Hans Petter Goller

Familiepolitisk rådgiver PASG Norge (Parental Alienation Study Group)

Bjørn Joachimsen

Styremedlem PASG Norge (Parental Alienation Study Group)

Samværshindring og foreldrefremmedgjøring omtales ofte som «konflikter» mellom foreldre. Det er en misvisende beskrivelse. Med foreldrefremmedgjøring menes her prosesser der et barn over tid påvirkes til å avvise eller distansere seg fra den ene forelderen, uten at dette kan forklares med forhold ved denne forelderen alene.

Foreldrefremmedgjørende adferd er i forskningen beskrevet som en form for psykisk vold. Slike prosesser kan innebære systematisk undergraving av relasjonen mellom barn og forelder, ofte gjennom gjentatt negativ fremstilling, lojalitetskonflikter og begrensning av kontakt over tid.

Når en forelder som følge av slik påvirkning eller aktiv hindring mister kontakten med egne barn, er det en alvorlig psykisk belastning – med potensielt livstruende konsekvenser. Slike situasjoner berører også retten til familieliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8, som innebærer at staten ikke bare skal respektere familielivet, men at den også har en positiv forpliktelse til aktivt å beskytte relasjonen mellom foreldre og barn. 

En av de mest alvorlige risikofaktorene

Internasjonal forskning viser at ufrivillig tap av kontakt med egne barn er en av de mest alvorlige relasjonelle risikofaktorene for psykisk belastning og suicidalitet – særlig hos menn. En britisk studie dokumenterer en klar sammenheng mellom foreldrefremmedgjørende adferd og betydelig psykisk stress. Registerstudier (Qin et al., 2002; Qin & Mortensen, 2003; Qin et al., 2018) viser samtidig at samlivsbrudd i seg selv øker selvmordsrisikoen.

Når samlivsbruddet medfører helt eller delvis tap av kontakten med egne barn, tyder både klinisk erfaring og internasjonal forskning på at risikoen øker vesentlig sammenlignet med brudd der foreldrekontakten opprettholdes. 

Over tid kan dette utvikle seg til isolasjon, depresjon og alvorlig psykisk uhelse.

Den tause belastningen

Tap av kontakten med egne barn innebærer et brudd i en grunnleggende relasjon. Foreldrerollen er tett knyttet til identitet og mening med livet. Når denne rollen over tid undergraves, oppstår en hverdag preget av tap, maktesløshet og sosial marginalisering.

Mange trekker seg gradvis tilbake fra sosiale relasjoner. Over tid kan dette utvikle seg til isolasjon, depresjon og alvorlig psykisk uhelse.

Suicidologisk og familiepsykologisk forskning understøtter dette bildet. Tap av forelder–barn-relasjonen er assosiert med økt risiko for depressive reaksjoner og suicidalitet, særlig ved langvarige konflikter og samværshindring. (Dette fremgår blant annet av Kruk, 2015, Harman, Kruk & Hines, 2018, Poustie et al., 2018 og Hine et al., 2024.)

En blindsone i forskningen

Norske studier peker på samlivsbrudd som risikofaktor, men gir i liten grad svar på hva ved bruddet som øker risikoen. Det skilles sjelden mellom samlivsbrudd hvor foreldrekontakten opprettholdes, og brudd hvor en forelder mister kontakten med egne barn.

Uten dette skillet blir også kjønnsforskjellene vanskelig å forstå. Menn utgjør nær tre av fire selvmordstilfeller, og opplever oftere å miste daglig kontakt med egne barn etter samlivsbrudd. Dersom dette relasjonelle tapet ikke kartlegges, overses en sentral forklaringsfaktor.

Når slike viktige risikofaktorer ikke identifiseres, risikerer forebyggingsarbeidet å treffe symptomene – og ikke selve årsakene. Dette innebærer at en sentral livsbelastning for mange foreldre i praksis faller utenfor både statistikk, analyse og risikovurdering. Konsekvensen kan for noen være fatal. 

For den enkelte innebærer dette ikke bare tapet av barnet, men også en opplevelse av avmakt og manglende anerkjennelse.

Når ansvar blir fragmentert

Domstoler, barnevernstjeneste, familievernkontor og sakkyndige vurderer slike saker innenfor ulike rammer. I praksis behandles samværshindring ofte som foreldrekonflikter, også der det foreligger en tydelig asymmetri. Samtidig er selve håndhevingen av samværet i mange tilfeller begrenset.

Konsekvensen er at kontaktbruddet kan vedvare over tid uten at det iverksettes korrigerende tiltak. For den enkelte innebærer dette ikke bare tapet av barnet, men også en opplevelse av avmakt og manglende anerkjennelse.

I et suicidologisk perspektiv er dette kritisk: Langvarig belastning kombinert med avmakt er en kjent risikofaktor for selvmord. 

En ny forskningsmessig agenda

Regjeringen har igangsatt arbeidet med en ny nasjonal handlingsplan for selvmordsforebygging. Det gir en mulighet til å korrigere svakheter i kunnskapsgrunnlaget. Dersom sammenhengen mellom tap av kontakt med egne barn og selvmordsrisiko ikke inkluderes, vil tiltakene få begrenset treffsikkerhet.

Det er behov for en forskningsagenda der relasjonelle tap inngår i datagrunnlaget, og for systematisk kartlegging av kontaktbrudd mellom foreldre og barn. Uten dette vil politikkutviklingen bygge på et ufullstendig kunnskapsgrunnlag. 

Dersom sentrale risikofaktorer for selvmord forblir uadressert, svekkes også forebyggingen.

