Hanne Line Wærness

Førstelektor, vernepleierutdanningen, VID vitenskapelige høgskole, Stavanger

Marianne I. Haugland

Studieleder, vernepleierutdanningen, VID vitenskapelige høgskole, Stavanger  

Tidligere i vår ble det arrangert et åpent møte om «Forsvarlige helse- og omsorgstjenester til personer med funksjonsnedsettelse» i vår kommune. Temaer som forståelse av menneskerettigheter og riktig og uriktig saksbehandling ble berørt.

Den siste tiden har vi lest om foreldre som har små barn, ungdommer og voksne barn med funksjonsnedsettelse. Foreldre har vært kritiske til tomme vedtak uten innhold, og mange har mistet tilliten til kommunen sin. Manglende tillit er en utfordring for at tjenester skal oppleves som forsvarlige og bærekraftige.

Bærekraft – en balanseøvelse

Bærekraft er et begrep som brukes både om det grønne skiftet og om helse- og omsorgstjenester. Bærekraft kan forstås som balansen mellom å dekke dagens behov uten å ødelegge for fremtidige generasjoner. Hvordan skal vi sikre bærekraftige helsetjenester når aldringsbølgen slår inn for alvor og vi er færre unge enn eldre?

I hvilken grad skal samfunnet avhenge av pårørende for å dekke dagens behov? Det er naturlig for pårørende å gi hjelp og støtte til sine nærmeste når livet gjør det nødvendig. Samtidig må vi stille spørsmål ved hvor mye pårørende skal bidra når hverdagen lugger. Hvordan kan vi som samfunn sikre både bærekraftige tjenester og bærekraft hos den private part?

I sentrale styringsdokumenter diskuteres det hvordan helse- og omsorgstjenestene skal prioritere for å sikre likeverdige tjenester av god kvalitet, og på en måte som skaper tillit og åpenhet. Det er en kjensgjerning at politikere og de som styrer pengesekken kan ha et annet syn på hva som er gode og likeverdige tjenester enn de som mottar tjenestene, som eksempelvis pårørende og barn i ulike aldre med ulike hjelpebehov. Spørsmålet som kan stilles er hva det er vi ser når vi snakker om likeverdighet.

En menneskerettighet

Den sosiale dimensjonen i et bærekraftig samfunn kan handle om å sikre at alle mennesker har et rettferdig grunnlag for å leve et anstendig liv. Menneskerettighetene er kanskje det viktigste utgangspunktet for sikre dette. Retten til likeverdige tjenester av god kvalitet gjelder alle mennesker – både like og ulike mennesker. Pårørende til små og store barn med funksjonsnedsettelser trenger likeverdige, ulike tjenester med høy kvalitet som gir bærekraft i hverdagen.

Det erkjennes at enkelte personer må bære med mer kraft, og over lengre tid. Hva gjør det med dem som bærer? Hvordan kan vi som fagmiljø og samfunn bære sammen med pårørende? Hvordan finner vi en god balanse mellom den bærekraft som kan gis og den som etterspørres? Vi må anerkjenne den utrygghet og sårhet som pårørende står i, når en gir slipp og ber om hjelp til å ta vare på sitt eget barn, for at de slik kan fortsette å bære, men med mindre kraft. Det betyr at samfunnet anerkjenner at mennesker er ulike, og at noen mennesker bærer mer gjennom livet enn andre. Å bære med kraft er å yte omsorg, og omsorg krever krefter – som trenger energi. Energi fornyer seg ikke av seg selv, den trenger en kilde eller en ladestasjon. Når energinivået er på bristepunktet kan det sitte langt inne å be om ladehjelp – som for eksempel avlastning. Men noen ganger må man bare laste av for å kunne laste på igjen, og ha kraft nok til å bære videre på en forsvarlig måte.

Pårørende viser til «tomme vedtak» fra kommunen, og statsforvalteren har påpekt brudd på forsvarlig saksbehandling ved tildeling av helse- og omsorgstjenester til barn og voksne med funksjonsnedsettelser. Ventelister uten endepunkt er en av konsekvensene. For pårørende innebærer det at de må fortsette å bære alene med egen kraft, også etter at de har bedt om støtte. De vet heller ikke hvor lenge de må bære. På et tidspunkt går dette utover bæreevnen. Er det forsvarlig?

Å bære sammen i faglig forsvarlighet

For mange pårørende er det et stort dilemma å komme dit hen at man trenger bærehjelp til sitt eget barn – uansett alder. Det er en kraftanstrengelse å være pårørende, for man vet aldri hva som rører på seg. Som pårørende til barn med funksjonsnedsettelser skal man ha kraft til å bære 24/7. Og veldig mange bærer tungt, langt og lenge. Hvor lenge har man kraft til å bære? Når skal man bære sammen?

