Aleksandra Bartoszko

Professor, VID vitenskapelige høgskole, forskningssenteret Pathways

I en fagartikkel i Fontene skrev jeg sammen med en kollega om behovet for å tenke nytt om trygghet i barnevernsinstitusjoner. Vi pekte særlig på hvordan økt overvåking, kontroll og sikkerhetstiltak paradoksalt kan gjøre noen barn og unge mindre trygge. Vi viste til ungdom som sammenlignet institusjonene med fengsler, og vi trakk linjer mellom økt overvåking og opplevd utrygghet.

Jeg står fortsatt ved hovedpoenget og oppfordringen vår: Vi må våge å tenke nytt om trygghet. Nye erfaringer som jeg i mellomtiden har fått, gjør at jeg likevel må nyansere mitt eget resonnement – og rette søkelyset mot et sentralt moment i artikkelen vår om overvåking.

For etter at artikkelen sto på trykk, ble jeg bedre kjent med ungdomsenhetene i Kriminalomsorgen, og med ungdom som har erfart både barnevernsinstitusjoner og fengsel. Disse møtene fikk meg til å stille noen ubehagelige spørsmål: Hva betyr det når ungdom sier at de har det bedre i fengsel enn i barnevernsinstitusjon? Og hvorfor snakker de nesten ikke om overvåking som et problem – når de er i fengsel?

Ungdommenes positive erfaringer med oppholdet sier mer om det de opplever – og det de ikke får – utenfor fengselet enn om selve fengselet. Det er mange ulike behov som dekkes i den, for noen, korte tiden de er i ungdomsenheten: beskyttelse, stillhet, skole eller den første rusfrie perioden på mange år.

I mitt pågående forskningsprosjekt møter jeg ungdom som har erfaringer fra begge typer institusjoner: barnevern og ungdomsenhet. Det er påfallende hvor lite fokus det er på overvåking når de forteller om fengsel, sammenlignet med hvordan de beskriver barnevernsinstitusjoner.

En ungdom sa det så enkelt: «Jo, fordi når du kommer i fengsel, så er du i fengsel.» Han la til: «Du vet hva du går til.»

Her er en brutal tydelig ramme underliggende: Ingen later som om fengselet er et hjem (selv om de med lengre soning omtalte avdelingen som nettopp det). Ingen bruker språk om «kjærlighet» eller «familie». Ingen lover deg noe som ikke kan holdes. Det er strengt, det er svært inngripende – og nettopp derfor forutsigbart.

Flere ungdommer fortalte at de, til sin egen overraskelse, opplevde omsorg, stabilitet og forutsigbarhet i ungdomsenheten. De var sinte, desperate og lei av å være innesperret og omgås av voksne – «det er jo fengsel, jeg vil jo ut» – men de beskrev samtidig at de visste hva som gjaldt. Reglene var klare, rammene var tydelige, personalet tålte å være ærlige om makten de hadde.

Kontrasten til institusjonene var skarp:

«På instu later de som det er et hjem, ‘her skal vi kose oss’ liksom. Her er jeg i fengsel, og ingen later, skjønte du. Ærlighet, man. De er ærlige her. Ikke alle, men du skjønner.»

«På instu er det bare drittunger.»

Det er vanskelig å lese dette som en kritikk av «de andre ungdommene», og det var heller ikke slik denne gutten mente det. Hovedsakelig er det en kritikk av rammene, forventningene og det språket vi voksne bruker om og i barnevernsinstitusjoner.

Kanskje er det nettopp her vi må begynne når vi snakker om trygghet: i samsvaret mellom språk, rammer og praksis. Trygghet handler ikke om fravær av grenser, tiltak eller overvåking. Trygghet kan også innebære å vite hva som gjelder, hvem som har makt, og hva den makten kan – og ikke kan – brukes til.

Forventningsavklaring kan høres teknisk ut. For ungdommene jeg har snakket med, oppleves det som noe helt annet. Når voksne sier: «Dette er et hjem», men hverdagen preges av kontroll og midlertidighet (og samtidig uforutsigbarhet med stadig utskifting av ansatte), oppstår et gap som fylles med skuffelse, mistillit og utrygghet.

Barnevernsinstitusjoner er ikke fengsler. De skal ikke være det, og de må ikke bli det. De skal gi omsorg, trygghet og muligheter for utvikling. Likevel: For mange av ungdommene som jeg har snakket med oppleves institusjonene verken som hjem, behandling eller skole – men som et sted man flyttes til og fra (eller rømmer fra og til).

