Mathea Heiberg og Anne M. Odland

anne@lomedia.no

Mari Storstein (40) og Marie Flaatten (21) bruker hver sin rullestol, begge «går på hjul», som de sier.

Storstein har skrevet manus og regissert Min første kjærlighet, Flaatten har hovedrollen.

Filmen er den første norske spillefilmen med en rullestolbruker i hovedrollen.

Den handler om Ella, som flytter hjemmefra for å studere.

Hun bruker rullestol og er avhengig av assistent, men kommunen vil ikke innvilge det.

De plasserer henne på institusjon med beboere som blant annet har utviklingshemming.

Ella er opprørt over å måtte bo et sted med «hjerneskadd stemning». Hun er likevel innbitt på å starte studiene.

Premiss for filmen

Hun sjonglerer forelesninger, fester og forelskelse med rigide regler på institusjonen, der innetiden er satt til klokken 21.

Samtidig venter hun på at klagen på vedtaket skal gi henne brukerstyrt assistent og mulighet til å flytte på hybel for seg selv – som andre på hennes alder.

Prosessen med casting til rollene var annerledes enn det pleier å være, forteller regissør Mari Storstein.

Hun har skrevet manuset på mobilen, men skrev ikke ferdig før de fant skuespilleren til hovedrollen.

– Vi holdt åpent både kjønn og alder inntil vi fant den rette. Det finnes ikke mange skuespillere i rullestol, men det var et premiss, sier hun.

– Hvorfor var det så viktig?

– Helt ærlig så er jeg lei spørsmålet. For meg er det helt åpenbart. Hvis funksjonshemmede skuespillere ikke engang skal få spille de ekstremt få rollene som skrives til dem, hvem skal de spille da?

Mari Storstein har skrevet filmmanus på mobilen sin.

Nadia Frantsen

Hun påpeker at 18 prosent av befolkningen har en funksjonsnedsettelse, men er underrepresentert i demokratiet, i politikk, film og TV.

Artikkel i Handikapnytt

Skien-jenta Marie Flaatten var 16 år da hun leste en artikkel i Handikapnytt om at det ble søkt etter en person i rullestol til en hovedrolle.

Hun sendte inn en video av seg selv og skrev et brev om hvorfor hun ville ha rollen. Deretter ble hun invitert til prøvespill.

– Sa du til foreldrene dine at du søkte?

– Haha! Ja, men ingen av oss trodde at kom til å få rollen, så det var derfor jeg turte å søke, sier Flaatten.

Storstein husker videoen hennes: «Der har vi Ella!»

Hun la merke til at den unge jenta hadde et årvåkent blikk med glød.

Da Flaatten fikk rollen, tok hun coaching-timer i skuespill. Sommeren de startet innspillingen ble hun 20 år.

– Jeg har en drøm om å gjøre flere roller. Jeg synes det er spennende å fordype meg i et annet menneske, sier hun.

Studerer psykologi

Flaatten studerer psykologi ved Universitetet i Oslo; hun er student som Ella i filmen, men er veldig klar på at det ikke er hennes historie som fortelles.

– Er du redd for at folk skal tenke at du er Ella?

– Det er litt komplisert på en måte. Jeg spiller ikke meg. Men jeg reiser meg heller ikke opp fra rullestolen når filmen er ferdig, sier hun.

Hun har sett filmen 15 ganger i forbindelse med promotering og filmfestivaler.

– Kjenner du deg igjen i Ella?

– Jeg har den samme staheten og viljestyrken, men Ella er kulere enn meg, sier Flaatten med et smil.

Mari Storstein (t.v) og Marie Flaatten

Nadia Frantsen

– Ikke overdrevet

Storstein mener det er lettere å tenke at Flaatten og Ella er den samme personen, fordi man ikke har sett «en funkis» i en filmrolle som er fiksjon.

– Det er på en måte et stort ansvar for henne å bære, og desto viktigere at vi skiller henne fra hvem karakteren i filmen er, sier hun.

Storstein har studert dokumentarfilmregi ved TV-skolen på Høgskolen i Lillehammer. Min første kjærlighet er hennes første spillefilm.

Hun ville lage et romantisk drama om hvordan det er å leve med funksjonsnedsettelse i Norge.

– På en måte er filmen blitt en skrekkfilm, fordi det har rot i virkeligheten, sier hun.

Min første kjærlighet viser hvordan virkeligheten kan være for en "funkis", mener Mari Storstein.

Nadia Frantsen

Handlingen er en sum av mange menneskers erfaringer og på ingen måte satt på spissen, påpeker hun.

– Jeg mener jeg heller har dysset det ned. Det er verre.

Hun vet om unge funksjonshemmede som er tvunget til å gå med bleie fordi de ikke får nok assistanse.

