Svein Helland Sivertsen

Seniorrådgiver KS Konsulent

Kun 33,4 % av barnevernets undersøkelser førte til tiltak i 2025. Det er et historisk lavt tall. Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) på barnevernsområdet for 2025 ble offentliggjort 16. mars 2025. Tallene bør vekke bekymring og bidra til egenrefleksjon hos politikere, overordnet ledelse og kommunalt barnevern. Aldri før har så få undersøkelser i kommunale barnevernet ført til tiltak.  

Av 39.153 undersøkelser endte bare 13.064 – 33,4 prosent – med frivillige hjelpetiltak etter barnevernsloven. Kun 1,3 prosent, ble konkludert med tvang og fremmet for barneverns- og helsenemnda. Hele 65,3 prosent ble henlagt uten ett eneste tiltak.

Mange tror at det høye henleggelsestallet handler om at mange familien takker nei til frivillig hjelpetiltak gjennom barnevernet, men dette skjer «bare» i 3.651 av undersøkelsene, det vil si 9,3 prosent. 50,5 prosent av undersøkelsene blir henlagt etter at barnevernstjenesten vurderer at barnet/familien ikke har behov for tiltak etter barnevernsloven. 

Når to av tre barn og familier som blir undersøkt ikke får noen form for oppfølging, må vi stille det grunnleggende spørsmålet: Er dagens praksis til barnets beste?

Det kommunale barnevernet bruker i dag som hovedregel nær tre måneder på en undersøkelse (Christiansen, Ø. mfl. (2015-2020). For mange familier beskrives denne perioden som både krevende og inngripende (Ohnstad, B. M., Sønderskov, M. & Ødegaard, T. (2021). Når kun 1 av 3 undersøkelser ender med hjelpetiltak, må barnevernet våge en ærlig selvransakelse.

Tallene viser at vi ikke kan fortsette som før. At så mange undersøkelser avsluttes uten tiltak, betyr enten at en stor andel meldinger aldri burde vært undersøkt – eller at undersøkelsene ikke klarer å avdekke reelle behov og tilby riktig hjelp. Begge deler er alvorlig.

I 2024–2026 gjennomfører Helsetilsynet et landsomfattende tilsyn med barnevernstjenestene sine undersøkelser som tema. 79 prosent av landets kommunale barnevernstjenester deltok på første runde av tilsynet med frist 31.12.24.

Tilsynet blir gjennomført som et egentilsyn med tett oppfølging fra statsforvalterne. Funnene etter første runde var ikke oppløftende: Det tok i gjennomsnitt 13 dager fra melding er konkludert til første undersøkelsesaktivitet. 45 prosent av de lovpålagte undersøkelsesplanene vurderes som utilstrekkelige av tjenestene selv. Barnets medvirkning er ikke, eller kun delvis, ivaretatt i 35 prosent av sakene.

Dette er ikke små avvik. Dette er signaler om et system som ikke fungerer godt nok for barna det er satt til å beskytte.

Det kommunale barnevernet står i en krevende situasjon, og ansatte gjør en viktig og vanskelig jobb. Men det fritar ikke systemet for ansvar. Når både statistikk og barnevernets egentilsyn viser at dagens praksis ikke er treffsikker nok, må det utløse endringer. Jeg mener at det snarest bør gjøres både formelle, og relasjonelle endringer knyttet til dagens undersøkelsespraksis i kommunalt barnevern.

Forslagene til relasjonelle endringer:

Barnevernet må bruke mer tid på å snakke med, og ikke om barnet og familien i startfasen av en undersøkelse. Flere og bedre treffpunkter vil bidra til å øke den relasjonelle tryggheten mellom barn/familie og barnevernstjenesten. Vi har kunnskap som viser at eierskap ikke skapes av medvirkning alene–men av kvaliteten på møtene, antall treffpunkter, relasjonen og hvordan de ansatte i barnevernet legger til rette for trygghet. Utfordringer som dårlig kommunikasjon, manglende trygghet eller at barna ikke føler seg lyttet til, svekker muligheten for reell medvirkning og dermed eierskap til barnevernssaken, ifølge Folkehelseinstituttets kartleggingsoversikt.

Vi har kunnskap som viser at både barn og foreldre opplever større forutsigbarhet, bedre forståelse av prosessen og sterkere deltakelse når de involveres aktivt. Dette gir et bedre grunnlag for samarbeid og gir familiene en opplevelse av å være del av løsningen–ikke bare gjenstand for undersøkelsen (Havnen K, Christiansen Ø, Ljones EH, Lauritzen C, Paulsen V, Jarlby F, et al. Å medvirke når barnevernet undersøker. En studie av barn og foreldres medvirkning i barnevernets undersøkelsesarbeid. Tromsø: Regionalt kunnskapssenter for barn og unge Nord, Norges arktiske universitet; 2020).

Økt medvirkning og innflytelse fra barn og foreldre i undersøkelsen vil ha en dobbel effekt, mener jeg. Flere barn og foreldre vil få mer rett hjelp gjennom en tryggere relasjon. Det kan fort bli en døråpner for å snakke åpent om behov for hjelp. Belastningen hos ansatte i barnevernet vil reduseres gjennom at flere barn/familier får hjelp, og antall saker der barnevernet opplever motstand vil reduseres.

