Her får foreldre en siste sjanse

Tekst: Anne Myklebust Odland

I stua på familiesenteret bysser Kjersti Hoff ei lita jente, mens mammaen har møte med barnevernstjenesten inne på et kontor. Jenta gir ikke fra seg et knyst, og Kjersti legger henne i vogna.

Mor og barn har vært på Moringen, Borg barne- og familiesenter ved Fredrikstad i flere uker. Gjennom observasjon, film og samtaler har teamet kartlagt hva mor trenger hjelp til. I tre måneder framover skal de jobbe med det.

– Etter oppholdet her anbefaler vi om det er godt nok til å flytte hjem med oppfølging, om vi skal utvide veiledningen for å komme i mål, eller om barnet bør bo hos andre. Dette snakker vi om på inntakssamtalen. De forskjellige utfallene skal ikke være noen overraskelse, sier Hoff.

Hør Thereses historie i ukas episode av Rørsla:

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Borg barne- og familiesenter, avdeling Moringen

Nadia Frantsen

617 barn på familiesenter

I 2017 hadde 617 barn et opphold på et av de 15 familiesentrene i landet. På Moringen ved Fredrikstad, del av Borg barne- og familiesenter, har de i løpet av det siste året hatt 17 barn. De kommer med mor, far eller begge, ofte rett fra fødestua, og blir boende i fire måneder. Fire av disse barna flyttet ikke hjem med foreldrene: To barn hadde foreldre som samtykket til plassering, ett ble plassert ut fra omsorgssituasjonen og ett ble akutt-plassert. 13 flyttet hjem.

– Lykkes dere?

– Foreldre henvises til familiesenteret fordi barnevernet er bekymret. Målet vårt er å jobbe med dem på en sånn måte at de kan gi barnet den omsorgen det trenger. Noen klarer å ta grep mens de er her, som det bare er å ta av seg hatten for. Andre ganger lykkes vi ikke med å få til endring, sier Hoff.

• Hun ble kjørt til familiesenteret Moringen noen dager etter fødselen: – Vi burde hatt krisehjelp, men vi er jo bare barnevernsforeldre

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Kjersti Hoff bruker dukken for å demonstrere hvordan en baby skal trenes opp til å ligge på magen.

Nadia Frantsen

Fem hybler for familier

På en av hyblene er det lagt frem sengetøy til grindseng og dobbeltseng. Mandag morgen skal familiesenteret ta imot en gravid kvinne som flytter inn seks uker før termin.

– Dagen når en ny kommer er alltid spennende. Jeg lurer på hva slags samarbeid vi vil få. Søknadene fra barnevernet er ofte problemfokuserte for å sikre vedkommende en plass. Når jeg da møter menneskene som flytter inn, kan jeg bli så positivt overrasket, sier Hoff.

Noen må læres opp i elementære ting som å tilberede melkeflasker, stelle og gi babyen mat, andre til å ta gode valg for seg og barnet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Kjersti Hoff er spesialutdannet miljøterapeut.

Nadia Frantsen

Noen er lettere psykisk utviklingshemmet eller har svake kognitive evner. Andre har ruset seg tidligere, eller er henvist fordi de er unge mødre eller fedre alene med omsorgen uten et støttende nettverk.

– Vi er det mest omfattende hjelpetiltaket barnevernstjenesten har. Hvis de er usikre, kan vi bli brukt for at de skal få mer dokumentasjon på omsorgsevnen. Andre ganger tenker barnevernstjenesten at foreldrene skal beholde barnet, men at de trenger veiledning og opplæring, sier Hoff.

Frivillig hjelpetiltak

– Familiesenteret karakteriseres som et frivillig hjelpetiltak. For noen er det et pålagt hjelpetiltak etter vedtak i fylkesnemnda. Hvor frivillig er det egentlig å bo her?

– De aller fleste ønsker ikke å være her. De vet at hvis de ikke samtykker, kan barnet bli plassert. For mange er det kjempeskummelt å komme hit, skulle observeres og vite hva konsekvensen kan bli.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

I hylla på hybelen har en mamma satt opp takkekortene hun fikk da babyen ble født.

Nadia Frantsen

– Hvordan jobber du med å få tillit hos en som ikke vil være her?

– Med vennlighet og nysgjerrighet. Jeg viser at jeg er interessert i hvem de er og hva de trenger hjelp til. Vi snakker om hvorfor de er her, hvorfor barnevernstjenesten er bekymra, og så går vi inn i det.

Noen må få redselen under kontroll før vi kan begynne å jobbe med endring. For noen kan det ta mange uker. De som kommer fra sykehuset får først en rolig barseltid. Deretter er det seks uker med kartlegging, før behandlingstiden begynner. Jeg skjønner at det kan være en kvelende følelse å komme hit, men samtidig er oppholdet her en ny sjanse. Det er viktig at de kjenner på medbestemmelse. Endringene vi skal jobbe med må forankres i dem.

