Børge Erdal

Seksjonssjef i Uteseksjonen

Cathrine Sundal Jacobsen

Fagkonsulent i Uteseksjonen

Marlene Møller

Fagkonsulent i Uteseksjonen i Velferdsetaten (Oslo kommune)

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Hva skal til for at ungdom som strever, faktisk vil snakke med oss?

Ungdom i Oslo har svart på dette i en ny brukerundersøkelse om oppsøkende tjenester. Undersøkelsen viser at tillit er avgjørende for om ungdom i det hele tatt ønsker kontakt med oss.

Samtidig er tilliten sårbar, skjør og ofte svekket allerede før første møte.

Dette er et avgjørende funn – også utover oppsøkende arbeid.

Oppsøkende tjenester er et av de viktigste virkemidlene vi har for å nå ungdom som står i fare for å falle utenfor, nettopp fordi de retter seg mot dem som ikke selv oppsøker hjelp.

Men uten tillit når vi ikke fram.

Ungdommene i undersøkelsen peker på rykter, negative erfaringer og forestillinger om hvem utekontaktene er, som grunner til at de holder avstand.

For mange er ikke utekontakten først og fremst en person, men en representant for et system de er usikre på om de kan stole på.

Det utfordrer oss. For gode intensjoner er ikke nok.

Ungdom vurderer oss ut fra hvordan vi møter dem – hvordan vi tar kontakt, hva vi sier, og hvordan vi håndterer det som er vanskelig.

Samtidig gir ungdommene oss tydelige svar på hva som virker. Tillit bygges når voksne bruker tid, viser genuin interesse og møter dem med respekt. De merker forskjellen på om vi er til stede som mennesker – eller bare som profesjonelle.

For oss som jobber i feltet betyr dette at vi må holde fast i arbeidsformer som gir rom for tid, stabilitet og nærvær.

Det utfordrer også systemene rundt oss: Hvordan organiserer vi tjenester som faktisk gir plass til relasjonsarbeid over tid?

Relasjonsarbeid lar seg vanskelig standardisere og måle. Likevel er det en forutsetning for alt annet vi ønsker å oppnå.

Ungdommene beskriver også hvor lett tillit kan svekkes – i små øyeblikk. Når kontakt oppleves som overvåking, når vi går for raskt fram, eller når vi møter ungdom med moraliserende holdninger.

Da kan det som er ment som omsorg, oppleves som kontroll.

Dette er særlig viktig i en tid hvor ungdomskriminalitet og utenforskap preger den offentlige debatten. Behovet for handling er reelt.

Men når vi leter etter løsninger, risikerer vi å overse det ungdom selv peker på som avgjørende.

Ungdommene snakker ikke først og fremst om nye tiltak. De snakker om voksne som ikke gir dem opp, som tror på dem og som blir over tid. Voksne som får dem til å kjenne at de fortsatt har muligheter.

Det er dette som gjør det mulig å komme i posisjon.

De gir oss også klare føringer: Vær åpne om hvem dere er, forklar hva dere gjør, og involver oss før dere deler noe videre. Enkle formuleringer – men med en tydelig forventning om respekt.

Denne undersøkelsen minner oss om noe grunnleggende: Tillit kan ikke forutsettes. Den må bygges – langsomt og over tid. I en hverdag preget av krav til effektivitet og raske resultater er det lett å miste dette av syne.

Men det er nettopp dette arbeidet som gjør oppsøkende tjenester til et virksomt virkemiddel i arbeidet mot ungt utenforskap. Relasjonen er vårt viktigste verktøy og vårt viktigste handlingsrom.

Den gir oss tilgang til å forstå, påvirke og støtte.

Skal vi nå ungdom som står i fare for å falle utenfor, må vi først være noen de kan stole på.

Gro Ulset

Forsker, RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU

Anita Skårstad

Førsteamanuensis ved Institutt for sosialt arbeid, NTNU

Sigrid Ness

Førsteamanuensis, RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU 

Den siste tiden har det vært rettet oppmerksomhet mot emosjonelle belastninger blant ansatte i barnevernet. Senest gjennom Arbeidstilsynets tilsyn med barnevern (2026).

I en ny studie har vi sett nærmere på barnevernets akuttberedskap og barnevernsvaktenes arbeid. En del av denne studien favner gruppeintervjuer med ansatte ved ulike barnevernsvakter og bidrar til å belyse arbeidsmiljø, praksisfellesskap og håndtering av emosjonelle belastninger i akuttarbeidet (Ulset, Ness og Skårstad, 2026).

De 19 barnevernsvaktene rundt om i landet fungerer som operative tjenester for kommunene i saker som etter barnevernsloven krever umiddelbar bistand. Barnevernsvaktene møter ofte de mest sårbare og utsatte barna og har ansvar for å sikre og trygge dem ved å bidra i akutte situasjoner og sette inn tiltak umiddelbart ved behov.

