Hanna Skotheim
– Jeg vet mye om hva som fungerer og ikke fungerer i velferdsstaten
Hun vokste opp blant bedehus og basarer, og fant igjen det samme fellesskapet i fagbevegelsen. Nå er hun den første sosialarbeideren i LOs ledelse.
Saken oppsummert
simen@lomedia.no
hanna.skotheim@lomedia.no
Sola henger tung og gul over byen denne maidagen. Kathrine Haugland Martinsen åpner døra på kontoret i Folkets Hus på Youngstorget for å slippe inn luft. Kanskje svetter hun ekstra fordi hun skal i sitt første møte i LO-sekretariatet.
– Det er stort å bli valgt inn i LO-ledelsen. Både for meg og FO, sier Martinsen og smiler.
På pulten står to buketter som ønsker henne velkommen. I hylla står en enslig knekkebrødpakke. Et lite kjøleskap er fylt med Pepsi Max og pålegg.
Hanna Skotheim
Hanna Skotheim
Vil bruke erfaringen
Hun kom susende inn i LO-ledelsen fra jobben i Kirkens Bymisjon. Der har Martinsen hatt ulike roller, også som virksomhetsleder for Bybo, som tilbyr bolig til vanskeligstilte i Oslo. Tidligere har hun sittet i ledelsen i FO.
– Jeg tenker det er en styrke at jeg har fersk erfaring fra offentlig og ideell sektor. Jeg vet mye om hva som fungerer og ikke fungerer i velferdsstaten.
– Hva tenker du om maktposisjonen du nå får?
– Jeg er stolt og vil bruke den med ydmykhet. Jeg har hatt flere jobber hvor jeg kan påvirke politikken, men jeg har aldri klatra til topps for makt. Jeg er ikke så opptatt av tittelen jeg har.
Hanna Skotheim
Hanna Skotheim
Journalisten sliter med prolaps i ryggen og har fått nok av den dype sofaen på kontoret. Legen har gitt klar beskjed om at turer i skogen er beste medisin.
– Kan vi ikke ta intervjuet i Østmarka, da? spør Martinsen.
– Jeg fikk prolaps en jul. Jeg vet hvor hjelpeløs man blir.
Skutt gullfuglen
To uker senere, ved inngangen til Østmarka i Oslo, står den ferske LO-toppen kledd i turtøy, med hunden Pepsi i bånd.
– Jeg er egentlig ikke et hundemenneske, men da de to eldste barna flytta ut, tenkte vi at den yngste sønnen vår trengte litt selskap.
Simen Aker Grimsrud
Nå går Martinsen ofte turer i Østmarka med familiens firbeinte venn, opp til en topp med utsikt over byen. Kun noen steinkast fra rekkehuset der barna har vokst opp. De har bodd her på Oppsal i over 20 år.
Det startet med en blokkleilighet, så en firemannsbolig. Til slutt flyttet familien på fem inn i rekkehuset.
– Vi har skutt gullfuglen og klatra i bolighierarkiet, sier hun.
Boligpolitikk ble Martinsen tidlig opptatt av. Derfor er hun glad for at det er hennes ansvarsområde i LO-ledelsen.
Hanna Skotheim
– Bolig er en menneskerett for alle. Det er ikke bra at man har overlatt noe så grunnleggende til markedet, sier Martinsen i gode klyv opp grusveien under grantrærne.
Vil endre boligpolitikken
Som nyutdannet sosionom på et sosialkontor i Oslo, så hun hvor vanskelig det var å hjelpe klienter som ikke hadde et fast sted å bo.
– Å flikke på andre ting når ikke det mest grunnleggende er på plass, er vanskelig. Har du ikke bolig, er det vanskelig å få jobb og fastlege. Du blir utelatt fra så mange ting, og det er strevsomt og utrygt.
Martinsen har tidligere kritisert LO for ikke å bruke makta si godt nok til å presse på for en endring i boligpolitikken.
– Men det har skjedd en positiv utvikling de siste årene. Jeg er glad for uttalelsen som ble vedtatt på LO-kongressen. Den favner bredden i boligpolitikken, har flere gode tiltak og tydeliggjør utfordringen med bostedsløse.
– Hva er løsningen?
– Bolig er komplekst, og vi trenger ulike tiltak til ulike målgrupper. Vi må utvikle en ikke-kommersiell utleiesektor, og vi må få i gang boligbyggingen igjen. Dette vil vi i LO presse på for framover, sier Martinsen og tar hoftefeste.
Vi har nådd toppen og ser utover takene på Oppsal.
Simen Aker Grimsrud
Vokste opp i bedehusmiljøet
Hun er glad for at barna hennes har vokst opp i et trygt og godt miljø her. I mange år spiste tre av familiene i gata middag sammen en dag i uka. Det gikk på rundgang.
– Det var deilig å bare kunne ramle inn i stua til noen og få servert middag i en travel hverdag. De er blitt viktige familievenner for oss.
Hun og mannen Terje liker å ha folk rundt seg. Han er utdannet baker og varter opp med bakst.
Martinsen vokste opp i et hjem med åpen dør. Moren var hjemmeværende og faren lærer. De var en del av bedehusmiljøet på Askøy utenfor Bergen. Da hun gikk i andre klasse, flytta familien til Oslo.
