Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Se for deg at det er en sak som handler om deg, hvor du får si din mening, men hvor saken blir behandlet av retten uten at du får møte, vitne, ha advokat eller føre egne argumenter. Dette opplever mange barn under 15 år i barnefordelingssaker og i barnevernssaker. Da jussprofessor Mons Oppedal skrev sin doktoravhandling om akutthjemlene i barnevernloven i 2008, påpekte han at dette ikke er akseptabelt. Lite har forandret seg siden da.

– Dessverre er vi i samme situasjon. Myndighetene i Norge insisterer på at barnets rettigheter er ivaretatt. Jeg er uenig, sier Oppedal.

• Storebror (19) filmer når lillebror (13) blir hentet ut av hjemmet av barnevern og politi

Menneskerettsloven

For 20 år siden vedtok Stortinget menneskerettighetsloven hvor man innlemmet den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FNs barnekonvensjon. I følge disse konvensjonene har barn rettigheter som ikke ivaretas i det norske regelverket. Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 6 gir for eksempel barn rett til en rettferdig rettergang i barnevernssaker. Praksis ved den europeiske menneskerettsdomstolen aksepterer nasjonale begrensninger i hvordan barn og umyndige kan utøve denne rettigheten selv, men understreker likevel at kjernen i rettigheten må være ivaretatt. Konvensjonsbestemmelsen har forrang over barnevernloven. Den er også blant de menneskerettighetene som er grunnlovsfestet.

– Likevel avspeiles ikke rettigheten i barnevernloven som nærmest unntaksfritt nekter barn under 15 år egne partsrettigheter. Dette medfører at mange barn i Norge ikke får den prosessuelle posisjonen de har krav på. Hvis for eksempel foreldre og myndigheter er enige om en fosterhjemsplassering, men barnet er uenig, mener jeg barnet kan reise sak med hjemmel i menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6, sier Oppedal.

• Barneadvokat reagerer på omsorgsovertakelser: – For mye skjønn og finmåling av omsorg

Stor skepsis til barn

Barn under 15 år kan gis partsrettigheter i særskilte tilfeller, men Høyesterett har vært svært restriktiv med å åpne for slike unntak. Da Oppedal jobbet med avhandlingen, fant han ikke ett eksempel.

– Det er stor skepsis i domstolene mot å slippe barn inn i barneverntvister med egen advokat. Fordi inngrep i foreldreansvaret skal være til barnets beste, har det ikke vært tradisjon for å la barnet være part. I atferds-saker handler det derimot om et «onde» rettet mot barnet og partsrettighetene er da sikret i barnevernloven, sier han (se faktaramme).

Han viser til at det i Norge er stor tiltro til at voksne vet best, i saker der mor og far krangler om hvem barnet skal bo hos, eller der foreldre og barnevern forhandler om barnet skal i fosterhjem eller ikke.

– Norge gjør nå et godt stykke arbeid i å sikre at barn skal bli hørt i saker som gjelder dem selv. I tillegg er det svært viktig at de prosessuelle rettighetene til barn følges opp, understreker Oppedal.

• Følg oss på Facebook

Når far truer mor

– Hvorfor er dette så viktig?

– Dette er spesielt viktig i saker der barnet er uenig med både foreldre og barnevern. Jeg har sett eksempler på at foreldre har bedt barnevernet om å få barnet plassert. I slike saker kan det være gunstig å gi barnet en advokat som kan få tydelig frem hva barnet mener. Det kan stå mye på spill. En 12-åring som blir avvist, kan det gå dårlig med, sier Oppedal.

Også i barnefordelingssaker mener professoren det kan være hensiktsmessig å gjøre barnet til part:

– En far truer mor, og mor aksepterer at barnet kan bo hos far. Men hva vil barnet? Her kan det være viktig at barnet har egen advokat. Også der man mistenker at barnet manipuleres eller trues til å mene noe spesielt og at det kan prege saken, kan det være viktig å gi barnet advokat.

Kan bruke talsperson

– Hvordan kan barnet vite at det har disse rettighetene?

– Det er her det svikter. Veldig få saksbehandlere er aktive i å formidle det. Vi trenger et system der myndighetene har en beredskap for å fange opp barn som trenger å få oppnevnt advokat. I Norge er dette ikke lett, sier Oppedal.

– Det kan vel være mulig å få frem barnets mening i en sak, uten at barnet formelt blir part?

– Ja, en talsperson kan si barnets mening i retten. Noen må bare huske å gjøre det, for en femåring kommer ikke etterpå med advokat og sier «jeg er ikke blitt hørt». I saker mellom foreldre og staten er barnet avhengig av at noen passer på å spørre barnet hva det mener. Her jobbes det heldigvis aktivt nå. I saker hvor barnet opplever å bli hørt, vil det ikke være behov for å være part. Problemet er når barnet ikke blir hørt, sier Oppedal.

• Vi vet ikke hva barna oppfatter, men vi lager jul for dem så godt vi kan

– Barn må få lov å klage

Barnet kan selv – uansett alder – sende klage over brudd på artikkel 6 til menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Oppedal viser til at det også finnes en klageordning i Norge, gjennom Oslo tingrett, men at den forutsetter at barnet har en verge som representerer barnet i klagesaken. Det krever ikke domstolen i Strasbourg.

– Her tar Norge feil. Det er et problem at norske myndigheter lager hindringer ved å sette opp et krav om at barnet ikke kan klage selv.

Professoren mener den gjengse oppfatningen i Norge er at dagens ordninger og systemer er greie.

– Det kan være vanskelig å trenge gjennom med et annet syn. Men barn som voksne skal få sine interesser ivaretatt. Det er barnets liv, og vi må ha bedre systemer, sier han.

Oppedal peker på at også FNs barnekomité i sin siste tilbakemelding til Norge nå i sommer, har oppfordret Norge til å etablere en effektiv nasjonal klageordning for barn som ønsker å klage over brudd på barnekonvensjonen.

Departementet vurderer forslag

Statssekretær i Barne- og likestillingsdepartementet, Tom Erlend Skaug (H) skriver i en epost til Fontene at barnevernslovutvalget foreslo i den offentlige utredningen 2016:16 å senke aldersgrensen for partsrettigheter i barnevernssaker til 12 år.

– Departementet vurderer utvalgets forslag i arbeidet med ny barnevernslov, skriver han.

På spørsmål om departementet er enig i Oppedals påstand om at Norge tar feil hva gjelder klageordninger, svarer han:

– Det er viktig at barn har tilgang til tilgjengelige og effektive klageordninger nasjonalt. Regjeringen har satt i gang flere prosesser som vil kunne styrke nasjonale klageordninger som er særlig viktige for barn, blant annet på utdanningsområdet, helseområdet og barnevernsområdet.

Les også:

• 617 barn fikk foreldrene sine vurdert på familiesentre i fjor. Her får foreldre en siste sjanse

• Bufetat vil ha flere sosialfaglige fosterhjem