Bærekraftige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester må innebære at man anerkjenner og oppfyller lovkrav til de som bærer tungt, og at alle mennesker skal kunne leve anstendige liv. Kommunen må fylle vedtakene med innhold som er forsvarlige, som gjør det mulig å bære sammen på en verdig måte. Som samfunn må vi gi nok kraft til de som bærer slik at de ikke knekker ryggen. Hele rygger gir bedre bæreevne både for utfordringene i dag – og for de som kommer.

Det burde gi mening hos politikere og de som fatter beslutninger.

Anne Cohen Kirah

Høyskolelektor, Avdeling for kunst, design og medier, Høyskolen Kristiania

Kvinnen fortsatte: «Vi må prøve å forstå andres erfaringer og perspektiver for å lage tiltak som faktisk fungerer. Jeg opplever at det på systemnivå har blitt viktigere å rapportere om tiltak enn at de faktisk gir resultater.»

Utsagnet kom fra en av informantene i en studie vi gjennomførte ved Universitetet i Innlandet (INN).

I forskningen vår oppdaget vi at når unge menneskers egne erfaringer fikk styre, skjedde det noe transformativt. Å lytte til andres kunnskap skapte rom der løsninger kunne oppdages og forsterkes. Når folk i lokalsamfunnet lytter til hverandre, skaper det mer varig endring enn ekspertråd og rapporter.

Å tenke annerledes fremmer innovasjon

Ung inkludering var et prosjekt som skulle få flere unge inn i utdanning og/eller arbeid. Seks norske regionkommuner og Nav samarbeidet om prosjektet.

Tjenestedesign trekkes ofte fram som en lovende metode for å drive sosial innovasjon, fordi den legger til rette for dialog og samhandling mellom organisasjoner og menneskene de skal hjelpe. Likevel fører metoden sjelden til varig, gjennomgripende endring – ofte på grunn av mangel på selvrefleksjon.

Hva om vi sluttet å konsentrere oss om problemer, utfordringer og risikofaktorer – og i stedet undersøkte hvorfor noen mennesker finner bedre og mer effektive løsninger, mot alle odds og uten ekstra ressurser?

I enhver gruppe er det alltid noen som finner løsninger på felles problemer. De tenker og handler ofte annerledes enn andre. Er du villig til å lytte?

Løsningene finnes lokalt

Offentlig sektor kan fornyes gjennom en metode kalt positive avviks-tilnærmingen (positive Deviance (PD) på engelsk). Tanken er at løsningene allerede finnes – det handler bare om å forsterke dem i fellesskap.

Gjennom metoden oppdager deltakerne hvor viktig det er å skape prosesser innenfra, i stedet for å hente inn eksterne eksperter. Fellesskapet ser at de selv er ekspertene på egne liv og egne løsninger.

PD er både enkel og rimelig å gjennomføre. Metoden består av tre trinn:

• Få innsikt gjennom å utforske problemet

• Finne og undersøke positive avvik – altså uvanlige, men vellykkede handlinger – i lokalsamfunnet

• Sette i gang og teste disse løsningene, slik at de kan spres

Gjennom prosjektet ble deltakerne utfordret til å tenke nytt om både holdninger og handlinger. De som jobbet tett på ungdom, oppdaget og anerkjente nye måter å gjøre ting på. Ung inkludering-prosjektet viste også to nøkkelpoenger for PD-metoden:

• Betydningen av selvrefleksjon og dialog om organisasjonens sosiale strukturer

• Rollen til en prosessleder er viktig

Nøkkelen til endring er selvrefleksjon, dialog og aktiv lytting

Vi så at PD i seg selv fungerer som et tiltak. Fordi metoden bygger på selvrefleksjon og ettertanke, førte prosessen til kollektiv dialog og handlinger som virkelig endret noe.

Prosessen skapte en felles bevissthet om sosiale strukturer som enten hindrer eller fremmer problemløsning – ofte et oversett tema i offentlig sektor.

Den største endringen var at folk begynte å rette oppmerksomheten mot andres perspektiver, i stedet for sitt eget eller kjente eksperters.

Verdien av aktiv lytting og dialog kan ikke overvurderes.

Prosesslederen gir rom for ydmykhet og handlekraft

Prosesslederens rolle er å styrke deltakernes handlekraft. Slik øker PD både eierskap og ansvarsfølelse, noe som igjen gjør løsningene mer bærekraftige. En prosessleder i positive avvik-metoden (PD) er ikke eksperten som analyserer atferdsmønstre – hen legger i stedet til rette for at lokalsamfunnets egne sannheter får komme fram.

Gjennom å modellere selvrefleksjon og aktiv lytting viser prosesslederen hvordan deltakerne kan finne svar på tilsynelatende uløselige problemer.

Rollen handler om å hjelpe deltakerne til å oppdage, eie og forsterke positive avvik i sitt eget miljø. Dette krever ikke bare ydmykhet og beskjedenhet hos prosesslederen selv, men også evnen til å fremme den samme holdningen hos alle deltakerne.