Jathushiga Bridget Rajah

jbr@lomedia.no

Vilde gjør alt hun kan for å skaffe seg penger for å reise fra Oslo med en enveisbillett til bydelen Harajuku i Tokyo. Det er lille julaften, og Vilde er på rømmen fra barnevern og vektere i området rundt Oslo S etter at moren er utsatt for en ulykke. Det er en dramatisk kveld hvor Vilde i fortvilelse gjør det hun kan for å skaffe pengene, deriblant kontakte sin biologiske far Einar (Nicolai Cleve Broch) som hun aldri har møtt.

Harajuku, regissert av Eirik Svensson, hadde premiere i helgen.

Viser det sammensatte sosialfaglige arbeidet

«Vi kommer fra barnevernsvakten. Kan du bli med oss litt?»

«Nei, hvorfor skal jeg bli med dere?»

Vilde og vennene protesterer mot at hun skal bli med barnevernsvakta. Vilde vinner diskusjonen når hun spør hvorfor hun skal bli med to voksne som hun ikke kjenner. De ansatte i barnevernet veksler kjappe blikk før den ene av dem spør Vilde om de bare skal ta det her. Vilde nikker, og vi får vite at det har skjedd noe med moren til Vilde. Slik tematiserer filmen hvor komplisert og vanskelig det kan være å jobbe i barnevernet.

Sparret mye med barnevernet

Regissør Eirik Svensson er sønn av FOs eneste æresmedlem, sosionom Njål Petter Svensson. Det bidrar kanskje til et nyansert blikk på sosialfaglig arbeidet slik det kommer fram i filmen.

– Hvordan tror du at det at faren din er sosionom har påvirket filmen?

– Det har kanskje gjort meg mer nysgjerrig og mer bevisst hvilken jobb sosialarbeidere gjør. Ungdommer som Vilde som henger på Oslo S med blålilla hår er veldig synlige, men vi ser dem ikke likevel. Man har et slags filter på når man passerer dem. Men jeg lurer på hva det er som ligger bak, hvem er de og hva er det som gjør at de er der? Jeg har ikke fortalt ham så mye om filmen før den kom ut, sier Svensson.

Eirik Dahl Viggen

– Hva håper du fagfolk innen sosialfaglig arbeid skal få ut av denne filmen?

– Filmen viser hvordan en situasjon kan bli så sinnssykt fastlåst fordi det er så mange ønsker og behov som går i konflikt med hverandre, og man må forsøke å gjøre sitt beste for å finne løsninger på stående fot. Vilde opplever barnevernet som truende selv om de gjør alt de kan for å bare være milde, omsorgsfulle, imøtekommende, og tålmodige. Hennes subjektive opplevelse av barnevernet er at de er en trussel, sier Svensson.

– Hvordan arbeidet dere for å gi et troverdig bilde av barnevernet?

– Vi har sparret mye med barnevernet. Vi tegnet opp ulike scenarier for å høre hvordan de hadde reagert som fagfolk. Vår jobb er jo å lage drama, så vi spurte hele tiden «men hva hvis det ble enda vanskeligere, hva hadde dere gjort da?» og bygget det opp deretter. Jeg håper og tror filmen oppleves som gjenkjennelig for fagfolkene.

Nikolai Cleve Broch spiller faren til Vilde som hun aldri har møtt under oppveksten.

Nordisk film distrubisjon

God skildring av rufsete ungdom

Pappa Njål Petter Svensson var på et seminar i Wien da Fontene tok kontakt for å høre hva sosionomen syntes om filmen.

– Jeg synes jo filmen er god, men så er jeg jo inhabil, forteller Svensson.

Han mener filmen skildrer god den rufsete ungdommen som han selv arbeidet med i 50 år. Han synes også at filmen viser hvor viktig det er med hans kampsak nummer én: oppsøkende og forebyggende arbeid.

– Sosialarbeideren må ut av kontoret og ut på gata og oppsøke utsatte ungdommer, sier Svensson.