Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Oddrun Remvik og Turid Lilleheie ledet Fellesorganisasjonen (FO) og Norsk Tjenestemannslag (NTL). Som forbundsledere var de sentrale tillitsvalgte i LO på 1990-tallet. Nå forteller de om LOs indre liv i boka Takk for dansen, kvinneblikk på LO, skrevet av Bjørg Aftret.

Boka er et realt spark, men forfatterne hevder at den er skrevet i kjærlighet til organisasjonen. Remvik og Lilleheie ønsker at LO skal vokse og innta rollen som attraktiv fagforening og samfunnsbygger. Skal det skje, må organisasjoen ta et skikkelig oppgjør med seg selv, mener de to.

Kalt «SV-fitte» av lederkollega

Bokideen oppsto 8. mars 2013. Da ga LO ga ut bok om kvinner i fagbevegelsen. Remvik og Lilleheie var utvilsomt profilerte kvinner i LO, men var utelatt både i boka og utstillingen som fulgte.

De to var godt i gang med å beskrive det gubbeveldet de opplevde i sin tid som forbundsledere da Metoo-kampanjen skjøt fart høsten 2017. I boka forteller Remvik og Lilleheie om mektige menn som tok seg til rette, både verbalt og fysisk. Å si fra var lite populært.

Remvik ble kalt «SV-fitte» av en kollega i LO-sekretariatet, og fikk stempel som humørløs feminist i magasinet LO-Aktuelt.

På reiser i LO-regi var det, ifølge de to, helt vanlig at mennene «var ute og kjøpte sko».

– Alle visste at det betydde å kjøpe sex, forteller Remvik og Lilleheie.

De to mener at LO ikke har brukt Metoo som en mulighet til å ta oppgjør med fortida.

– LO-lederen burde heie mer på de modige kvinnene som står fram og forteller. Han burde være mye tydeligere på at seksuell trakassering får konsekvenser.

• LO må jobbe for likestilling for å hindre seksuell trakassering, konkluderer rapport

– En av de siste mannsbastionene

LO er en likestillingssinke, mener Remvik og Lilleheie. Frontfagsmodellen, altså at industrien leder an i lønnsoppgjørene, er ikke egnet til å løfte de store kvinnegruppene, fastslår de to. Formuleringene om at modellen ikke skal stå i veien for å løfte grupper som systematisk blir hengene de etter er kjempet inn og må passes på av de kvinnerike forbundene, påstår de.

Vedtektene slår fast at det skal være minst 40 prosent av hvert kjønn, «der det er mulig». En uheldig formulering som gjør kvinnene alltid er i undertall i det mektige sekretariatet, påpeker forfatterne. «LO-sekretariatet er en av de siste mannsbastionene i Norge», skriver de. Og videre: «Hvis «der det er mulig» hadde blitt fjernet fra vedtektene, ville det tvunget organisasjonen til å få flere kvinner i ledende posisjoner».

LO legger ansvaret over på forbundene ved å si at de må velge kvinnelige ledere. Men LO har selv et ansvar, og kunne for eksempel åpnet for at nestledere møtte i sekretariatet, mener Remvik og Lilleheie.

Fra sin tid i toppen forteller de om avgjørelser på bakrommet, uten å inkludere kvinner som ut fra sine verv hadde hatt en naturlig plass i diskusjonen. Slik fungerer det ikke lenger, tror de to. Men de etterlyser utradisjonelle tiltak for å røske opp i mannskulturen.

– Det sitter i veggene i Folkets Hus. Det er nesten så jeg tror LO må flytte for virkelig å kunne endre seg, sier Lilleheie.

• Fem om å være kvinne i fagbevegelsen: «Det er synd du er feminist, du som er så søt»

Samrøret mellom LO og Arbeiderpartiet er gammeldags og må avvikles, mener Oddrun Remvik (t.v.) og Turid Lilleheie (t.h.)

Eirik Dahl Viggen

– Samrøret med Ap er gammeldags

LO assosieres fortsatt med industriarbeideren, og har ikke klart å tilpasse seg et arbeidsliv i rask endring, mener Remvik og Lilleheie. De viser til at LO taper terreng blant utdanningsgruppene mens Akademikerne og Unio vokser.

LOs tette kobling til Arbeiderpartiet gjør at organisasjonen framstår som umoderne, mener Remvik og Lilleheie.

– Samrøret gjør det vanskelig å vite om det er LO eller Ap som uttaler seg, sier Remvik.

