Camilla Nordal

Leder i profesjonsutvalget for barnevernspedagoger i FO Vestland

Vi liker å tro at dagens ungdom er «robuste», digitale og mer bevisste enn tidligere generasjoner. Samtidig ser vi en utvikling som bør bekymre langt flere enn den gjør: Det er i økende grad blitt normalisert at ungdom selger nakenbilder, sexvideoer eller tilgang til egen kropp, ofte forkledd som «valg», «selvstendighet» eller «kontroll over egen seksualitet».

Dette er ikke et marginalt fenomen. Ifølge Medietilsynets Barn og medier 2022 svarer nær halvparten av ungdom i alderen 13–18 år at de har mottatt nakenbilder, og en betydelig andel oppgir at de har blitt spurt om å sende nakenbilder selv. Rundt ni prosent sier at de faktisk har delt nakenbilder av seg selv det siste året. Tallene viser at seksualisert bildedeling og press er en reell del av mange unges digitale hverdag, ikke et avvik.

For mange ungdommer inngår salg av bilder eller kropp i en hverdag der økonomisk press, sosial status og bekreftelse veves tett sammen med seksualitet. Når dette møtes med skuldertrekk eller bagatellisering av alvoret fra voksne, er det ikke et uttrykk for åpenhet, det er et svik.

Ungdom befinner seg i en fase der identitet, kropp og grenser er under utvikling. Samtidig lever de i en digital virkelighet der seksualitet er konstant tilgjengelig, målt i «likes», betalinger og oppmerksomhet. Plattformene er designet for å belønne synlighet, og pornofilmer og seksualisert innhold gir snevre, og ofte skadelige, forestillinger om hva som gir verdi. I dette landskapet blir kroppen en valuta også for mindreårige.

Det er avgjørende å være tydelig: Når ungdom selger nakenbilder eller kropp, skjer det sjelden i et fritt rom. Det skjer i et krysspress av økonomiske behov, sosial forventning, gruppepress og manglende alternativer. Å omtale dette som «empowerment» uten samtidig å snakke om makt, alder og konsekvenser, er å legge et voksent narrativ over unges sårbarhet.

Normaliseringen gjør noe farlig med grensene våre. Når det blir «vanlig» at ungdom deler eller selger seksualisert innhold, forskyves også forståelsen av hva som er akseptabelt å etterspørre. Presset øker, særlig på jenter, men også på gutter og spesielt unge som allerede står i en utsatt livssituasjon. For noen starter det med et bilde. For andre utvikler det seg til trusler, utpressing og tap av kontroll over eget materiale. Konsekvensene kan være alvorlige: angst og depresjon, skolefravær, sosial isolasjon og i noen tilfeller selvskading, selvmordstanker og involvering i kriminalitet.

Konsekvensene stopper ikke der. Mange unge rapporterer om skam, angst, tap av selvfølelse og frykt for at bilder skal dukke opp igjen i nye sammenhenger. Likevel er det ofte ungdommene selv som blir sittende med ansvaret for å ha «delt», for å ha «valgt», for å ikke ha forstått rekkevidden. Voksne, systemer og plattformer slipper for lett unna.

Dette er ikke et argument for moralpanikk eller strengere kontroll av ungdoms seksualitet. Det er et argument for tydelige voksne. Voksne som tør å si at ikke alt som kan deles, bør deles. At ikke alt som gir penger eller bekreftelse, er uproblematisk. Og at barn og unges seksualitet ikke er et marked.

Skole og seksualundervisning må ta denne viktigheten inn over seg. Det holder ikke lenger å snakke om prevensjon og biologi. Ungdom trenger kunnskap om digitale grenser, samtykke i praksis, bildedeling, økonomisk press og maktforhold. De trenger voksne som anerkjenner deres virkelighet, uten å romantisere den.

Også foreldre må rustes bedre. Mange står rådville i møte med en digital seksualkultur de selv ikke har vokst opp med. Taushet og usikkerhet skaper ikke trygghet. Åpenhet, tydelige verdier og vilje til å ta de vanskelige samtalene gjør.

Til slutt fortjener én stemme særlig anerkjennelse. Ungdommen som har delt sine erfaringer og refleksjoner om porno og seksualitet i offentligheten, gjør det mange voksne ikke tør: setter ord på hvordan denne kulturen faktisk oppleves fra innsiden. Det krever mot å være ærlig i et landskap som raskt bagatelliserer, seksualiserer eller avviser unges erfaringer. Slike stemmer er avgjørende for at debatten ikke skal føres om ungdom, men med dem.

Nå må vi våkne. Vi voksne, både profesjonelle og foresatte, må tørre å snakke med ungdom om dette. Ikke bare i etterkant, når noe allerede har gått galt, men i forkant. Taushet beskytter ingen. Åpen, ærlig og tydelig samtale er ikke farlig for ungdom, det er fraværet av voksne stemmer som er det.

