noen ganger begynner de største utfordringene i samfunnet vårt i de minste rommene – hjemme rundt kjøkkenbordet.

Christoffer Helland Jensen og Johan Solbakken

Studenter ved Bachelor i vernepleie ved Nord universitet i Bodø

På vårt kull i vernepleie ved Nord universitet er vi flere menn enn vi hadde trodd. 12 av 34 studenter, faktisk. Før vi begynte, var vi forberedt på å være alene. Slik ble det ikke. I stedet fant vi et variert og engasjerende miljø – og det føles helt naturlig.

Likevel møter vi ofte den samme reaksjonen når vi forteller hva vi studerer: «Vernepleie? Er ikke det nesten bare jenter?»

Det er nettopp slike forestillinger vi ønsker å utfordre.

For oss handlet studievalget aldri om kjønn. Det handlet om mennesker. Om å bidra til mestring, selvstendighet og bedre livskvalitet for andre. Vernepleie er ikke bare omsorg – det er et fag. Studiet krever kunnskap om lovverk, miljøterapi, målrettet arbeid og samarbeid med mange ulike profesjoner.

Samtidig merker vi at gamle kjønnsroller fortsatt henger igjen. Omsorg forbindes ofte med kvinner, mens menn forventes å velge mer «maskuline» yrker. Det er en forestilling som både undervurderer faget og begrenser hvem som føler seg velkommen i det.

Vår erfaring er det motsatte: Mangfold gjør fagmiljøet sterkere.

Noen brukere føler seg tryggere med en mannlig miljøterapeut, andre med en kvinne. Noen trenger ulike rollemodeller. Andre kjenner seg igjen i livserfaringer. Poenget er ikke at ett kjønn er bedre enn det andre – poenget er at mennesker er forskjellige.

Vernepleie er et krevende og variert yrke. Vi møter utfordringer, tar vanskelige beslutninger og jobber tett med andre faggrupper. Fagkunnskap må kombineres med relasjonskompetanse, etisk refleksjon og evnen til å stå i komplekse situasjoner. Ingen dager er like, og nettopp derfor oppleves arbeidet meningsfullt.

Samfunnet trenger kompetente vernepleiere. At flere menn søker seg til yrket, er derfor et positivt tegn. Det viser at flere ser verdien i et fag som både krever høy kompetanse og har stor betydning for menneskers liv.

Vi er stolte av å være vernepleierstudenter. Ikke fordi vi er menn i et yrke mange forbinder med kvinner, men fordi vi har valgt et yrke som betyr noe.

Vernepleie gir muligheter til å arbeide med mennesker i mange ulike sammenhenger – i skole, psykisk helse, habilitering, ledelse og mye mer. Det er et yrke der du kan gjøre en forskjell hver eneste dag.

Omsorg, profesjonalitet og faglighet har ikke kjønn. De har bare én forutsetning: mennesker som vil bidra.