– Det gjør at LO er defensiv i store spørsmål som klimakrise og flyktningpolitikk, supplerer Lilleheie.

Takhøyden blir for lav når alle LO-toppene er medlem i samme parti, mener de. Ekstra ille blir det når forbundene fra tid til annen krangler om hvor folk skal organiseres.

– Da forstår jeg at folk ikke gidder å være i LO og heller ser seg om etter en annen fagforening, sier Remvik.

I boka tar de til orde for et forbundsløst LO.

– Hva er drømmesaken på frifagbevegelse.no etter neste LO-kongress?

– At LO-lederen går på talerstolen og sier: Kamerater, dette har vært en fantastisk kongress. Den viktigste saken herfra er at LO skal gå i front for likelønn, svarer Remvik.

Den drømmen går neppe i oppfyllelse.

LO-ledelsen: – Vi tar likestilling på alvor

– Nei. Jeg tror aldri du vil oppleve at en LO-leder avslutter kongressen med å si at én sak er viktigere enn alle andre. Men likelønn og lavlønn er viktig for LO, og det er viktig at både LO og forbundene tar den kampen i tariffoppgjørene, sier Peggy Hessen Følsvik.

Hun er 1. nestleder i LO og svarer på kritikken i en e-post til Fontene.

«Dette er jo Turid Lilleheies og Oddrun Remviks fortelling om sine år i toppen av norsk fagbevegelse, og jeg har ikke noe grunnlag for å gå i rette med deres framstilling. Det jeg kan si, etter ganske mange år som tillitsvalgt på ulike nivåer i fagbevegelsen, er at jeg opplever at LO og norsk fagbevegelse i stadig økende grad tar likestilling og kvinnespørsmål på stort alvor. Vi har et aktivt likestillingsarbeid, både internt og overfor samfunnet. Og som tidligere tillitsvalgt i et utpreget kvinneforbund i privat sektor har jeg opplevd stor støtte også fra «manneforbundene» til våre lavlønnskrav. For der er det sånn at kamp mot lavlønn langt på vei er synonymt med kamp for likelønn», skriver Følsvik.

• Seksuell trakassering: Selvhjelp når begjæret havner på avveie

– Forfatterne ønsker at LO skal styrke sin rolle som samfunnsaktør, men at det krever fornying. De etterlyser debatt internt. Er dette en debatt LO-ledelsen ønsker velkommen?

«LO har allerede en sterk rolle som samfunnsaktør. Vi nyter høy tillit i befolkningen. Vi øver stor innflytelse på nasjonal politikk gjennom trepartssamarbeidet og i kraft av vår representativitet og bredde. Så er jeg enig med forfatterne i at vi må fornye oss hele tiden, både organisatorisk og politisk. Det tror jeg alle i LO-familien mener. Det er en levende debatt som går på kongresser, forbundslandsmøter, konferanser og seminarer hele tiden»

– Utdanningsgruppenes plass i LO nevnes i festtaler, men vises ikke i handling, mener forfatterne?

«Det er kritikk som gjør at vi fornyer oss. Men jeg er ikke enig i at gruppene med høyere utdanning bare er tema for festtalene. Vi jobber systematisk overfor disse gruppene, både med tanke på rekruttering og ivaretakelse av deres interesser. Så vil jeg gjerne si: Det er LOs forbund som eier sine saksfelter, sine medlemsgrupper og sine kamper, ikke LO sentralt. Ja, vi er der og vi stiller opp når Fellesforbundet og Industri Energi vil ha støtte av det brede LO-fellesskapet i petroleumspolitikken. Vi er der når Sjømannsforbundet vil redde 700 jobber i Color Line. Vi er der når NTL ønsker en tillitsreform, og når de gjør opprør mot ostehøvelkutt. Vi er der når FO tar kampen mot privatisering av barnevernet. LO-fellesskapet representerer en voldsom styrke. Men det er forbundene som må lede an. Hvis vi skal gjøre mer for utdanningsgruppene, må FO, NTL og andre forbund med langtidsutdannede vise vei. Så går 930.000 medlemmer i takt».

- Jeg opplever at LO i stadig økende grad tar likestilling og kvinnespørsmål på stort alvor, sier 1. nestleder Peggy Hessen Følsvik.

Roy Ervin Solstad

– Forfatterne etterlyser at LO-lederen er tydelig på at seksuell trakassering får konsekvenser for ansatte og tillitsvalgte. Har LO vært tydelig nok i kjølvannet av Metoo?

