Elia Otero

25 år i flyktningarbeid, har representert Høyre i kommunestyret i Bærum

I over 25 år har jeg jobbet tett på flyktninger i Bærum kommune. Jeg har møtt mennesker som har mistet alt, men som likevel reiser seg igjen – bit for bit – gjennom språk, arbeid og fellesskap. Derfor kjenner jeg meg lite igjen i mediebildet som ofte hevder at integreringen «ikke virker», at «flyktninger står utenfor», eller at kommunene «ikke får folk i arbeid».

Ja, integrering er krevende. Men det bildet som blir tegnet offentlig, gir et svært ufullstendig inntrykk. I praksis skjer det et enormt arbeid hver dag – et arbeid som aldri blir synlig i overskriftene. Og de virkelige resultatene ser vi ikke i kommentarfeltene, men i små og store gjennombrudd: familier som blir selvhjulpne, ungdom som fullfører videregående, voksne som får sin første jobb, og eldre som endelig kan sette ord på livet sitt på norsk.

Jeg skriver dette fordi jeg mener at det mangler uttalelser fra dem som faktisk gjør jobben.

Fulltid, helår og plikt

Det snakkes ofte som om flyktninger «går hjemme», «ikke deltar» eller «ikke vil jobbe». Sannheten er det motsatte.

Introduksjonsprogrammet – grunnpilaren i norsk integreringspolitikk – er på fulltid og helårsbasis. Deltakerne har plikt til å møte opp hver dag, følge individuell plan, levere fraværsdokumentasjon og gjøre det samme som vi forventer av arbeidstakere. Fravær gir trekk. Manglende innsats gir konsekvenser. Det er ikke et «frivillig tilbud»; det er et krav, forankret i loven.

I tillegg skal nyankomne betale skatt av introduksjonsstønaden. De mottar ingen syke- eller dagpenger. På papiret kalles dette «stønad», men i praksis fungerer det som en startlønn for et fulltids kvalifiseringsløp.

Derfor reagerer jeg sterkt når politikere snakker om «å innføre aktivitetsplikt» som om det ikke finnes i dag. Flyktninger har allerede aktivitetsplikt – og den er langt strengere og mer konsekvent enn for noen annen gruppe som mottar offentlige ytelser.

Hvis man virkelig ønsker likebehandling, kan man jo spørre:

Hvorfor har bare flyktninger aktivitetsplikt på fulltid for å motta ytelser?

Hvorfor innføres ikke samme krav for alle som mottar kommunale og statlige stønader?

Sekundærflytting – en misforstått del av debatten

Et annet område som ofte blir fremstilt feil, er sekundærflytting. Mange tror at flyktninger bare «flytter som de vil», og at kommunene sitter igjen med regningen. Virkeligheten er langt mer regulert:

Sekundærflytting er et begrep som brukes hvis flyktninger flytter fra bosetningskommune før det har gått fem år. Det godkjennes nesten aldri i Bærum kommune, med mindre det er alvorlige sikkerhetsgrunner.

Flytter en person eller familie uten avtale mellom kommunene, mister de retten til introduksjonsprogram, og de voksne kan miste rett til gratis norskopplæring, grunnskole og videregående (de må i så fall søke på nytt).

Dette er informasjon som sjelden omtales offentlig, men som har stor betydning for å forstå hvorfor mange flyktninger faktisk blir værende – og hvorfor «sekundærflytting som problem» ofte er en myte.

Når økonomi og kapasitet kveler gode intensjoner

Jeg har stor respekt for politiske ambisjoner. Men ambisjoner uten ressurser blir fort hindringer. Slik er det også i integreringsfeltet.

Kommuner over hele landet står i dag med betydelige økonomiske utfordringer. Det påvirker alt: norskopplæring, praksisplasser, Nav-tiltak og muligheten til å følge opp deltakere individuelt. Når man samtidig legger flere krav på kommunene, uten å styrke verktøykassen, blir resultatet at tiltak flyttes, utsettes eller faller bort.

Og da kan man ikke samtidig kritisere integreringen for å ikke levere.

Politikere snakker mye om dem som «ikke kommer i jobb etter fem år». Men de snakker svært lite om alle dem som faktisk gjør det. Og de snakker nesten aldri om den samfunnsøkonomiske gevinsten.

Når jeg var leder av prosjektet Ny Sjanse i Bærum, viste våre beregninger at dersom én deltaker kom i arbeid innen to år, finansierte gevinsten hele prosjektet. Hvorfor er ikke dette tallene som preger debatten? Hvorfor snakker vi om hvor mye kommunene sparer når deltakere får jobb etter bare et eller to år?

Hva vi trenger – fra de som arbeider med dette hver dag

Jeg skulle gjerne sitte i møter med beslutningstakere og forklare hva vi faktisk trenger. Her er mine klare anbefalinger:

1. Ikke kutt i tiltakspengene

Tiltakspenger er limet mellom Nav, kommunen og arbeidsgivere. De er helt avgjørende for å få folk fra kurs og praksis over i arbeid. Spesielt lønnstilskudd som er en spleise avtale mellom deltakere, nav og arbeidsgivere.

2. Skap flere jobbløp med norskopplæring på arbeidsplassen

Gi arbeidsgivere lønnstilskudd for å ansette deltakere mens de får språkopplæring integrert i arbeidshverdagen. Også stimulere til bransje kurs på voksenopplæring! Det virker – og det gir varige arbeid!

