Kjell Arne Lie

Medlem av FO og Arbeiderpartiet

Dette er en ytring om når de med makt ikke skjønner hva de driver med. Denne ytringen vil jeg gjerne starte med ett minutts stillhet for å minnes alle de barn og familier vi som har jobbet i barnevern ikke har lykkes med å hjelpe. Håper du som leser kan gi deg tid til å tenke over dette.

Mange barn og foreldre som har møtt barnevernstjenester har følt på avmakt. Avmakt som kommer av at ansatte i barnevernstjenestene ikke har klart å se og høre barnets eller foreldrenes behov. Denne erkjennelsen tar ikke vekk at det har vært gjort og gjøres mye godt barnevernstjenestearbeid i de norske kommunene. Men erkjennelsen har også ført til at det har vært satset mye på å øke kompetansen til ansatte i barnevernstjenestene i mange år.

Sommeren 2025 ble kompetanseøkningen i barnevernstjenestene svekket på en måte som sannsynligvis vil svekke flere barns trygghet i tida som kommer. En paragraf i barnevernsloven som sa at de fleste som jobber i en barnevernstjeneste skal ha en mastergrad, ble skrotet. Og i spissen for dette sto mitt eget parti og min fagforening. Arbeiderpartiet og FO gikk helhjertet inn for å fjerne masterkravet til ansatte i barnevernstjenestene. Godt hjulpet av SV og Fagforbundet. Igjen står vi med en bestemmelse om at kun ledelsen skal ha en master og de ansatte har fått en nasjonal kompetansestrategi og kompetansetiltak som vi ennå ikke har sett hvordan skal komme dem til gode.

Nå vil nok mange av dere spørre; blir barnevernstjenester bedre av at ansatte har en master? Etter mange år i barnevernstjeneste og barnevern er min erfaring at et masterkrav for ansatte ville ha bedret hjelpen til barn og familier. Etter å ha møtt mange barn og familier og stått svært nær deres behov for endring, vet jeg at det krever svært høy kompetanse for å hjelpe dem å få til endring. Det må jobbes systematisk over tid for å nå de mål barnet og familien trenger for å endre hverdagen sin. Med en ansattgruppe hvor de fleste har en master, ville kunnskapen ha økt og statusen til de ansatte blitt høyere. Dette ville igjen ha ført til at de ansatte ville fått større kontroll over egen arbeidssituasjon og gjennom det bedre hjelp til barn og familier.

Med denne bakgrunnen blir det underlig at FO går imot et masterkrav for sine medlemmer. I høringen til lovendringen var de fleste organisasjonene som uttalte seg imot at masterkravet skulle skrotes. De fire som var for fjerning av kravet, var redde for at det ville bli for vanskelig for kommunene å få rekruttert kompetente ansatte til den lovpålagte barnevernstjenesten. Denne bekymringen kunne vært forebygd med å legge inn flere unntak i lovteksten istedenfor å fjerne kravet.

Før lovforslaget om å fjerne masterkravet prøvde jeg å gi informasjon til eget parti og fagforening fra en ansatts ståsted. Arbeiderpartiets representanter ville gjerne møte meg, men utsatte møtet til etter at vedtaket var tatt. Den politiske ledelsen i FO ville ikke møte meg. De ga overordnede politiske svar på den skriftlige kommunikasjonen vi hadde. Så en samtale om dette viktige temaet opplevde jeg ikke var ønsket. I kontakten med Fagforbundet ble det debatt og god meningsutveksling selv om uenigheten var stor. I kontakt med SV var det tydelig at de støttet Fagforbundet og Arbeiderpartiet i skrotingen av masterkravet, så de var heller ikke så interessert i en prat. Og Rødt og Senterpartiet dilta etter.

Hva har dette å gjøre med at makt slår kompetanse? Jeg har jo beskrevet en helt vanlig framgangsmåte i demokratiet Norge. Men som vi vet; makta rår. Beslutningstakere i FO og Arbeiderpartiet ønsket ikke samtaler med et medlem som sto i praksisfeltet og hadde en annen mening enn dem. Kunnskapen om hverdagen i barnevernstjenesten opplevde jeg var en plagsom motvekt for det de allerede hadde bestemt seg for.

Jeg tenker at det er viktig å se driverne i dette spillet. Fagforbundet, som er Norges største fagforening, har som jobb å ta vare på sine medlemmer. Det gjør de blant annet ved å sikre at flest mulig kan jobbe med oppgaver i velferdstjenestene. Også de som ikke har høyere utdanning. Fagforbundet brukte sin makt til å få Arbeiderpartiet med på laget. FO er en fagforening og en profesjonsorganisasjon for de med høyere utdanning. Og FOs ledelse bør vite hvor mye kompetanse som kreves for å lykkes med endringsarbeid. Fra et ståsted hvor FO støttet masterkravet gikk de inn for å skrote det. Men når makta er Arbeiderpartiet og Fagforbundet sitter i sentralstyret til partiet, er det kanskje klokt å endre standpunkt? Kanskje mer makt drypper på FOs ledelse? Fagforbundet skal ha ros for å ha gjort en god jobb for sine medlemmer i denne saken. FO skal ikke ha det.

