Arne A. Mellemstrand

Tillitsvalgt FO Nav Midt-Agder

Håkon Berntsen

Tillitsvalgt Parat Nav Midt-Agder

Grethe Strand

Tillitsvalgt Fagforbundet Nav Midt-Agder

Innlegget ble først publisert Fædrelandsvennen.

Dette er virkeligheten ved mange lokale Nav-kontor i dag.

De fleste har fått med seg at årets lønnsoppgjør nå er gjennomført. Som vanlig ble rammen først satt gjennom frontfagsoppgjøret, før staten og kommunene forhandlet innenfor de samme økonomiske rammene. For mange framstår dette som et ordinært lønnsoppgjør uten de store overraskelsene.

Men for mange ansatte ved landets Nav-kontorer skjuler det seg en langt større utfordring bak tallene.

På et Nav-kontor kan to veiledere sitte ved siden av hverandre, være del av det samme teamet og møte de samme brukerne hver eneste dag. Likevel kan de ha svært ulike lønns- og arbeidsvilkår.

Forklaringen ligger i hvordan Nav er organisert.

Da Nav-reformen ble innført, ønsket man å samle statlige og kommunale tjenester under ett tak. Målet var å gjøre det enklere for innbyggerne og sikre mer helhetlige tjenester. Løsningen ble et partnerskap mellom stat og kommune, der ansatte fortsatt er tilknyttet ulike arbeidsgivere og tariffområder.

Resultatet er at Nav i praksis består av to grupper ansatte som arbeider side om side, men med ulike lønns- og arbeidsvilkår.

Dette har lenge vært en utfordring. De siste årene har forskjellene blitt stadig tydeligere.

Ved vårt eget Nav-kontor er det ikke uvanlig at statlig ansatte veiledere arbeider med kommunale oppgaver, mens kommunalt ansatte veiledere arbeider med oppgaver som ligger innenfor statens ansvarsområde. Arbeidsoppgavene følger med andre ord ikke nødvendigvis arbeidsgivergrensene. I praksis fordeles oppgavene ut fra kompetansen medarbeiderne har og behovene kontoret til enhver tid står overfor.

Derfor oppleves det som stadig mer problematisk når lønnsvilkårene utvikler seg i ulik retning.

Etter at ny lønns- og personalpolitikk ble innført for nyansatte i staten, har forskjellene blitt spesielt synlige. Konsekvensen er at en nyansatt statlig veileder i Nav kan starte med en årslønn som ligger om lag 100.000 kroner over lønna til en nyansatt kommunal kollega.

Det betyr at to personer med tilsvarende utdanning, samme mengde erfaring og samme arbeidsoppgaver kan verdsettes svært forskjellig økonomisk.

Forskjellen skyldes ikke prestasjoner. Den skyldes ikke ansvar. Den skyldes heller ikke kvaliteten på arbeidet som utføres.

Den skyldes i hovedsak hvilket tilsettingsforhold man har.

Dette utfordrer et grunnleggende prinsipp som de fleste av oss oppfatter som rimelig: Likt arbeid bør verdsettes noenlunde likt.

For den enkelte ansatte handler dette naturligvis om mer enn tall på en lønnsslipp. Lønn er også et uttrykk for anerkjennelse og verdsetting. Når forskjellene blir så store mellom kollegaer som

utfører de samme oppgavene, er det vanskelig å unngå at det påvirker både motivasjon og opplevelsen av rettferdighet.

Samtidig har dette konsekvenser utover de ansatte selv.

Nav er avhengig av å rekruttere og beholde dyktige medarbeidere. Kontorene over hele landet løser krevende oppgaver på vegne av samfunnet, ofte i møte med mennesker som står i vanskelige livssituasjoner. Da er det avgjørende at organisasjonen framstår som en attraktiv og rettferdig arbeidsplass.

Konsekvensene av de økende forskjellene er allerede synlige mange steder. Når nyansatte kan oppnå vesentlig bedre lønnsvilkår gjennom én arbeidsgiver enn gjennom en annen, blir det vanskeligere å rekruttere til de dårligst betalte stillingene. Over tid risikerer man større gjennomtrekk, tap av kompetanse og økt belastning på de ansatte som blir værende. Det er verken i brukernes, kommunenes eller Navs interesse.

Målet med Nav-reformen var å bygge én dør inn til velferdstjenestene. I møte med brukerne fungerer Nav nettopp slik: som én organisasjon. Da bør vi også spørre om tiden er moden for å tenke mer helhetlig om lønns- og arbeidsvilkårene til oss som jobber der.

Ingen forventer at alle forskjeller skal forsvinne over natten. Men når ansatte som utfører samme arbeid kan ha rundt 100.000 kroner i forskjell i startlønn, er det et signal om at noe har kommet ut av balanse.

