Cecilie Andersen og Elisabeth Hatlem

Nestleder og generalsekretær i Foreningen Mot Psykisk Vold 

Det finnes en tydelig, men sjelden uttalt rangering av vold i møte med hjelpeapparatet. Den går ikke på alvorlighetsgrad, men på synlighet. Den som kan vise fram blåmerker, bildebevis, politiattest, besøksforbud eller voldsalarm, får raskere status som troverdig. Mens den som lever med psykisk vold, kontroll, frykt og nedbrytning uten synlige spor, må ofte først bevise at det man står i faktisk er vold- like alvorlig som fysisk og seksuell vold.

Dette er ikke et utslag av ond vilje. Det er et utslag av et system som er bygget for å håndtere det målbare, det dokumenterbare, det som passer inn i skjemaer og risikovurderinger. Men psykisk vold lar seg sjelden dokumentere i ett enkelt øyeblikk. Den virker over tid. I blikk, tonefall, økonomisk kontroll, sosial isolasjon, trusler pakket inn som bekymring og omsorg. Den bryter ikke kroppen først, men viljen, tryggheten og selvbildet. Norsk forskning peker på at psykisk vold ofte fører til isolasjon, skam og svekket selvbilde, noe som kan gjøre det vanskeligere for den utsatte å søke hjelp- et paradoks som forsterker voldens skadevirkninger.

Likevel møter mange som utsettes for psykisk vold samme spørsmål igjen og igjen: Hvorfor går du ikke? Hvorfor har du blitt? Hvorfor sier du ikke ifra tydeligere? Hvorfor har du ikke bevis?

Spørsmålene høres nøytrale ut. I praksis plasserer de ansvaret hos den som allerede lever i frykt. De forutsetter at man står fritt til å handle, til å velge, til å bryte. Men psykisk vold handler nettopp om å ta fra et menneske denne friheten, gradvis og systematisk.

Kontrasten blir tydelig når man ser hvordan samfunnet reagerer når volden får et fysisk uttrykk. Voldsalarm, politisak og besøksforbud gir umiddelbart en annen status. Da er det ikke lenger spørsmål om den utsatte overdriver, er sensitiv eller vanskelig. Da er man et offer. Da mobiliseres systemene. Da senkes terskelen for hjelp.

Dette skaper et farlig paradoks. Jo lenger man holder ut i psykisk vold, jo mer man forsøker å beskytte barna, økonomien og hverdagen ved å tilpasse seg, jo vanskeligere blir det senere å bli trodd. Når man endelig bryter, har man ofte lite å vise til annet enn sin egen historie, sin egen frykt og en kropp i konstant alarm. Og nettopp da møter man et system som helst vil ha dokumentasjon.

Slik oppstår et klasseskille innenfor voldserfaringer. De som kan vise fram synlige bevis får beskyttelse. De som bare kan vise fram konsekvensene i form av angst, søvnløshet, smerter, konsentrasjonsvansker og sammenbrutt selvfølelse, må først overbevise om at det de har opplevd faktisk teller. Traumeforskning viser at kroppen registrerer psykisk vold som en vedvarende trussel. Ifølge Bessel van der Kolk setter relasjonelle traumer seg ofte som smerter, søvnforstyrrelser og utmattelse, symptomer som senere feilaktig tolkes som individuell sårbarhet snarere enn konsekvenser av vold. (Van der Kolk (2014), The Body Keeps the Score)

Dette rammer kvinner, menn og barn som lever i langvarige relasjoner preget av kontroll og psykisk nedbryting. De har ofte lært seg å fremstå velfungerende utad. De har beholdt jobb, fulgt opp skole, smilt i møter. Når de senere ber om hjelp, passer de ikke inn i bildet av den akutte krisen. For ressurssterke til å være reelt utsatt. For sammensatte til å få enkle svar. Traumereaksjoner blir tolket som at man er psykisk ustabil.

Norsk og internasjonal forskning viser at psykisk vold har direkte og langvarige konsekvenser på mental helse. En studie rapportert i Forskning.no fant at barn utsatt for verbal vold har betydelig dårligere psykisk velvære som voksne, til og med mer uttalt enn de som kun er utsatt for fysisk vold.

Dermed blir psykisk vold ikke bare en privat belastning, men en strukturell blindflekk. Et område der systemene fortsatt opererer med en gammeldags forståelse av vold som noe som først og fremst setter merker på kroppen, ikke i nervesystemet. Nevrovitenskapelig forskning viser at psykisk smerte ikke er metaforisk. Studier av blant annet Naomi Eisenberger dokumenterer at sosial avvisning og emosjonell trussel aktiverer de samme smertesentrene i hjernen som ved fysisk skade.

