Ellen Elster

Fredsarbeider og sosialarbeider 

Sylvia Pankhurst (1882–1960) arbeidet sammen med arbeiderkvinnene på østkanten i London for å bedre levekårene deres. Hun var opptatt av stemmerett for kvinner og at det skulle gjelde for alle kvinner. Hun var feminist og sosialist. Målet var å bedre arbeiderkvinnenes levekår for at de kunne ha overskudd til den sosialistiske og feministiske kampen.

Sylvia Pankhurst var en av døtrene til den mer kjente stemmerettsforkjemperen Emeline Pankhurst. Emeline og Christabel, mor og datter, sto i spissen for den militante kampanjen for stemmerett i organisasjonen WSPU (Women’s Social and Political Union) i begynnelsen av 1900-tallet i England. Det kom til brudd mellom Emeline og Christabel på den ene sida og Sylvia på den andre, blant annet på grunn av politikken. Bruddet kom da første verdenskrig brøt ut. Sylvia Pankhurst ble stadig mer venstreradikal, mens de to andre gikk i motsatt retning.

Arbeid blant immigranter og arbeiderkvinner

Pankhurst startet arbeidet blant den fattige befolkningen på østkanten i London i 1912. Hun var opptatt av å forstå menneskene hun arbeidet sammen med. Derfor bosatte hun seg i denne delen av London for å bli kjent med dem gjennom å delta i livene deres og problemene de slet med i hverdagen. Det var en forutsetning for å minske avstanden.

Kvinnene på østkanten levde i fattigdom og med stor arbeidsløshet. De som var i jobb, hadde elendige arbeidsforhold, jobbet lange dager til elendig lønn. Samtidig hadde de omsorg for barn. Boforholdene var håpløse. De var uten skolering eller utdanning og kunne bli sagt opp med kort varsel. Det var høy grad av alkoholisme som var høyere for kvinner enn for menn. Mange barn ble født utenfor ekteskap og barnedødeligheten var høy. Prostitusjonen blomstret.

Pankhurst etablerte Øst Londons føderasjon for stemmerett (East London Federation of the Suffragettes – ELFS). Organisasjonen krevde langt mer enn stemmerett for kvinner. Den arbeidet også for dagsentra for barn, bedre boliger, sosialisering av husarbeid, billige og gode offentlige restauranter, god helsehjelp, gratis melk for barn, fagorganisering av kvinnelige arbeidere og lik lønn for likt arbeid. ELFS var en lokalavdeling av WSPU.

Kvinners rettigheter

Pankhurst var brennende opptatt av kvinners rett til å stemme. Hun mente at hennes mor og søster kontrollerte WSPU. Det endelige bruddet mellom ELFS og WSPU kom da første verdenskrig brøt ut, da aktivitetene i WSPU opphørte. Christabel og Emmeline erklærte at aktivitetene skulle utsettes og i stedet skulle kreftene settes inn på patriotisk arbeid ved å agitere for verneplikt for kvinner til industrien slik at menn kunne frigjøres for å gå i krigen. Sylvia valgte en helt annen retning.

Sylvia Pankhurst praktiserte sosialistisk og feministisk teori ved å bygge opp en stemmerettsbevegelse og nærmiljø-organisering blant arbeiderkvinner. Hun så sammenhengen mellom feminisme og sosialisme. Hun mente at middelklassekvinnene var for snevre i sitt krav til stemmerett. Hun utfordret mannssjåvinismen i det sosialistiske venstre som overså kvinnekampen, enten det gjaldt stemmerett, likelønn eller seksuell frihet. Fordi hun satte teoriene sine ut i praksis og i mindre grad skriftlig, er hun blitt oversett av både sosialistiske og feministiske historikere.

Pankhurst mente at sosialisme skulle gjennomføres nedenfra og opp, hvor arbeiderne skulle ha kontroll over både industri og regjering. På samme måte skulle kvinners frigjøring komme fra den makta som arbeiderkvinnene sjøl hadde, de skulle organisere seg på arbeidsplassen, i hjemmet og i lokalsamfunnet på egne premisser.

Første verdenskrig

I 1914 brøt krigen i Europa ut. Pankhurst gikk aktivt inn i antikrigsarbeidet i England. Sosialistbevegelsen hadde lenge fordømt kriger som middel for den styrende klassen til å løse problemer på bekostning av arbeiderklassen. Internasjonale sosialistiske partier hadde besluttet at arbeiderne skulle oppfordres til å gå til streik mot krigen dersom den brøt ut. Krigen brøt ut og mange forlot prinsippene.