Akuttarbeidet de utfører er særegent og krevende og omhandler barn og unge som kan være utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt. Beslutninger må tas raskt, det er knapt med tid til å involvere barn og foreldre og beslutningsgrunnlaget kan være svakt. Arbeidet innbefatter både akuttplasseringer utenfor hjemmet og tiltak for å avverge plasseringer. 

Vår studie viser at arbeidsmiljøet ved barnevernsvaktene kjennetegnes av gode relasjoner, tett samarbeid og profesjonell autonomi. Dette bidrar til å fremme mestring, handlekraft, motivasjon og engasjement og beskytter mot opplevde emosjonelle belastninger.

Samtidig gir studien innsikt i etablerte «tåle mye»-normer i arbeidsmiljø og praksisfellesskap, som vi tolker og benevner som «tåle mye»-kultur. På tvers av vaktene gir ansatte uttrykk for å oppfatte seg selv og sine kollegaer som robuste; de «tåler mye» og blir «herdet».

Som én ansatt uttrykker det: «(...), vi blir på en måte litt herda i den jobben vi gjør, og vi ser ting som, jo lenger du jobber, jo mindre ekstremt blir på en måte ting som i utgangspunktet for en vanlig person er helt vilt». En ansatt ved en annen vakt poengterer: «Men jeg har ofte et sånt inntrykk av at det blir litt sånn, ja, enten så tåler du jobben, eller så gjør du ikke det».  

Den profesjonelle identiteten rommer en grunnleggende forståelse av at ansatte er sterke og tåler det de står i. En slik forståelse kan representere en «kraftkilde» som bidrar til å gi ansatte styrke og drivkraft i akuttarbeidet.

På den andre siden kan den føre til at ansatte strekker seg (for) langt før de gir uttrykk for at de trenger støttesamtaler eller debrif i tilknytning til akuttarbeidet, slik dette utsagnet peker på: «Miljøet vi er i, for det er ganske sånn, det er fælt å si hardbarka, men vi er på en måte en gjeng som har jobbet veldig lenge, har lang erfaring, så det der med hva betyr det når man sier ‘dette her gjorde noe med meg’, eller ‘her kjente jeg at dette var vanskelig’, eller ‘dette ble jeg utrygg av’. Er man da en dårlig fagperson? Jeg tror det også er en kultur i miljøet hvor det kanskje kan være litt vanskelig å si at dette trenger jeg å snakke mer om». 

Studien viser at håndtering av emosjonelle belastninger i tilknytning til akuttarbeidet framfor alt skjer gjennom uformelle dag-til-dag-samtaler med makkere og kollegaer. Samtidig oppgir informantene at de har et individuelt ansvar for å varsle ledelsen, dersom de opplever å trenge mer strukturert ivaretakelse i form av støttesamtaler eller debrif i etterkant av akuttsituasjoner: «Vi kan jo også be om debrif, men det er veldig opp til oss selv. (...). Ansvaret har vært lagt over på oss selv for å be om det. Og det er ikke sikkert at det er like heldig for alle, tenker jeg. Vi må spørre om det selv».

Den profesjonelle identiteten om at barnevernvaktansatte er sterke og tåler det de står i er ikke overraskende med tanke på at de skal bistå utsatte barn som er i akutt krise; de må være sterke for barna. Samtidig vet vi at de inngripende akuttvedtakene de noen ganger fatter kan oppleves svært dramatiske, tyngende og vonde for barna og deres familier.

Det særegne arbeidet de utøver skulle tilsi at barnevernvaktansatte vil komme i mange situasjoner hvor de trenger å reflektere både over egne opplevelser og følelser og egen praksis. Mye løses gjennom uformell støtte fra makkere og kollegaer i det daglige, men noen ganger kan akutte arbeidsrelaterte hendelser oppleves så emosjonelt belastende at det vil være nødvendig med mer strukturert ivaretakelse.

Spørsmålet er om misforholdet mellom «tåle-mye»-kulturen på den ene siden, og ansattes opplevde ansvar for selv å varsle ledelsen om de har behov for støttesamtaler og debrif, bidrar til at denne formen for ivaretakelse iverksettes for sjeldent?

Funnene i vår studie peker på at ledelsen ved barnevernsvaktene bør ta et tydeligere ansvar for å identifisere behov og tilby støtte knyttet til emosjonelle belastninger i akuttarbeidet, slik at dette ikke oppleves å være overlatt til den enkelte ansatte alene. En mer systematisk tilnærming, inspirert av helhetlig debrif som både støtte- og læringsarena, kan bidra til å avdekke ulike behov/tålegrenser, redusere sårbarheter og styrke akuttberedskapen i barnevernet.