Nav ble etablert som et partnerskap mellom stat og kommune for å gi innbyggerne mer helhetlige tjenester. Det er et mål de fleste ansatte fortsatt slutter opp om. Men når ansatte som utfører de samme oppgavene verdsettes så ulikt lønnsmessig, utfordres grunnlaget for dette partnerskapet. Navs ansatte løser et felles samfunnsoppdrag. Da må også prinsippet om lik lønn for likt arbeid tas på alvor.

Løsningen ligger etter vårt syn tydelig foran oss. Så lenge Nav er organisert som ett arbeidsfellesskap, der ansatte arbeider side om side på tvers av statlige og kommunale skillelinjer, bør målet være et felles avtaleverk som gir ansatte mer likeverdige lønns- og arbeidsvilkår. Først da kan man sikre et rettferdig grunnlag for lønns- og arbeidsvilkår til ansatte som utfører de samme oppgavene, og som hver dag leverer tjenester innbyggerne er avhengige av.

Vi vet at dette er et spørsmål flere av fagforbundene i Nav er opptatt av, og som de over tid har tatt til orde for. En felles tariffavtale vil trolig kreve både tid og omfattende forhandlinger. Det fritar imidlertid ikke kommunene fra ansvar. Så lenge lønnsforskjellene er så store som de er i dag, bør det være et mål å finne lokale og regionale løsninger som bidrar til å redusere gapet. Alternativet er at forskjellene fortsetter å vokse, med konsekvenser både for ansatte, arbeidsmiljø og rekruttering.

Christine Antonsen Andersen

Mor som kjemper for barnet sitt i møte med barnevernet

I dag står en fortvilet mor på utsiden og savner barnet sitt. På innsiden står et barn som er blitt flyttet tre ganger på omtrent halvannet år, bort fra familie, venner og hjemsted. Hun har måttet forholde seg til nye steder, nye voksne og nye omsorgspersoner, samtidig som kontakten med mor er redusert til et minimum.

Dette er ikke bare historien om én familie. Det reiser et langt større spørsmål: Hva skjer når barnevernet ikke beskytter relasjonen mellom barn og foreldre, men aktivt bidrar til å bryte den ned?

Tilknytning kan ikke settes på pause

Barnets relasjon til mor kan ikke bevares gjennom to korte samværsperioder i året.

Barneverns- og helsenemnda fastsatte fire samvær i året. Barnevernstjenesten har likevel valgt å legge samværene to dager etter hverandre. Dermed blir fire samvær i praksis redusert til bare to perioder med kontakt gjennom et helt år.

Mellom samværene er telefonkontakten stanset. Da mor og barn fikk kontakt på barnets bursdag, uttrykte barnet sterkt savn. Kort tid etter ble mors nummer blokkert på barnets telefon.

Familien har fått beskjed om at de ikke skal omtale mor overfor barnet.

Barnet blir fortalt at mor er syk og har forlatt henne. Samtidig får hun ikke snakke med mor og høre hennes stemme, stille spørsmål eller få bekreftet at mor fortsatt finnes, elsker henne og kjemper for relasjonen deres.

Hva gjør dette med et barn? Hvordan skal hun forstå at mor ikke ringer, når hun ikke vet at mor forsøker å få kontakt? Hvordan skal hun unngå å føle seg forlatt når menneskene rundt henne ikke får snakke om mor? Og hvordan skal hun bevare sin identitet og tilhørighet når båndene til familien gradvis fjernes?

Et barn som opplever gjentatte flyttinger og samtidig mister kontakten med sine nærmeste, trenger mer trygghet – ikke mer isolasjon.

Vil ikke bruke tid

I et møtereferat opplyste barnevernstjenesten at den ikke ønsket å sette av tid til et nytt vedtak om kontakt mellom mor og barn.

Det er en alvorlig beskjed.

Kontakt mellom et barn og en forelder kan ikke avhenge av om barnevernstjenesten mener den har tid. Når kontakt begrenses eller stanses, griper det direkte inn i barnets familieliv, identitet og tilknytning. Slike avgjørelser må vurderes konkret, begrunnes og kunne kontrolleres.

Manglende tid er ikke en vurdering av barnets beste. Det er et kapasitetsproblem som legges over på et barn.

Hva er verdien av å klage?

Statsforvalteren viste til barnevernets plikt til å følge opp både barnet og foreldrene etter en omsorgsovertakelse. Tjenesten ble bedt om å:

• vurdere hvordan kontakt og samvær kunne støttes i tråd med barnets beste

• informere om arbeidet mot gjenforening

• vurdere tiltakene systematisk og regelmessig

• behandle forholdene som en del av tjenestens kvalitetsarbeid

• kontakte mor innen fire uker

Likevel ble spørsmålene stående ubesvart, og den pålagte oppfølgingen ble ikke gjennomført innen fristen.

