Aleksandar Bozic

Førsteamanuensis i sosialt arbeid, Universitet i Stavanger

Cecilie Revheim

Førsteamanuensis i sosialt arbeid, Universitet i Agder

Heidi Lie Eriksen

Førsteamanuensis i sosialt arbeid, Universitet i Stavanger

Ayan Handulle

Førsteamanuensis i sosialt arbeid, Universitet i Stavanger

Memory Jayne Tembo-Pankuku

Professor i sosialt arbeid, VID vitenskapelige høgskole

Verden står i dag overfor store globale og sosiale utfordringer. Migrasjon, fattigdom, krig, klimakrise, trussel mot demokratiet, sosial demontering og kutt i humanitær bistand preger mennesker over hele verden. Dette påvirker sosialt arbeid både globalt og lokalt. Sosiale problemer stopper ikke ved nasjonale grenser. Derfor er et sterkere internasjonalt samarbeid avgjørende for å møte morgendagens utfordringer.

Dette ble tydelig under den internasjonale sosialarbeiderkonferansen som FO arrangerte i samarbeid med International Federation of Social Workers (IFSW) i Oslo i november 2025. Her diskuterte sosialarbeidere, forskere og akademikere fra hele verden hvordan globale perspektiver, likeverdige partnerskap og innovativ kunnskapsutvikling kan styrke bærekraftige løsninger på sosiale problemer.

Lokal kunnskapsutvikling

Som en del av IFSW-konferansen organiserte vi, en gruppe forskere fra tre norske universiteter som er interessert i globale perspektiver i sosialt arbeid, et symposium om våre erfaringer med partnerskap mellom det globale nord og det globale sør. Internasjonalt sosialt arbeid har mange dimensjoner og ulike samarbeidsformer. I vårt symposium fokuserte vi på våre individuelle internasjonale sosialarbeidsprosjekter som involverer to eller flere land for å løse sosiale problemer som påvirker mennesker globalt.

Sosialt arbeid i ulike internasjonale kontekster står overfor langt større og mer komplekse utfordringer enn sosialfaglig arbeid i Norge. Dette skyldes blant annet 1) mangelfulle strukturer og systemer for å yte hjelp fordi velferdstjenester er underfinansierte eller ikke-eksisterende 2) en svekket profesjonaliseringsprosess der sosialt arbeid som profesjon har en svakere posisjon, og det finnes få jobber for profesjonelle, 3) utdanningsinstitusjoner i det globale sør er preget av profesjonell imperialisme der vestlig hegemoni videreføres gjennom overføring av vestlige teorier og modeller. Disse er imidlertid ikke tilpasset lokalsamfunnets kultur og levemåter, og er derfor lite egnet til å løse de reelle, lokale sosiale problemene.

Våre prosjekter retter seg inn mot det siste punktet ved å styrke sosialarbeiderutdanning gjennom lokal kunnskapsutvikling.

Læring gjennom globale nord – sør-partnerskap

Samarbeidet mellom Universitetet i Stavanger og universiteter i Somaliland, Cuba og Bosnia-Hercegovina viser hvordan sosialarbeiderutdanninger i ressursbegrensede kontekster både styrkes og utfordres, noe som komplimenterer vestlig-sentrerte kunnskapssystemer. Utveksling mellom ansatte og studenter åpner for refleksjon over lokale og internasjonale aspekter ved sosial endring og kontekstuell relevans i sosialt arbeid.

På samme måte viser Universitetet i Agder og VID vitenskapelige høgskole sine partnerskap med universiteter i Rwanda, Tanzania, Uganda og Malawi hvordan integrering av urfolksperspektiver og de-kolonialisering av sosialt arbeid bidrar til kapasitetsbygging i høyere utdanning gjennom lokalt forankret forskning og kunnskapsutvikling. Her understreker vi også hva Norge kan lære av økt involvering av familie, nettverk og lokalsamfunn i ulike aspekter av sosiale tjenester. Prosjektene er ikke bare en styrking av lokale akademiske miljøer, men også en nødvendig korrigering av etablerte kunnskapshierarkier og nyansering av hva som regnes som «gyldig» kunnskap i sosialt arbeid.