No-Conscription Fellowship ble dannet, og arbeidet mot verneplikt for menn og mot at kvinner ble skrevet ut til våpenindustrien. Pankhurst ble stadig mer militant i antikrigsarbeidet. Hun argumenterte mot undertrykkende tiltak som regjeringen satte i gang, og hun oppfordret til industriell og militær sabotasje. Samtidig fortsatte hun arbeidet med å bygge opp sosiale velferdsordninger og kvinneorganisering i Øst-London.

Krigens grusomheter og antikrigs propagandaen, påskeopprøret i Irland og den russiske revolusjonen radikaliserte Pankhurst. Innen 1918 var over, var hun ikke lenger en sosialistisk suffragette men en revolusjonær som ville samfunnsendring. Den russiske revolusjonen i 1917 fikk stor betydning. Pankhurst ble aktiv i den nasjonale og internasjonale arbeiderklassebevegelsen og tok et klart antikolonialistisk standpunkt og erklærte sjølstyre for Irland og India.

Arbeiderrådene som oppsto, var i tråd med Pankhursts sosialisme og feminisme. Hun hadde en sterk tro på lokalsamfunnskontroll. Dette ble reflektert i arbeidet hennes på Østkanten, hvor hun kjempet for lokal kontroll av matdistribusjonen, velferd, hjelpeorganisasjoner og barnesentra. Hun reagerte på at de mange sosialistiske skriftene og bøkene om organiseringen av det sosialistiske samfunnet, som ikke diskuterte arbeiderkvinnenes og husmødrenes rolle. Pankhurst mente at kvinnene måtte organisere seg sjøl og familiene deres og hjelpe til i den generelle kampen for arbeiderklassen for å kunne overvinne regjeringens makt. Hun mente at kvinnearbeid i hjemmene måtte sosialiseres. Her var hun på linje med Alexandra Kolontaj. Hun var aldri inne på at menn og kvinner kunne dele på husarbeid og barneomsorg. De få kvinnene som tok opp dette, ble beskyldt for å privatisere disse oppgavene. Dette var heller ikke et tema blant feminister på denne tida.

Avslutning

Sylvia Pankhurst sto for feminisme, sosialisme og antimilitarisme. For å sette dette ut i livet, gjennomførte hun radikalt sosialt arbeid. Som antimilitarist så hun hvordan militæret tjente kapitalen og var direkte ødeleggende for arbeiderklassen. Ikke minst tapte arbeiderkvinnene da det ble matmangel og dårligere levekår. Hun var ettersøkt av politiet og ofte fengslet på grunn av meningene sine.

Kilder: Barbara Winslow: Sylvia Pankhurst. Sexual Politics and Political Activism. London & New York 2021

Lill Jeanette Skipperstøen

Lektor og førskolelærer med fordypning i flerkulturelt arbeid og musikk, nestleder i Barnevernberørtes landsforening (BvB), styremedlem i Foreningen for Funksjonshemmede Foreldre

Hva om det er hjelpesystemet som trenger hjelp og endring? Hva skjer når foreldre blir så redde for barnevernet at de ikke tør å fortelle at de sliter? Når en syk mor må dokumentere for tildelingsenheten at hun er «syk nok» til å få praktisk hjelp – samtidig som hun opplever at hun må bevise overfor barnevernet at hun er «frisk nok» til å være mor?

Denne spagaten må vi tørre å snakke om.

Som representant for Barnevernberørtes landsforening (BvB) ønsker jeg et mer ressursorientert hjelpesystem. BvB kjemper ikke mot barnevernet eller menneskene som arbeider der. BvB kjemper for et bedre og mer koordinert hjelpesystem for barn, foreldre, familier og ansatte.

Et system foreldre tør å be om hjelp fra, og der ansatte har flere verktøy når problemet handler om fysisk, psykisk eller usynlig sykdom, funksjonsnedsettelse, manglende kapasitet eller behov for praktisk bistand.

Foreningen for Funksjonshemmede Foreldre, hvor jeg også sitter i styret, har tidligere løftet problemstillingen om at foreldre kan frykte at barnevernet kobles inn når de søker BPA assistanse eller andre kommunale hjelpetjenester.

Foreldre med sykdom og funksjonstap kan oppleve lange kamper for å få hjelp hjemme. Når økonomi og innsparing i tildelingsenhetene i Norges kommuner, veier tyngre enn tidlig hjelp, kan konsekvensen bli at familien bryter sammen. Det er et paradoks å spare på vedtak om praktisk hjelp i hjemmet, dersom resultatet blir behov for langt mer inngripende og ressurskrevende tiltak. Vi må se hjelp i hjemmet til barnefamilier som en langsiktig investering – ikke bare en utgift. Institusjon og fosterhjemsplasser koster også for øvrig samfunnet svært store summer.

