May-Brith Haugan

Samfunnsdebattant

Jeg leser med uro artikkelen i Fontene om granateksplosjonen i Oslo, der ungdom under barnevernets omsorg beskrives som sårbare for rekruttering til kriminelle nettverk. Jeg kan ikke sitte stille og akseptere at barnevernet svikter de barna det er satt til å beskytte.

Barnevernet kan, og må, være en kraft mot kriminalitet, men da må de først våge å se seg selv i speilet og erkjenne sitt ansvar. Det er altfor lettvint å peke utover på andre tjenester eller faktorer.

Forfatter Malin Stensønes sier at «barnevernet er nærmest noen av disse barna i det daglige». Institusjonsleder ved Crux stiftelsen Rostad i Trøndelag, Remy Breivikås, sier at de har faste møter i løpet av en uke der de ansatte for eksempel snakker med de unge om nettverkene deres og hva de gjør på sosiale medier.

Sannheten er at systemet ofte svikter, fordi mangel på stabilitet, høy turnover og utilstrekkelige rammevilkår gjør at barna ikke får kontinuerlig, forutsigbar omsorg. Som institusjonsleder Breivikås sier: «Ungdommene som kommer til oss, har ikke hatt god omsorg, så vi starter med å gi dem det.»

Det er lett å tenke at det er i hjemmet at omsorgen har manglet, men når man får innsyn i en rekke saker slik jeg og mange andre har gjort, ser man et helt annet bilde: Vi ser mange saker med svært tvilsomt grunnlag for omsorgsovertakelsene, samtidig som vi ser noen barn som utvilsomt skulle vært flyttet, men som ikke blir det.

Barn som blir flyttet med tvang mot sin vilje og deretter kanskje utsatt for en rekke flyttinger, er klare kandidater til å bli utagerende, grensetestende og lett påvirkelige.

Institusjonene kan gjøre en god jobb, men det hjelper lite når etatene rundt institusjonene svikter. Kontroll alene skaper ikke trygghet. Det skaper sårbare ungdom som lettere havner i feil miljøer.

Helsetilsynet har advart om en systemsvikt i barnevernet, og en utredning fra 2023 viser at samarbeidet mellom barnevern, helse og justissektor er for svakt, og mange barn faller mellom stolene.

Jeg er enig i at voksne kriminelle utnytter sårbare ungdom, slik Ole Henrik Kråkenes fra FO påpeker. Men barnevernet kan ikke bruke det som unnskyldning for å fraskrive seg ansvar. Nettopp fordi etaten står tettest på barna, har den mulighet til å gripe inn tidlig.

Forebygging handler ikke om straff alene, men det handler om relasjoner, tillit og medbestemmelse.

Når barn ikke blir hørt, når tvang brukes framfor dialog, og når omsorg reduseres til kontroll, skaper vi ikke englebarn. Vi skaper ungdommer som vender samfunnet ryggen.

NRK dokumentaren «Instukids» viser hvordan institusjoner som skulle beskytte barn og unge, kan bli arenaer der de eksponeres for rus og rekruttering.

Barnevernet kan forhindre kriminalitet, men da må de slutte å se seg selv som passive observatører. De må bygge tillit, være til stede, og gi varige relasjoner.

De må tørre å lytte og møte ungdom som mennesker, ikke som prosjekter. Foruten dette vil institusjonene fortsette å være sårbare arenaer for rekruttering, og barna vil betale prisen – med sitt liv og sin framtid.

Lisbeth Norshus

Leder FO Oslo

Onsdag 24. september la byrådet i Oslo fram sitt budsjettforslag for 2026. Vi er skuffet og svært bekymret. Siden det blågrønne byrådet overtok styringen av hovedstaden høsten 2023 har de kontinuerlig sendt signaler om at det blir tøffe tider for kommunen rent økonomisk. Dette merkes godt for mange av kommunens innbyggere og ansatte allerede. Inneværende år har blant annet bydeler, Osloskolen, rusfeltet og barnevernet måttet gjennomgå store omstillinger og nedskjæringer.

For ett år siden da budsjettforslaget for 2025 skulle behandles var vi i FO Oslo på rådhuset og la fram våre bekymringer for konsekvensene. Vi fortalte om tilbakemeldinger fra medlemmer og tillitsvalgte i barnevernstjenestene som handlet om stor gjennomtrekk av ansatte, høyt sykefravær og pressede tjenester som har utfordringer med å beholde kvalifiserte ansatte. Vi fortalte om stillinger som ble holdt vakante som tiltak for innsparinger. Vi fortalte også om at vi fikk tilbakemeldinger fra medlemmer og tillitsvalgte innen rusfeltet som handlet om at økonomi ofte var avgjørende for hvilke tilbud og tjenester som tilbys innbyggere med rus og/eller psykiske lidelser – og at både bydeler og Velferdsetaten har utfordringer med å gi et tilbud som for enkeltpersoner er helt nødvendig. Ikke minst ga vi klart uttrykk for at vi var skuffet over manglende satsing på laget rundt eleven og at søk i budsjettet på ord som sosialfaglig kompetanse, sosialfaglig, miljøterapeut eller miljøteam ga null treff.

I året som er gått siden den gang er tilbakemeldingene fra FOs tillitsvalgte og medlemmer blitt enda mye mer bekymringsfulle. Det går i omstilling, nedbemanning, nedskalering, ansatte som blir overtallige og innbyggere som mister tjenester. Lokale lavterskeltilbud for personer med utfordringer med rus og/eller psykiske lidelser er i fare for nedleggelse. Enkelte bydeler har mange titalls overtallige fordi ulike tjenester nedskaleres. Skoler kutter i bemanning.

De aller tøffeste beskrivelsene handler om at bydelene får enorme rammekutt. Dette gjelder også i budsjettet for 2026. Totalt sett får de 15 bydelene i Oslo uspesifiserte rammekutt på 453,5 millioner kroner neste år. Det varierer hvor mye bydelene må kutte. Men det er påfallende at det er bydeler som Grorud, Stovner, Alna og Søndre Nordstrand som prosentvis får de hardeste kuttene. Dette er bydeler hvor det er ofte beskrives at det er store sosioøkonomiske forskjeller, mange barn som lever i familier preget av fattigdom og hvor det er store behov for treffsikre velferdstjenester. Samtidig gir byrådet gir ingen retning for hvor eller innen hvilke tjenester bydelene skal kutte. Det ansvaret skyves pent over til bydelen. I praksis betyr dette at mange bydeler vil ha svært lite, om noe, rom for å levere tjenester til sine innbyggere som ikke er rent lovpålagte. Det vil også gå hardt ut over kvaliteten på alle tjenestene bydelene gir.

Da er det selvfølgelig fristende å adressere den blågrønne elefanten i rommet: hvorfor insisterer byrådet fortsatt på å kutte i sine egne inntekter ved betydelig reduksjon av eiendomsskatten (til tross for at NRK for kort tid siden kunne fortelle at en undersøkelse blant Oslos innbyggere viste at flertallet ønsker å beholde den)? Svaret er, slik FO Oslo ser det, at det er slik byrådet ønsker å prioritere. Om det viktigste var å prioritere lavterskeltilbud og velferdstjenester med kvalitet så hadde det vært mulig. Men det er altså ikke det viktigste.

Vi i FO Oslo var bekymret for ett år siden, vi er langt mer bekymret nå.