Profesjonsfaglig utvalg for barnevernspedagoger i FO Vestland 

Barn har blitt holdt på sikkerhetsceller i flere døgn. Det kom fram i rapporten som Sivilombudet publiserte om barn i norske fengsler, og er tidligere omtalt i VG. I noen tilfeller er sikkerhetscellebruken til ungdomsfengselet blitt begrunnet i manglende personell for å ivareta ungdommene på avdelingen. I sikkerhetscellene blir barn plassert avkledd, alene og uten menneskelig kontakt. I sin kommentar til rapporten har FO-leder Marianne Solberg gått så langt som å si at dette «kan betegnes som tortur». Denne uttalelsen fra Solberg tydeliggjør det alvoret som fremkommer i rapporten fra Sivilombudet og det de nå har avdekket.

Vi i Profesjonsfaglig utvalg for barnevernspedagoger i FO Vestland reagerer sterkt på funnene i Sivilombudets rapport. Det som beskrives er svært alvorlig. Uansett hva som ligger til grunn for at et barn soner i fengsel, har de krav på en behandling som ivaretar deres grunnleggende menneskerettigheter. Utvalget vårt blir særlig bekymret for om dagens organisering rundt ungdomsfengslene faktisk sikrer forsvarlig tilsyn for å forebygge lovbrudd. Måten tilsynet organiseres i dag, skaper usikkerhet på om barns rettssikkerhet blir ivaretatt på en god nok måte. Etter vår mening burde ansvaret for tilsynet ligge hos en uavhengig instans, med myndighet til systematisk tilsyn over hvordan disse barna behandles i fengslene.

I dag er det Sivilombudet som fører kontroll med ungdomsenhetene innen fengselsvesenet. Ombudet gjør en viktig jobb, men de kan ikke registrere avvik, som krever tiltak før avviket lukkes. Sivilombudet kan komme med kritikk og anbefalinger.

Slik tilsynsmyndigheten er organisert i dag, er bekymringen at alvorlige brudd på barns rettigheter i dag kan gå videre uten endring i praksis. Denne bekymringen kan forsterkes ved at det siden forrige rapport fra Sivilombudet har gått over ti år.

I tillegg til Sivilombudet finnes det et nasjonalt Tilsynsråd for kriminalomsorgen, som har ansvar for å føre tilsyn med fengsler og andre deler av kriminalomsorgen. Tilsynsrådet skal sikre at innsatte behandles i tråd med lover og menneskerettigheter, og de gjennomfører både varslede og uanmeldte besøk. Likevel har Tilsynsrådet ikke myndighet til å pålegge endringer ved lovbrudd eller kritikkverdige forhold. De kan også kun komme med anbefalinger. Dette gjør at deres påvirkningskraft i praksis er begrenset, og at alvorlige forhold kan vedvare uten nødvendige tiltak. Når det gjelder barn i fengsel, finnes det dermed fortsatt ikke et reelt, uavhengig tilsyn med tilstrekkelig myndighet til å sikre barns rettigheter og velferd.

Dette står i skarp kontrast til barnevernsområdet. Det er nærliggende å sammenligne med atferdsinstitusjonene hvor statsforvalteren fører lovpålagte tilsyn to ganger i halvåret, samt at de kan føre uanmeldte tilsyn dersom det kommer signaler om at gjeldende lovverk ikke følges opp tilstrekkelig. Statsforvalteren har myndighet til å kreve endringer ved brudd på regelverket. At kriminalomsorgens omsorg ikke er underlagt tilsvarende tilsyn, sender det et alvorlig signal om at barn i fengsel har et svakere rettsvern.

Det skjer ofte at et barn flyttes fra en barnevernsinstitusjon til et ungdomsfengsel, og barnet mister i praksis deler av sitt rettsvern i overgangen. Dette er de samme barna som staten har et særlig ansvar for å beskytte, som blir satt inn bak låste dører uten uavhengig kontroll. Dette er en demokratisk blindsone, og et svik mot våre mest sårbare unge.

