Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

– Jeg er redd for at pendelen svinger for mye feil vei, og at barnevernet stadig legger mer vekt på biologiske foreldres ønsker. At de tenker: Vi må gi foreldre mer samvær, ellers blir vi dømt i Strasbourg, sier Stian Antonsen.

Han er tidligere fosterbarn, lokalpolitiker for SV og engasjert i #heiErna-kampanjen. Han har i lengre tid sett tegn til at biologiske foreldres rettigheter vektlegges mer enn før. Da han leste Ola Fadnes sin kronikk om at barnevernet må bli bedre til å se foreldrenes ressurser og legge til rette for mer samvær, ble han bekymret for det han kaller Strasbourg-spøkelset.

Barnevernet må tenke nytt om foreldre

Må beskyttes

Fadnes hevder i sin kronikk at barnevernet har utviklet en kultur for å se biologiske foreldre som en fare som barn må beskyttes fra. Resultatet er at barnevernet legger for dårlig til rette for kontakt, noe Norge er dømt for flere ganger i EMD.

I kjølvannet av EMD-dommene kurses barnevernsansatte nå i jus. På disse kursene legges det vekt på at en plasering i utgangspunktet er midlertidig og at barnevernet skal jobbe for å tilbakeføre barnet.

– Det er viktig å huske at noen barn faktisk må beskyttes fra sine foreldre, mener Antonsen.

– Det vil ofte være friksjon mellom barnets beste og foreldrenes ønsker. I slike saker må barnets beste veie tyngst, sier han.

Foreldre og barn kan ha rett på mer samvær. Barnevernet må selv ta initiativ, ikke vente på krav, sier Mari Trommald i Bufdir

Selvstendig norsk debatt

Selv ble Antonsen plassert i fosterhjem da han var to og et halvt år. Han hadde samvær med moren sin fire ganger i året. Hun ønsket mer, men barnevernet holdt igjen. Det er han glad for.

– Det var så mye spenning i forkant av de samværene. Jeg ble syk og kastet opp i forbindelse med dem, forteller han.

– Det er viktig å huske at noen barn faktisk må beskyttes fra sine foreldre, sier Antonsen.

Adrian Nielsen

Fosterfamilien bodde på en gård på et lite sted. Fra store stuevinduer kunne vesle Stian holde øye med bussholdeplassen, der det var langt mellom avgangene. Hvis mor ikke kom med den bussen hun skulle, var det lenge til neste. Og mor kom ikke alltid som avtalt. Hun var for syk eller ruset til det. Andre ganger kom hun som planlagt, og det var fint å være sammen. Men hvis samvær utløser denne type stress og uro for et lite barn, må barnevernet tenke nøye gjennom hvor ofte det skal skje, påpeker Antonsen.

– Jeg har tenkt på at det kan være lurt å eventuelt starte med mer samvær, men at det må begrenses dersom barnet viser reaksjoner på stress og uro i etterkant av samvær. Jeg skjønner at dette er veldig vanskelige vurderinger, og jeg jobber ikke i barnevernet. Men jeg vil oppfordre til at fagmiljøene har en selvstendig norsk debatt, sier Antonsen, som har merket seg at det i flere EMD-saker går et skille mellom de nordiske landene og resten av Europa.

Barns rettigheter står sterkt i Norge, og det må tas vare på, fastslår han.

Barnevernsansatte over hele landet skal kurses i lov og rett etter EMD-dommene

Rett til ikke å bli skadet

Antonsen er glad for at han hadde de fire årlige samværene med moren sin. Det la grunnlaget for at han seinere fikk et forhold til slektninger på hennes side. De siste ti årene har han hatt begrenset kontakt med sin biologiske mor.

– Jeg løfter ikke denne debatten av bitterhet, og jeg mener ikke at alt samvær er forferdelig. For meg var det riktig at barnevernet begrenset det. Ofte vil det være gode faglige grunner til å spørre: Kan dette gå utover barnet?

– Mer samvær handler ikke nødvendigvis om foreldrenes rettigheter, men også om barnets rett til å kjenne sin familie. Er ikke det viktig?

– Barn har rett til familie, men barn har også rett til ikke å bli utsatt for skade. Når er samvær så skadelig at det bør begrenses? Dette er utrolig vanskelig. Det er derfor jeg ønsker debatt om det. Hver sak er unik, og dette er mine erfaringer. Jeg mener absolutt at barnevernet skal anerkjenne gode kvaliteter hos biologisk familie, og jeg skjønner at foreldre, som min mor, ønsker mer samvær. Men det må veies opp mot barnets interesser. Ofte er det gode grunner til å begrense samværet. Jeg støtter en restriktiv linje.

– En ting er frykten for å bli dømt i EMD. En annen ting er at Norge jo har forpliktet seg til internasjonale konvensjoner. Hva hvis det norske fagmiljøet er på kant med de forpliktelsene?

– Det er vanskelig å trekke linjer fra en konvensjon til en enkelt sak. Mitt poeng er å invitere til debatt. Barn under barnevernets omsorg har allerede blitt skadet der de skulle være aller tryggest, hjemme hos sin egen familie. Hva gir barnet en trygg tilknytning? Hvordan kan vi bidra til at dette barnet får et godt liv til tross for en dårlig start?

Les også:

Sarah har lov å se døtrene bare 18 timer i året, men fosterforeldrene gir henne mye mer

Dom i Menneskerettsdomstolen: Vibeke og Ken får erstatning i barnevernssak