De flyttes fra kommune til kommune, fra avdeling til avdeling. «Litt her, litt der», som en beskrev det. Nye senger, nye dyner, nye ungdommer, nye voksne, nye regler. Det som vedtak og planer omtaler som «midlertidig plassering» kan i ungdommens tidsregning oppleves som en evighet. Ett år i deres liv er uendelig lang. Minutter kan føles som uker, uker som år.

En gutt jeg møtte i et av fengslene skulle flytte avdeling. Det var snakk om fire meter – i samme bygg. Han ble helt fortvilet. Han har jeg jo blitt vant til den ene avdelingen. Hvis fire meter utløser slik uro, hvordan kjennes det da å bli flyttet fra Larvik til Alta?

Når institusjonen i tillegg beskrives som «hjem», og de ansatte som en slags (kjærlig, men streng) familie, skjer det noe med forventningene. Når de samme voksne senere må holde fast, låse, ransake rom, eller medvirke til nye flyttinger, risikerer vi at ordene mister troverdighet. Da blir ikke bare tiltakene utrygge – språket vårt blir også det.

Et funn i vår artikkel var at overvåking kunne oppleves truende og utrygt for barn og unge, særlig når den ble opplevd som vilkårlig, uforutsigbar eller ikke begrunnet. Jeg står fortsatt ved denne konklusjonen. Men erfaringene fra ungdomsenhetene tvinger fram en nyansering.

Overvåking er ikke «det samme» overalt. Kameraer, låste dører og høy voksentetthet betyr ikke nødvendigvis det samme i fengsel og i barnevernsinstitusjoner.

I fengsel vet alle – også ungdommene – at dette er en straffereaksjon. Lovverket sier ingenting om kjærlighet. Mandatet er å gjennomføre en dom eller varetekt på en lovlig og forsvarlig måte. Mandatet til barnevernsinstitusjoner er annerledes. Her skal de ansatte gi omsorg. Både lovgiveren og de ansatte bruker ord som «trygghet», «relasjoner» og «tilhørighet». Samtidig økes kontrollen: flere virkemidler, mer skjerming, mer låsing. Det skaper en spenning mellom ordene og virkeligheten. Overvåkingen oppleves ikke bare som kontroll – men som et brudd av det som er lovet.

Det kan være en grunn til at ungdom beskriver lignende tiltak svært forskjellig avhengig av kontekst. De samme virkemidlene kan oppleves som utrygt på institusjon – og mindre problematisk i fengsel – nettopp fordi forventningene til stedet er ulike.

En ansatt som jobber både på institusjon og i fengsel opplever en nedgang i plasseringer på barnevernsinstitusjon. Flere av de samme ungdommene soner nå i stedet i fengsel. Hun sa noe tankevekkende: «For noen er det riktig, endelig får de ro og mindre flytting.»

La oss stoppe ved det. Når fengselet gir mer ro og stabilitet enn barnevernsinstitusjonen – hva sier det om hvordan vi organiserer barnevernets institusjoner?

Det er vel å merke mange som har gode erfaringer med barnevernsinstitusjoner, og disse erfaringer bør også formidles. Jeg foreslår heller ikke at fengsel er «godt sted» for ungdom. Ingen får det godt av å sitte i fengsel på sikt. Å frata mennesker friheten er et av de mest inngripende virkemidlene staten har. Dette er ikke et forsvar for fengslene. Men når vi først har to institusjonstyper i Norge – barnevernsinstitusjoner og ungdomsenheter i kriminalomsorgen – som begge skal gi en form for omsorg for ungdom som begår kriminalitet, er det viktig å undersøke dem side om side. Ikke bare med utgangspunkt i ideelle mål og normative ønsker, men i ungdommenes egne erfaringer.

Jeg lærer fortsatt om fengsler. Det er mye som gjenstår å utforske og forstå, kartlegge og vitenskapeliggjøre. Men et spørsmål slipper jeg ikke unna i utvikling av prosjektet – og det bør heller ikke hjelpeapparatet, politikerne eller oss som forsker på dette:

Hvorfor er det ungdom som ønsker å bli i fengsel – og som er lettet med å få en pause fra barnevernsinstitusjonen?

Når fengsel oppleves som mindre kaotisk enn institusjon, når straff oppleves mer forutsigbar enn omsorg, da er ikke problemet ungdommene. Da er problemet vårt.