Forslagene til formelle endringer:

Vi trenger en bedre differensiering av undersøkelsene. Meldinger som åpenbart ikke krever full undersøkelse, må kunne konkluderes raskere uten at dette går på bekostning av kvalitet på undersøkelsen. Her er det flere barnevernstjenester som nå tester ut nye måter å differensiere undersøkelsene på, og måten de starte opp nye undersøkelser på i tett samarbeid med barn og foreldre. Erfaringene fra disse tjenestene blir det veldig spennende å følge framover.  

Krav om umiddelbar oppfølging i akutte saker er allerede lovhjemlet i barnevernsloven § 2–1. Det bør også vurderes å få inn rutiner som sier at alle undersøkelser som hovedregel skal startes opp innen 48 timer etter konkludert melding. Flere foreldre enn tidligere er gjort kjent med at det er sendt en bekymringsmelding til barnevernet knyttet til deres barn eller dem som foreldre, og dette er bra. Men, de fleste av disse foreldrene blir ikke bedre foreldre i ventetiden fra bekymringsmeldingen er sendt, og fram til første undersøkelsesaktivitet. At det går i gjennomsnitt 13 dager fra melding er konkludert til første undersøkelsesaktivitet er altfor lenge, og ikke til barns beste.

Kvalitet og grad av medvirkning i utarbeidelsen av undersøkelsesplanen må bli bedre. En god undersøkelsesplan danner grunnlaget for et godt samarbeid, og en tydelig retning for undersøkelsen. Når nesten halvparten av undersøkelsesplanene i tilsynet vurderes som utilstrekkelige, må kommunene styrke ansattes kompetanse, responstid og ha gode rutiner for kvalitetssikring av planene. En undersøkelsesplan bør som hovedregel være på plass innen 2 uker etter konkludert melding, og lages sammen med barn/familien. Dette er avgjørende for å sikre eierskap til undersøkelsen, åpenhet, reel medvirkning og en tydelig plan for undersøkelsen.

Et barnevern som i 2025 gjennomførte nesten 20.000 undersøkelser uten at dette fører til endringstiltak, bruker ressursene feil. Vi trenger et barnevern som bruker tiden på de barna som trenger det mest, som er målrettet, faglig solid og sikrer at barn og foreldre får reell medvirkning. Dette vil være til barns beste. 

Børge Holden

Psykolog, Sykehuset Innlandet og Habilitering Hadeland

I et innlegg Fontene 13. april kommenterte Magnus V. Ilebrekke min artikkel om positiv atferdsstøtte (PAS) i Fontene nr. 2, 2026. Han skal ha takk for rosende omtale av meg, og for at han ikke går imot mine argumenter for at PAS er «keiserens nye klær». Han kommenterer i stedet min retorikk, og innlegget er mest et forsøk på en diskursanalyse. Jeg har noen kommentarer til hans hovedpoenger.

Ilebrekke misliker at jeg kaller PAS «keiserens nye klær». Det er imidlertid et vanlig uttrykk for å utgi noe uoriginalt for å være originalt, på linje med «gammel vin på nye flasker». I artikkelen forklarer jeg mitt syn på PAS. Det var poenget med å skrive den, og jeg hadde selvfølgelig tatt standpunkt før jeg skrev den. Apropos at jeg skal være opptatt av «posisjonering og beskyttelse», skriver jeg om å beskytte atferdsanalyse mot PAS sin posisjon og makt, som medfører utestenging atferdsanalytikere. Det er ikke bare et «narrativ», og beskyttelse er på sin plass.

Ilebrekke prøver ikke å ta meg i noen usakligheter, manglende argumentasjon eller gale framstillinger av fakta, så hvis jeg polariserer, bør motparten ta sin del av ansvaret, ved å argumentere mot mitt syn i stedet for å fokusere på min retorikk, som er moderat.

Ilebrekke mener at min artikkel kanskje gir lite tilbake til praksisfeltet. Ja, jeg skrev ingen metodeartikkel, men om at det er urettferdig og uhensiktsmessig at PAS får dominere, og atferdsanalytikere altså utestenges. Det er et dårlig bidrag til praksisfeltet. Han lurer også på hvorfor det er så viktig å ta avstand til «selve begrepet», formodentlig PAS. Jeg tar ikke avstand fra PAS, som er atferdsanalyse og generell etikk og sosialpolitikk, men fra at PAS distanseres fra sitt opphav.

PAS er heller ikke kontroversielt, som er vanskelig når PAS er uoriginalt, og må praktiseres innenfor samfunnets rammer. Han mener også at jeg skaper avstand ved å bruke begreper som «aversiv» og «sosial validitet». Det første uttrykket er også brukt innenfor PAS, og i rundskrivet til Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 (KHOL), men jeg liker det ikke så godt selv, og sier og skriver oftest «ubehag». Det andre uttrykket har jeg aldri før fanget opp noen reaksjon på etter å ha sagt og skrevet det i over 30 år. At så kjente ord som «sosial» og «validitet», skal skape avstand, lyder overdrevet, særlig når jeg forklarer hva det betyr.   

Avslutningsvis vil Ilebrekke jobbe sammen og dele kunnskap på tvers, men når noen plasseres i riktige og gale leire, blir det vanskelig å utvikle gode tjenester. Jeg burde ha åpnet for samtale framfor å markere avstand, mener han. Men avstanden er der allerede, ved den posisjonen og makten som PAS har fått, på bekostning av atferdsanalyse. Det deltar jeg gjerne i samtaler om, hvis PAS – miljøet har interesse av det.