Utfordring av individualisering og nyliberale logikker i sosialt arbeid

Samarbeid og akademisk utveksling i internasjonalt sosialt arbeid gir rom for kritisk refleksjon over egne og andres velferdsmodeller, og for å sammenligne ulike forståelser av solidaritet, fellesskap og kollektive tilnærminger. Slik bevisstgjøring leder også til problematisering av nyliberale og individorienterte tendenser i det globale nord.

Komplekse sosiale problemer forutsetter samfunnsorienterte og kunnskapsbaserte tilnærminger. I det globale sør er sosialt arbeid knyttet til lokalsamfunn, familie, sivilsamfunn og kollektive strategier for overlevelse og sosial endring. Dette står i kontrast til den sterke individualiseringen som preger sosialt arbeid i vår kontekst, hvor problemer ofte forstås og håndteres på individnivå gjennom kartlegging, risikovurdering og målrettede tiltak rettet mot enkeltpersoner.

Internasjonale erfaringer utfordrer dermed vår praksis, som i økende grad formes av nyliberale styringslogikker, der effektivitet, målstyring og standardisering går foran relasjonelt arbeid, kollektiv deltakelse og sosial mobilisering. Når sosialarbeidere i ulike deler av verden arbeider med ekstrem fattigdom, krig og konflikt, klimaendringer eller svake velferdsstrukturer, blir det tydelig at strukturelle forhold, makt og makroperspektiver ikke kan skilles fra sosialt arbeid. Dette er innsikter som også er svært relevante i en norsk kontekst preget av økende ulikhet, marginalisering og press på velferdsstaten.

Erfaringer fra våre samarbeidsprosjekter understreker at internasjonalt sosialt arbeid ikke først og fremst handler om bistand eller eksport av ferdige løsninger, men om å bygge relasjoner og partnerskap som muliggjør gjensidig læring, kritisk refleksjon og felles kunnskapsutvikling. Hvis sosialt arbeid skal være relevant i møte med samtidens utfordringer, må utdanning og forskning i langt større grad anerkjenne, innarbeide og anvende kunnskap fra ulike sosiale, kulturelle og politiske kontekster.

Gjenerobring og revitalisering av samfunnsorientert sosialt arbeid

For Norge betyr dette en mulighet til å revitalisere sosialt arbeid som en samfunnsorientert og politisk praksis. Nettopp det at sosialt arbeid er et internasjonalt fag blir også fremhevet i den nyeste versjonen av forskriften som regulerer sosionomutdanningen.

Internasjonale perspektiver kan bidra til å styrke forebygging, fellesskap, solidaritet, sosial rettferdighet, kollektiv mobilisering og gruppetilnærminger, samt verdier som historisk har vært sterke i nordisk sosialt arbeid, men som i dag er svekket under press fra individualisering og markedslogikk.

Derfor mener vi at internasjonalt sosialt arbeid bør handle om globale partnerskap der gjensidig læring, kritisk refleksjon og vilje til å utfordre egne, profesjonelle og innforståtte overbevisninger ligger til grunn for innovativ kunnskapsutvikling. Dette er i tråd med bærekraftsmål 17 om å øke støtten til internasjonal målrettet kapasitetsbygging ved nord-sør samarbeid, for å løse morgendagens utfordringer gjennom en felles global retning og innsats.

Haakon Eliassen

Journalist

«At jeg skal måtte ta opp kampen mot et system som allerede har knust meg, men nå uten full rustning i form av juridisk bistand, fremstår ikke som noe annet enn urettferdig.»

Disse ordene delte «Anne» i en e-post hun sendte meg nylig. For snart et år siden sto hun fram anonymt og fortalte offentlig om alvorlige overgrep og svik.

Da hun var et lite barn ble Bergen kommune varslet, men kommunen reagerte ikke og varslet heller ikke politiet. Dermed fortsatte overgrepene.

I dag ønsker den uføretrygdede trettiåringen å saksøke Bergen kommune, men staten nekter henne rettshjelp fordi hun tjener 31 160 kroner «for mye» i året.

En rettsprosess kan fort koste flere hundre tusen kroner. Uten rettshjelp har hun i praksis ingen reell mulighet til å få prøvd kommunens ansvar rettslig.

