Margrete Wiede Aasland

Spesialist i seksuell rådgivning, forfatter og foreleser

Sture Jacobsen

Pensjonert Kommunalsjef

Mens hele verden rystes av offentliggjøringen av Epstein–filene pågår straffesaken mot Marius Borg Høiby i Norge. Mediene oversvømmes av disse sakene. Det diskuteres om publikum får for mye av dette, og rett og slett må skjerme seg fra denne mørke siden av virkeligheten. Overgrepsmottak, krisesentre og Støttesenter mot Incest og seksuelle overgrep forbereder seg på økt pågang som følge av fokuset. Eksperter uttaler seg og prøver å forklare: «det er dessverre slik virkeligheten er».

Det er ikke rart at inntrykkene gir slike reaksjoner. Det som imidlertid er rart, er at det fortsatt er øredøvende stille om forebygging. Det framstår nesten som om mange tenker at det er nytteløst å forebygge seksuelle overgrep, eller så har man ikke tenkt på forebygging som en mulighet.

Det er feil at overgrep ikke kan forebygges. Selv om forskningen på området er mangelfull og lite omfattende, viser forebygging faktisk er mulig. Det finnes en metastudie offentliggjort på Cochran i 2015 (School-based programmes for the prevention of child sexual abuse). Studien baserer seg på resultater fra flere land spredt over hele verden. Den viser at barn som får skoleopplæring om seksuelle overgrep både blir bedre til å beskytte seg mot overgrep og bedre og raskere til å si fra om de blir utsatt. I tillegg øker den generelle kunnskapen om overgrep, dette uten at angst eller redsel for å bli utsatt øker nevneverdig.

Sortland kommune har nå 15 års erfaring med å gi opplæring til barn og ungdom om seksualitet, identitet, selvfølelse, kropp, pubertet, vennskap, forelskelse, kjærlighet, grenser for egen og andres kropp og om seksuelle overgrep og vold. Dette arbeidet startet som et prosjekt i 2011 for femåringer hvor vi etter hvert faset inn stadig flere aldersgrupper av barn og unge. Tiltakene ble obligatoriske i kommunens barnehager og skoler fra 2015, og starter i barnehagen med toåringene. Tiltakene tilpasses alder og utvikling, og følger barna fram til russetiden. Foreldre til nyfødte barn får også et opplæringstilbud gjennom programmet.

Sortlands omfattende opplæringsopplegg defineres som «en helhetlig modell for forebygging av vold og seksuelle overgrep mot barn». Opplæringsprogrammet har egen nettside: ÆEMÆ.no, lett tilgjengelig og gratis for alle kommuner som ønsker å benytte programmet. Sortland kommune mottok Dixi – prisen 2019 for arbeidet med utvikling av ÆEMÆ.

Forebyggingsprogrammet er universelt, alle som vokser opp i en ÆEMÆ – kommune får opplæring/oppfølging. Det betyr at ikke bare de som kan være overgrepsutsatt er i målgruppen, men også de som senere i livet kan bli mulige overgripere. Gjennomføring av forebyggingsprogrammet har ubetydelige økonomiske konsekvenser for kommunene. De økonomiske konsekvensene av å ikke styrke innsatsen på forebygging er gjennomgripende i helsevesenet i dag. Personer som har vært utsatt for denne typen krenkelser har ofte betydelige helseutfordringer som kan vare livet ut.

Det er mange kommuner som har hospitert i Sortland og som også har tatt programmet i bruk. Det finnes ingen oversikt over hvem disse er, men Larvik kommune må nevnes spesielt. I Larvik har de tilpasset og utviklet programmet over mange år. De har gitt modellen det dialektilpassede navnet «JEG ER MEG». Vi vet også om andre kommuner som har prosjekter/programmer av forebyggende karakter, for eksempel Tønsberg kommune som har et pågående innovasjonsprosjekt (Bedre beskyttelse av barn og unge) med formål å styrke kompetansen hos ansatte i forhold til skadelig seksuell atferd (SSA). Dette programmet har tung forskermedvirkning og er støttet av Forskningsrådet.

Erfaring fra mange års arbeid med ÆEMÆ viser at barna tidlig lærer å respektere hverandres grenser og til å si ifra om noen viser grenseoverskridende atferd. Barna blir bedre til å si ifra og mer presise i måten å si ifra på.

Statens barnehus har gitt tilbakemelding om at barn fra ÆEMÆ–kommuner har et godt begrepsapparat. De opplever også at voksenpersoner ansatt i ÆEMÆ–kommuner opptrer svært profesjonelt i saker der man er bekymret for om barn utsettes for seksuelle overgrep og/eller vold.

Det viser seg også at bekymringssaker i stadig større grad knyttes til selve opplæringssituasjonen. Det blir mer naturlig å si noe om egne opplevelser når det er noen som viser interesse og viser seg som trygge voksne.

De første barna som hadde ÆEMÆ i barnehagen er nå voksne. Hvordan har det gått med dem, hva sitter de igjen med av kunnskap og holdninger som de tar med seg inn i voksenlivet? Hvorfor er det ingen som viser interesse for å forske på dette materialet?

Helse- og omsorgsdepartementet har gitt ut «Snakk om det – strategi for seksuell helse 2017-2022» Der sies det noe om at det skal satses på opplæring i skolen: «Kunnskap om grenser, respekt og rettigheter og evnen til å reflektere over ulike situasjoner er viktig for å utvikle egen autonomi og samtidig respektere andres grenser».

Forebyggingsprogrammet ÆEMÆ ble også nevnt i «Regjeringens handlingsplan mot voldtekt» i 2019 med et ønske om at flere kommuner tok det eller lignende programmer i bruk. Men myndighetene har etter dette vist liten eller ingen interesse for å innføre ferdige forebyggingsprogrammer i alle kommuner. Det er også rart.