«Boka vier en del plass til Metoo. Det synes jeg er bra, for LO har snakket om seksuell trakassering og maktmisbruk i norsk arbeidsliv i mange år uten å få gehør. Da Metoo-debatten oppstod var LO raskt ute med å ta opp temaet med regjeringen og arbeidsgiverne i arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd. LO-leder Hans-Christian Gabrielsen var raskt ute og anerkjente de som sa fra om uakseptable forhold. Han tok dette opp som en egen sak i Sekretariatet og ga klar beskjed om at det å varsle om kritikkverdige forhold var noe vi ønsket velkommen. Han ga ros og støtte til de jentene og kvinnene som har sagt fra, og han påla forbundene å gjennomgå sine retningslinjer og rutiner. Dette budskapet har han gjentatt ved mange anledninger. Samtidig har Likestillingspolitisk utvalg gjort et viktig arbeid med å kartlegge og understøtte forbundenes arbeid mot seksuell diskriminering. Men det er viktig å huske på: Dette arbeidet gjøres ikke først og fremst på toppen av LO. Det gjøres i det enkelte forbund, i den enkelte forening og klubb».

– Koblingen til Ap gjør at LO framstår umoderne og uaktuell for mange, og den gjør LO defensiv i store spørsmål, som flyktning- og klimapolitikk, mener forfatterne. Har de et poeng?

«Jeg forstår at noen i fagbevegelsen ikke er så glade for det fagligpolitiske samarbeidet mellom LO og Ap. Men husk at LO-kongressen med overveldende flertall har vedtatt at dette samarbeidet skal forsterkes, ikke svekkes. Det er et demokratisk vedtak. Og det har kongressen gjort fordi, hvis vi ser rundt oss i Europa, da ser vi at i de landene der man har «modernisert» seg ved å kutte båndene – der er både fagbevegelsen og sosialdemokratiet massivt svekket.»

– At LO-toppene også er medlem i Ap gjør at LO framstår som en organisasjon med lav takhøyde, mener Remvik og Lilleheie. Hadde det ikke vært bra for LO om ledelsen gjenspeilte det politiske spennet i medlemsmassen?

«Man sitter som medlem av LO-sekretariatet som representant for et forbund. Man sitter i LO-ledelsen som representant for hele LO, og med LOs kongressvedtak som rammer for arbeidet. Man sitter ikke der som representant for et politisk parti.»

– Forfatterne hevder at LO ringte NTL og spurte om noen der hadde lest boka, og om det var greit at forfatterne hadde stand og solgte boka på NTLs landsmøte. Stemmer det?

«Ikke som jeg er kjent med.»

FO-leder Mimmi Kvisvik ser fram til å lese boka.

Eirik Dahl Viggen

FO-leder Mimmi Kvisvik: – Modige damer

Leder i FO, Mimmi Kvisvik, har kjøpt boka, og er nysgjerrig på å lese den.

«Turid og Oddrun har kastet seg inn i en diskusjon som krever mot, og det har disse to damene. Takk til dem», skriver Kvisvik i en epost til Fontene.

Hun skriver videre: «LO er en tung organisasjon hvor mye makt, perspektiver og posisjoner skal plasseres og fordeles, dette kan til tider bli statisk, repeterende og selvforsterkende løsninger hvor nytenkning sliter med å passere».

Mimmi Kvisvik ønsker forsøk på maktanalyse velkommen.

«En analyse ut fra et kvinneblikk er en inngang til en slik analyse, andre perspektiv kan være forholdet mellom mannsdominert og kvinnedominert sektor, privat versus offentlig sektor, høgskole-/universitetsutdannede versus de med fagutdanning og de uten formell kompetanse, likelønn/lavlønn, store forbund vis a vis oss andre mellomstore og små forbund. Hvordan fordeler vi makt, innflytelse og posisjoner oss imellom for å skape en troverdighet på et bredest mulig LO? Hvordan klarer vi å dele perspektiver på en respektfull måte slik at vi reelt utvikler politikk som virkelig representerer bredden av norsk arbeidsliv. Hvor ligger ledelsens fokus, og hvor har organisasjonen kompetanse. Har vi riktig fokus og er rigget for framtida. Hvor har ikke LO kompetanse?», skriver Kvisvik.

• – I yrket mitt kan vi ikke ha en nullvisjon mot vold og trusler

• Her blir det demonstrasjonar mot endringar i abortlova