«Systemet forutsetter at de mest sårbare av oss, også skal være de mest utholdende,» skriver Anne.

Det fremstår for meg som et poengtert og alvorlig paradoks. 

Forutsigbart mønster

Etter at det ble publisert flere nyhetssaker om Anne i februar i fjor, fulgte forutsigbare politiske reaksjoner: Opposisjonen reagerte og krevde handling. Ansvarlig byråd viste sympati og kjøpte seg tid. Det kom aldri en tydelig erkjennelse av ansvar.

Som journalist har jeg sett hvordan denne typen saker ofte utspiller seg. Først kommer mediestormen, så de offentlige og forutsigbare svarene – men når oppmerksomheten fordufter, blir offeret ofte stående alene igjen.

Elden Advokatfirma foretok i etterkant en omfattende gjennomgang, basert på barnevernsdokumentasjon i saken, og konkluderte med at barnevernet burde overtatt omsorgen for henne allerede da hun var ett år gammel. Rapporten slår fast at hun har krav på erstatning som følge av alvorlig svikt fra barneverntjenesten.

Dokumentene viser diagnoser som tilknytningsforstyrrelse og emosjonell og fysisk skade som følge av omsorgssvikt.

Brutal ironi

Skal Anne få saken vurdert av domstolen, må hun gå til sak mot Bergen kommune. Men Statsforvalteren, som avgjør om hun kan få fri rettshjelp, sier nei fordi hun tjener litt mer enn grensen på 350 000 kroner i året.

Anne forteller at hun har et vedtak fra NAV som viser at hun kun ligger 13 000 kroner over grensen. 

I oktober 2025 trådte en lovendring i kraft som nettopp skulle rette opp i denne typen urimelige utslag. Loven ble endret fordi den faste inntektsgrensen slo urimelig ut.

Reformens klare intensjon var å gjøre rettssystemet tilgjengelig for flere – å styrke rettssikkerheten, ikke svekke den. Fordi Anne søkte to måneder før endringen, behandles saken etter den gamle ordningen.

Hadde Anne søkt etter at den nye ordningen trådte i kraft 15. oktober 2025, ville hun – ifølge vurderingen fra advokatene i Elden – vært kvalifisert for rettshjelp. I «verste» fall ville hun blitt pålagt å dekke 21 prosent av rettshjelpen dersom hun skulle tape i retten.

Regelverket åpner for unntak dersom overskridelsen ikke er «betydelig», eller dersom saken er særlig viktig. Både Anne og hennes advokat mener vilkårene åpenbart er oppfylt. Likevel får hun avslag.

Sviktes på nytt?

Saken reiser et prinsipielt spørsmål: Skal tilfeldige datoer avgjøre om mennesker får tilgang til grunnleggende rettigheter? Eller skal lovens intensjon veie tyngre enn rigid regelanvendelse?

Her trengs politisk avklaring. Enten må overgangsreglene endres, eller Statsforvalteren instrueres til å praktisere lovendringen i tråd med formålet: å gi flere reell tilgang til rettshjelp – ikke færre.

For Anne handler dette ikke om juss. Det handler om å få prøvd om det offentlige faktisk står ansvarlig for det hun ble utsatt for som barn.

Uverdig

«I en ideell verden burde fri rettshjelp vært en selvfølge for mennesker som har vært utsatt for alvorlig systemsvikt. Når staten nekter deg de nødvendige verktøyene du trenger for å kreve rettferdighet, mener jeg ikke det er en rettsstat verdig», skriver Anne til meg.

Bergen kommune, som hvert år forvalter titalls milliarder av kroner, lar nå en kvinne bli sittende fast i et system der hun – fordi hun tjener marginalt for mye – ikke får prøvd sitt erstatningskrav for grov barnevernssvikt.

Fri rettshjelp – og dermed tilgang til rettssystemet – stenges av noen få tusenlapper over inntektsgrensen. Det er betalingsevne – ikke likhet for loven – som avgjør hvem som får prøvd statens ansvar.

Hun er blitt sviktet før. Nå må rettssamfunnet stå sin prøve.