EIRIK DAHL VIGGEN

edv@lomedia.no

Erfaringskonsulenter i psykiatrien er ansatt på bakgrunn av sin egen pasienterfaring, ofte i kombinasjon med fagkompetanse. Samtidig har de en tendens til å havne i skvis mellom brukerinteresser og sykehusledelsen i forbindelse med de stadige innsparingene i psykiatrien.

Dette er sosionom Marianne Finstads historie. Fortellingen hennes viser at å la seg ansette som brukerkompetanse er en hårfin balansegang. Jobben som erfaringskonsulent ved Nordlandssykehuset har satt spor.

Fagperson med brukererfaring

På 2000-tallet fikk sykehusene i oppdrag å styrke brukernes stemme inn i rus- og psykiatribehandling. Pasientene hadde fått pasientrettigheter. Sykehusene, fra gammelt av strengt hierarkiske systemer, nå organisert i kostnadseffektive helseforetak, skulle mykes opp med brukermedvirkning. De ansatte personer med brukererfaring, såkalte erfaringskonsulenter, som lytteposter utad og påvirkere inn mot fagledelsen. En av dem var Marianne Finstad. Hun ønsker å dele sin historie for å støtte andre som havner i en ofte ensom kamp mot systemet.

• Barnevernet advarer mot foreldrekampanjer på nett

• «Harajuku» gir en nyansert framstilling av sosialfaglig arbeid

Marianne har videreutdanning i rus og psykisk helsearbeid, hun har tidligere arbeidet i Nav og har mange års fartstid som ruskonsulent i rusomsorgen i Nordland. Hun har tidligere vært til behandling ved Modum bad, for en depresjon med røtter tilbake i oppveksten. Etter behandlingen ble hun friskmeldt. Men i 2010 var hun utsatt for en fall-
ulykke som utløste en lengre sykmelding. Hun valgte da å slutte i rustjenesten i Lofoten. Hun flyttet til Bodø for å ta en master i rehabilitering på deltid.

Etter hvert søkte hun en 50 prosent stilling som erfaringskonsulent ved Nordlandssykehuset i Bodø. Stillingen var underlagt sykehusets fagavdeling, men rettet seg først og fremst inn mot Psykisk helse- og rusklinikk. Hun ble godt tatt imot. Jobben virket perfekt.

Lite koordinering

Eva Svendsen, seniorrådgiver ved Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse

erfaringskompetanse.no

Helseforetakene og kommunene har i dag minst 300 erfaringskonsulenter. De fleste stillingene drives med prosjektmidler og er sårbare ved innsparinger. Det er en stor svakhet at det ikke finnes enhetlige retningslinjer for erfaringskonsulentenes oppdrag, mener seniorrådgiver ved Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, Eva Marit Svendsen. Stillingene utformes i stor grad av arbeidsgiver.

Senteret har laget en håndbok og arrangert samlinger, men det mangler en nasjonal evaluering av ordningen.

– Vi trenger å finne ut hvordan disse ansettelsene fungerer og hva som må til for at de skal bli bærekraftige både for den ansatte og for tjenestene, sier Svendsen.

Psykiatrisk sparepakke

I starten stortrives Marianne på jobben. Hun arbeider tett på utformingen av helsetilbudet. Lederne viser henne tillit.

Psykiatri er viktig, ifølge taler på nyttårsaften og ellers. Men i 2012 følger Nordlandssykehuset trenden med å kutte. En allmennpsykiatrisk avdeling forsvinner, likeså en avdeling for psykose og en avdeling i ungdomspsykiatrien. Sykehuset kaller det Moderniseringsprosjektet 2012. Bemanninga skal effektiviseres, antall sengeplasser skal ned. Pasientene skal behandles med poliklinikk og hjemmebesøk.

Marianne observerer prosessen litt fra sidelinja. Fortsatt holder hun lav profil. Hun er ansatt, med de bindinger som hører med. Men hun får med seg praten i korridorene: De ansatte er utslitt av å behandle folk på kortere tid med færre ressurser. De er bekymret for pasientene som mister sengetilbud.

