Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Samme dag Fontene besøker bofellesskapet for enslige mindreårige flyktninger i Ole Øisangs vei i Trondheim, flytter en 13 år gammel afghansk gutt inn. Han ble evakuert fra Kabul sist høst og har de siste månedene bodd i Bufetats omsorgssenter. Nå skal han bo i Trondheim. Og med ham er alle fem plassene i huset fylt opp. Trondheim kommune har ett bofellesskap til for enslige mindreårige flyktninger. Også der er seks plasser fylt. Så hva gjør de da, om det nå kommer et stort antall barn uten foreldre – både fra Ukraina og andre land?

– Vi snur oss rundt, diskuterer løsninger. Men vi som jobber i barne- og familietjenesten ønsker en nasjonal bosettingsstrategi som står seg i tider med både mange og få enslige mindreårige flyktninger, sier Rune Skagen, sosionom og bosettingskoordinator i Trondheim kommune.

Rune Skagen (t.v) og Preben Viker mener Trondheim kommune må ta imot og bosette langt flere enslige mindreårige flyktninger enn antallet staten ved IMDi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) har fordelt til dem.

Tormod Ytrehus

Preben Viker er sosionom og rådgiver i barne- og familietjenesten. Akkurat nå trår han til som fungerende teamleder i det ene bofellesskapet. Også han synes det er fortvilende at den brå nedbyggingen av botiltak for enslige flyktninger de siste årene har gjort dem så sårbare for en ny flyktningkrise.

– Mange som jobbet i bofellesskapene har funnet nye jobber. De kommer ikke uten videre tilbake, sier han.

Raghad flyktet fra Syria uten foreldre bare 13 år gammel. Nå forteller hun om flukten og de første årene i Norge

123 i toppåret 2016

De som jobber med enslige mindreårige flyktninger i Trondheim mener det må snakkes mye mer om hvordan bosetting av mindreårige skal foregå. I dette bofellesskapet bor det fem barn.

Tormod Ytrehus

Under flyktningkrisen i 2015 kom det 5480 enslige mindreårige asylsøkere til Norge. I flere kommuner foregikk en massiv oppbygning av botiltak, med bygg og ansatte, for å gi gode tilbud til de som fikk oppholdstillatelse. I toppåret 2016 bosatte Trondheim 123 enslige mindreårige flyktninger. Årene etter sank antallet, fordi færre asylsøkere kom. Så ble det pandemi og stengte grenser. I korona-året 2020 bosatte Trondheim bare to enslige mindreårige; en fra Jemen og en fra Eritrea.

I takt med dette ble bofellesskap og andre botilbud lagt ned. Nå finner flere veien til Norge – ikke bare ukrainere. Kommunen må igjen bygge opp tilbudet. I Barne- og familietjenesten diskuterer de hvor mange de kan klare å ta imot på kort varsel.

– Vi skal i alle fall klare 30. Men hvis situasjonen krever det må vi få til akutt innkvartering. Barnehjemsbarn i buss, hva gjør vi da? Vi drøfter alle mulige scenarioer, sier Skagen.

87 barn har kommet fra Ukraina uten foreldre. Bare tre bor i barnevernets omsorgssenter

Skulle bare ta imot sju i år

Rune Skagen og Preben Viker mener det må snakkes mye mer om hvordan bosetting av mindreårige skal rigges for at husene ikke skal bli solgt og ansatte forsvinne til andre jobber.

– Vi kan ikke havne der at en så stor kommune som skal klare å bosette ungdom med særskilte omsorgsbehov tar imot bare noen få i året. Vi må få flere bosetninger for å klare det økonomisk. Da vil vi klare å opprettholde kompetanse og kapasitet, sier Skagen.

Rune Skagen kritiserer myndighetenes nasjonale bosettingsstrategi. I rolige tider må flyktninger fordeles til kommuner på en slik måte at mer kompetanse kan beholdes, mener han.

Tormod Ytrehus

Før krigen i Ukraina brøt ut skulle Trondheim bosette sju enslige mindreårige flyktninger. To av dem skulle tas imot fra Bufetats omsorgssenter og fem fra UDIs asylmottak for enslige mindreårige.

– Vi burde bosatt minimum 20 barn i året. Da ville vi kunnet opprettholde kompetanse, sier Skagen.

