Sara Augensen

Organisasjonsutvikler Memox

Mary Frieda Nagan

Teamleder Memox

Teksten er basert på intervju med Shimron Mohd, fagansvarlig i Landsforeningen for barnevernsbarn og Jasmin Agovic-Nordaas, styremedlem i hovedstyret i Fosterhjemsforeningen. 

Rapporten «De er våre barn» beskriver målgruppen som barn med omfattende og sammensatte utfordringer – krevende oppvekstforhold, skoleproblemer, rus, psykiske helseutfordringer og ustabile relasjoner. Mange har vært utsatt lenge før de selv blir utøvere.

Felles for dem er ikke mangel på tiltak, men at hjelpeapparatet ikke henger godt nok sammen. Barn skyves mellom tjenester, tiltak settes inn etter hverandre i stedet for samtidig, og ansvaret for helheten blir uklart. Samtidig er behovet nettopp det motsatte: målrettede, koordinerte og langsiktige tiltak – ikke enkeltstående og kortvarige innsatser.

Barnevernbarometeret 2025 viser samtidig at 9 av 10 barnevernledere mener hjelpen kommer inn for sent. Det betyr at vi ofte møter barna først etter at utfordringene har fått utvikle seg over tid. Når barn med sammensatte behov først får hjelp etter år med bekymring, hjelper det lite hvor gode tiltakene er på papiret. Da jobber vi ikke forebyggende – vi jobber reparerende.

Spørsmålet er om vi i 2026 faktisk har tatt dette inn over oss. Eller om vi fortsatt står i fare for å skyve barna mellom tjenester mens vi diskuterer dem.

Med dette som bakteppe inviterte vi Shimron Mohd og Jasmin Agovic-Nordaas til en samtale. Begge har egne erfaringer fra kriminelle miljøer i ungdomstiden, og begge har hatt omfattende kontakt med barnevernet. I dag jobber Shimron som fagansvarlig i Landsforeningen for barnevernsbarn og er utdannet barnevernspedagog. Jasmin har høyere utdanning, har vært folkevalgt politiker i over 20 år, tidligere generalsekretær i Landsforeningen for barnevernsbarn, og er i dag styremedlem i Fosterhjemsforeningen.

Felles for dem er et sterkt engasjement for barn og unge som vokser opp med belastninger – og et tydelig ønske om at systemet må fungere bedre enn det gjør i dag.

Samtalen med Shimron Mohd og Jasmin Agovic-Nordaas gir et tydelig bilde av hvordan disse forløpene faktisk ser ut fra innsiden. For selv om mye i dagens debatt fremstilles som nytt, beskriver de noe annet: gjenkjennelse.

«Strukturen er den samme. Kriminalitet har alltid handlet om profitt og fellesskap,» sier Jasmin.

Det som har endret seg, er tempoet og tilgjengeligheten. Sosiale medier har gjort miljøene mer synlige, mer tilgjengelige og mer effektive i rekrutteringen. Der miljøene tidligere var mer lukkede, kan barn i dag få tilgang langt tidligere, ofte allerede i 10–12-årsalderen.

Samtidig er det ikke tilfeldig hvem som rekrutteres. Barn som opplever utenforskap, lav sosial status eller begrensede muligheter, står i en særlig utsatt posisjon. Ikke nødvendigvis på grunn av bakgrunn i seg selv, men på grunn av opplevelsen av å stå utenfor. «Hvis du opplever at du uansett havner nederst i samfunnet, blir det enklere å velge noe annet», sier Jasmin.

Shimron sier videre noe viktig som ofte blir oversett: «Vi snakker mye om utenforskap. Men vi snakker ikke om hvilket innenforskap utenforskap skaper». For når et barn faller utenfor ett fellesskap, finner det ofte et annet. Et fellesskap som tilbyr tilhørighet, beskyttelse og en rolle, men også forventninger, lojalitet og risiko.

Rekrutteringen skjer ikke tilfeldig. Den er målrettet.

Både Jasmin og Shimron beskriver hvordan voksne kriminelle aktivt oppsøker steder hvor sårbare barn befinner seg, som barnevernsinstitusjoner, mottak, skoler og fritidsarenaer. Barn som allerede er i en utsatt situasjon, blir identifisert og utnyttet.

Samtidig står tjenestene ofte i et krevende spenn.

På den ene siden ser man risikoen. På den andre siden er handlingsrommet begrenset både juridisk og kompetansemessig. Flere peker på at ansatte ikke alltid har forutsetninger for å oppdage rus, forstå dynamikken i miljøene eller håndtere digital rekruttering.

Dette forsterkes av manglende kapasitet andre steder i systemet.

Jasmin løfter særlig frem barne- og ungdomspsykiatrien, hvor barn med psykiske utfordringer i økende grad ikke får den hjelpen de trenger. Når slike behov ikke fanges opp, øker risikoen for at andre miljøer fyller tomrommet.