Eirik Dahl Viggen

Fortvilte pasienter

Sykehuset sparer ikke penger raskt nok. Høsten 2013 gir Helse Nord beskjed om at Nordlandssykehuset skal kutte ytterligere 20 millioner kroner. Ledelsen ved Psykisk helse- og rusklinikk foreslår da å legge ned Traumeenheten.

Traumeenheten har på det tidspunktet behandlet komplekse traumelidelser etter vold, krigsopplevelser, seksuelle overgrep og langvarig omsorgssvikt. Enheten, opprettet i 2006, er Helse Nords tilbud til pasienter fra de tre nordligste fylkene. Den er bygget opp etter en modell fra Modum bad, der pasientene kan legges inn og behandles av et fast team. Det er en forutsetning i opplegget, siden vellykket traumebehandling krever at pasient og behandler bygger opp relasjon og tillit.

Denne nedleggelsen berører Finstad på en annen måte. Hun har personlig erfaring som traumepasient. Hun vet hvor godt traumebevisst behandling kan virke. Nå skal det vekk.

En pasient prøver å ta opp frustrasjonen sin med en avdelingsleder, som henviser videre til Marianne. Etter dette begynner flere bekymrede pasienter og pårørende å kontakte Marianne. Fra det øyeblikket blir rollen som erfaringskonsulent en vanskelig balansegang.

• 143 organisasjoner kritiserer den norske vergemålsloven

• OsloMet får kvotere menn til barnevern

Lyttepost og budbringer

Marianne bringer pasientenes bekymring videre til sin nærmeste leder men får beskjed om at det ikke nytter å ta tapte kamper. Noe våkner i henne. Som sosialarbeider kan du ikke tenke dette som en tapt kamp. Du skal kjempe for det du vet virker, og for den mest utsatte part. Det er fundamentet i sosialt arbeid så vel som i brukermedvirkning.

Hun får lov av sjefen til å gå på et infomøte for innlagte pasienter på Traumeenheten. Pasientene stiller fortvilte spørsmål. Kampviljen deres kommer til syne. Marianne informerer først om den planlagte nedleggelsen, saklig og ifølge henne selv i tråd med rollen som en erfaringskonsulent lojal til ledelsen. Før hun avslutter med å si at pasientene selvfølgelig kan organisere seg for å få fram stemmene sine.

Nedleggelsen av Helse Nords traumeenhet i Bodø skapte oppstandelse blant pasienter, ansatte og pårørende. Traumepasienter i nord er i dag henvist til distriktspsykiatriske sentre og kan søkes inn til døgnbehandling sørpå.

Faksimile

Facebook-aktivisme

Etter dette møtet lager pasientene to ulike Facebook-grupper. Marianne og flere andre ansatte melder seg inn i gruppene, ifølge henne for å følge med på diskusjonen. Ikke for å markere støtte. Men ledelsen får det med seg. Marianne oppfattes å stå bak gruppene, som pasientaktivist.

Hun oppdager at brukerorganisasjonene ikke er involvert i sykehusets plan om å legge ned Traumeenheten. Hun bestemmer seg for å varsle brukerorganisasjonen Mental Helse. Organisasjonen melder så sin bekymring til sykehuset.

En reporter fra Avisa Nordland ringer og vil intervjue Finstad. Hun lar seg intervjue sammen med en psykolog om komplekse traumelidelser. De snakker ikke om nedleggelsen. Men journalisten har også ringt klinikklederen, som varsler inn Finstads kontakt med media til ledelsen.

Marianne presses til å stoppe intervjuet med trusler om å ikke bli tatt med i videre arbeid i klinikkens omstillingsarbeid. Hun ringer journalisten og får trukket intervjuet.

– Uforsvarlig nedleggelse

Leif G. Strømdal var leder i Mental Helse Nordland mens Nordlandssykehuset forberedte å legge ned Traumeenheten.