Derfor trenger også barnevernsansatte god kunnskap om andre hjelpetjenester og samarbeid på tvers. Vi må klare å skille mellom hjelpebehov og omsorgssvikt.

En forelder som trenger hjelp til handling, matlaging, transport eller morgenrutiner, har ikke sluttet å være forelder. Assistenten kan være de hjelpende hendene, mens mamma eller pappa fortsatt er den som trøster, støtter, setter grenser og tar beslutningene.

Når problemet er manglende kapasitet, er heller ikke mer foreldreveiledning nødvendigvis svaret.

Du kan ikke veilede en utslitt kropp til å få flere krefter.

Noen ganger trenger familien noen som kommer inn døra og hjelper med middagen, handlingen eller kjøringen til fotballtreningen.

Det er også forebygging.

Barnet lever ikke i kommunale sektorer

Lovverket legger allerede vekt på samarbeid, samordning, tidlig innsats og hjelp tilpasset behovene. Likevel kan familier oppleve å bli sendt mellom barnevernet, helse- og omsorgstjenestene, Nav, psykisk helse og andre instanser.

Hvorfor bruker vi ikke i større grad familiekoordinator og felles samarbeidsmøter, der foreldrene og relevante tjenester sitter rundt samme bord?

Barnet og familien lever ett liv.

For å tette gapene og sikre mer hjelp før tvang, foreslår BvB tre reformer:

1. ANBEFALINGSMELDING

Et supplement til bekymringsmeldingen og en ny vei inn til tidlig hjelp. Anbefalingsmeldingen kan skrives sammen med foreldrene, slik at familien selv får beskrive behovene og opplever medvirkning.

Fastlege, lærer, helsesykepleier, barnevernsansatt eller annen fagperson kan sammen med foreldrene anbefale tidlig og koordinert hjelp fra riktig instans.

Utgangspunktet skal være: «Hva slags hjelp trenger denne familien for å lykkes?»

2. FAMILIEASSISTANSE I HJEM OG FRITID

Vi ønsker å utrede familieassistanse som kan organiseres som et BPA-vedtak, der faste assistenter kan ivareta flere støttefunksjoner rundt familien.

Assistansen kan omfatte; praktisk bistand, støttekontakt, familieassistanse, avlastning dag eller natt, transport og handling – tilpasset familiens behov.

Assistenten skal ikke overta foreldrerollen, men være de ekstra hendene familien trenger, slik at foreldrene frigjør kapasitet til å være foreldre. Vedtak bør kunne vedtas av tildelingsenheten, barnevernet og evt. familieteam/foreldrestøtteavdeling.

3. EN NØYTRAL FORELDRESTØTTEAVDELING UTENFOR BARNEVERNET

Vi foreslår en uavhengig foreldrestøtteavdeling med særlig ansvar for foreldre under barnevernssaker og etter omsorgsovertakelser, men også for foreldre med helseutfordringer.

For noen foreldre kan det være vanskelig å ta imot hjelp fra den samme tjenesten som samtidig har en myndighetsrolle i saken. Derfor bør det finnes en nøytral instans utenfor barnevernet med én tydelig oppgave: å hjelpe forelderen videre.

Avdelingen kan tilby eller koordinere traumebehandling, psykisk helsehjelp, foreldreveiledning og støtte i sorg og krise. Målet må være utvikling og bedring – og, når det er forsvarlig og til barnets beste, styrke muligheten for god kontakt, samvær og eventuell gjenforening.

Flytt hjelpen inn

Noen barn må flyttes for å beskyttes mot vold, overgrep eller alvorlig omsorgssvikt. Barnets sikkerhet må alltid komme først.

Men når sikkerheten gjør det mulig, må vi tørre å spørre: Har vi prøvd den praktiske og koordinerte hjelpen som kunne gjort det trygt for barnet å bo hjemme?

Målet skal verken være flest eller færrest mulig omsorgsovertakelser.

Målet må være flest mulig trygge barn og familier.

Noen ganger betyr det at barnet må flyttes. Andre ganger kan det bety at hjelpen må flyttes inn.

Har vi et hjelpesystem der bekymring og krav om innsparing noen ganger får større plass enn praktisk, helhetlig og forebyggende hjelp? Hvis svaret er ja, er det på tide å gjøre noe med det.

Hjelp før tvang – når det er forsvarlig og til barnets beste.