Men kanskje det mest gjennomgående i samtalen er dette: Barna er kjent.

De har vært sett. Kartlagt. Bekymret for. Likevel kommer hjelpen for sent, eller den blir ikke stående lenge nok til å gjøre en reell forskjell.

Tiltak settes inn, men de henger ikke sammen. De avsluttes, erstattes eller mister retning. Ansvar fordeles, men eierskapet til helheten blir uklart.

Og særlig sårbart blir det i overgangene.

Både Shimron og Jasmin trekker frem ettervern som et kritisk punkt. Ungdom som har vært i barnevernet, kan oppleve å miste oppfølging nettopp i det de står i overganger til arbeid, utdanning eller et mer selvstendig liv.

Det er ofte her det avgjøres. Ikke i starten, men i det øyeblikket noe er i ferd med å stabilisere seg.

Samtalen peker også på en ressurs som i liten grad brukes systematisk: erfaringskompetanse. Personer som selv har vært i kriminelle miljøer, og som har kommet seg ut, sitter på kunnskap som kan være avgjørende i møte med ungdom i samme situasjon. Likevel brukes denne kompetansen i begrenset grad.

Ikke som erstatning for fag, men som et supplement – en bro inn i miljøer og relasjoner det ellers kan være vanskelig å nå.

Når man ser disse perspektivene samlet, tegner det seg et bilde som ligger tett opp til det rapporten beskriver: Utfordringen ligger ikke først og fremst i mangel på kunnskap.

Den ligger i at innsatsen ikke er godt nok samordnet, ikke settes inn tidlig nok, og ikke varer lenge nok.

Vi mister ikke barna fordi vi ikke ser dem. Vi mister dem fordi vi ikke klarer å stå i oppfølgingen over tid, og fordi innsatsen ikke henger godt nok sammen.

Det reiser noen grunnleggende spørsmål: Hvorfor klarer vi ikke å samle innsatsen rundt de barna vi vet trenger det mest? Hvorfor avsluttes tiltak når relasjoner er i ferd med å etableres? Og hvorfor er det fortsatt slik at ansvaret for helheten blir utydelig, selv i saker hvor behovene er åpenbare?

Det finnes gode initiativer, også i dag. Oslomodellen er ett eksempel på et forsøk på å samle innsatsen, sikre kontinuitet og gi barn en mer helhetlig oppfølging. Men enkeltstående modeller er ikke nok.

Dersom resten av systemet fortsatt preges av oppdelte tjenester, korte tiltaksløp og manglende felles ansvar, vil vi fortsatt stå i samme situasjon – bare med flere gode intensjoner.

Dette handler i liten grad om å finne nye løsninger. Det handler om å gjøre det vi allerede vet godt nok, tidlig nok og lenge nok.

For barna det gjelder, er dette ikke et spørsmål om struktur eller organisering. Det er et spørsmål om hvem som blir værende når det blir vanskelig.

Hvem som holder ut over tid. Og om det finnes et system som klarer å stå rundt dem – samlet.

Hvis ikke, vil vi fortsette å diskutere ungdomskriminalitet når skaden allerede har skjedd.

Og da vil vi også fortsette å komme for sent.

Brenner du for temaet og vil høre mer fra Shimron, Jasmin og andre viktige stemmer fra feltet? Meld deg på nasjonal konferanse om ungdomskriminalitet og forebyggende arbeid 21. april. Det er mulig å delta fysisk og digitalt.

Virke, KS, Stiftelsen Crux, Kirkens Bymisjon, OSF Brusetkollen, Stiftelsen Fyrlykta

Se navn nederst i teksten

Flere av barna som venter på fosterhjem har omfattende helseutfordringer, traumer og sammensatte omsorgsbehov. Dette er noen av de mest sårbare barna vi har. De trenger hjem med høy kompetanse, egnethet, tett oppfølging og faglig støtte. 

Her fyller spesialiserte fosterhjem en viktig funksjon. De kombinerer det barn ofte trenger aller mest, stabilitet, trygghet og normalitet i en familie, med profesjonalisert omsorg og systematisk oppfølging. For noen barn er dette det mest egnede tilbudet. 

Likevel er det nettopp dette tilbudet som i praksis er blitt vanskeligere å få tilgang til. 

Et system som ikke er rigget for å bruke tilbudet 

I dag finnes det ingen bistandsplikt for spesialiserte fosterhjem. Det betyr at Bufetat kan velge om tilbudet skal benyttes eller ikke. Samtidig er det kommunen som står tettest på barnet, kjenner barnets situasjon best og ofte er nærmest til å vurdere hva slags tiltak som vil fungere. 

Likevel kan ikke kommunen be om spesialisert fosterhjem som tiltak. De kan i praksis be om ordinære fosterhjem eller institusjon, før Bufetat vurderer hva barnet faktisk skal få tilbud om. 