Tuva Nyland Hartvigsen, Olve Holgersen, Tuva Stave, Thea Lehmann Hugvik, Rikke Holte, Aleksander Leontin og Sondre S. Glesnes

Vernepleierstudenter 3. året på USN Porsgrunn

Praksis fremstår i økende grad som et plaster på et allerede blødende system. Ved underbemanning forventes det ofte at studenter trer inn i en rolle som tilsvarer en vikar. Framfor en læringsarena blir det da en arbeidsplass. Slik bidrar vi ufrivillig til å maskere systemsvikten, framfor å synliggjøre den.

Vernepleierstudiet består av minimum 30 uker praksis fordelt på tre år. Praksisperiodene skal etter forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning § 20, bidra til å forbedre og utøve det vi lærer på studiet. Dessverre oppleves det ofte som opplæring etter praksisstedets behov framfor læring. Mange opplever at læringsutbyttene nedprioriteres på grunn av underbemanning. Dette er noe vi selv har erfart, og mener det bør gjøres endringer ved.

Vi opplever at praksisplassene argumenterer for at vi skal gå selvstendig. Realiteten er at man blir stående på en avdeling, med ansvar utover studentrollen eller med arbeidet til en ordinær ansatt. Når studenter brukes som vikarer påvirker dette utviklingen av faglig kompetanse og kvalitet. Konsekvensene av dette er at læringen settes under press, når veiledning må vike for den daglige driften. Dette svekker vår læring, og høyt tidspress under oppgavene bidrar til mangel på refleksjon i samarbeid med veileder.

Denne strukturen bidrar til forskyving av ansvar fra ledelsen når det gjelder forsvarlig drift av helsetjenester. Normaliseringen av systemsvikt kommer til uttrykk i en intern undersøkelse vi har gjennomført i studentkullet vårt. Undersøkelsen understreker at flere studenter har opplevd denne normaliseringen, noe som peker mot et mønster og en større svikt i praksisfeltet.

Undersøkelsen er besvart av 38 vernepleierstudenter. Fra flere vinkler har vi spurt om hvordan studenter opplever å bli brukt som arbeidskraft, framfor å gå i en studentrolle.

Vi spurte hvor mange som har opplevd å bli brukt som selvstendig arbeidskraft under praksisperioden. 68 prosent av studentene svarte at de har opplevd dette ukentlig eller oftere. Dette samsvarer også med resultatene vi fikk av studenters opplevelse av å bli medberegnet som en del av grunnbemanningen. 79 prosent av studentene oppga å være delvis (58 prosent) eller helt (21 prosent) medberegnet i grunnbemanningsplanen.

For å få et innblikk i hvordan studentene opplevde sin rolle spurte vi i hvilken grad de følte seg som arbeidskraft framfor student på en skala fra 1 til 5, der 1 er i svært liten grad og 5 er i svært stor grad. 69 prosent har svart 3 eller høyere.

Vi har samlet et utvalg av egne erfaringer fra praksis. Blant disse kommer det fram at flere studenter har opplevd at leder ikke leier inn vikarer ved sykefravær fordi «studenten er her, så han/hun kan gå selvstendig».

Som studenter i praksis er vi hele tiden under vurdering, noe som gjør at flere kan oppleve det som utfordrende å snakke mot systemet eller ledelsen. Dersom man sier ifra, risikerer man å få et omdømme om at man er en motvillig student som ikke vil gå selvstendig. Det er også eksempler hvor ledelsen og ansatte sier at «slik er det i helsesektoren, her må du være fleksibel og tilpasse deg» eller «det er bare sånn det er». Når dette blir svar på kritikk til systemet, skaper man fremtidige fagpersoner som tier, ikke fordi de er enige, men fordi dette er en overlevelsesstrategi i både praksis- men også i arbeidsfeltet.

Fra vi starter på studiet kommer det fram at praksis er til for å lære, men hvordan skal vi få tatt i bruk vår kompetanse når systemet jobber imot? Vi synes derfor det er viktig at studenter skal ha mulighet til å stå opp for egne rettigheter under praksis. Det krever at systemet er mottakelig for å høre studentenes stemme. Velferdsstaten skal ikke bruke studenter som et skjold for å unngå ekstra utgifter.

For at velferdsstaten ikke skal gjemme seg bak gratis arbeidskraft, må det gjøres strukturelle endringer. Dette må være tiltak som er realistiske og relevante. Blant annet må det innføres obligatorisk rapportering og avvik ved bruk av studenter som arbeidskraft. Praksisfeltets rolle må tydeliggjøres i forskrifter eller retningslinjer som en utdanningsarena. Det må her tydeliggjøres at praksis ikke er en måte å dekke ordinære vakter, gå alene på avdelingen eller dekke institusjonens sykefravær. Praksis skal være en investering i fremtidenes fagarbeidere, ikke brukes som gratis arbeidskraft. Bruk av studenter som arbeidskraft må derfor defineres som uforsvarlig drift av tjenestene.

Er praksisplassenes motivasjon for å ha studenter gratis arbeidskraft eller å utdanne kompetente fagpersoner?