– Ingen faglige vurderinger ble gjort, kun økonomiske, sier Strømdal.

Ifølge Mental Helse Nordland kan tilbudet som ble opprettet i ettertid på ingen måte måle seg med Traumeenheten. Han husker godt sykehusets konflikt med Marianne Finstad.

Leif G. Strømdal leder Politisk verksted i Mental Helse.

Privat

– Finstad gjorde en utmerket jobb ut fra intensjonen bak stillingen som erfaringskonsulent. Men helseforetakene har lite kunnskap om brukermedvirkning, og ingen klar definisjon om hva det innebærer. Arbeidsgivers egen oppfatning blir veldig avgjørende.

Strømdal tror mange sykehus ansatte erfaringskonsulent for å oppfylle nasjonale føringer, mer enn for å bruke kompetansen.

– I ettertid ser det ut som om de ikke har ønsket en aktiv erfaringskonsulent, sier Strømdal.

Utskjelt av sjefen

Straks etter Mariannes leder får nyss om kontakten med avisa, blir hun kalt inn på teppet. Det er det første av mange høylytte møter. Finstad prøver å få fram at hun ikke har opptrådt som aktivist.

Mental Helse har kort tid etter et åpent kveldsmøte. Marianne avklarer med sin egen leder at hun kan delta. Foran ansatte, brukere og pressen tar Marianne ordet for å forklare at pasientene ved Traumeenheten har fått behandling for alvorlige og gjentatte seksuelle overgrep og langvarig omsorgssvikt fra spedbarnsalder. At god traumebevisst behandling bokstavelig talt er livsviktig.

Ifølge henne selv er hun nøye med å ikke kritisere sin egen arbeidsgiver. Påfølgende fredag innkaller lederen likevel til nytt oppvaskmøte. Et møte hun i ettertid angrer på å ha kommet til alene. På møtet deltar også lederen for Psykisk helse- og rusklinikk. I Finstads versjon av dette møtet er klinikksjefen rasende, slår i bordet og anklager henne for i full offentlighet å ha undergravd ledelsens vurderinger.

Klinikksjefen nekter å ha med Marianne på videre arbeid i klinikken. Marianne er dermed utestengt fra den delen av sykehuset hun er ment å jobbe inn mot.

Tom Melby

Påsatt munnkurv

Marianne spør om ansatte ikke har lov til å engasjere seg i politikk, interesseorganisasjoner eller samfunnsspørsmål. Svaret hun får er at jo, bare det ikke gjelder sykehusets fagfelt.

Opprørt forlater hun møtet. Men hennes egen leder ber henne komme inn til en prat. Marianne får beskjed om ikke å oppføre seg slik overfor en klinikkleder. Denne samtalen foregår sent en fredag ettermiddag.

Fra nå begynner Marianne å oppleve sykehusets handlemåte som en trussel mot ytringsfriheten. Men også mot henne som person.

• Måtte søke om å bli samboere. Kommunen sa nei tre ganger

• – Demens krever miljøterapi, ikke piller

I skrustikka

De neste ukene fortsetter journalistene å ringe for å få et intervju med Marianne. Hun avviser dem per sms, henviser bare til kommunikasjonsavdelinga og leder. Det er nå november 2013. Styret i Helse Nord, det regionale helseforetaket, har fått med seg pasientopprøret. Nedleggelsen av Traumeenheten blir midlertidig utsatt. Pasientene jubler.

Men rundt Marianne Finstad strammer skrustikka.

Hun blir igjen kalt inn til lederen sin. Hun forteller til Fontene at hun på dette møtet blir anklaget for å være «illojal» og «et uromoment». At de gjentatte ganger trekker inn hennes erfaringsbakgrunn og tidligere sykdom som nå blir brukt imot henne. Møtet pågår enda en fredag ettermiddag.

Fredag kveld kjenner hun fortvilelse. Hun er redd for å være alene og ringer to kollegaer. De kommer innom for å holde henne med selskap.