Det er behov for systematisk kartlegging av kontaktbrudd mellom foreldre og barn, integrering av slike forhold i risikovurderinger, og styrket kompetanse i både helse- og rettsapparatet om foreldrefremmedgjørende prosesser.

Selvmord oppstår sjelden som følge av én enkelt faktor. Nettopp derfor må også relasjonelle tap av denne typen inngå som en del av det forebyggende kunnskapsgrunnlaget og tiltakene som utvikles.

Vi må tørre å se det

Dette er et krevende tema. Men dersom sentrale risikofaktorer for selvmord forblir uadressert, svekkes også forebyggingen.

Båndene mellom barna og foreldrene er livsviktige, og hvis vi ikke evner å hjelpe disse foreldrene som opplever å miste kontakten med barna etter et samlivsbrudd, så vil mange flere liv gå tapt.

Vi har ingen flere å miste! 

Marit Selfors Isaksen

Medlem i arbeidsutvalget i FO og leder av profesjonsrådet for vernepleiere 

NRK forteller mandag om sønnen til Kristin, som låste seg inne på do heller enn å gå på skole. Mens mange barn møter de første dagene på barneskolen med både iver og glede, løp han og gjemte seg.  

Gutten fikk en diagnose, men ikke undervisninga han hadde krav på. Han endte med å bytte skole. Denne historien er ikke unik, den er et symptom på et system som ikke er rigget godt nok rundt barna. 

En fersk rapport fra Utdanningsdirektoratet viser at skoletrivselen de siste 10 årene har gått kraftig ned. En tredjedel av skolelederne opplever at de har mangelfull kompetanse på skolen. Det er alvorlig.  

Fire av ti skoler 

Vi i FO organiserer sosialarbeidere. Blant dem er miljøterapeuter i skolen. De er en del av det laget rundt eleven mange snakker om, men for få faktisk har. 

Miljøterapeutene jobber med skolemiljø. De har kompetanse på omsorg for enkeltelever, konfliktløsning mellom elever, oppfølging av elever med spesielle behov og oppfølging av enkeltelever opp mot samarbeidende tjenester i kommunen. De gir elevene psykososial oppfølging utenfor klasserommet, sånn at elevene kan konsentrere seg om fag når det er skoletime. 

Mange skoler bruker miljøterapeuter, og ser hvordan de kan bidra til både skolemiljøet som helhet, og enkeltelevers situasjon. Likevel er det langt fra alle. 

Tall som fagbladet Fontene har innhentet viser at bare seks av ti skoler har ansatte miljøterapeuter eller sosialarbeidere i dag. Det betyr at flertallet av norske skoler mangler denne sosialfaglige kompetansen i hverdagen. Dette bekymrer oss i FO veldig. Og det bør bekymre alle som er opptatt av barna våre, og vil ha dem godt gjennom skoleløpet.  

Rapporten fra Utdanningsdirektoratet slår fast at trivsel på skolen er viktig for barn og unges læring og generelle livskvalitet. De skriver også at det kan synes som om sosial mistrivsel påvirker faglig trivsel mer enn omvendt, ettersom utrygghet gjør det vanskelig å lære.  

Har du det vanskelig, går det utover læringen. Og er du flink på skolen hjelper ikke det nødvendigvis på hvordan du har det ellers i livet.  

Trenger kompetanse 

I norsk skole har det vært mye fokus på betydninga av lærerens kompetanse for elevenes læringsutbytte. Det er bra at vi har faglige gode lærere – det fortjener alle elever – men FO mener at det er mer enn fagfornying og gode lærere som skal til for at elever skal lære.  

Lærere trenger tid og ressurser til å være nettopp lærere. Og for at skolen skal bli et trygt sted for alle barn så trenger skolen også ansatte med en bredere kompetanse, både knytta til diagnoser og ulike funksjonshindringer. 

Skolen er ikke bare en læringsarena. Den er også en oppvekstarena. Vi trenger derfor miljøterapeuter, og de må få tid og rom til å identifisere og sette inn tiltak overfor barn som av ulike grunner sliter. Dette er god forebygging i praksis, som kan løse problemer før de får vokse seg større og dyrere å reparere. 

Å bedre et læringsmiljø 

Det er mange grunner til at barn ikke lærer – det kan være kognitive utfordringer, krevende hjemmeforhold som tar all fokuset bort fra det faglige, utrygghet, mobbing og utestenging. For å møte de ulike utfordringene trengs ulik kompetanse og det det må bygges lag rundt elevene som ivaretar dette.  

Miljøterapeuter har mye av den kompetansen som trengs for å jobbe godt med skole og læringsmiljø.  

Det handler om å se barn i sammenheng med miljøet de lever i og gi de noe mer enn ei dør å banke på.   

Miljøterapeuter kan gjennom sin kompetanse forebygge og løse psykososiale utfordringer på et tidlig stadium. De har også kompetansen som trengs for å koble elever på andre tjenester der det er nødvendig. 

Fontene skrev tidligere i år at bare fire av ti skoler har miljøterapeuter eller sosialarbeidere ansatt. 

«Mange ser at det er billigere å ansette ufaglærte assistenter», sa skoleforsker Elin Borg til Fontene. 

Vi veit ikke sikkert om situasjonen til Kristins familie ville vært bedre med flere miljøterapeuter. 

Men vi veit at miljøterapeuter gjør det mulig for flere å gå på skolen. Fire av ti skoler er altfor lite. Derfor er det på tide med et ordentlig løft for forebygging.  

I en tidligere versjon av denne teksten var det en feil, hvor det sto at over halvparten av skolene manglet miljøterapeut. Det riktige er altså nesten halvparten.