Silje Langøy Madsen

Pedagog. Master i ledelse med utsatte barn og unge 

Ingen profesjon møter mennesker uten samtidig å være med på å forme hvordan de senere blir møtt.

Hver vurdering som skrives, hver journal som avsluttes og hvert referat som arkiveres, er mer enn dokumentasjon av noe som har skjedd. De blir en del av forutsetningen for det som skal skje videre.

Profesjonelt arbeid handler derfor ikke bare om å forstå mennesker, men også om å være bevisst hvordan vår forståelse lever videre etter at møtet er over.

Dette er et grunnleggende paradoks i velferdsprofesjonene. Vi dokumenterer for å sikre kontinuitet, kvalitet og rettssikkerhet.

Uten journaler, vurderinger og faglige begrunnelser ville hjelpen blitt tilfeldig og personavhengig.

Dokumentasjon er en forutsetning for forsvarlige tjenester. Samtidig rommer den en spenning som sjelden får oppmerksomhet: Det som skaper kontinuitet, kan også gjøre bestemte forståelser mer stabile enn virkeligheten de en gang beskrev.

De færreste fagpersoner møter et menneske uten først å ha lest noe om vedkommende.

Før samtalen har vi lest journalen. Før hjemmebesøket har vi satt oss inn i tidligere vurderinger. Før ansvarsgruppemøtet kjenner vi referatene og tiltaksplanene. Slik må det være.

Vi er avhengige av hverandres kunnskap for å kunne arbeide forsvarlig.

Men det betyr også at vi nesten alltid møter et menneske gjennom en fortelling som allerede er skrevet.

Fortellingen begynner gjerne som en nøktern faglig vurdering.

En ungdom beskrives som lite motivert. En forelder oppleves krevende i samarbeid. En familie vurderes å ha begrenset endringskapasitet.

Hver formulering kan være godt begrunnet og fullt ut forsvarlig. Likevel skjer det noe idet vurderingen blir en del av journalen. Den er ikke lenger bare en fagpersons forståelse av ett møte.

Den blir en del av hjelpeapparatets kollektive hukommelse.

Den neste fagpersonen leser journalen før samtalen. Den tredje får den oppsummert i et møte. Den fjerde bygger videre på konklusjonene som allerede er trukket. Slik følger ikke bare menneskets historie saken. Også historien om hvordan mennesket er blitt forstått, blir med videre.

To fagpersoner kan lese den samme journalen og møte det samme barnet, men likevel komme fram til ulike forståelser. Forskjellen ligger sjelden i hva de ser, men i hvilken mening de tillegger det de ser.

Forskning, erfaring, etikk, lovverk og situasjonsforståelse peker ikke alltid i samme retning, og profesjonelt arbeid kan derfor aldri reduseres til metodeanvendelse alene.

Profesjonelle vurderinger er derfor aldri en ren avlesning av virkeligheten. De er faglig begrunnede fortolkninger av en virkelighet som alltid er mer sammensatt enn ordene vi bruker for å beskrive den.

Kanskje er det nettopp her vi overser noe vesentlig. Profesjoner beskriver ikke bare mennesker. De er også med på å skape den virkeligheten andre profesjoner senere skal orientere seg i.

Når vi erkjenner dette, blir spørsmålet om profesjonell kvalitet større enn spørsmålet om å gjøre riktige vurderinger. Da handler det også om hvilket liv vurderingene våre får etter at de er skrevet.

Den største utfordringen er derfor ikke at profesjonelle vurderinger kan være feil. Feil kan oppdages, diskuteres og korrigeres.

Den større utfordringen oppstår når vurderinger blir stående uimotsagt over tid.

I velferdstjenestene bygger vi videre på hverandres arbeid, overtar saker og leser tidligere vurderinger for å sikre kontinuitet.

Tidligere vurderinger rommer kunnskap, erfaring og innsikt som nye fagpersoner er avhengige av. Utfordringen oppstår først når kontinuitet gradvis glir over i bekreftelse, når tidligere fortolkninger får større autoritet enn nye observasjoner.

Da risikerer vi å bekrefte historien mer enn å undersøke mennesket.

Den norske filosofen Anders Molander beskriver profesjonelt skjønn som en praksis som kontinuerlig må begrunnes og kunne prøves på nytt. Nettopp derfor må profesjonelle vurderinger tåle å bli utfordret, av ny forskning, nye erfaringer og nye møter.

Dersom en vurdering ikke lenger inviterer til spørsmål, har den beveget seg fra å være et uttrykk for skjønn til å bli en sannhet ingen lenger undersøker.

Dette blir særlig tydelig når flere profesjoner arbeider sammen. Tverrfaglig samarbeid skal utvide perspektivene.

En lærer ser noe, en sosialarbeider noe annet, en psykolog noe tredje. Sammen kan de danne et rikere bilde enn en profesjon alene.

Men samarbeid har også en mindre synlig side. Når de samme forståelsene gjentas på tvers av profesjoner, kan de gradvis få status som objektive beskrivelser, ikke nødvendigvis fordi de er riktige, men fordi de etter hvert fremstår som selvfølgelige.

