Mor og forkjemper for barns og voldsutsattes rettssikkerhet

Det krever et enormt mot å fortelle om vold i nære relasjoner. Men for mange stopper tryggheten der ordene møter systemet.

Når en mor eller far endelig våger å bryte tausheten, er de ofte på sitt mest sårbare. De har kanskje brukt år på å bygge opp motet til å si: «Dette skjer hjemme hos oss.» I denne fasen er de helt avhengige av å bli møtt med en dyp forståelse for hva vold gjør med et menneske og en familie.

Dessverre ser vi ofte at begrepet «høykonflikt» blir merkelappen som klistres på disse sakene.

Faren ved feil merkelapp

Begrepet «høykonflikt» antyder to likeverdige parter som er uenige eller har samarbeidsproblemer. Men vold er ikke en konflikt – det er makt, kontroll og frykt. Når volden fortsetter etter et brudd, ofte kalt fortsettelsesvold, skjer det gjerne gjennom barna eller i form av stadige bekymringsmeldinger og rettslige prosesser.

Hvis barnevernet og andre instanser møter dette med et krav om «bedre samarbeid», kan de ufrivillig bli en del av voldsutøverens dynamikk. Den voldsutsatte blir stående i en umulig skvis: De skal beskytte barna, men blir samtidig vurdert som «vanskelige» hvis de setter grenser mot utøveren.

Behovet for en trygg hånd

Når et offer endelig begynner å bygge seg opp igjen, er de som et korthus. Det er her barnevernet må trå varsomt. I stedet for å lete etter feil eller fokusere på offerets reaksjoner på traumet, må systemet anerkjenne den enorme belastningen det er å stå i en slik situasjon.

Vi trenger et barnevern som møter den voldsutsatte i øyehøyde. Ved å lytte mer enn å dømme, kan man unngå at offeret føler seg plukket fra hverandre i en prosess som egentlig skulle gi hjelp.

Kompetanse er nøkkelen

Dette handler ikke om mangel på vilje, men om et behov for mer spisset kompetanse. Hele hjelpeapparatet må lære seg å gjenkjenne de subtile tegnene på kontroll og manipulasjon. Vi må slutte å snakke om «høykonflikt» der det egentlig handler om beskyttelse.

Ved å heve blikket og se bak fasaden av krangel og uenighet, kan vi gi de voldsutsatte den hjelpen de faktisk trenger: Trygghet, anerkjennelse og en reell sjanse til å starte på nytt.

Det er ikke alltid de store, dramatiske hendelsene som er verst. Det er de små dryppene – et ord, et blikk, en sms – satt i system for å tappe offeret for krefter. Når hjelpeapparatet ikke forstår denne dynamikken, risikerer de å tolke offerets frykt som en personlighetsbrist.

For mange som lever med en voldsutøver, handler hverdagen om å navigere i et minefelt av manipulasjon. Dette er ikke tilfeldige krangler, men et kontinuerlig mønster av ord og handlinger ment for å bryte ned offerets selvfølelse og kontroll. Det er en systematisk tapping av livsglede og motstandskraft.

Trusler som kun offeret kan lese

En stor utfordring i møte med barnevernet og andre instanser er at voldsutøveren ofte kommuniserer i koder. En melding som for en saksbehandler ser høflig eller bekymret ut, kan for offeret inneholde en lammende trussel. Offeret kjenner mønsteret; de vet nøyaktig hva som kommer etter en bestemt formulering.

Når offeret reagerer med vaktsomhet, sinne eller lammelse, skjer systemsvikten: Fordi barnevernet mangler kompetanse på dette skjulte språket, tolkes offerets reaksjoner som «samarbeidshindringer» eller vanskelige personlighetstrekk. I verste fall blir offerets traumerespons brukt som bevis på at hen er en del av en «høykonflikt».

Helsestasjon og skole må tørre å se

Barnevernet kan ikke stå i dette alene. Andre instanser som helsestasjon, familieteam, skole og barnehage er ofte de første som ser tegnene. Disse plattformene møter mor/far og barn i hverdagen og har en unik mulighet til å bygge tillit.

Vi trenger at disse hjelperne tør å stå stødig sammen med offeret. De må våge å benevne volden for det den er, og støtte den voldsutsatte i møte med de større systemene. Når hjelpeapparatet opptrer som en samlet enhet med felles forståelse for voldsdynamikk, skaper vi den tryggheten som trengs for at en familie skal kunne lege seg.

Farhia Mohamed

Barnevernskonsulent

Jeg har sett flere av Bufetats annonser om behovet for fosterhjem til barn med minoritetsbakgrunn.

En av dem har blitt sittende hos meg. Der står det at Oslo trenger et mangfold av fosterhjem, og at mange av barna som venter har minoritetsbakgrunn. I annonsen står det også: «Jabriil (10) trenger et trygt hjem der bariis somali er et alternativ til fredagstaco.»

Det er en enkel formulering, men den sier mye.