Det gjør at barn som kunne hatt nytte av spesialiserte fosterhjem, blir avhengige av et system der tilgangen er usikker, prosessene tunge, og vurderingene varierer. Det er ikke slik riktig hjelp til riktig tid skal fungere. 

Når kunnskapen finnes, må den brukes 

Dette handler heller ikke bare om prinsipper. Det handler om hva som faktisk virker. 

I en ny rapport fra Menon Economics, utarbeidet på oppdrag for Virke, KS og flere aktører på feltet, viser at spesialiserte fosterhjem er et viktig tiltak for barn med omfattende og sammensatte behov. Rapporten viser også at tilbudet gir betydelig samfunnsøkonomisk verdi, og at én krone investert i spesialiserte fosterhjem gir 4,4 kroner tilbake til samfunnet. 

Det er med andre ord ikke bare et tilbud som kan være bedre for barnet. Det er også et tilbud det er klokt å bygge opp. 

Samtidig viser rapporten at bruken av spesialiserte fosterhjem har falt kraftig de siste årene. Når vi vet at tilbudet kan være både mer egnet for barnet og langt mindre kostbart enn institusjon, bør det vekke politisk uro at kapasiteten bygges ned i stedet for opp. 

Derfor går bruken ned 

Nedgangen skyldes ikke én enkelt faktor, men en kombinasjon av utydelige rammer, ulik praksis, krevende rekruttering og en struktur som i større grad favoriserer tiltak staten har plikt til å tilby. 

Det skaper en skjevhet i systemet. Når ett tiltak har bistandsplikt og et annet ikke har det, påvirker det også hva som faktisk bygges opp av kapasitet, hva som prioriteres, og hva som er tilgjengelig når behovet oppstår. Og det er barna som betaler prisen når tilbudet ikke er der når det trengs. 

Rammeavtaler må på plass 

En viktig del av løsningen er å gjenreise mer forutsigbare rammer rundt tilbudet. 

I dag må Bufetat, kommuner og leverandører gjennom tidkrevende og fragmenterte enkeltkjøp når et barn trenger et spesialisert fosterhjem. Det gjør prosessene tregere, mer sårbare og mindre treffsikre. 

For leverandørene blir det vanskelig å holde på rekrutterte fosterhjem og bygge stabile fagmiljøer. For kommunene betyr det større usikkerhet. Og for barnet betyr det i verste fall venting, mens systemet begynner på nytt. 

Langsiktige rammeavtaler vil ikke løse alt, men de vil gi bedre forutsigbarhet, bedre kapasitetsbygging og en mer stabil tilgang på et tilbud som krever nettopp langsiktighet for å fungere. 

Bistandsplikt er nødvendig 

Det hevdes ofte at bistandsplikt ikke vil gi flere spesialiserte fosterhjem, fordi rekrutteringen uansett er krevende. Men rekruttering skjer ikke i et vakuum. Den styrkes når rammevilkårene er tydelige, når tilbudet faktisk etterspørres, og når de som bygger opp kapasitet vet at systemet har planer om å bruke det. 

Det er også vanskelig å forsvare dagens utvikling økonomisk. Spesialiserte fosterhjem koster mindre enn institusjon, og kan for noen barn være et bedre og mer stabilt tilbud. Likevel er det institusjon staten har plikt til å levere, ikke spesialiserte fosterhjem. 

Det er vanskelig å forstå logikken i et system som gjør det lettere å bruke det mest inngripende og kostbare tiltaket, enn det som i mange tilfeller kan være bedre egnet. 

Bistandsplikt er ikke en mirakelkur. Men det er et nødvendig grep for å gjøre spesialiserte fosterhjem til en reell del av tiltakskjeden, ikke et tilbud som finnes på papiret, men for sjelden i praksis. 

Barna som trenger dette tilbudet, har ikke tid til å vente 

Skal vi lykkes bedre i barnevernet, må vi se hele tiltakskjeden i sammenheng. Barn med store og sammensatte behov trenger ikke standardløsninger. De trenger riktig hjelp til riktig tid. 

For flere av disse barna er spesialiserte fosterhjem det mest egnede tilbudet. Da må også systemet være rigget for å bruke det.  

Vi vet mer enn nok til å handle. Nå må også politikken og systemet følge etter. Barna som venter, har ikke tid til et system som ikke er rigget for å prioritere dem. 

Anne Kjersti Toft, bransjeleder for omsorg i Virke 

Gro Sannes, spesialrådgiver i KS 

Anne-Grete Andreassen, virksomhetsleder i Stiftelsen Crux  

Heidi Kristin Brynhildsen, virksomhetsleder i Kirkens Bymisjon 

Elin Flatebø, institusjonssjef i OSF Brusetkollen  

Jørgen Fredheim, daglig leder i Stiftelsen Fyrlykta