Silje Evensen  

Styreleder i Foreningen Trygg Barndom- Barn og familiers rettigheter

Familievernet har et tilbud til foreldre som har mistet omsorgen, men det brukes i liten grad, skriver Helledal og Smiseth i Fontene. De mener at frivillige organisasjoner bør inviteres til dialog om fremtidige tilbud til foreldre som har mistet omsorgen for barna sine. Det er vi helt enige i. Slike initiativ finnes faktisk allerede – og vi kan bekrefte gjennom arbeidet i foreningen Trygg Barndom at vi fyller en rolle som i liten grad ivaretas av det offentlige hjelpeapparatet.

I sitt innlegg skriver de at familievernet i ti år har hatt et tilbud til denne foreldregruppen, men at det i liten grad blir brukt. De spør derfor om løsningen egentlig ligger i familievernet. Det er et viktig spørsmål. 

I foreningen Trygg Barndom møter vi denne problemstillingen fra et annet ståsted. Vi kjenner igjen behovet for støtte, fellesskap og erfaringsdeling, men vi ser også at mange foreldre i liten grad oppsøker offentlige tjenester etter en omsorgsovertakelse. 

Trygg Barndom tilbyr foreløpig aktivitet og møteplasser for innbyggere som er berørt av barnevernet, enten direkte eller gjennom familie og nettverk, i kommunene i Valdres og på Hamar. Dette er en gruppe mennesker som ofte ikke finner naturlige arenaer i andre lag og foreninger, og hvor behovet for støtte, informasjon og fellesskap er stort. 

Vi har faste månedlige møter hvor foreldre, barn, familier og andre i nettverket kan møtes. Hovedfokuset er likepersonsarbeid, erfaringsutveksling og sosial støtte i en arena uten fordommer og med rom for de gode samtalene. 

Så langt vi kjenner til, er dette et tilbud som i dag i liten grad finnes andre steder i Norge. Tilbakemeldingene fra våre medlemmer er at slike møteplasser dekker et behov som i liten grad ivaretas av kommunale tjenester eller andre frivillige organisasjoner. 

Vi opplever god deltakelse på våre møter. Dette står i kontrast til erfaringene familievernet beskriver med lav oppslutning om sine gruppetilbud. Der offentlige tilbud strever med å samle deltakere, opplever vi at foreldre faktisk møter opp når de får mulighet til å møte andre som har stått i det samme. 

Her deles både positive og negative erfaringer med barnevernet. Mange opplever for første gang å kunne snakke åpent med andre som står i eller har stått i lignende situasjoner. For noen er det avgjørende å møte mennesker som faktisk vet hvordan det oppleves – ikke bare fagpersoner som arbeider med problematikken. 

En viktig grunn til at mange foreldre ikke benytter seg av familievernets tilbud, kan være manglende tillit til systemet. Når man allerede opplever å ha blitt vurdert og kontrollert av offentlige instanser, kan terskelen være høy for å oppsøke enda en offentlig tjeneste. Mange foreldre er fortsatt i en akutt krise og opplever at de trenger noe annet enn samtaler med en ny faginstans. 

For noen handler det også om frykt for at det man deler kan bli brukt mot dem senere, eller at man igjen blir møtt med vurderinger framfor forståelse. 

Likepersonsarbeid kan gi et fellesskap preget av gjenkjennelse, trygghet og åpenhet. Her kan foreldre få utløp for frustrasjon, sorg og fortvilelse uten å føle seg analysert eller vurdert. 

Samtidig kan det være grunn til å spørre om deler av dette arbeidet med fordel kan skje i samarbeid med frivillige miljøer som allerede har tillit i målgruppen. Erfaringen vår er at terskelen for å delta ofte er lavere når tilbudet ikke oppleves som en del av systemet. 

Kanskje bør kommuner og statlige tjenester i større grad samarbeide med frivillige organisasjoner som driver likepersonsarbeid på dette feltet, enten gjennom partnerskap, faglig samarbeid eller økonomisk støtte til møteplasser og aktiviteter. Slik kan man styrke tilbud som allerede når foreldre som ellers ikke oppsøker hjelpeapparatet. 

Samtidig opplever mange frivillige organisasjoner at det kan være krevende å bli tatt på alvor av offentlige instanser. Skal vi lykkes med å utvikle bedre tilbud for denne gruppen, er det viktig at også erfaringene fra frivillige initiativ blir møtt med åpenhet og vilje til samarbeid. 