For dette handler ikke bare om mat. Det handler om gjenkjennelse. Om språk, kultur, tradisjoner og følelsen av at noe av barnet fortsatt får være med videre når livet ellers er blitt revet opp.

I debatten om minoritetsbarn i fosterhjem blir spørsmålet ofte for enkelt. Det høres noen ganger ut som om alt står og faller på om barnet plasseres i et minoritetshjem eller i et norsk hjem.

Som om et norsk fosterhjem automatisk betyr at barnet mister en del av seg selv.

Jeg mener det blir for snevert.

Det barnet trenger, er ikke nødvendigvis et hjem som speiler barnets bakgrunn fullt ut, men et hjem og et hjelpeapparat som tar barnets bakgrunn på alvor.

Når et barn må flytte ut av hjemmet sitt, er det allerede et stort brudd. Da må vi være varsomme med å gjøre tapet enda større enn nødvendig.

Samtidig må vi tørre å si det som det er: Det viktigste i et fosterhjem er trygghet, stabilitet og omsorg. Barn trenger voksne som tåler dem, står i det og blir.

Et hjem med samme språk, religion eller landbakgrunn er ikke automatisk et godt hjem. På samme måte er ikke et norsk hjem automatisk et dårligere hjem for et barn med minoritetsbakgrunn.

Men språk, kultur og religion er heller ikke småting. Det er ikke pynt rundt barnet. Det er en del av barnet. Det ligger i språket barnet tenker på når det er redd. I maten som smaker hjem. I høytidene som gir rytme og mening. I måten man hilser, trøster, ber og forstår verden på.

Derfor blir det feil når vi gjør dette til et valg mellom omsorg og tilhørighet. Barn trenger begge deler.

Problemet er at dette ofte høres fint ut i teorien, men blir for svakt i praksis.

Det holder ikke å si at barnets kultur er viktig. Det må merkes i hverdagen. Det må planlegges. Det må følges opp. Det må tas på alvor.

Før et barn flytter i fosterhjem, må det kartlegges hva som faktisk betyr noe for akkurat det barnet. Hvilket språk bruker barnet når følelsene blir store? Hvilke høytider er viktige? Har religion en sentral plass i livet? Hvilken mat, hvilke tradisjoner og hvilke mennesker gir barnet gjenkjennelse og ro?

Deretter må dette inn i en konkret plan.

Ikke bare som fine formuleringer om at man skal ta hensyn til kultur, men som reelle spørsmål: Hvordan skal morsmålet holdes levende? Hvordan skal høytider markeres? Hvordan skal religiøse behov ivaretas? Hvem rundt barnet kan bidra? Hva trenger fosterforeldrene av støtte for å få dette til?

For mange minoritetsfamilier er det nettopp slik språk, kultur og religion holdes levende. Barn går på koranundervisning. De lærer morsmålet sitt. De deltar i eid-feiring og andre samlingspunkter. De spiser mat som bærer minner. De er sammen med mennesker som kjenner språket, kodene og referansene deres.

Slik holdes tilhørighet levende.

Da tenker jeg også at vi må tørre å stille et helt enkelt spørsmål: Hvorfor skulle ikke norske fosterforeldre kunne bidra til dette videre?

Hvorfor kan ikke de ta med barnet til moské når det er en viktig del av barnets liv? Hvorfor kan ikke de melde barnet inn på koranundervisning, legge til rette for morsmål eller sørge for at religiøse høytider blir markert?

Hvis fosterforeldre kan følge barn til fotball, bursdager og tannlege, kan de også følge opp religiøs og kulturell tilhørighet når det er viktig for barnet? Det handler ikke om at fosterforeldrene må bli noe de ikke er. Det handler om å respektere hvem barnet er.

Ja, vi trenger flere fosterhjem med minoritetsbakgrunn. Det er viktig. Men vi kommer ikke langt hvis det blir det eneste svaret.

For noen barn vil det beste hjemmet være et norsk hjem som møter dem med respekt, åpenhet og et reelt ønske om å ivareta det som betyr noe.

Det er her hjelpeapparatet må ta større ansvar. Dette kan ikke overlates til fosterforeldres tilfeldige kunnskap eller gode intensjoner alene. De må få tydelige forventninger, konkret veiledning og støtte underveis. Hvis språk, kultur og religion virkelig betyr noe for barnet, må det også synes i oppfølgingen.

Ikke som pynt. Ikke som symbol. Men som en del av omsorgen.

Barn som plasseres i fosterhjem, har allerede opplevd et brudd. Da må ikke systemet skape et nytt ved å gjøre språk, kultur og religion til noe sekundært.

Et godt fosterhjem handler ikke bare om hvem fosterforeldrene er. Det handler om hvilke voksne barnet møter, hva de er villige til å lære, og om hvor vidt hjelpeapparatet tar hele barnet på alvor.

Barnets bakgrunn må ikke bare anerkjennes i ord. Den må beskyttes i praksis.