Mangelen på reelt tilsyn får dramatiske konsekvenser for barna det gjelder. Den nyeste rapporten fra Sivilombudet viser at en ungdom ble fratatt klær og måtte ligge naken på betonggulv i over 14 timer. Sivilombudet beskriver det som at det «fremstår som en krenkelse av menneskerettighetenes forbud mot nedverdigende og umenneskelig behandling». Internasjonalt standardverk sier at isolasjon av barn i frihetsberøvelse krever særlig varsomhet, og at tiltak må være absolutte unntak. Når disse kravene ikke overholdes, mister frihetsberøvelsen sin legitimitet.

Vi ser også at det i den siste tiden er publisert flere artikler og debattinnlegg som tar opp temaet, etter at rapporten fra Sivilombudet ble kjent. Det er tydelig at det er behov for en bredere samfunnsdebatt om ungdomsfengsel, isolasjon og rettssikkerhet for barna som straffes med frihetsberøvelse og soning i fengsel. Rapporten viser til at dette ikke bare er et enkelt tilfelle, men et større systemproblem.

Vi mener at Statsforvalteren må gis tilsynsansvar for kriminalomsorgens ungdomsenheter. Barn og da særlig mindreårige innsatte, skal ha samme uavhengige tilsyn og rettsvern som barn i barnevernsinstitusjoner.

Det må etableres lovfestet tilsyn med myndighet til å pålegge endringer, ikke kun anbefalinger. Dette er nødvendig for å sikre rettssikkerheten og omsorgen for barna som blir fradømt friheten og soner i fengsel.

Mindreårige i fengsel skal i så liten grad som mulig oppleve å bli satt på sikkerhetscelle eller utsettes for andre inngripende tvangsmidler. Slike tiltak må kun benyttes når det er strengt nødvendig for å ivareta liv og helse, enten for barnet selv eller for andre. Nettopp fordi tiltakene er så inngripende, må det stilles tydelige og strenge vilkår for bruken, samt dokumentasjonen av tvangsbruken. Ungdommene må ha en reell mulighet til å klage på tiltakene, på samme måte som barn i barnevernsinstitusjoner har rett til å klage på bruk av tvang. Dette er avgjørende for å sikre at barns rettigheter og rettssikkerhet ivaretas også i fengsel, i tråd med nasjonale lover og internasjonale menneskerettigheter.

Hvordan vi behandler de mest sårbare barna våre, sier alt om hvem vi er som samfunn. Barn i fengsel har like mye rett til beskyttelse, trygghet og verdighet som alle andre. Når staten fratar barn friheten, må staten også ta fullt ansvar for å beskytte deres grunnleggende rettigheter.

Nina Helen Aas Røkkum

Førsteamanuensis, Institutt for sosialt arbeid ved NTNU

Lisa Elisabeth Hepsøe

Familieveileder, Østbyen barnevernstjeneste

Når barns stemme filtreres gjennom krav til dokumentasjon, kontroll og effektivitet, kan barnevernet risikere å oppfylle lovens bokstav, men samtidig svikte dens intensjon.

Medvirkning er ikke et valg, men en rettighet for barnet og en plikt for barnevernet. En gjennomgående utfordring er at retten til medvirkning ofte forstås som et prosedyrespørsmål: «Har barnet blitt snakket med?» Mindre oppmerksomhet rettes mot hvordan barnet har fått uttrykke seg, og hvilken betydning barnets perspektiv har hatt for videre vurderinger og beslutninger.

Samtaler på voksnes premisser?

Forskning viser over tid at barn i møte med barnevernet ofte blir sett, men ikke nødvendigvis hørt. Samtalene preges gjerne av voksnes språk, tempo og problemforståelser. Spørsmålene rettes i stor grad mot informasjon som passer inn i eksisterende kategorier, snarere enn å skape rom for barnets egen fortelling. Resultatet kan bli formell deltakelse, der barnet svarer på voksnes spørsmål, men i liten grad får definere hva som er viktig for dem, eller hvordan egne erfaringer skal forstås.

