Haakon Eliassen

Journalist/dokumentarist

Statsforvalteren i Vestland har politianmeldt Øygarden kommune. Årsaken er at kommuneledelsen visste om alvorlig svikt i barnevernets arbeid, men unnlot å handle.

Kritikken går på at kommunen ifølge tilsynet ikke satt inn nødvendige tiltak for å verne barna til Tina Solberg. Barnas mor ble drept av tidligere samboer og barnas far. Barna skal ifølge anmeldelsen i flere år ha vært vitne til vold i hjemmet. Øygarden kommune mottok gjentatte bekymringsmeldinger om vold, men unnlot å sette inn nødvendige tiltak for å verne barna.

Det er første gang Statsforvalteren i Vestland har politianmeldt en kommune for «grov uaktsom tjenestefeil». Øykommunen vest for Bergen er dermed et unikt historisk tilfelle.

Barn har krav på beskyttelse

Praksisen med å politianmelde kommuner for «grov uaktsom tjenestefeil» i barnevernet er ekstremt sjelden, men listen over grov svikt som har rammet barn hardt, er lang.

Fra Bergen til Sandefjord, og i mindre kommuner som Skiptvet, har alvorlige brudd vært dokumentert og kjent både for kommunene og statsforvalteren – uten at det har ført til politianmeldelse.

Kan anmelde

Barn har rett til beskyttelse mot vold, mishandling og omsorgssvikt. Staten skal treffe tiltak for å beskytte barnet – også når barnevernet gjør alvorlige feil. Selv om Statsforvalteren først og fremst er en tilsyns- og klagemyndighet, må vi spørre hvorfor kommunene som regel bare får pålegg om forbedring. Systemet fremstår i praksis som om det beskytter de voksne mer enn barna.

Hva er det med Øygarden-saken som er så alvorlig at kun den så langt har kvalifisert til politianmeldelse i Vestland fylke? Det er vanskelig å se for seg at barna i denne saken er de eneste som har vært utsatt for grov svikt.

«Må handles»

Juni 2017 la Barnevoldsutvalget fram NOU 2017: 12 «Svikt og svik». Utvalget dokumenterte hvordan barn i Norge ble utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt, samtidig som det offentlige tjenesteapparatet sviktet i å beskytte dem. Barneombudet slo fast: «Barna har ventet lenge nok. Nå må det handles». 

Likevel, nesten ti år senere, ser vi at barn fortsatt sviktes – og at kommunene som svikter, sjelden blir stilt til ansvar. 

Bevisbyrden

Selve anmeldelsen krever ikke at alt er bevist – det holder at det foreligger rimelig grunn til mistanke, så politiet kan etterforske.

For å kunne straffes for grov uaktsom tjenestefeil må man både ha brutt en viktig plikt og gjort det på en måte som ligger langt unna det som regnes som forsvarlig arbeid. Økt bruk av politianmeldelser vil styrke rettferdigheten og øke barns rettssikkerhet. Kommuner og ledere må forstå at grov passivitet kan straffes. Anmeldelser kan også virke forebyggende.

Det handler ikke om å kriminalisere vanskelige faglige vurderinger, men om å reagere når passivitet og systemsvikt er dokumentert over tid.

Uten strafferettslig ansvarliggjøring blir barns rettigheter bare ord på papir. Barn som utsettes for systemsvikt bør ha samme rettssikkerhet som andre ofre.

Kursendring

Derfor må Statsforvalteren justere kursen: Tilsyn, pålegg og veiledning er viktige virkemidler, men i de groveste sakene er det bare strafferettslig etterforskning og eventuelt dom som kan gi reell ansvarliggjøring.

Mange barn lever fortsatt i voldelige og utrygge hjem, med forhold som kan påvirke dem i mange år – kanskje livet ut. Og i flere tilfeller har kommuner mottatt varsler og meldinger, og vært kjent med alvorlige forhold, uten at det ble grepet inn i tide eller på en forsvarlig måte.

Skal vi ta barns rettigheter på alvor, må flere slike saker politianmeldes. Barnas rettssikkerhet tåler ikke det motsatte.

Kristine Litland Wennerberg

Sosionom og folkehelseviter 

Fra 01.01.26 er arbeidsmiljøloven justert og kravene til det psykososiale arbeidsmiljøet synliggjort. Loven gir nå arbeidsgivere hjelp til å forstå hva psykososialt arbeidsmiljø er, og eksempler på psykososiale arbeidsmiljøfaktorer. Et av eksemplene i lovteksten er «emosjonelle krav og belastninger i arbeid med mennesker» (Arbeidstilsynet, 2025).