– Foreldrene mine var engasjert i nærmiljøet. De drev sosialt arbeid på et vis.
Tok med barna på jobb
Martinsen har vært innom store deler av velferdsstaten i sitt yrkesliv. Det politiske engasjementet fikk hun etter at hun startet i jobben.
– Når jeg sier at sosialt arbeid er politisk, er det ikke partipolitikk først og fremst. Det handler om å erfare og avdekke hvordan folk har det og hvordan tjenestene fungerer, og si ifra.
At hun selv ble sosialarbeider, var en tilfeldighet. Martinsen ville bli lærer og tok fag på universitetet. Men hun syntes studietiden gikk for fort. Noen venner som gikk på sosialhøyskolen fikk henne til å begynne på sosionomutdanning.
– Det har jeg aldri angret på. Der kan du jobbe kunnskapsnært og med folk. Det er en fantastisk utdanning som jeg anbefaler til mange.
– Også til dine egne barn?
– Jeg føler de er litt sosialarbeidere allerede. De er veldig politisk engasjerte. Hun eldste studerer juss.
Martinsen har hatt med barna på jobb flere ganger.
– Det var bare naturlig å la barna bli kjent med mitt engasjement som sosialarbeider. Det har gitt dem en ballast i livet. Så ville jeg jo gjerne vise dem fram, jeg syns de er veldig fine folk, smiler Kathrine.
Fikk drømmejobben
Å vokse opp blant bedehus og basarer har påvirket henne.
– Jeg blir rørt av fellesskapsarenaene vi kan lage på tvers av alder, kjønn og tykkelse på lommeboka. Å være del av et fellesskap som er større enn deg selv, er fint.
Hanna Skotheim
Hun ser mange likheter mellom bedehusmiljøet og fagbevegelsen. Første gang hun var på Trondheimskonferansen, kjent som den viktigste for venstresiden i LO, minnet det henne om et vekkelsesmøte.
– De sang og holdt på et vis vitnesbyrd. Der var det arbeidskara som reiste seg og fortalte om sine opplevelser fra arbeidsplassen.
For ti år siden ble hun valgt inn i FOs ledelse, som leder for profesjonsutvalget for sosionomer. Det var drømmejobben.
– Jeg opplevde at jeg fikk utrettet mye, blant annet på utdanningspolitikken. Jeg er også en med kreative ideer, og det var kjempegøy å få etablert FO-dagene.
Ulykken
En maidag i 2018 tar livet en brå vending for familien på Oppsal. Hun er travelt opptatt med lønnsforhandlinger. Parets fem år gamle sønn blir med hennes søster på ferie til Spania.
Kvelden før hun skal delta i mekling i statsoppgjøret, får Martinsen en telefon fra søsteren. Sønnen er blitt utsatt for en klemulykke og er på sykehus. De vet ikke om han kommer til å overleve. Hun og mannen setter seg på første fly til Spania.
– Det var bare fælt. Veldig dramatisk, sier Kathrine.
Sønnen må gjennom mange operasjoner. Foreldrene er redde og føler seg maktesløse. De kan ikke spansk, og legene snakker ikke engelsk.
– Jeg kjente jeg ble mistroisk. Hva skjer? Gjør de det de skal?
Hun har tenkt mye på hvordan de som kommer til Norge og ikke kan språket har det.
De ble i Spania med sønnen i flere uker, til han var så stabil at de kunne frakte ham til Norge for videre behandling.
Året etter valgte Martinsen å gi seg i FO-ledelsen. Hun ville bruke tiden med familien.
– Det var veldig riktig å gjøre. Det er mye reising og en jobb som krever mye.
I dag er Laurits blitt 13 år og skal begynne på ungdomsskolen. Til tross for omfattende skader den gang, går det fint med ham i dag.
– Det var et skikkelig traume, men han er blitt en utrolig trygg, reflektert og fin gutt. Vi fikk god støtte fra helsevesenet, skolen og venner.
– Mange har banet vei
Da drømmejobben i FO tok slutt, valgte Martinsen å gå tilbake til Kirkens Bymisjon.
– Jeg savna å jobbe tettere på folk og praksis. Det er viktig for meg å ha jobber og posisjoner som er meningsfulle. Det å ha nærhet til feltet og faget er fint. Jeg har pendla litt mellom det.
Da hun fikk en telefon med forespørsel om en posisjon i LO-ledelsen, kjente Martinsen at det kriblet i kroppen. Hun er stolt over å være den første fra FO.
Hanna Skotheim
Hun har slått seg ned på en benk og fisker fram butikkboller og kaffe på termos fra den røde LO-sekken.
– Det er mange i FO som har banet vei. Marianne har gjort en kjempejobb som FO-leder og har stor respekt i LO. Det merker jeg nå.
Tre kjappe:
Hvem var din barndomshelt?
– Diana. Her tror jeg min fascinasjon for det vakre og glamorøse, kombinert med dramatikk og kriser, fikk full uttelling.
Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Long walk to freedom av Nelson Mandela. Jeg var i Sør-Afrika et par år etter at apartheidstaten gikk i oppløsning, og det gjorde inntrykk.
Hva ville du gått i demonstrasjonstog for?
– Jeg har gått i mange demonstrasjonstog og det er mye jeg kan gå for. En mer praktisk skole og flere fritidsklubber og møteplasser for unge står høyt på lista nå.