3. Ikke differensier ytelser etter opprinnelse

Å gi flyktninger dårligere vilkår enn andre grupper bryter med prinsippet om likebehandling og skaper utenforskap med loven i hånd.

4. Godkjenn kompetanse raskere

Hundrevis av mennesker sitter på utdanning og arbeidserfaring som Norge desperat trenger. Jo lenger vi bruker på å godkjenne kompetansen deres, jo mer tapt arbeidskraft og tapte skatteinntekter.

En advarsel – og et håp

Hvis kommunene fortsetter å stå i økonomisk krise, og hvis vi gjør det stadig vanskeligere for mennesker å bosette seg, vil det ikke bare gå utover flyktninger. Det vil gå utover oss alle.

Vi står foran en fremtid der vi trenger flere varme hender i helse, oppvekst og omsorg – ikke færre. Hvis vi ikke klarer å integrere folk som både vil og kan bidra, må vi forberede oss på et samfunn med dårligere tjenester, større forskjeller og lavere bærekraft.

Integrering handler ikke om godhet. Det handler om klokskap. Og det handler om å sikre fremtiden for oss alle.

Kristin Bugge Heilo

Teolog med særlig interesse for styring, arbeidsliv og psykososialt arbeidsmiljø

Offentlig sektor og tilgrensende velferdstjenester står midt i omfattende omstilling. Effektivisering, digitalisering og nye styringsformer skal gi bedre tjenester med færre ressurser. Samtidig har et grunnleggende problem blitt normalisert: Ansvar flyttes systematisk nedover i organisasjonene, mens beslutningsmyndigheten forblir uavklart. Det omtales som tillit og handlingsrom. I praksis er det en effektiv måte å flytte belastning på.

Dette er bakteppet for at psykososialt arbeidsmiljø har fått økt oppmerksomhet. Ikke fordi ansatte har blitt mer sårbare, men fordi styringsformene har blitt mer krevende. Når ansvar og myndighet skilles, oppstår rollekonflikt. Når forventninger er høye og rammene uklare, skapes belastning. Dette er ikke nye innsikter. Det nye er at konsekvensene ikke lenger kan oversees.

Rådgiverroller viser dette særlig tydelig. Rådgivere forventes å se helhet, identifisere risiko, varsle om konsekvenser og bidra til bedre beslutninger. De gjør analysene ledelsen ber om – og ofte er helt avhengig av. Når analysene bekrefter kursen, roses de for faglighet. Når analysene krever endring, forventes det at rådgiveren «jobber det inn».

Rådgiverrollen er her et tydelig eksempel, men den samme logikken preger også mange koordinator-, fagutvikler- og prosjektroller i dagens arbeidsliv.

Mandat følger sjelden med.

Dette er ikke delegering. Det er ansvarsplassering uten myndighet.

Mønsteret er så gjennomgående at det nærmest fremstår som en arbeidsform. En rådgiver peker på manglende kapasitet og høy risiko i et digitaliseringsprosjekt. Analysen får støtte. Likevel presses prosjektet videre. Når det går galt, blir rådgiveren bedt om å forklare hvorfor risikoen ikke ble håndtert bedre.

En annen får ansvar for å følge opp avvik i et tjenesteforløp. Tiltakene forutsetter prioriteringer og tydelige føringer. Ledelsen viser til samarbeid. Ingen tar beslutningen. Rådgiveren blir stående i krysspresset mellom forventning og maktesløshet.

En tredje får ansvar for å «implementere» nye krav eller reformer, uten myndighet over ressurser, bemanning eller arbeidsformer. Når implementeringen halter, tolkes det som manglende gjennomføringsevne – ikke som et strukturelt problem.

I etterkant omtales dette ofte som samarbeidsutfordringer, uklar rolleforståelse eller behov for bedre forventningsavklaring. Språket fungerer som avledning. Det flytter oppmerksomheten bort fra makt og ansvar, og over på individets egenskaper.

For dem som står i rollene, er dette ikke bare frustrerende. Det er psykososialt belastende. Ansvar og forventninger er høye, men handlingsrommet begrenset. Kravene spriker: levere, men ikke beslutte; følge opp, men ikke gripe inn; stå i konsekvensene, men uten støtte. Over tid sliter dette folk ut. Det er her sykefravær starter. Det er her erfarne medarbeidere slutter.

Dette er ikke tilfeldig. Det er kostbart. Ikke bare menneskelig, men organisatorisk. Kompetanse forsvinner. Kontinuitet brytes. Arbeid må gjøres om igjen. Samtidig investeres det tungt i etterarbeid: mer rapportering, flere avvikssystemer, tettere oppfølging av ansatte som allerede er belastet.

Problemet er mangel på tydelig mandat.

Et reelt mandat er ikke komplisert. Det krever tre ting: beslutningsrett, tydelig ledelsesforankring og vilje til å stå i konsekvensene når beslutninger skaper motstand. Når disse mangler, er det ikke den ansatte som svikter. Det er styringen.

Offentlig sektor trenger derfor ikke flere kurs i robusthet, rolleforståelse eller samhandling. Den trenger ledelse som faktisk gir mandat der ansvar forventes båret – og som tar ansvar når styring koster.

Så lenge ansvar kan deles ut uten myndighet, vil omstilling fortsette å slite ut dem som holder systemene i gang.

Det er ikke et kompetanseproblem. Det er et styringsproblem.