Etter å ha jobbet med denne saken og ha kunnskap om at et masterkrav ville økt kvaliteten på arbeidet barnevernstjenestene gjør for barn og familier, er det vanskelig å akseptere at makt slår kompetanse. I hvert fall når det kan gå utover barn. Det å skrote masterkravet var ikke en god politisk beslutning som vil gjøre det bedre for innbyggerne i framtida. Det jeg hadde forventet var at de med makt i hadde tatt seg tid til en god samtale om hva praksisfeltet trenger for å gjøre en best mulig jobb for barn og familier. Istedenfor opplevde jeg mennesker i maktposisjoner som var mer opptatt av å beskytte egen mening enn å utfordre den med en som var uenig.

Kommunekommisjonen er nå opptatt av å bygge laget som skal jobbe for å utdanne og hjelpe innbyggerne i Norge. Og det er nok en klok strategi. Det kan se ut til at velferdstjenestene vil mangle folk i tida som kommer og da trenger vi alle. Det er ingen automatikk i at høy utdanning gjør deg i stand til å undervise eller hjelpe medmennesker på en god måte. Men kunnskap er nødvendig for å forstå medmennesker og sette oss på en vei som gjør oss i stand til å hjelpe. For å få til dette må kompetanse lede makta. Ikke omvendt som vi har sett i denne saken.

Ture E. Ringereide

Tidligere ansatt-barn ved et norsk barnehjem

De siste 10-årene har tidligere misjonærbarn stått fram med sterke vitnesbyrd om oppvekst på internat, langt fra foreldrene, med omsorgssvikt, mobbing, vold og andre krenkelser. Gjennom støttegruppen Sendt Bort – bygget på mange års arbeid fra tidligere misjonærbarn og organisasjonene IBAN og NORUT – har misjonærbarna oppnådd noe helt grunnleggende: offentlig erkjennelse av urett, økonomisk oppreisning og ordninger for videre oppfølging.

Jeg skriver dette som ansatt‑barn ved Stifinga Voss barnehjem. Jeg bodde på det kristne barnehjemmet i 10 år i to perioder fra 1972 fram til 1987 sammen med min mor som arbeidet der. Barndommen min utspilte seg inne i institusjonen: Jeg delte hverdag, rutiner og rammer med barna som var plassert der, men uten at noen så eller regulerte min situasjon som noe eget. Jeg hadde lite privatliv, levde med stor grad av emosjonell utrygghet og befant meg i en konstant lojalitetskonflikt mellom mor, arbeidsplass og institusjonssystem.

Det fantes ingen særskilt regulering eller tilsyn som tok hensyn til at jeg både var barn av en ansatt og samtidig en del av institusjonsmiljøet. Ingen spurte hva dette gjorde med meg som barn, hvordan det preget relasjonen til moren min, eller hvilke belastninger det skapte å vokse opp på stedet der hun skulle være «profesjonell omsorgsperson» for andres barn. Ansatt‑barn falt mellom alle stoler: Vi var ikke formelt plasserte barnevernsbarn, men heller ikke beskyttet som vanlige barn i et privat hjem.

Barnehjemmene var ofte eid av stiftelser med tydelig kristent livssyn og tilknytning til indremisjonsarbeid. Parallellene til misjonærbarns oppvekst på internat er derfor slående: langvarig institusjonsopphold, svakt eller ufullstendig tilsyn, sterke lojalitetskonflikter og mangelfull juridisk beskyttelse. Forskjellen er at misjonærbarna har fått et samlet, offentlig oppgjør. Ansatt‑barn har ikke vært et tema.

Mange av de ansatte på barnehjemmene var enslige kvinner med stort ansvar og begrenset støtte. De sto i en kryssild mellom forventninger fra eier, tilsynsmyndigheter, barnevern og lokalsamfunn – og egne barn som bodde på arbeidsplassen. Det er ikke rart at grenser ble uklare, og at noen barn – som meg – ble sittende igjen med dype sår som ingen har tatt ansvar for.

I dag finnes det heldigvis ordninger for oppreisning for tidligere barnevernsbarn som har lidd overlast, og misjonærbarn har fått egne opplegg for erstatning og oppfølging gjennom avtaler med blant annet NLM, NMS, Normisjon og Pinsebevegelsen. Men intet oppgjør for ansatt‑barn på norske barnehjem. Vi har ingen offentlig erkjennelse, ingen særskilt kompensasjonsordning og ingen målrettet oppfølging, til tross for tydelige paralleller til gruppene som allerede har fått oppreisning.

Jeg vil derfor løfte tre konkrete krav:

• At Bufdir, Barne- og familiedepartementet og aktuelle stiftelser/institusjonseiere offentlig erkjenner ansatt‑barn som en egen gruppe med særskilte belastninger.

• At det utredes en nasjonal eller kommunal oppreisningsordning som også omfatter ansatt‑barn ved barnehjem, på linje med tidligere ordninger for barnevernsbarn og misjonærbarn.

• At det etableres lavterskeltilbud for samtale, bearbeiding og eventuell juridisk veiledning for tidligere ansatt‑barn.

Jeg håper dette innlegget kan være en start. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har vokst opp på denne måten. Til andre som kjenner seg igjen: Dere finnes, og dere har rett til å bli sett og tatt på alvor.