Anonym mor

Jeg leste nylig innlegget om at barn merker det først når foreldre mister fotfeste. Det er en viktig påminnelse. Barn lever tett på oss. De kjenner stemninger, uro og det som ikke blir sagt.

Men det er en viktig nyanse som mangler i denne fortellingen.

Hva skjer når det ikke er to foreldre som sammen mister fotfeste, men én som mister det – og én som forsøker å holde det for dem begge? Når relasjonen ikke er gjensidig i ubalanse, men preget av frykt, kontroll eller vold?

Da blir språket vi bruker avgjørende.

Når vi snakker om «foreldre» som om de deler ansvar likt for stemningen i hjemmet, risikerer vi å legge en urimelig byrde på den som allerede bærer for mye: den som tilpasser seg, demper konflikter og skjermer barna, og som prøver – igjen og igjen – å reparere noe som ikke lar seg reparere.

Slike tekster, som legger jevnbyrdighet mellom foreldrene til grunn, kan trigge tanker som «Det er min skyld at barna merker dette» og «Hvis jeg bare håndterer dette bedre, vil barna få det bedre».

Setningen «barn lever i stemningen i familien» kan i en voldskontekst bli et stille krav: at hun eller han må regulere, tåle og holde ut – for barnas skyld.

Jeg vet hvordan det er å bli værende for lenge. Ikke fordi jeg ikke forsto at noe var galt, men fordi jeg tok ansvar for noe som aldri var mitt å bære alene. Jeg trodde at hvis jeg bare forsto ham bedre, satte meg selv i bakgrunnen og gjorde som han ønsket, ville det endre seg. Jeg trodde også at det å gå ville være det som skadet barna mest. Han truet med en skitten rettssak hvis jeg gikk.

Det er en kraftfull og farlig tanke.

Når vi ikke snakker tydelig om makt og asymmetri, kan budskapet lett bli at man må tåle litt til, prøve litt til, vente litt til.

Men noen relasjoner blir ikke bedre av mer innsats.

Noen relasjoner blir farligere.

Da er ikke den største risikoen at en forelder mister fotfeste – men at han eller hun blir værende og prøver å holde balansen alene.

Vi trenger et språk som skiller mellom konflikt og vold. Mellom gjensidig ansvar og ensidig belastning. Mellom det som kan repareres – og det som ikke kan det.

Vi trenger mer nyanserte tekster.

For noen ganger er det mest omsorgsfulle en forelder kan gjøre for barna sine, å slutte å reparere.

Å gå.

Ikke fordi man gir opp, men fordi man tar ansvar – på ordentlig.