Foreldre som mister omsorgen for barna sine står i sitt livs største krise. Skal vi nå denne gruppen foreldre, må vi ta på alvor at støtte fra mennesker med egne erfaringer ofte er det første steget tilbake til tillit og hjelp. 

Mari Wigaard

Sosionom og daglig leder ved Oslo Vest Frivilligsentral

Jeg ser det i blikkene som møter meg. I den eldre mannen som sitter taus bak gardinene imens menneskene utenfor haster forbi i et tempo som for lengst har glemt ham. Jeg ser det hos dem som har pakket ut tingene sine i et fremmed land, som bærer på en tung lengsel etter tilhørighet, men som møter den høflige norske distansen. Og hos dem som kjemper en stille kamp mot psykisk uhelse, som søker et fristed der de kan være noe mer enn sin egen smerte. Bak alle disse ulike historiene ligger den samme grunnleggende lengselen: savnet etter et fellesskap der man ikke bare er til stede, men der man faktisk kan høre til.

Som sosionom og daglig leder av en frivilligsentral møter jeg mange mennesker i ulike sårbare livssituasjoner. Mange forteller om utenforskap og et sterkt ønske om å bli en del av et fellesskap. Flere av de eldre beskriver en hverdag preget av isolasjon og ensomhet. Det er derfor vi har bygget opp en besøksvenntjeneste. Vi ser konkrete samfunnsutfordringer vi kan gjøre noe med, og sammen med de frivillige letter vi på trykket til de tendensene vi ser i samfunnet i dag. Vi forsøker å skape nye rom for tilhørighet, nettverk og fellesskap.

Frivillighet som samfunnets sikkerhetsnett

Frivilligheten representerer et uvurderlig og dynamisk sikkerhetsnett for samfunnet. En av frivillighetens fremste styrker er korte beslutningslinjer og lite byråkrati. Denne fleksibiliteten gjør organisasjonene i stand til å reagere umiddelbart på samfunnskriser, både nasjonalt og globalt. Gode eksempler på dette er hvordan idrettslag over hele landet umiddelbart åpnet dørene og etablerte gratis treningsplasser for ukrainske flyktninger våren 2022.

Tilsvarende har vi sett en avgjørende innsats med matutdeling til familier som rammes av dyrtid og økt fattigdom i Norge. Frivilligheten fungerer ikke bare supplerende, men ofte som en kritisk førstelinje når samfunnet står overfor uventede utfordringer.

Kollektivisme som medisin

Som sosionom ser jeg frivilligsentralen som et kraftsenter for sosial bærekraft og en inkluderende arena for fellesskapsbygging. Et godt eksempel på dette er vår malekafé på Oslo Vest Frivilligsentral. Initiert av en av våre dedikerte ildsjeler, er Malekaféen åpen for alle som søker et frirom for kreativ utfoldelse, med et klart mål om å skape tilhørighet og fellesskap for mennesker i sårbare livssituasjoner.

Den frivilliges personlige engasjement strekker seg langt utover det forventede. I dag ser vi hvor viktig Malekaféen er for våre deltakere. For dem som bærer på en indre uro eller kjemper en stille kamp i hverdagen, blir penselen et sted der tunge tanker får vike plassen for kreativ utfoldelse. Her har vår frivillig ikke bare identifisert et lokalt behov, men også skapt et livgivende fellesskap for å møte det. Dette er selve essensen av å skape frivillighet på frivillighetens premisser.

Individualismens paradoks

I en tid preget av paradokser forventes det at mennesket navigerer seg i et komplekst, digitalisert samfunn med en slags total uavhengighet fra andre. Det «selvstendige individet» er vårt fremste ideal. Hvert individ skal være sitt eget personlige prosjekt, leve ut sine talenter og være sin egen lykkes smed. Imidlertid viser hverdagen ofte en annen virkelighet enn dette glansbildet av selvstendighet.

Baksiden av denne individualismen har jeg de siste årene, i min stilling som sosialarbeider, sett i flere varianter. Dette viser seg gjennom utenforskap, ensomhet og distanse. I hjertet av frivilligheten møter jeg ildsjeler som ønsker å motvirke dette og vil bygge en inkluderende og varm kultur. På frivilligsentralen legger vi til rette for at mennesker får rom til å bidra i lokalsamfunnet, samtidig som de får eierskap til sitt eget nærmiljø og blir en del av et fellesskap. Frivilligsentralen er en strategisk samfunnsaktør i kraft av våre frivillige. Et fristed, et sted som gir rutine og et varmt fellesskap hvor man kan høre til. Til syvende og sist er det dette vi trenger: et sted å høre til, et fellesskap å være en del av.