Etter dette begynner Finstad å ha med seg hovedtillitsvalgt for Fagforbundet, hvor hun er medlem hver gang hun møter ledelsen (FO har ingen foretakstillitsvalgt for Nordlandssykehuset). Hun forteller at leder på dette tidspunktet reagerer sterkt på at hun har koblet inn fagforeninga.

– Begrenset medvirkning

Sykehuset har ikke lenger en erfaringskonsulent innen rus og psykiatri, men et brukerutvalg.

– Er det ikke bra med brukerutvalg?

– Det er en minimumsløsning, sier Leif G. Strømdal, som nå leder Politisk verksted drevet av Mental Helse.

– Brukerutvalget skal uttale seg om saker fra alle pasientgrupper. Stor saksmengde begrenser muligheten til å ta opp saker på eget initiativ.

Representantene er tillitsvalgte fra brukerorganisasjoner som ifølge Strømdal bruker av egen fritid til å delta i utvalget.

I resten av landet er variasjonene store, ifølge Strømdal. Den reelle brukermedvirkningen er helt avhengig av personlig engasjement blant ledere og fagpersoner og helseforetakets forståelse av brukermedvirkning.

– Krav om å nå budsjettmål trumfer klart de faglige vurderingene ved sykehusene, sier Strømdal.

Ble nedbemannet

I april 2014 kommer det endelige vedtaket fra Helse Nord om å legge ned Traumeenheten.

Imens kjemper Marianne for sitt eget arbeidsliv. En stund er hun sykmeldt, men kommer tilbake på jobb i april 2015. Hun blir da innkalt til møte av sin nærmeste leder, som informerer om at de forbereder oppsigelse. Lederen viser til en oversikt over ganger Marianne skal ha vært illojal. Hun skal også ha brutt arbeidsrutinene, som å varsle sekretær per sms ved egenmelding istedenfor å ringe leder direkte. Tillitsvalgt korrigerer lederen: det går ikke an å si opp folk uten å gi advarsler.

Sykehuset endrer kort tid etter argumentasjonen: Mariannes stilling skal nå strykes grunnet innsparinger, og hun blir overtallig.

Fra april 2015 til juni 2016 mottar Marianne full lønn, men er fratatt retten til å arbeide. I denne perioden begynner tillitsvalgte, overleger og sjefpsykologer å ytre seg i media. De varsler katastrofe for pasientene hvis sykehuset gjennomfører planlagte psykiatrikutt på totalt 70 millioner kroner.

Etter hvert melder sykehuset at traumetilbudet for pasienter i nord skal ivaretas i form av kompetanseheving i de distriktspsykiatriske sentrene.

Imens drar Marianne til Oslo og møter advokaten fra LOs juridiske avdeling. Han mener hun har en sak.

I juni 2016 ender det med at Nordlandssykehuset inngår forlik. Finstad får en erstatning og fratrer stillingen. Forliket var ifølge advokaten det nærmeste hun vil komme det hun mest av alt ønsker, en unnskyldning.

Sykehuset gir leder toppkarakter

Randi Angelsen, kommunikasjonssjef ved Nordlandssykehuset.

Nordlandssykehuset

Nordlandssykehusets kommunikasjonssjef Randi Angelsen har en annen versjon. Ifølge arbeidsmiljøundersøkelser har Finstads tidligere leder en åpen og inkluderende lederstil, og får gode skussmål fra de ansatte. Det foreligger ingen varsler på lederen.

Fontene sendte 27. september en e-post der vi ga Nordlandssykehuset mulighet til å kommentere Finstads beskrivelse av å stadig bli innkalt «på teppet», utskjelt og utestengt fra klinikken. Samt at dette skapte et helseskadelig arbeidsmiljø. Vi spurte hvilke tiltak som er gjort for å sikre god ledelse og godt arbeidsmiljø.