Da oppfølgingen fortsatt uteble, så mor ingen annen mulighet enn å klage til Statsforvalteren på nytt. Av den nye klagen fremgikk det at den tidligere oppfølgingen fortsatt ikke var gjennomført. Saken ble likevel igjen sendt tilbake til den samme barnevernstjenesten, med ny beskjed om å kontakte mor og følge opp forholdene.

Dette viser en svakhet som gjelder langt flere enn én familie:

Hva er verdien av tilsyn dersom en barnevernstjeneste kan unnlate å følge opp, uten at tilsynsmyndigheten undersøker hva unnlatelsen betyr for barnet?

Når Statsforvalteren avslutter sin behandling og sender saken tilbake til tjenesten det klages på, blir familien stående i en sirkel. Mor klager. Statsforvalteren ber barnevernet følge opp. Barnevernet følger ikke opp. Mor må klage igjen. I mellomtiden går månedene, og barnets relasjon til mor blir stadig svakere.

For et barn er ikke dette saksbehandlingstid. Det er barndom som forsvinner.

Sivilombudet har vært tydelig

Sivilombudet har uttalt at barnevernstjenesten har en generell oppfølgingsplikt gjennom hele prosessen. Ombudet har også slått fast at tjenestens oppfølging skal ha som formål å hjelpe foreldrene til å komme i en posisjon hvor de igjen kan ha omsorgen for barnet.

Denne plikten gjelder ikke bare når det passer tjenestens tidsplan. Den gjelder gjennom hele prosessen.

Sivilombudet understreker også at et barns reelle medvirkning er en forutsetning for å kunne avgjøre hva som er til barnets beste. Barnet skal ikke bare få uttale seg. Meningen hennes skal tillegges vekt ut fra alder og modenhet.

I denne saken har barnet uttrykt savn, ønsket kontakt og sagt at hun vil hjem til mor, alternativt til mormor. Likevel står hun uten en egen tillitsperson som kan hjelpe henne med å uttrykke seg fritt og trygt.

Hun har heller ingen kjent og uavhengig person rundt seg som hun kan snakke med om mor, savnet og det hun har opplevd.

En selvforsterkende sirkel

Et barn som mister sin primære tilknytningsperson, blir flyttet gjentatte ganger og nektes normal kontakt, kan reagere med sorg, uro, utrygghet og relasjonelle vansker.

Det alvorlige oppstår dersom slike reaksjoner brukes som argument for å opprettholde avstanden til forelderen – uten at det undersøkes hvilken skade selve separasjonen, flyttingene og kontaktbegrensningen har påført barnet.

Da oppstår en selvforsterkende sirkel: Barnet mister kontakten med mor. Barnet reagerer på tapet. Reaksjonene blir registrert som problemer hos barnet. Problemene brukes deretter som begrunnelse for fortsatt avstand og mindre kontakt.

Slik kan hjelpeapparatet ende med å skape eller forsterke den skaden det senere bruker som argument for å holde familien atskilt.

Mor og barn trenger hjelp, men hjelpeapparatet arbeider imot

Denne moren ber ikke om at barnets behov skal settes til side. Hun ber om hjelp til å beskytte barnets relasjoner, trygghet og mulighet til å kjenne sin egen familie.

Hun ber om telefonkontakt. Hun ber om flere og bedre fordelte samvær. Hun ber om en tillitsperson for barnet. Hun ber om at barnet skal få ærlig og trygg informasjon. Hun ber om at relasjonen ikke skal ødelegges mens saken behandles.

Likevel møtes hun av stillhet, kontaktnekt og beskjed om at det ikke er tid til et nytt vedtak.

Barnevernet skal beskytte barn mot skade. Men hvem beskytter barnet når det er barnevernets egne valg som skaper nye relasjonsbrudd?

Et fungerende barnevern må tåle kontroll. Det må dokumentere vurderingene sine, følge opp pålegg, lytte til barnet og aktivt beskytte viktige familiebånd. Tilsynsmyndighetene må gripe inn når dette ikke skjer – ikke bare sende klagen tilbake til tjenesten det klages på.

Vi trenger et barnevern som hjelper familier før problemene vokser, og som bevarer relasjoner når et barn må flyttes.

Vi trenger et system som forstår at tilknytning ikke kan repareres med noen få timer i året.

Og vi trenger et tilsyn som handler mens barnet fortsatt har en relasjon å redde.

Vi ba om hjelp. Nå trenger både mor og barn mer hjelp enn noen gang – fordi hjelpeapparatet som skulle støtte dem, i stedet arbeider mot relasjonen deres.