Organisasjonsteoretikeren Karl Weick har vist hvordan mennesker skaper mening i komplekse situasjoner gjennom det han kaller «sensemaking».

I praksis betyr det at også profesjonelle vurderinger formes av hvordan tidligere erfaringer og etablerte fortellinger påvirker det vi legger merke til.

Over tid kan denne forståelsen bli så etablert at den påvirker hvilke spørsmål som stilles, hvilke tiltak som fremstår som mulige, og hvilke forklaringer som oppfattes som sannsynlige.

Profesjonell kvalitet handler derfor om mer enn å fatte gode beslutninger. Den handler om å bevare en faglig uro overfor egne konklusjoner. Ikke en uro som gjør oss handlingslammet, men en som minner oss om at mennesker forandrer seg, relasjoner utvikler seg og livssituasjoner skifter.

Før vi spør om vi valgte riktig tiltak, kan det derfor være verdt å stille et mer grunnleggende spørsmål:

Er det fortsatt denne fortellingen vi skal forstå mennesket gjennom?

Vi skal ikke slutte å skrive slike fortellinger. Men vi må spørre oss hvordan vi skriver dem og om vi gjør det på en måte som fortsatt gir rom for at mennesker kan overraske oss. 

For mennesker lever ikke bare med konsekvensene av det de har opplevd. De lever også med konsekvensene av hvordan profesjonene forstår det de har opplevd.

Den viktigste profesjonelle kompetansen handler ikke om å ha de riktige svarene, men om å bevare evnen til å stille nye spørsmål også til fortellingene vi selv har vært med på å skape.

Silje Therese Venøy

Ufør og lever med konsekvensene av diagnosen RAD

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her. Kronikken er basert på skribentens egne opplevelser.

Jeg fikk diagnosen Reaktiv tilknytningsforstyrrelse (RAD) da jeg var 11 år gammel.

Det er en diagnose som et barn kan utvikle etter langvarig omsorgssvikt i de første leveårene.

Mange tror at traumatiserte barn alltid er sinte, urolige eller utagerende. At de gråter mye, havner i konflikter eller har vansker med å følge regler. Det er en myte.

Jeg fikk diagnosen kort tid etter at jeg ble flyttet i fosterhjem. Den ble ikke satt fordi jeg var sint, utagerende eller vanskelig.

Jeg var stille, skoleflink og pliktoppfyllende. Men jeg var også unnvikende, emosjonelt avflatet og redd for nærhet.

Jeg var barnet som aldri gråt, som aldri protesterte, og som nesten ikke snakket. Barnet som ikke viste smerte, selv når jeg falt og skrapte opp knærne til blods eller sølte glovarm suppe over meg.

Jeg søkte aldri trøst. Ikke fordi jeg ikke trengte den, men fordi kroppen min hadde lært at den ikke fantes.

Da jeg som 11-åring ble tatt ut av hjemmet og flyttet i fosterhjem, var jeg livredd. Mange tenker at historien slutter den dagen et forsømt barn blir tatt ut av hjemmet sitt, at redningen begynner da.

For meg var det begynnelsen på en ny og svært krevende periode i livet mitt. Jeg flyttet inn hos en familie jeg møtte for første gang et par dager tidligere.

Hele livet mitt ble snudd opp ned over natten.

Jeg var livredd for alt det nye og bekymret meg mye for dem som var igjen hjemme. Gjennom hele barndommen hadde jeg forsøkt å passe på foreldrene mine.

Det eneste jeg ønsket, var å flytte hjem igjen. Ikke fordi hjemmet mitt var trygt. Men fordi det var det eneste livet jeg kjente.

Det er kanskje vanskelig å forstå hvorfor et barn som har blitt utsatt for omsorgssvikt, fortsatt ønsker å beskytte foreldrene sine.

Mange tror at barn som lever under alvorlig omsorgssvikt ønsker å bli reddet. Slik er det ofte ikke. Barn har en grunnleggende lojalitet til foreldrene sine, også når de ikke får den omsorgen de trenger.

For mange blir det å beskytte foreldrene, skjule det som skjer hjemme og late som alt er bra, en del av overlevelsen. De kan bære på sterk skam, skyldfølelse og frykt for hva som vil skje dersom noen får vite sannheten.

Sånn var det også for meg.

Jeg tror ikke foreldrene mine bevisst ønsket å skade meg.

Omsorgssvikten fikk enorme konsekvenser for livet mitt. Samtidig har jeg aldri klart å klandre dem.

Diagnosen sier derfor først og fremst noe om barnets erfaringer, ikke noe om foreldrenes intensjoner.

Det å bli tatt ut av hjemmet man har bodd i hele livet og bli flyttet til fremmede mennesker, kan være en enorm belastning for ethvert barn.

For et barn med RAD, som allerede hadde lært at voksne ikke var trygge, ble det enda mer overveldende.

I fosterhjemmet opplevde jeg at jeg ble misforstått. Jeg opplevde at jeg ble presset til å snakke og til å vise følelser. Det klarte jeg ikke.