I stedet for å fortsette diskusjonen om overvåking som om den kan forstås uavhengig av kontekst, mandat og språk, bør vi diskutere om det er mulig at enkelte kontrolltiltak oppleves mindre skadelige når rammene er ærlige og tydelige – og mer skadelige når de pakkes inn i et annet språk?

Vi trenger å diskutere alternativer til både institusjoner og fengsel. Men mens de strukturene vi har, fortsatt eksisterer, og vi er langt fra å nå målene om tidlig innsats og forebygging av utenforskap, har vi et ansvar for å forstå dem i dybden, slik de faktisk oppleves av dem som bor der.

Jeg ønsket i utgangspunktet å gi et tilsvar til en fagartikkel jeg selv har vært med på å skrive. Det jeg egentlig ender med, er en invitasjon til ubehag: å ta ungdommenes erfaringer på alvor – også når de utfordrer våre forestillinger om hva omsorg og trygghet er.

For hvis vi ikke tåler å høre at noen av dem føler seg tryggere i fengsel enn i barnevernsinstitusjon, at de lever et liv de ikke vil tilbake til etter endt soning, er det ikke tryggheten deres vi beskytter. Det er vårt eget selvbilde.

Stine Storebø Bauge

Fagkonsulent, Undersøkelse og oppfølging, Barneverntjenesten i Sandnes

Svein Helland Sivertsen stilte i et innlegg i Fontene spørsmål ved om barnevernet bruker ressursene riktig når nasjonal statistikk viser at 65,3 prosent av undersøkelsene avsluttes uten tiltak etter lov om barnevern. I et senere tilsvar nyanserer Paulsen og Christiansen denne problemstillingen ved å påpeke at undersøkelser som ender uten tiltak ikke nødvendigvis er uttrykk for feil ressursbruk, men må forstås i lys av barnevernets samfunnsoppdrag, usikkerheten som ofte ligger i bekymringsmeldinger og behovet for grundige vurderinger av barns omsorgssituasjon.

Begge innleggene peker samtidig mot utfordringer som også løftes fram i NOU 2023:7 Trygg barndom, sikker fremtid: Dagens undersøkelsesarbeid preges mange steder av manglende systematikk, svak fremdrift, utilstrekkelig involvering av barn og foreldre og lite differensiering mellom saker med ulik alvorlighetsgrad. Utfordringene i undersøkelsesfasen handler derfor ikke nødvendigvis bare om ressursbruk, men også om hvordan undersøkelsene organiseres, gjennomføres og oppleves av barn og foreldre.

I Sandnes kommune startet denne refleksjonen allerede i 2018 gjennom arbeidet Tiltak som undersøkelse (TSU). Her ble det prøvd ut en mer involverende og ressursorientert tilnærming, med mål om å komme tidligere i gang med endringsarbeid sammen med familiene, når sakens karakter la til rette for dette.

Da NOU 2023:7 senere løftet fram behovet for mer struktur, differensiering, raskere fremdrift og økt involvering i undersøkelsesarbeidet, traff dette i stor grad erfaringene og tankegangen som allerede lå til grunn i TSU-arbeidet. Dette ga ny og ytterligere motivasjon til videre utviklingsarbeid, som senere resulterte i Undersøkelsesløftet.

Undersøkelsesløftet er en del av et læringsnettverk i regi av Statsforvalteren i Rogaland, hvor Sandnes, Randaberg og Kvitsøy samarbeider om å utvikle en modell for undersøkelsesarbeidet. Prosjektet bygger på behovet for et mer strukturert og differensiert undersøkelsesarbeid, med tidlig involvering av barn, foreldre og familiens nettverk. Målet er blant annet tidligere avklaringer og mer målrettet bruk av ressursene.

I praksis innebærer dette en faseinndelt modell for undersøkelse. Alle saker starter med en avklaringsfase på 30 dager. I denne fasen jobber saksbehandler målrettet og systematisk fra start. Familien kontaktes tidlig. Undersøkelsesplan utarbeides sammen med partene. Barn og foreldre involveres aktivt, og både privat og profesjonelt nettverk kartlegges. Gjennom stopp-punkt og barnevernsfaglige vurderinger skal tjenesten raskere kunne avklare om saken kan avsluttes, om familien trenger tiltak, eller om saken må undersøkes videre i fase 2.

Barnevernstjenesten i Sandnes

Målet er ikke å redusere kvaliteten eller «lukke saker raskere» av hensyn til kapasitet. Tvert imot handler modellen om å styrke kvaliteten gjennom tydeligere struktur og bedre prioritering. NOU 2023:7 peker nettopp på at manglende struktur og uklare undersøkelser kan føre til både belastning for familier og svakere faglige vurderinger. Når undersøkelser trekker ut i tid uten tydelig retning, risikerer man at selve undersøkelsesprosessen oppleves som belastende, også i saker som senere henlegges.