Dette får alvorlige konsekvenser. For mens samfunnet venter på at volden skal bli synlig nok, blir den ofte farligere. Psykisk vold er sjelden stabil. Den eskalerer. Den flytter grenser. Den tester hvor mye kontroll som er mulig. Og når offeret til slutt står uten krefter, uten nettverk og uten økonomisk handlingsrom, er veien ut både lengre og farligere enn den kunne vært tidligere.

At noen får voldsalarm og andre ikke, handler ikke om hvem som har det verst. Det handler om hvor tydelig volden har blitt for omgivelsene. Men i praksis skaper dette en rangering av troverdighet som er dypt urettferdig. Det betyr at de som burde vært fanget opp tidlig, ofte må vente lengst. Eller aldri blir fanget opp.

Vi trenger et hjelpeapparat som forstår at psykisk vold ikke er en mildere form for vold, men ofte en mer langvarig og nedbrytende form for vold. Vi trenger systemer som ser mønstre, ikke bare hendelser. Og vi trenger en kultur der troverdighet ikke avhenger av hvor langt volden har rukket å gå. Mobilt beskyttelsestiltak som mobil voldsalarm er et eksempel på at politiet kan gi vern til utsatte uten at det ligger en straffesak eller dom for vold bak, nettopp fordi trusler og frykt i seg selv kan være farlig. I Norge kan utsatte selv be politiet om mobil voldsalarm, en alarm som ser ut som en mobiltelefon og som ved utløsing kobler umiddelbart til operasjonssentralen. Du trenger ikke å anmelde gjerningspersonen for å få denne alarmen, men må henvende deg til politiet for en vurdering av situasjonen.

Men hva gjør man når man ikke blir tatt på alvor fordi man «kun» er utsatt for psykisk vold?

For den virkelige forskjellen mellom den som får voldsalarm og den som ikke gjør det, er ikke graden av smerte. Det er tidspunktet samfunnet velger å ta dem på alvor.

Og det tidspunktet kommer altfor sent for altfor mange.

Ellen Jørgensen Bakke

Barnevernpedagog og veileder i samspille.no, 15 års erfaring fra privat og offentlig fosterhjemsomsorg

Et økende antall barn og unge venter på fosterhjem. En del familier gir opp fordi belastningen blir for stor. Få fosterhjem blir fosterhjem på nytt. Mange vil ikke anbefale andre å bli fosterhjem.

Kan vi snu denne trenden? Jeg mener bestemt, ja, det kan vi.

Jeg, og andre med meg, erfarer at forutsigbar, stabil og tilpasset oppfølging og veiledning av fosterhjem er som et Kinderegg. Det gir trippel positiv effekt:

1. Den umiddelbare 

Familier som får god støtte og oppfølging klarer i større grad å stå i utfordrende situasjoner og perioder, og forebygger unødvendige flyttinger som utløser behov for rekruttering av nytt fosterhjem for barnet.

2. Den langsiktige 

Familier med god erfaring med å være fosterhjem, vil ofte ønske å bli fosterhjem på nytt. Som Fosterhjemsforeningen sier det; fosterhjem er en fornybar ressurs!

3. Smitteeffekten

Familier som trives med å være fosterhjem, vil snakke med andre om gleden og det meningsfulle med å være fosterhjem, og anbefale andre å bli fosterhjem. Den beste og billigste formen for nyrekruttering!

Så hva ligger i ivaretakelse av fosterhjemmene? Det er nettopp at det ikke er ett svar på dette, som er løsningen. Familier er ulike, barn er ulike, og det er ulike behov i hverdagen. Men vi må hjelpe nok, og vi må hjelpe målrettet.

Noen barn og familier vil trenge lite, noen vil i perioder trenge mye. Det kan være behov for frikjøp, støttesamtaler, kurs, veiledning, økt tilgjengelighet hos noen som kjenner dem, hjelp til samarbeid i et komplekst hjelpeapparat, støtte i krevende rettssaker og uforutsigbare perioder, samtaler til egne barn når familien utfordres, deltakelse i gruppetilbud for fosterforeldre, eller annet.

Når vi finner og gir den hjelpen og støtten som trengs, når den trengs, utløses Kinderegg-effekten.

Jeg mener Norge har kompetansen, kunnskapen og erfaringen som skal til for å sikre en god ivaretakelse av flere, og helst alle, fosterhjemmene våre, og dermed løse den såkalte fosterhjemskrisen. Det er ganske enkelt, ganske billig, og veldig effektivt. Mange kommuner og private og ideelle aktører gjør dette allerede. Jeg har selv erfaring med det. Det fungerer, og vi kan gjøre mer av det.

Barn og unge i Norge som må flytte, trenger å raskt komme til et godt ivaretatt, trygt og stabilt hjem. Jeg er overbevist om at vi kan klare det sammen. Jeg og mange andre er her for å bidra. Jeg mener vi trenger myndighetene enda mer og raskere både på banen og på ballen. For da kan vi klare dette sammen. For barna. For familiene. Og for samfunnet.

For dette er vel ikke akkurat «rocket science», eller?