Mange fagmiljøer og organisasjoner som har sin virksomhet innenfor temaene seksuelle overgrep og vold kjenner godt til ÆEMÆ og det faktum at det er mulig å forebygge. En hører likevel sjelden eller aldri at disse tar til orde for å systematisere og gjøre opplæring av barn og unge obligatorisk. Det er rart det også. Er de ikke sikre på at det nytter eller holdes det igjen av økonomiske årsaker?

Vi som har vært tett knyttet til ÆEMÆ i mer enn 15 år er overbevist om at hovedveien til bedring av overgreps- og voldtektssituasjonen går gjennom forebygging. Selvfølgelig uten at innsatsen på avdekking og straffeforfølgelse reduseres.

Vi vil derfor oppfordre myndighetene til å ta et krafttak nå, og sørge for at alle barn som vokser opp i Norge får tilfredsstillende opplæring på dette området. ÆEMÆ må gjerne bli obligatorisk, men det må settes av mer tid til tema enn det som det legges opp til i ÆEMÆ. Det må minst settes av en time i uka gjennom hele barndommen.

Vi foreslår at ÆEMÆ eller et tilsvarende universelt program tas inn under det nye temaet «Folkehelse og Livsmestring» i grunnskolen. I dagens føringer til kommunene ligger det forslag til tema som en skal innom. Etter vårt syn er dette for diffust – det er helt utenkelig at 357 kommuner skal bli konkret og tydelig nok i tilnærmingen til at en på nasjonal basis skal få tilfredsstillende effekt. Vi kan ikke kaste bort mer tid nå.

Mariann Henriksen

Barnevernspedagog og tillitsvalgt for FO

Dette er en shoutout til alle sosialarbeidere. De som ikke er «engler i hvitt» og får applaus, men som utgjør velferdsstatens frontlinje og ivaretar menneskene i samfunnets ytterkant – og alle oss andre.

De som ikke kan velge sine klienter ut fra hvem som tar seg best ut på TV, men som har en forpliktelse til og ønske om å gi bistand og omsorg til alle som trenger det uansett atferd og til tross for utskjellinger og utageringer. Som hver dag går på jobb og vet at relasjonsbygging, respekt og kunnskap er det viktigste verktøyet i kassa. Som mer enn de fleste yrkesgrupper er utsatt for hets, vold og trusler og hvor fire har blitt drept på jobb de siste 12 årene uten at det nevnes i statsministerens nyttårstale.

Dette er en hyllest til sosialarbeideren, kommunalt, – statlig eller ansatt i ideelle organisasjoner, i ulike roller og virksomheter, som daglig gjør en forskjell for våre medmennesker uten noen form for anerkjennelse.

Til de som jobber på Nav og sørger for at vi får rettighetene vi i fellesskap har bestemt at vi skal ha, vår kollektive forsikring når vi ikke kan arbeide og forsørge oss selv. Som også ivaretar mennesker som sliter med rus, psykiske utfordringer og fattigdom. Sosialarbeidere som opplever hån fra enkelte politikere, trusler fra noen av brukerne. Men bistanden gis begrunnet med faglig skjønn, akademisk og praktisk kunnskap og et oppriktig ønske om å hjelpe med de begrensninger et system de ikke rår over, setter.

Til de som jobber i barnevernet, som hver dag ser barn utsatt for omsorgssvikt, overgrep og vanskjøtsel. Som opplever jobben svært meningsfull fordi de hjelper de aller mest sårbare blant oss, en jobb som åpenbart er emosjonelt krevende. Fagfolk som i stor utstrekning blir utsatt for netthets, forfølgelse og trusler, i tillegg til kritikk fra media og politikere som uttaler seg uten å vite hele saken. Alle kan gjøre feil og alle kan bli bedre, men når kritikken oppleves urimelig og usann er det tøft å stå i dette feltet uten å kunne forsvare seg.

Til de som jobber med mennesker som er født med et litt tøffere utgangspunkt enn andre, som har en alvorlig psykisk funksjonsnedsettelse og som ikke mener å slå, lugge eller spytte på hjelperen, men som daglig utsetter sine hjelpere for vold og utageringer.

Til de som jobber med rus og psykiatri, marginaliserte mennesker, ofte med en historie med lang tids fattigdom og trøblete bakgrunn preget av vold og kriminalitet. Sosialarbeidere som daglig står i utskjellinger, trusler og farlige situasjoner, lukt, blod og søppel fordi de setter enkeltmenneskets verdi, retten til økt livskvalitet og verdighet som vi jo alle har, så høyt.

Alle barn, ungdom, klienter, beboere og brukere som sosialarbeiderne jobber med er også så mye mer enn deres utfordringer. De også morsomme, smarte og sjarmerende og å få se den siden er verdt alt.

Dette er en shoutout til sosialarbeideren, sosionomene, vernepleierne og barnevernspedagogene hvis faglig kompetanse ofte blir usynliggjort i forhold til helsefaget både i samfunnet generelt, men også i offentlige styringsdokumenter og i politikk.

Sosialarbeideren som ofte jobber med samfunnets mest utstøtte, sårbare, voldelige, de som er vanskelige å like eller ikke ønsker hjelp, og likevel står i jobben fordi våre medmennesker fortjener det og fordi det er et slikt velferdssamfunn vi vil ha. Og fordi vi vet at vår kunnskap og vårt arbeid nytter og gjør dagen litt bedre for de vi er her for. Jeg er stolt av mitt fag og alle kollegaene på ulike felt, vår samfunnskritiske nøkkelrolle og de unike individuelle møtene vi skaper.

Gratulerer med sosialarbeiderdagen!