Velkomsten til Norge: Et felles ansvar

Dette behovet for tilhørighet er universelt, men kanskje aller sterkest hos dem som skal bygge seg et nytt liv i et fremmed land. Det kanskje mest tydelige eksempelet på hvor individualismens idealer kommer til kort er i møte med mennesker som kommer til Norge. Fra dag én stiller samfunnet enorme krav til den enkeltes selvstendighet. Den norske kulturen beskrives ofte som reservert, privat og tråkker sjelden over andres grenser uten en formell invitasjon. For mange som står på utsiden – enten det er på grunn av alder, sykdom eller migrasjon – kan denne kulturelle koden oppleves som en ugjennomtrengelig mur.

Nettopp derfor har vi utviklet frivilligsentralen til å være en levende inkluderingsplattform for minoritetsspråklige. Sammen med Nav har vi skapt et tilbud hvor vi tar imot mennesker i språkpraksis på frivilligsentralen for å åpne dører og tilby muligheter. Flere frivillige, med pensjonister i spissen, ønsket å fylle hverdagen med noe meningsfylt og hadde et voksende engasjement for integrering. Dette resulterte i etableringen av «Walk & talk» for minoriteter. Tilbudet kobler personer med minoritetsbakgrunn som ønsker å øve norsk og bygge relasjoner sammen med frivillige. Tilbudet tar integreringen inn i nabolagets puls og ut i bybildet.

En viktig forutsetning for å klare seg i et nytt land er å lære seg språket, men også å få være en del av et fellesskap. Integrering kan aldri være et rent individuelt prosjekt; det er et kollektivt ansvar. Et av våre samfunnsoppdrag er å gjøre velkomsten til Norge best mulig. Ved å skape aktiviteter rettet mot minoriteter, på de frivilliges premisser, har vi etablert et trygt psykososialt miljø der man kan gå fra å være mottaker av hjelp til å bli en aktiv ressurs og få delta i sitt eget lokalmiljø.

Frivilligheten er hjertet i samfunnet

I en tid som dyrker det isolerte, selvstendige individet, ønsker jeg å fremheve viktigheten av frivillighet, fellesskap og beredskap. Det er sammen vi er sterke. Som sosionomer er vi utdannet til å forstå maktbalanse, verdighet og systemisk endring. Ved å velge kollektivisme framfor isolasjon og profesjonalitet framfor fragmentering, bygger vi samfunn der alle faktisk hører til. Vårt viktigste oppdrag er å skape en verdig og inkluderende kultur for alle mennesker og bidra til at frivilligheten blomstrer.

Frivilligheten og sosialfaget arbeider mot de samme målene: fremme inkludering og bygge et sterkere fellesskap. Nettopp i dette skjæringspunktet er sosionomen et godt verktøy for frivilligheten. Vi kan være den strategiske arkitekten som gjenreiser kollektivismen og bringer kreftene av fellesskap, kultur og motstandskraft tilbake.

Frivillighet er kollektivets superkraft

I en tid som dyrker det isolerte, selvstendige individet, forvitrer den sosiale fellesskapsånden som holder oss sammen. Men frivilligheten er mer enn en motvekt: den er kollektivets superkraft. Den viser oss hvordan vi kan lene oss på hverandre når vi trenger det mest. Som sosionom og arkitekt for denne kollektivismen forstår jeg at vi må bygge en sterkere sosial infrastruktur som bærer oss gjennom både de hverdagslige og stille stormene. Et robust samfunn kan ikke bare basere seg på unntakstilstander; det må bygges relasjon for relasjon, hvor vi styrer engasjementet med faglig innsikt for å skape varig verdi.

De frivilliges engasjement er det fremste beviset på den enorme sosiale kapitalen som finnes blant oss. Deres unike evne til å skape fellesskap, forebygge ensomhet og fremme god folkehelse representerer en lav investering med en eksepsjonelt høy samfunnsgevinst. Nettopp derfor må vi som samfunn anerkjenne frivillighetens verdi og aktivt tilrettelegge for dens vekst og utvikling. Frivilligheten er selve pulsen som holder fellesskapet vårt levende!