Jeg klarte ikke å sette ord på frykten som overveldet kroppen min til enhver tid. Jeg hadde ingen måte å forklare hvorfor jeg var som jeg var.

Som voksen kan jeg forstå at de opplevde situasjonen som frustrerende og vanskelig. Men som barn opplevde jeg bare reaksjonene deres som enda en bekreftelse på det kroppen min allerede hadde lært:

Det var noe grunnleggende galt med meg.

Jeg trengte ikke noen som kunne presse meg til å snakke. Jeg trengte noen som kunne tåle stillheten min. Noen som kunne vise meg, dag etter dag, at de ikke kom til å gi opp.

I stedet opplevde jeg at måten jeg ble møtt på gjorde den grunnleggende utryggheten enda sterkere.

Mitt andre fosterhjem ga meg noe jeg aldri hadde opplevd før: en opplevelse av at voksne kunne være trygge.

De presset meg aldri til å snakke, som gjorde at jeg etter hvert klarte å snakke. Jeg klarte gradvis å la dem komme nærmere meg, både fysisk og psykisk.

Men det var nok også krevende for dem å ha omsorg for et barn med alvorlige tilknytningsskader. Etter hvert som jeg begynte å føle meg tryggere, kom også behovene mine mer fram:

Nærhet, trøst og bekreftelse. Men kort tid etter kunne jeg trekke meg unna igjen. Den vekslingen var ikke et valg, og ikke noe jeg hadde kontroll over. Den var et uttrykk for tilknytningsskadene mine.

Jeg hadde i tillegg sterk angst, og slet med å være på skolen og andre steder der det var mennesker.

Etter en stund begynte jeg også å slite med selvskading, selvmordstanker og spiseforstyrrelser.

Det tror jeg gjorde det vanskelig for fosterfamilien min å stå i.

Jeg gikk rundt med en konstant frykt for at også de skulle gi meg opp og sende meg videre.

Jeg tror ikke reaksjonene deres nødvendigvis kom fordi de ikke brydde seg om meg. Jeg tror mange av dem kom fordi de ikke visste hvordan de skulle hjelpe.

Men som et barn med alvorlige relasjonstraumer traff reaksjonene deres akkurat de sårene jeg allerede bar på.

Jeg er takknemlig for de første årene fosterfamilien ga meg. De viste meg en form for omsorg jeg aldri hadde opplevd før.

Samtidig tror jeg at det å få oppleve den omsorgen, for så å gradvis miste den igjen, også satte dype spor i meg.

Litt etter litt la jeg lokk på alle de sidene som hadde kommet fram de første årene hos dem.

Jeg gikk tilbake til å være hun jeg var før jeg kom til dem: Den stille, emosjonelt frakoblede jenta, som holdt alle på avstand og som ikke var i kontakt med kroppen sin.

I dag er jeg voksen, og har ingen kontakt med mine tidligere fosterforeldre. Jeg har ikke lenger Reaktiv tilknytningsforstyrrelse på papiret, men det betyr ikke at konsekvensen av diagnosen er borte.

Den alvorlige omsorgssvikten og alle relasjonstraumene, inkludert årene i fosterhjem, har fortsatt å prege livet mitt. Jeg lever i dag med kompleks PTSD, kronisk dissosiasjon med depersonalisering og derealisasjon, og en engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Jeg strever fortsatt med å stole på mennesker, be om hjelp, og ta imot omsorg.

Jeg har ingen nære relasjoner, og synes all nærhet til andre mennesker er vanskelig. Samtidig er det deler av meg som fortsatt lengter intenst etter nærhet og omsorg, etter noen som holder ut med meg og blir værende.

Noen ganger føles det som om kroppen fortsatt lever i en barndom som for lengst er over. Jeg kan ikke forandre det som skjedde. Men jeg håper historien min kan bidra til at andre barn blir møtt på en annen måte enn jeg ble.

Jeg håper at barnevernet og andre som jobber med barn kan forstå at også stille, skoleflinke og pliktoppfyllende barn kan bære på dype traumer. At også dette kan være en overlevelsesstrategi.

Barn skal kunne vise følelser. De skal kunne gråte når de er lei seg, protestere når noe er urettferdig, bli sinte når grensene deres blir overskredet, søke trøst når de er redde og vise glede når de føler seg trygge. Det er en grunn til at et barn slutter å gjøre dette.

Et barn som nesten aldri gråter, aldri protesterer, aldri søker trøst og aldri viser smerte, er et barn som ikke har det bra.

Jeg skulle ønske noen hadde forstått at jeg ikke avviste omsorg fordi jeg ikke ønsket den. Selvskadingen og spiseforstyrrelsen var heller ikke et valg.

Alt var bare mine desperate forsøk på å overleve.

Jeg trengte voksne som ble, igjen og igjen.

Jeg trengte voksne som tålte mine reaksjoner, forsvarsmekanismer og uttrykk.

Jeg trengte voksne som ikke forlot meg da jeg trengte dem som mest.

Jeg trengte noen som holdt ut med meg.