Marianne Stallvik, Ph.d./Seniorrådgiver, Spisskompetansemiljø Behandling for ungdom, Bufetat/Førsteamanuensis RKBU NTNU og Elisabeth Sørlie, Psykologspesialist, Spisskompetansemiljø Behandling for ungdom, Bufetat

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Hovedgrunnen til at man har ulike institusjoner handler om å dekke ungdommenes behov. Samtidig kan man redusere muligheten for at ungdommer med lavere risiko for videre negativ utvikling ikke får for tett kontakt med de ungdommene som har flere utfordringer og høyere risiko. Forskning viser at kriminell atferd overføres mellom ungdommene. Derfor bør dette tas hensyn til når barn skal plasseres utenfor hjemmet.

Vi ønsker å skape et trygt sted for alle ungdommer og da er differensiering et av de tiltakene vi gjør. I tillegg har institusjoner ulike funksjoner, der noen gir akutt hjelp i en kort periode, mens andre gir behandling over lengre tid.

Elisabeth Sørlie, Psykologspesialist, Spisskompetansemiljø Behandling for ungdom, Bufetat.

Privat

De ansatte på institusjonene har av den grunn ulik kompetanse og erfaringsbakgrunn. Det betyr at de som jobber på en akuttinstitusjon jobber for å ivareta ungdom i akutt krise med behov for ro og stabilisering. Oppholdstiden skal være kort og fokuset skal ligge på å stabilisere situasjonen og å ha et «her-og-nå» fokus.

Neste ledd i tiltakskjeden er omsorgs- eller behandlingsinstitusjoner hvor ungdommer har behov for omsorg og/eller har utfordringer med atferdsvansker og har behov for hjelp på flere områder. Her har de et behandlingsfokus som strekker seg utover et år for å redusere risiko for videre negativ utvikling. Personalet er trent opp i dette og til være å fremtidsrettet.

Marianne Stallvik, Ph.d./Seniorrådgiver, Spisskompetansemiljø Behandling for ungdom, Bufetat/Førsteamanuensis RKBU NTNU.

Privat

På grunn av kapasitetsmangel på akutt- og behandlingsplasser plasseres noen ungdommer i behandlingsinstitusjon når de skulle hatt akuttplass og vice versa. Arbeidet på en behandlingsinstitusjon jobber ut ifra risiko og behovsprinsipper som betyr at vi må ha fokus på ungdommens risikoområder som trusler, vold og rus; samtidig som vi skal ivareta, ramme inn og sørge for god omsorg. Denne balansen krever trent personal som har gode verktøy i møte med ungdommene utover stabilitet og ro som er hovedfokus i en akuttinstitusjon.

I en virkelighet preget av mangel på plasser i institusjoner, blir Bufetat likevel presset til å oppfylle sin bistandsplikt. Det betyr at Bufetat har plikt til å finne en egnet institusjonsplass eller et egnet fosterhjem når kommunen ber om det. Bufetat kan ikke avslå kommunens forespørsel, verken av økonomiske eller faglige grunner. Denne plikten har gjort at institusjoner har følt seg presset til å ta inn ungdommer med ulike behov. De har kanskje blitt plassert i bygg opprettet for andre formål og med et personale som er trent og samkjørte i metoder og forløp knyttet til en målgruppes behov. Et behov som ikke nødvendigvis er forenlig med andre ungdommers behov.

I tillegg til å være sårbare, har noen ungdommer en atferd som blant annet innebærer bruk av vold, trusler og aggressivitet rettet mot personalet og omgivelsene. Å møte en slik atferd krever erfarne og godt samkjørte ansatte. Overholdelse av bistandsplikten i ivaretakelse av disse ungdommene koster institusjonene dyrt. Denne bruken av tilgjengelige tjenester ut ifra kapasitetsbehov og ikke ungdommenes behov, påvirker bygningsmasse, personalet og stabiliteten internt blant annet som følge av store ødeleggelser i ikke-robuste bygg.

Et allerede strekt praksisfelt strekkes til bristepunktet når de må ta imot ungdommer som de ikke er rustet til å ta hånd om, ikke har kompetanse om eller kapasitet til å ivareta. Alt dette skjer parallelt med utfasingen av kommersielle tilbydere av barnevernstjenester. Som følge av denne strategien har de kommersielle tilbyderne redusert sitt tilbud til denne ungdomsgruppen.

Vi står nå i en situasjon hvor vi mangler institusjonsplasser på akutt og behandling, og særlig innenfor målgruppene med høy risiko og alvorlig rusproblematikk. Da er det ekstra utfordrende at de få som er igjen strekkes ytterligere for å imøtekomme bistandsplikten. Det vil i verste fall slå tilbake ved at flere institusjoner bukker under og ansatte forlater skuta. I tillegg utelater vi å snakke om den alvorlige atferden som noen av disse ungdommene kan vise.

Det koster mye å ivareta ungdommene. Det trengs tilstrekkelig med ressurser slik at man som institusjon kan stille med nok og kvalifisert personell i trygge bygg. Kompetansekravet for hvem som kan jobbe på institusjon har også gjort rekruttering og bemanning til en krevende oppgave. Kostnadene knyttet til å ivareta og behandle er nå nesten større enn vi er rustet til å klare, byggene er ikke hardføre og fleksible nok, bemanningstettheten er ikke god nok og kompetansekravene er snevret inn slik at vi sliter med å opprettholde forsvarlige tilbud til ungdommer med store behov. Dette har en høy kostnad for institusjonsbarnevernet både på kort og lang sikt.