Sykehuset ønsket først ikke å kommentere det de oppfattet som en intern personalsak. Vi fikk likevel et notat ført i pennen av Finstads nærmeste leder, en oppsummering av bruken av erfaringskonsulent. Her står det at stillingen ble kuttet fra 2015 grunnet:

• sårbarhet ved sykefravær

• behov for økonomisk innsparing

• ønske om å unngå at stillingen blir et ombud for pasientene

• behov for bredere erfaringsbakgrunn, dette ivaretas best gjennom brukerråd.

wikimedia commons

Kort tid før Fontene publiserer denne saken oversender sykehuset følgende tilsvar som her gjengis i sin helhet:

«Først da Nordlandssykehuset selv ber om å bli gjort kjent med hvordan saken vil bli fremstilt i Fontene, blir vi gjort kjent med disse konkrete påstandene/eksemplene. Vi reagerer derfor kraftig på at Fontene hadde til intensjon å publisere disse uten at vi ble forelagt disse til uttalelse/tilsvar. Det er et helt klart brudd på de regler som er nedfelt i Vær Varsom-plakaten. Påstandene som fremsettes er så grove, at de krever dokumentasjon.

Klinikkledelsen det refereres til er ikke lenger i sin stilling, og kan følgelig ikke kommentere påstandene. Leder ved seksjonen der hun var tilsatt tilbakeviser påstandene som direkte usannheter og som uakseptable uttalelser om vedkommende leder og den faktiske situasjonen. Finstad ble ikke innkalt på teppet, det foregikk ingen utskjelling, hun ble ikke kalt et uromoment og det ble heller ikke varslet oppsigelse fra leder. Samtaler om stillingsinnhold, rolleforståelse og utøvelse av denne, er en leders plikt overfor en ansatt.

Med hensyn til ansattes rett til å uttale seg, er dette nedfelt i helseforetakets «Retningslinjer for uttalelser til media», der det tydelig fremkommer at ansatte har rett til å ytre seg. Disse retningslinjene ble Finstad gjort kjent med etter at hun selv ringte kommunikasjonssjef for å be om råd i håndteringen av media.»

Regjeringen: – Ansatte skal ha stor ytringsfrihet

Statssekretær Anne Grethe Erlandsen (H), Helse- og omsorgsdepartementet

Bjørn Stuedal

Erfaringskonsulenter innen rus og psykiatri skal ha pasienterfaring fra feltet. Samtidig står de i fare for å havne i skvis mellom brukerinteresser og sykehusledelsen. Burde de ha et særskilt vern?

– En arbeidstaker som på forsvarlig måte varsler om kritikkverdige forhold skal ikke møtes av sanksjoner verken fra arbeidsgiver eller kollegaer, skriver statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet Anne Grethe Erlandsen (H) i en e-post.

Erlandsen understreker at erfaringskonsulenter er dekket av arbeidsmiljøloven og rettigheter avtalt mellom partene i arbeidslivet på lik linje med andre, og det er vanskelig å lage noe spesielt vern utover dette. Departementet har overfor de regionale helseforetakene innskjerpet kravet om ansattes rett til ytringsfrihet.

Konflikten med arbeidsgiver ble tre års dyrkjøpt erfaring om hvilke rettigheter du egentlig har som arbeidstaker.

Eirik Dahl Viggen

Forandret som menneske

– Jeg var utslitt fysisk og psykisk. Men kampen var verdt å ta, først for pasientene, så på mine egne vegne, sier Marianne Finstad.

– I det ene øyeblikket beskyldte de meg for å være psykisk syk igjen, for i neste øyeblikk å sende meg hjem til en helg alene. Heldigvis er jeg frisk, med et nettverk jeg kan ringe for å få støtte.

Hun skulle ønske hun hadde sagt opp på et tidlig tidspunkt.

– Jeg har brukt tre år av livet mitt på dette. Før trodde jeg at du som ansatt og fagorganisert har et sterkt vern fra tillitsvalgte, verneombud, inkluderende arbeidsliv-avtalen, arbeidsmiljøloven og Arbeidstilsynet. Virkeligheten er mer sammensatt.