• Familievernet rustes til å følge opp foreldre som mister omsorgen for barn: – Dette har vært et forsømt område, nå gjør vi noe med det

Ingen overraskelser

Hver måned kommer barnevernstjenesten til familiesenteret for å ha samarbeidsmøter. På forhånd forberedes foreldrene på hva det skal snakkes om. Det skal ikke komme noen overraskelser.

– Det er kjempeviktig med åpenhet. Det er tillitsbyggende faktor nummer én. Når vi er sammen gir jeg tilbakemelding om hva vi i personalet har sett. Det er viktig å balansere tilbakemeldingene. Jeg finner alltid noe fint å si, uansett hvor mye som ikke fungerer. Nesten alltid kan jeg si: «Jeg ser at du er kjempeglad i barnet ditt».

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Nesten alltid kan familieterapeuten si til mødrene: "Jeg ser at du er kjempeglad i barnet ditt".

Nadia Frantsen

– Hva er det vanskeligste med jobben?

– Når jeg ser all kjærligheten, at foreldrene bruker alt de har og likevel ikke får det til. Det er også vanskelig å se barn som ikke får den omsorgen de har behov for. Dilemmaet er; hvor lenge kan barnet vente på at mor eller far kan forandre seg?

– Hvordan jobber du med egne fordommer?

– Akkurat det har jeg øvd mye på gjennom utdannelsen i familieterapi. Vi i personalgruppa har også forskjellige erfaringer og holdninger og utfordrer hverandre. «Når denne pappaen gjør det, hvorfor er ikke det greit? Hva er godt nok?» Sånne ting diskuterer vi. Etter mange år i yrket, har jeg også lært at man aldri kan vite etter et første møte hva en forelder vil få til eller ikke.

Klem i fylkesnemnda

– Kommer du i skvis mellom barnevernstjenesten og de som bor her?

– Ja, noen ganger er barnevernstjenesten kjempebekymret uten at vi deler bekymringen i samme grad, og det kan være motsatt. Vi går tett på i flere måneder og ser mer enn dem på godt og vondt.

– Hender det at dere på familiesenteret er uenige om noen kan være foreldre eller ikke?

– Ja, det hender. For ikke så lenge siden ønsket jeg ikke å signere en rapport før den ble skrevet om. Det er utrolig viktig hvordan vi ordlegger oss. Vi skal både beskrive og vurdere etterrettelig. Samtidig er jeg opptatt av at vi bruker språket på en måte som anerkjenner familien og jobben de har gjort, uansett hva utfallet blir.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Kameraet er montert i et rom hvor foreldrene filmes i samspill med barna sine. Filmen brukes til veiledning. Familiene overvåkes ikke.

Nadia Frantsen

Rapporten og anbefalingen fra familiesenteret er utslagsgivende for hva som skjer videre. Kjersti har vært vitne i barnevernssaker i fylkesnemnda flere ganger.

– Det kan være veldig utfordrende! Å måtte si ting som jeg vet er den store sorgen i livet deres. Noen ganger vet jeg at de har gjort alt de kan, og så er det likevel ikke godt nok.

En gang opplevde Kjersti at en mamma kastet seg om halsen hennes og klemte henne etter at hun hadde vitnet i hennes disfavør.

– Noen erkjenner at barna har det bedre hos andre. Da handler det om å gå den prosessen med dem på en respektfull måte. Noen får også være med til beredskapshjemmet og se hvor barnet skal bo.

Akutte omsorgsovertakelser

– Når det blir akutt omsorgsovertakelse mens de bor på senteret – hva gjør dere da?

– Som oftest er foreldrene forberedt på at det kan skje og det foregår rolig. Men enkelte ganger er det fryktelig ubehagelig. Det hender vi må tilkalle politiet og koble inn psykisk helsetjeneste. Vi må også skjerme familiene som bor her. De andre foreldrene på huset kan bli kjemperedde, sier hun.

Det er barnevernstjenesten som gir beskjeden. Psykologene og miljøterapeutene på familiesenteret prøver så godt de kan å støtte foreldrene. Kjersti pleier å si til mødrene: «Du er mamma, uansett. Du kommer alltid til å være det.»

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Barn i alderen 0-4 år flytter inn på familiesenteret med mor eller far. Et opphold på fire måneder kan ende i omsorgsovertakelse eller at barnet flytter med foreldrene hjem og følges opp.

Nadia Frantsen

– Det er viktig for dem å høre dette.

– Hvordan ivaretar dere de voksne når barna bæres ut?

– Det kan være kjempetøft. Nylig var det en mamma som løp av gårde, og vi måtte tilkalle krisehjelp. Formelt er det barnevernstjenestens ansvar å følge opp foreldrene, men mange av dem som er her sier til oss: «De bryr seg bare om barna, ikke om oss». Det er uhyre viktig at barnevernstjenesten kobler på nettverk eller helsepersonell. Noen har ingen.

Navnet Moringen symboliserer at familiesenteret skal være et ankerfeste for foreldre i en vanskelig situasjon.

Nadia Frantsen

anne@lomedia.no

Les også: Her er boka som skal forandre barnevernet