Barnevernet stiller store krav til barn. De forventes å fortelle om livet sitt, om det som er vanskelig, om relasjoner og erfaringer de ofte mangler språk for. Samtidig er det de voksne som setter rammene for samtalen. I et slikt landskap risikerer barnets stemme å bli tilpasset voksnes forventninger, heller enn å komme til uttrykk på egne premisser.

Disse samtalepraksisene er ikke tilfeldige, men tett knyttet til institusjonelle krav om dokumentasjon, risikovurdering og beslutningsgrunnlag. Barns stemme blir ofte verdsatt i den grad den lar seg oversette til systemets logikk, ikke nødvendigvis i den formen barnet selv uttrykker seg. Dette bidrar til et vedvarende spenn mellom intensjonen om medvirkning og hvordan medvirkning faktisk praktiseres.

Over flere tiår har det blitt utviklet en rekke metoder for å styrke barns medvirkning, fra strukturerte samtaleverktøy til ulike visuelle hjelpemidler. Selv om disse har bidratt til økt oppmerksomhet rundt barns perspektiver, viser både forskning og praksis at metoder lett kan reduseres til teknikker, løsrevet fra relasjonelt arbeid, refleksjon og maktbevissthet. Dermed risikerer de å reprodusere nettopp det de var ment å motvirke.

Metoder som brukes i arbeid med barn må derfor ta hensyn til de asymmetriske maktforholdene som preger møtet mellom barn og voksne. Barn må oppleve støtte, respekt og rom for eget tempo innenfor trygge og troverdige rammer, der de får nødvendig informasjon, forutsigbarhet og tillit. Dette ansvaret ligger ikke hos barnet, men hos den voksne.

Tegneseriedialogen

Tegneseriedialogen ble utviklet nettopp i spennet mellom barns rett til medvirkning og barnevernets institusjonelle rammer, som del av mitt doktorgradsarbeid (Røkkum, 2023; Røkkum og Serbati, 2025). Metoden er senere brukt med barn i ulike aldre og kulturelle kontekster, og er nå under implementering i barnevernstjenesten.

I sin kjerne er tegneseriedialogen enkel, men prinsipielt krevende. Det stilles ikke konkrete eller ledende spørsmål. Barnet inviteres til å lede samtalen. Den voksne er til stede for å sikre trygghet, gi emosjonell respons og tåle barnets uttrykk, enten de kommer i ord, streker eller stillhet. Samtalen foregår gjennom samskaping av en tegneserie om barnets hverdag, der situasjoner og relasjoner visualiseres. Målet er ikke å lage «fine» tegninger, men å etablere et felles tredje som bærer samtalen og gjør barnets perspektiv synlig.

Erfaringene viser at metoden kan redusere både språklige og asymmetriske barrierer. Når dialogen forankres visuelt og konkret, får barnet større handlingsrom til å uttrykke seg på egne premisser. Samtidig er dette betinget av at den voksne er villig til å gi fra seg kontroll over tempo, innhold og fortolkning. Uten denne viljen risikerer også tegneseriedialogen å miste sitt medvirkningspotensial.

Barns stemme som initiativ

Barns rett til å bli hørt handler ikke bare om å stille spørsmål, men om å ha reell mulighet til å ta initiativ, forme fortellingen og påvirke forståelsen av egen situasjon. Dette forutsetter praksiser som gjør det mulig for barn å uttrykke seg på måter som gir mening for dem. Våre erfaringer viser at tegneseriedialogen kan bidra til en slik forskyvning, ved å gi barnet større definisjonsmakt og muligheter til å korrigere voksnes forståelser underveis.

En avgjørende forutsetning er at barnets initiativ faktisk får konsekvenser. Når barnets stemme anerkjennes i samtalen, men marginaliseres i videre saksbehandling, reduseres medvirkning til et symbolsk ideal. Den største utfordringen ligger derfor ikke i metoden i seg selv, men i barnevernets vilje og evne til å gi barns uttrykk reell betydning. Spørsmålet er ikke om vi har tid og ressurser til dette, men om vi har råd til å la være.