Ole Henrik Kråkenes

Forbundsledelsen FO

Dette debattinnlegget var først på trykk i Dagsavisen.

I Sverige har regjeringen bestemt seg for å senke den kriminelle lavalderen. 13-åringer i fengsel. Det er vanskelig å få et tydeligere bilde på et samfunn som har sviktet.

Hvorfor vekker ikke dette større reaksjoner i Norge? 

I Aftenpostens A-magasin 29. mai blir det gjort et forsøk på å løfte temaet. Vi blir tatt med på innsiden av de svenske barnefengslene. Dessverre framstår saken mer som en «hjemme hos»-reportasje, enn et kritisk blikk på utviklingen i Sverige.

Utgangspunktet må alltid være barnets beste. Ikke vårt eget behov for å beskytte oss mot barna vi selv har sviktet.

«Vil grønt gjøre cellen mer hjemmekoselig?», spør Aftenposten. Ikke «Hva slags samfunn blir vi, når vi setter barn i fengsel?»

Det svenske linjeskiftet er dramatisk, men likevel er det urovekkende stille her til lands. Samtidig beveger Norge seg i samme retning, uten debatt.

I løpet av få år har flere utviklingstrekk fått for lite oppmerksomhet. Uten debatt har vi tredoblet antall fengselsplasser for barn mellom 15 og 18 år. I tillegg utvides både barnevernets og skolens makthjemler med den største selvfølge. 

Hver for seg kan tiltakene begrunnes. Vi må beskytte barn, ta kontroll i krevende situasjoner og trygge omgivelsene.

Samtidig vil økte makthjemler øke presset på ansatte til å ta i bruk dette som verktøy. Samlet sett tegner det seg et mønster hvor grensene flyttes for hva som er akseptable virkemidler overfor barn. 

Det enkle svaret vil ofte handle om å være strengere, sette flere grenser og ta tydeligere kontroll. Men da beveger vi oss samtidig bort fra forståelsen av hvorfor problemene oppstår.

Før vi vet ordet av det har strikken blitt tøyd så langt at vi ikke lenger tror på det som virker over tid. I stedet for å redusere behovet for bruk av tvang, har vi bare gjort tvang mer tilgjengelig.

Når barn begår alvorlige handlinger, øker presset på politikere til å handle raskt.

Da vinner ofte de mest synlige tiltakene: Mer kontroll, strengere reaksjoner og tydeligere sanksjoner.

FO har tidligere advart mot det vi kan kalle handlekraftens fristelse, når behovet for å vise styring og kontroll blir viktigere enn å investere i det som faktisk forebygger kriminalitet over tid.

Årsakene handler oftere om fattigdom, utenforskap og omsorgssituasjon. Forhold som har utviklet seg over tid, og som ikke lar seg løse av raske og inngripende tiltak.

I Sverige ble behovet for handlekraft så stort at de borgerlige politikerne overså faglige råd og grunnleggende prinsipper. 18 organisasjoner har samlet seg i protest og foreslått over 100 alternativer til å fengsle barn.

Det viser at det finnes andre veier. Spørsmålet er om vi er villige til å velge dem.

Sverige går foran som et skrekkelig eksempel på hvordan ansvaret for samfunnets svikt kan skyves over på barn. Det bør tvinge fram noen refleksjoner her hjemme:

Hvor sterkt står grunnleggende prinsipper om barn, når tilliten til velferdsstatens løsninger blir utfordret? Klarer vi holde på tålmodigheten når behovet for raske svar på komplekse problemstillinger blir påtrengende? Kanskje er vi ikke så langt unna svenske løsninger selv?

Heldigvis har vi fortsatt et valg. Vi kan forsøke å kriminalisere eller lovregulere oss bort fra det vi ikke liker, eller vi kan finne løsninger gjennom velferdssystemet som skaper faktisk endring.

FO har klart mest troa på det siste.

Men da må vi tørre å se oss selv i speilet når vi blir redde eller føler oss maktesløse. At barn begår alvorlige handlinger, skal alltid tas på alvor og møtes med reaksjoner. 

Det krever at vi har tilgang på gode verktøy som står seg over tid, som vi vet virker. Utgangspunktet må alltid være barnets beste.

Ikke vårt eget behov for å beskytte oss mot barna vi selv har sviktet.

Aleksandra Bartoszko

Professor, VID vitenskapelige høgskole, forskningssenteret Pathways

I en fagartikkel i Fontene skrev jeg sammen med en kollega om behovet for å tenke nytt om trygghet i barnevernsinstitusjoner. Vi pekte særlig på hvordan økt overvåking, kontroll og sikkerhetstiltak paradoksalt kan gjøre noen barn og unge mindre trygge. Vi viste til ungdom som sammenlignet institusjonene med fengsler, og vi trakk linjer mellom økt overvåking og opplevd utrygghet.