Sett i etterkant tror Marianne mye kunne vært unngått hvis kommunikasjonen hadde vært annerledes de første ukene, da presset var størst på alle involverte.

Hun har brukt tid på å nærme seg arbeidsmarkedet. I dag bor hun fortsatt i Bodø og jobber 50 prosent.

– Behandlingen jeg fikk på jobben har forandret meg litt som menneske, og som fagperson. Du tror etter hvert at du er faglig inkompetent og et dårlig menneske. Tre år er mye tapt tid, men jeg angrer ikke. Forliket var en seier.

* * *

Kilder i media:

Avisa Nordland 22. april 2016

Avisa Nordland 21. april 2016

Avisa Nordland 18. desember 2014

Lofotposten 17. desember 2014

nrk.no 5. november 2014

Helgeland Arbeiderblad 30. april 2014

Avisa Nordland 30. april 2014

Les andre saker på Fontene.no:

• LO må ta et oppgjør med gubbeveldet, krever eks-forbundsledere

• På Norges nest største Nav-kontor har ingen fast plass

Nordlandssykehuset: – Tilbudet er forsvarlig

Nordlandssykehuset skriver til Fontene at de følger nasjonale kriterier for behandling av traumepasienter. Dette er ikke endret etter nedleggelsen, understreker konstituert klinikksjef ved Psykisk helse- og rusklinikk, Nordlandssykehuset, Bjørnar Hansen per e-post. Etter nedleggelsen ble flere ansatte overført til Salten DPS, som behandler både i poliklinikk og med døgnplasser. Andre DPS i regionen fikk også tilført kompetanse om traumelidelser.

– Tilbudet slik det eksisterte ved traumeenheten er borte, og at vi er klar over at dette er et savn. Men det er viktig å ta med at dette ikke er den eneste måten å drive forsvarlig behandling på. Vi er opptatt av å være i dialog med pasienter og pårørende om behandlingstilbudet, og vi evaluerer fortløpende. Tilbakemeldingene vi får er jevnt over svært gode, sier Hansen.

Varslet om tvang i psykiatrien, ble presset fra jobben

– Istedenfor å lytte, har sykehusene angrepet kritikere fra egne rekker, sier Målfrid J. Frahm Jensen.

Hun var ansatt som erfaringskonsulent ved Helse Stavanger, psykiatrisk divisjon fra 2009 til 2015. Hun varslet først internt, før hun i januar 2015 uttalte seg til Aftenbladet om Helse Stavangers skyhøye tall for tvangsbruk. Det fikk konsekvenser.

Fire ledere sendte ut en e-post til alle ansatte ved sengepostene. De beskrev Jensens uttalelser som feilaktige mens de støttet sjeflegens avgjørelser. Blant annet hadde fem pasienter blitt beltelagt til sammen 1 550 ganger.

Utfrysning

Samtidig skrev 76 ansatte under på en underskriftskampanje mot Jensen. Hun opplevde ikke å bli ivaretatt som ansatt og varslet Arbeidstilsynet. Hun sluttet i jobben og varslet søksmål. Som i saken til Marianne Finstad, inngikk sykehuset forlik. Jensen fikk 75 000 kroner i oppreisningserstatning, og en beklagelse fra sykehuset for at de som arbeidsgiver ikke satte inn noen tiltak for å ivareta henne i en situasjon med uforsvarlig arbeidsmiljø. De burde ha hindret utfrysningen, innrømmet sykehuset.

Samme år mottok Jensen Tabuprisen av Rådet for psykisk helse, og Ytringsfrihetsprisen utdelt av Stiftelsen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern.

– Knallhardt spill

– Sykehuset drev et ganske knallhardt spill mot meg. Jeg opplevde det som uvirkelig, sier Jensen til Fontene.

– I min egen region Rogaland har jeg ikke sett noen erfaringskonsulenter eller medlemmer av brukerutvalg som er ute i media etter at jeg sluttet. Hvis det er forbudt å drøfte kritiske forhold på jobben, da får du etter hvert en farlig arbeidsplass.