Arbeid med mennesker kan være ordentlig givende. Det å stå sammen med noen i livets oppturer og nedturer har jeg gjennom yrkeslivet opplevd som meningsfullt. I rapporten Relasjonelle og emosjonelle krav og belastninger i arbeidet gjennomført av Sintef i 2023, oppga 79 prosent at de opplevde arbeidsdagens menneskemøter som positivt og givende (Buvik et al., 2023). Samtidig har denne medaljen en bakside som må tas på alvor.

Ingen som jobber tett på mennesker kommer unna emosjonelle krav og belastninger. Det er lett å tenke at emosjonelle belastninger kun handler om vold, trusler og trakassering. Det som ikke kommuniseres i like stor grad er at emosjonelt arbeid i seg selv er belastende, og må sees på som en risikofaktor for oss som arbeider med mennesker. Emosjonelle krav handler om håndtering av andre menneskers følelser, men det handler like mye om håndtering av egne følelser i møte med mennesker (Arbeidsmiljøinstitutt, u.å)

Det å møte andre menneskers sterke følelsesuttrykk er i seg selv en risikofaktor for helseplager (Haavik & Toven, 2020). Samtidig øker belastningen om vi må vise noe annet på utsiden enn det vi kjenner på inni oss. I alle mine jobber som sosionom har jeg stått i situasjoner hvor jeg har kjent på sterke følelser. Jeg har blitt sint, trist, redd og fortvilet. Samtidig er jeg den profesjonelle, det handler ikke om meg, og jeg må vise ro, tålmodighet og forståelse. Jeg må romme følelsene til den eller de jeg arbeider med, og samtidig kontrollere mine egne.

Håndtering av egne og andres følelser aktiverer kroppen vår, og hvis arbeidsdagen vår er helt fylt opp av andres behov, så får aldri kroppen roet seg igjen (Isdal, 2017). En kropp som er overaktivert for lenge kan bli syk. Helse- og sosialsektoren topper sykefraværsstatistikken med god margin med 9,47 prosent i tredje kvartal 2025 (Statistisk sentralbyrå, 2025). Sektoren har også flest som er sykemeldt på grunn av psykiske lidelser (Moberg, 2024). Det er selvfølgelig mange og sammensatte grunner til dette. Jeg forstår likevel ikke hvorfor emosjonelle krav og belastninger ikke får en større plass i diskusjonen.

Når omsorg skal gis under høyt arbeidspress, liten grad av kontroll over egne arbeidsoppgaver og under ens egen opplevde standard for godt arbeid, kan omsorgstretthet oppstå som en reaksjon og et forsvar mot det man opplever på jobb. (Haavik & Toven, 2020, s. 51)

Vi kan ikke ha arbeidsplasser med store emosjonelle krav og belastninger, for lite tid til å gjennomføre arbeidsoppgavene på en god måte og ingen tid til å restituere og forvente at det skal gå bra. I nevnte rapport oppga 66 prosent at økonomiske forhold påvirket om de emosjonelle kravene opplevdes som en belastning (Buvik et al., 2023). Beslutningstakerne må ta inn over seg risikofaktorene som i dag ligger i organiseringen av mange arbeidsplasser i helse- og sosialsektoren.  

Innledningsvis spurte jeg hva som er neste steg etter at justeringene i Arbeidsmiljøloven trer i kraft. Psykologene Benedicte Storø Endresen og Anniken Lian Johansen påpekte i sin kronikk 28.11.25 at for å hjelpe hjelperen så må det snakkes mer om yrkesrisikoen de emosjonelle kravene utgjør. Hjelperne må selv ha kunnskap om risikoen og det må etableres det de kaller systemisk ivaretakelse (Endresen & Johansen, 2025). Samtidig viser rapporten Relasjonelle og emosjonelle krav og belastninger i arbeidet at 65 prosent oppgir at de er enig eller helt enig i påstanden «det er ingen systematisk kartlegging av omfanget av emosjonelle krav og belastninger på min arbeidsplass» (Buvik et al., 2023).

Jeg har selv ingen erfaring med at emosjonelle krav og belastninger er systematisk kartlagt på mine arbeidsplasser, i hvert fall ikke som det ble snakket høyt om. Blant respondentene i nevnte rapport er det kun to prosent som oppgir at nærmeste leder tar opp temaet på arbeidsplassen for å forebygge belastninger (Buvik et al., 2023). Hva kan være grunnen til dette?

Jeg tror mangel på kunnskap er sentralt her. Hadde beslutningstakere, ledere, HR-avdelinger og de ansatte som jobber med mennesker hatt mer kunnskap om dette, mener jeg bildet hadde sett annerledes ut. Økt kunnskap om hvordan emosjonelle krav og belastninger påvirker oss, og ikke minst hvordan å forebygge at belastningen blir for stor, er et godt sted å starte.

Justeringen i Arbeidsmiljøloven er på plass, og den trer straks i kraft. Nå må vi jobbe med neste steg.