Jeg står fortsatt ved hovedpoenget og oppfordringen vår: Vi må våge å tenke nytt om trygghet. Nye erfaringer som jeg i mellomtiden har fått, gjør at jeg likevel må nyansere mitt eget resonnement – og rette søkelyset mot et sentralt moment i artikkelen vår om overvåking.

For etter at artikkelen sto på trykk, ble jeg bedre kjent med ungdomsenhetene i Kriminalomsorgen, og med ungdom som har erfart både barnevernsinstitusjoner og fengsel. Disse møtene fikk meg til å stille noen ubehagelige spørsmål: Hva betyr det når ungdom sier at de har det bedre i fengsel enn i barnevernsinstitusjon? Og hvorfor snakker de nesten ikke om overvåking som et problem – når de er i fengsel?

Ungdommenes positive erfaringer med oppholdet sier mer om det de opplever – og det de ikke får – utenfor fengselet enn om selve fengselet. Det er mange ulike behov som dekkes i den, for noen, korte tiden de er i ungdomsenheten: beskyttelse, stillhet, skole eller den første rusfrie perioden på mange år.

I mitt pågående forskningsprosjekt møter jeg ungdom som har erfaringer fra begge typer institusjoner: barnevern og ungdomsenhet. Det er påfallende hvor lite fokus det er på overvåking når de forteller om fengsel, sammenlignet med hvordan de beskriver barnevernsinstitusjoner.

En ungdom sa det så enkelt: «Jo, fordi når du kommer i fengsel, så er du i fengsel.» Han la til: «Du vet hva du går til.»

Her er en brutal tydelig ramme underliggende: Ingen later som om fengselet er et hjem (selv om de med lengre soning omtalte avdelingen som nettopp det). Ingen bruker språk om «kjærlighet» eller «familie». Ingen lover deg noe som ikke kan holdes. Det er strengt, det er svært inngripende – og nettopp derfor forutsigbart.

Flere ungdommer fortalte at de, til sin egen overraskelse, opplevde omsorg, stabilitet og forutsigbarhet i ungdomsenheten. De var sinte, desperate og lei av å være innesperret og omgås av voksne – «det er jo fengsel, jeg vil jo ut» – men de beskrev samtidig at de visste hva som gjaldt. Reglene var klare, rammene var tydelige, personalet tålte å være ærlige om makten de hadde.

Kontrasten til institusjonene var skarp:

«På instu later de som det er et hjem, ‘her skal vi kose oss’ liksom. Her er jeg i fengsel, og ingen later, skjønte du. Ærlighet, man. De er ærlige her. Ikke alle, men du skjønner.»

«På instu er det bare drittunger.»

Det er vanskelig å lese dette som en kritikk av «de andre ungdommene», og det var heller ikke slik denne gutten mente det. Hovedsakelig er det en kritikk av rammene, forventningene og det språket vi voksne bruker om og i barnevernsinstitusjoner.

Kanskje er det nettopp her vi må begynne når vi snakker om trygghet: i samsvaret mellom språk, rammer og praksis. Trygghet handler ikke om fravær av grenser, tiltak eller overvåking. Trygghet kan også innebære å vite hva som gjelder, hvem som har makt, og hva den makten kan – og ikke kan – brukes til.

Forventningsavklaring kan høres teknisk ut. For ungdommene jeg har snakket med, oppleves det som noe helt annet. Når voksne sier: «Dette er et hjem», men hverdagen preges av kontroll og midlertidighet (og samtidig uforutsigbarhet med stadig utskifting av ansatte), oppstår et gap som fylles med skuffelse, mistillit og utrygghet.

Barnevernsinstitusjoner er ikke fengsler. De skal ikke være det, og de må ikke bli det. De skal gi omsorg, trygghet og muligheter for utvikling. Likevel: For mange av ungdommene som jeg har snakket med oppleves institusjonene verken som hjem, behandling eller skole – men som et sted man flyttes til og fra (eller rømmer fra og til).

De flyttes fra kommune til kommune, fra avdeling til avdeling. «Litt her, litt der», som en beskrev det. Nye senger, nye dyner, nye ungdommer, nye voksne, nye regler. Det som vedtak og planer omtaler som «midlertidig plassering» kan i ungdommens tidsregning oppleves som en evighet. Ett år i deres liv er uendelig lang. Minutter kan føles som uker, uker som år.

En gutt jeg møtte i et av fengslene skulle flytte avdeling. Det var snakk om fire meter – i samme bygg. Han ble helt fortvilet. Han har jeg jo blitt vant til den ene avdelingen. Hvis fire meter utløser slik uro, hvordan kjennes det da å bli flyttet fra Larvik til Alta?