– Vi trenger sterke fagmiljøer i noen kommuner for å kunne ta de krevende plasseringene. Ungdommene som kommer har ulike behov og vi trenger mange type tiltak, påpeker Viker.

Ti utvalgte barn skulle få omsorgshjem. Bare én rakk å prøve det

– Kompetanse forvitrer

For 2022 forespurte Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) 32 kommuner om å bosette mellom to og sju enslige mindreårige. Bergen og Trondheim ble forespurt om det største antallet på sju. Skagen mener det er et problem at staten sprer bosettingen på mange kommuner.

– Det gjør at kompetansen forvitrer. Ingen klarer å opprettholde et fleksibelt tiltaksapparat med et spekter av tiltak som er tilpasset ungdommenes behov, sier han og legger til:

– Vi skal ikke undervurdere små kommuner, men det hadde vært bedre om noen få kommuner fikk ta imot flere. Det må vi tenke over når denne krisen har lagt seg. Det må føre til varige endringer, sier Skagen.

– Sikre nødvendig beredskap

Direktør i IMDi, Libe Rieber-Mohn bekrefter at de har anmodet 30 kommuner om å bosette om lag 140 enslige mindreårige flyktninger i 2022. Hun påpeker at det er IMDIs og KS’ vurdering at en fordeling på dette antallet kommuner er nødvendig for å ivareta målet om forsvarlig bosetting av gruppen over tid.

Libe Rieber-Mohn er direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).

IIMDi

– Det handler om å sikre nødvendig beredskap og fleksibilitet for opp- og nedbygging av botilbud, tiltak og bemanning. Det handler også om å opprettholde kompetanse på bosetting og integrering av gruppen lokalt. Noen få sentraliserte tilbud kan fort bli for sårbart ved økt behov, slik vi ser nå, skriver hun i en epost.

Behovet for bosetningsplasser for enslige mindreårige er nå oppe i 400 plasser og fordeles på de samme kommunene som ble anmodet i år. Fordelingen gjøres i samråd med KS, påpeker direktøren.

– Den enkelte kommune tar selv stilling til anmodningen fra IMDi og må vurdere hvorvidt de kan ivareta et tilbud for enslige mindreårige i det omfanget som etterspørres, skriver hun.

Jobber du med personer med utviklingshemming? Slik kan du snakke om krigen

Bamse og blomster

Gutten som flyttet inn i bofellesskapet i Trondheim denne dagen, fikk blomster og kosedyr og ble tatt imot av blant annet miljøterapeut og tilkallingsvikar Nazanin Vahid. Hun skal lage den afghanske retten ghabli polo, for å feire at han er kommet. De har også gått gjennom husregler og har snakket om lommepenger.

– Den første dagen er viktig. Det er alltid spennende å ta imot et nytt barn, sier Vahid.

De som bor i bofellesskapet nå er i alderen 13–18 år og er afghanere alle sammen. Det varierer hvor lenge barna blir boende. Noen søker familiegjenforening og får det. Andre flytter videre til hybel med oppfølging eller til en hybel med husvert. Det kan også bli aktuelt å finne fosterhjem til de yngste barna, forteller Preben Viker.

Preben Viker er rådgiver i barne- og familietjenesten i Trondheim. Nå fungerer han som teamleder i et bofellesskap for enslige mindreårige flyktninger.

Tormod Ytrehus

– Vi ønsker ikke at en 13-åring skal ha hele oppveksten sin i et bofellesskap, sier han.

– Er det aktuelt å bygge opp andre tiltak enn bofellesskap for å kunne ta hånd om mange ukrainere?

– Vi diskuterer hva slags nye botilbud vi kan utvikle. Det er mulig vi må tenke nytt og satse på mer tilpassede husvert-ordninger. Vi må også ta en prinsipiell drøfting om alle skal inn i heldøgnsomsorg den første tiden. Vi er i dialog med ukrainsk forening. Vi ønsker å finne ut mer hva som passer ukrainske 16-åringer, sier Viker.

– Kan barn fra ulike nasjonaliteter bo sammen?

– Det er det vi ønsker. En flerspråklig gruppe i bofellesskapet er det aller beste. Da snakker vi norsk, sier Viker.

Flere bofelleskap ble lagt ned i 2019. Fikk du med deg denne reportasjen fra Ørsta? Unge flyktninger mister hjemmet sitt: – De voksne i huset er som mamma og pappa for oss, sier Bashir (17)