Selv om implementeringen fortsatt er i en tidlig fase, bygger modellen på et utviklingsarbeid som startet i 2024. Modellen er utviklet gjennom erfaringer fra praksis, faglige refleksjoner og innspill fra NOU 2023:7. I 2026 startet implementeringen teamvis ut i tjenestene, og vi har allerede gjort oss flere viktige erfaringer. Flere saksbehandlere beskriver at den tydelige strukturen gir bedre fremdrift og mer retning i undersøkelsesarbeidet. Når undersøkelsen konkretiseres tidlig gjennom en undersøkelsesplan, blir det tydeligere hva som skal avklares, hvorfor informasjon innhentes og hvilke vurderinger som må gjøres.

Samtidig ser vi at tydelige rammer og tidsavgrensning kan skape større forutsigbarhet for familiene. Flere beskriver at foreldre virker roligere når de tidlig får informasjon om hva som skal undersøkes, hvordan prosessen skal foregå og når det gjennomføres stopp-punkt. Den hyppige kontakten i starten av undersøkelsen ser også ut til å bidra til mindre usikkerhet og færre misforståelser underveis.

En annen tidlig erfaring er at denne måten å arbeide på krever høy grad av struktur og prioritering fra saksbehandlerne. Å intensivere undersøkelsesarbeidet til en tydelig 30-dagers avklaringsfase kan oppleves krevende. Samtidig beskriver flere saksbehandlere at arbeidet blir mer målrettet. Det blir lettere å skille mellom saker som kan avklares tidlig, og saker som krever en mer omfattende undersøkelse.

Flere av erfaringene vi har gjort oss så langt, samsvarer også med forskning på medvirkning i barnevernet. Forskning peker på at tydelig informasjon og reell involvering kan styrke både kvaliteten i undersøkelsesarbeidet og familiens opplevelse av prosessen (Folkehelseinstituttet, 2024). Når barn og foreldre forstår hva som undersøkes, skapes det ofte bedre samarbeid. Opplevelsen av involvering kan også gi større forutsigbarhet og bedre faglige vurderinger.

Henleggelsesprosenten kan også sees i lys av oppvekstreformen, hvor kommunene har fått et tydeligere ansvar for forebygging, tidlig innsats og bedre samordning rundt barn og familier. Bufdir (2024) peker samtidig på at mange kommuner fortsatt strever med tverrfaglig samarbeid og koordinering av tjenester til familier med sammensatte behov. I Undersøkelsesløftet er det skarpt fokus på tidlig kartlegging av både privat og profesjonelt nettverk, sammen med familien. Undersøkelsen handler da ikke bare om å utrede bekymringen, men kan også få en avklarende og koordinerende funksjon mellom tjenester. Saken ender ikke nødvendigvis med tiltak etter lov om barnevern, men flere familier får likevel hjelp som et resultat av undersøkelsen, gjennom bedre samordning, videre oppfølging eller tiltak fra andre tjenester.

Debatten om undersøkelser som ikke ender med tiltak er viktig fordi den utfordrer barnevernet til å reflektere over både kvalitet, ressursbruk og rettssikkerhet. Samtidig er det en risiko for at debatten blir for ensidig dersom fokuset kun rettes mot statistikk om henleggelser. Spørsmålet bør ikke bare være hvor mange undersøkelser som avsluttes uten tiltak. Det bør også handle om hvordan undersøkelsene gjennomføres, hvordan familiene opplever dem, hva som er det faktiske utfallet for familiene, og viktigst- hva som er til det beste for barnet. Samtidig må vi spørre om tjenestene i tilstrekkelig grad differensierer undersøkelsene ut fra sakens alvorlighet og behov.

Undersøkelsesløftet representerer ikke en ferdig løsning, men et utviklingsarbeid basert på kunnskap, erfaringer og egen praksis. Skal barnevernet lykkes med å skape bedre undersøkelser, må vi være villige til å utvikle oss, lære underveis og prøve ut nye måter å arbeide på. Samtidig må dette arbeidet skje sammen med dem vi er til for, barna og familiene, og sammen med de ansatte som møter dem i praksis hver dag. Målet må være undersøkelser som bidrar til utvikling, trygghet og riktig hjelp for familiene, enten hjelpen videre gis i eller utenfor barnevernet.