Når institusjonen i tillegg beskrives som «hjem», og de ansatte som en slags (kjærlig, men streng) familie, skjer det noe med forventningene. Når de samme voksne senere må holde fast, låse, ransake rom, eller medvirke til nye flyttinger, risikerer vi at ordene mister troverdighet. Da blir ikke bare tiltakene utrygge – språket vårt blir også det.

Et funn i vår artikkel var at overvåking kunne oppleves truende og utrygt for barn og unge, særlig når den ble opplevd som vilkårlig, uforutsigbar eller ikke begrunnet. Jeg står fortsatt ved denne konklusjonen. Men erfaringene fra ungdomsenhetene tvinger fram en nyansering.

Overvåking er ikke «det samme» overalt. Kameraer, låste dører og høy voksentetthet betyr ikke nødvendigvis det samme i fengsel og i barnevernsinstitusjoner.

I fengsel vet alle – også ungdommene – at dette er en straffereaksjon. Lovverket sier ingenting om kjærlighet. Mandatet er å gjennomføre en dom eller varetekt på en lovlig og forsvarlig måte. Mandatet til barnevernsinstitusjoner er annerledes. Her skal de ansatte gi omsorg. Både lovgiveren og de ansatte bruker ord som «trygghet», «relasjoner» og «tilhørighet». Samtidig økes kontrollen: flere virkemidler, mer skjerming, mer låsing. Det skaper en spenning mellom ordene og virkeligheten. Overvåkingen oppleves ikke bare som kontroll – men som et brudd av det som er lovet.

Det kan være en grunn til at ungdom beskriver lignende tiltak svært forskjellig avhengig av kontekst. De samme virkemidlene kan oppleves som utrygt på institusjon – og mindre problematisk i fengsel – nettopp fordi forventningene til stedet er ulike.

En ansatt som jobber både på institusjon og i fengsel opplever en nedgang i plasseringer på barnevernsinstitusjon. Flere av de samme ungdommene soner nå i stedet i fengsel. Hun sa noe tankevekkende: «For noen er det riktig, endelig får de ro og mindre flytting.»

La oss stoppe ved det. Når fengselet gir mer ro og stabilitet enn barnevernsinstitusjonen – hva sier det om hvordan vi organiserer barnevernets institusjoner?

Det er vel å merke mange som har gode erfaringer med barnevernsinstitusjoner, og disse erfaringer bør også formidles. Jeg foreslår heller ikke at fengsel er «godt sted» for ungdom. Ingen får det godt av å sitte i fengsel på sikt. Å frata mennesker friheten er et av de mest inngripende virkemidlene staten har. Dette er ikke et forsvar for fengslene. Men når vi først har to institusjonstyper i Norge – barnevernsinstitusjoner og ungdomsenheter i kriminalomsorgen – som begge skal gi en form for omsorg for ungdom som begår kriminalitet, er det viktig å undersøke dem side om side. Ikke bare med utgangspunkt i ideelle mål og normative ønsker, men i ungdommenes egne erfaringer.

Jeg lærer fortsatt om fengsler. Det er mye som gjenstår å utforske og forstå, kartlegge og vitenskapeliggjøre. Men et spørsmål slipper jeg ikke unna i utvikling av prosjektet – og det bør heller ikke hjelpeapparatet, politikerne eller oss som forsker på dette:

Hvorfor er det ungdom som ønsker å bli i fengsel – og som er lettet med å få en pause fra barnevernsinstitusjonen?

Når fengsel oppleves som mindre kaotisk enn institusjon, når straff oppleves mer forutsigbar enn omsorg, da er ikke problemet ungdommene. Da er problemet vårt.

I stedet for å fortsette diskusjonen om overvåking som om den kan forstås uavhengig av kontekst, mandat og språk, bør vi diskutere om det er mulig at enkelte kontrolltiltak oppleves mindre skadelige når rammene er ærlige og tydelige – og mer skadelige når de pakkes inn i et annet språk?

Vi trenger å diskutere alternativer til både institusjoner og fengsel. Men mens de strukturene vi har, fortsatt eksisterer, og vi er langt fra å nå målene om tidlig innsats og forebygging av utenforskap, har vi et ansvar for å forstå dem i dybden, slik de faktisk oppleves av dem som bor der.

Jeg ønsket i utgangspunktet å gi et tilsvar til en fagartikkel jeg selv har vært med på å skrive. Det jeg egentlig ender med, er en invitasjon til ubehag: å ta ungdommenes erfaringer på alvor – også når de utfordrer våre forestillinger om hva omsorg og trygghet er.

For hvis vi ikke tåler å høre at noen av dem føler seg tryggere i fengsel enn i barnevernsinstitusjon, at de lever et liv de ikke vil tilbake til etter endt soning, er det ikke tryggheten deres vi beskytter. Det er vårt eget selvbilde.