– Det er så drøyt.

Mat med stoppeklokke

Når Ella i filmen søker om brukerstyrt personlig assistent i kommunen hun skal flytte til, kommer det en saksbehandler hjem til henne.

Hun kartlegger hva Ella klarer og tar fram stoppeklokke for å ta tiden på hvor lang tid hun bruker på toalettet, på oppvask, på å spise en brødskive.

– Akkurat det har jeg opplevd selv, sier Storstein.

Mari Storstein sammen med assistent og mor.

Nadia Frantsen

Hun gruer seg også som Ella, til å åpne Digipost, for det kan bety avslag på et vedtak. Hun opplevde en gang å få et brev bare noen dager før jul om at kommunen fjernet timer til assistent.

– Nå har jeg det jeg trenger, men det er så variert, fra bydel til bydel, kommune til kommune, hva man innvilges, sier Storstein.

– Hvordan har reaksjonene på filmen vært?

– De som ikke er funkiser og som ikke har erfart hvilke barrierer man møter, de sier, hæ, skjer dette? Ja, dette er hverdagen, sier Storstein.

Hun har nettopp fått vite at en rullestolbruker som ville se filmen på Saga kino i Oslo, måtte snu i døra, fordi heisen til salen ikke virket.

– Jeg er tydelig på at det er fiksjon, selv om historiene er sanne. Det er ikke kritikk mot en bestemt kommune, men mot et system der politikerne må ta ansvar, sier Storstein.

I motsetning til Ella har Storstein aldri bodd på institusjon, men var på avlastning en helg i måneden da hun var barn. Hun hatet det.

– Jeg var 14 år og ville heller være på fest enn å gå på kino med en gjeng i rullestol som jeg ble tvunget til å være sammen med. Jeg likte ikke følelsen av å bli plassert sammen med andre bare fordi vi hadde en felles egenskap, sier Storstein.

Kulturell skolesekk

Flaatten synes den fineste scenen er når Ella og Ole, som bor på institusjonen, spiser godteri sammen på hans rom.

Han har gjemt unna godsaker som han vil dele med henne, men en ansatt braser inn på rommet og refser dem for spise sukker når det ikke er lørdag.

– Karakteren Ella har et vendepunkt der, i måten hun ser på andre mennesker. Det menneskesynet som kommer fram, liker jeg godt, sier Flaatten.

Til høsten skal Storstein på turne for Den kulturelle skolesekken i Innlandet og Akershus. Filmen skal vises til ungdommer.

Da Storstein selv var ungdom, var filmskaper Michael Moore en helt for henne. Han lagde konfronterende filmer om makta i USA.

Hun skjønte at man kan bruke film til endring.

– Hva jeg vil endre? Jo, at de med makt gjør det vanskeligere å behandle funkiser urettferdig.

Hun har hørt om et forslag i en kommune som vil legge restriksjoner på hvor mange uker i året en funksjonshemmet kan reise ut av kommunen.

– Vi sier jo ikke om andre minoriteter: «Nå nekter vi alle homofile å reise ut av kommunen mer enn fem uker i året».

Ikke diagnoser

I filmen møter Ella et barn som er nysgjerrig på hvorfor hun sitter i rullestol.

Hun svarer: «Når jeg sier til beina mine at de skal gå, så vil de ikke høre på meg».

Flaatten synes det er et godt sitat.

Både hun og Storstein er opptatt av ikke å snakke om diagnoser når det ikke er relevant.

– Er det ubehagelig å få spørsmål om diagnoser?

– At barn spør er jo greit, men som med alt annet i livet, vil man først bli kjent og snakke sammen om andre ting, sier Flaatten.

Hun mener det handler om menneskesyn, at man anerkjenner at funksjonsnivå bare er en av mange identitetsmarkører.

– Har dere noen gang kunnet gå?

– Er det relevant? spør Flaatten og legger til: – Hvis man spør, så må man vite hvorfor man gjør det og hva man skal med informasjonen.

En ond statsleder

Før filmen ble lansert snakket hun med filmskaperne om hva hun vil si i intervjuer og hva hun vil dele fra eget liv.

– Hva snakker dere om når ingen andre er i nærheten?

– Vi har opplevd mye sammen gjennom filminnspillingen og snakker om hva slags filmer og roller som vi har lyst å gjøre.

Storstein vil ha et mye større mangfold og en bredere representasjon i film og vil ha Flaatten til å spille flere roller.

– Hun er et talent. I neste film vil jeg at hun skal spille en ond statsleder eller zombie!

Flaatten ler av ideen. Enn så lenge har hun ikke helt klart å gi slipp på Ella.

– Jeg tenker innimellom, hva gjør hun nå? Jeg lurer på hvordan det går med henne.