I vektingen mellom et velfungerende fosterhjem og en mer utrygg/belastet opprinnelsesfamilie vil sistnevnte alltid komme til kort. Den tankegangen må snus, mener skriver Ola Fadnes.

I vektingen mellom et velfungerende fosterhjem og en mer utrygg/belastet opprinnelsesfamilie vil sistnevnte alltid komme til kort. Den tankegangen må snus, mener skriver Ola Fadnes.

Hanna Skotheim

Barnevernet må tenke nytt om foreldre

KRONIKK: Det har utviklet seg en idé om at barnet ved en omsorgsovertakelse må beskyttes mot foreldrene. Det fremmer på ingen måte samarbeid, og må opphøre, skriver mangeårig barnevernsansatt.
04.11.2020
08:52
04.11.2020 09:20

Tenkning og praksis i saker om omsorgsovertakelser må endres radikalt. Dette er etter min mening konsekvensen av dommene i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) og Norges Høyesterett (HR). Det meste av den offentlige debatten har så langt handlet om virkningene for fylkesnemnder og rettsapparatet, lite om det kommunale barnevernet der grunnlaget for sakene legges. Tausheten i det offentlige rom omkring temaet fra barnevernets førstelinje og fra barnevernets fagorgan Barne- og familiedirektoratet har da også vært formidabel. Inntrykket er at man lukker øynene og håper det går over. Men det gjør det ikke.

Hva må endres? EMD og HR trekker opp tre hovedpunkter:

Alle omsorgsovertakelser er midlertidige, tilbakeføring til foreldrene er målet.

• Samvær mellom barnet og foreldrene må fastsettes ut fra målsettingen om tilbakeføring.

• Enhver omsorgsovertakelse og reduksjon i samværet må begrunnes konkret i den enkelte sak.

Dagens norske barnevernspraksis butter mot alle de tre kulepunktene:

• I nesten alle omsorgsovertakelser er ikke målet tilbakeføring.

• Ut fra dette har samværene blitt svært begrenset.

• Begrunnelsen for inngrepet er ofte mangelfull og lite konkret.

Jeg har jobbet en årrekke innenfor det kommunale barnevernet, både som saksbehandler og leder, og ment at denne tenkningen, lovtolkningen og dermed praksisen har vært riktig, noe fylkesnemnd og domstoler har bekreftet. Og jeg har oppriktig argumentert ut fra barnets beste.

Han sa opp jobben som barnevernsleder i protest. Nå fyrer Ola Fadnes løs mot budsjettkutt i ny spenningsroman

Daglig ser barnevernsarbeidere hvordan barn sliter med livene sine, på grunn av mangelfull omsorg. Det er derfor ikke rart at de nye signalene møter skepsis, motstand og «fryse på ryggen»-følelser i fagfeltet. Mange spør seg om det er mulig å ivareta barna godt nok innenfor det nye paradigmet? Svaret på det, er etter min mening ja.

I motsatt fall: Hvis kommunene ikke endrer praksis, vil de garantert gang på gang «få seg en på trynet» fra rettsapparatet. Så kommunal tenkning og praksis må endres – og det fort.

La meg kort ta en liten titt på noe av den tenkningen som har ligget til grunn for dagens praksis, det som nå langt på vei må skrotes, og antyde hvordan vi kan tenke og handle annerledes.

Biologiske kontra psykologiske foreldre: Norske barn har generelt fått et stadig sterkere rettsvern. Dette gjenspeiler seg også i barnevernet, der barneperspektivet er framtredende, med barnets beste som selve grunnsteinen.

Samtidig har det utviklet seg et syn i fagfeltet der det viktigste ikke er hvem barnet vokser opp hos, bare kvaliteten på omsorgen er god. For barnet er derfor «psykologiske foreldre», oftest fosterforeldre, i prinsippet like bra, ofte bedre, enn de biologiske. I vektingen mellom et velfungerende fosterhjem og en mer utrygg/belastet opprinnelsesfamilie vil sistnevnte alltid komme til kort.

Foreldre og barn kan ha rett på mer samvær. Barnevernet må selv ta initiativ, ikke vente på krav, sier Mari Trommald i Bufdir

Problemet er at denne tenkningen har hindret oss i å anerkjenne opphavsfamiliens selvstendige rett til sitt eget barn. Domstolene sier at denne retten har en egenverdi, noe barnevernet i sterkere grad må legge i vektskåla.

Foreldrene som ressurspersoner: Det har i barnevernet utviklet seg et syn som tilsier at barnet ved en omsorgsovertakelse må beskyttes mot foreldrene, da de er «skyld» i barnets problemer. Disse anklagene mot foreldrene bidrar til at vi tenker minimumssamvær. Det fremmer på ingen måte samarbeid, og må opphøre.

Et ressurs-, og ikke problemfokus på foreldrene, der barnevernet anser og behandler foreldrene som ressurspersoner som er, og alltid vil være, viktige for barnet (det vil selvfølgelig være unntak), må gjennomsyre alt barnevernet gjør. Og det kan ikke starte når omsorgsovertakelsen er et faktum, da er det ofte for seint. Gjennom egen erfaring har jeg sett at åpent og oppriktig samarbeid med foreldrene kan gi fruktbare resultater for alle, ikke minst barnet, for eksempel ved å dempe en ødeleggende lojalitetskonflikt mellom fosterforeldre/barnevern og foreldre.

Formål og samvær: Målet om at barnet skal tilbakeføres gir føringer for samværsopplegget. Det samme gjør domstolenes understrekning av at familiebåndet skal opprettholdes, da det har en egenverdi.

En (feilaktig) fortolkning av en tidligere uttalelse fra Høyesterett har blitt brukt til å legitimere svært begrensede samvær, oftest mellom tre og seks i året. Formålet med samværene har, etter barnevernstjenestens mening, vært at barnet skal bevare kjennskapet til sine foreldre. Dommene fra EMD og HR sier at barnets relasjon til foreldrene skal (igjen er det unntak) utvikles og styrkes. Det betyr at samværene må økes betydelig fra dagens nivå.

I tillegg har barnevernet også ansvar for å bidra til god kvalitet på samværene, og forsøke å bedre foreldrenes samværskompetanse.

I praksis retter denne kritikken seg mot rettsapparatet, men den gjelder også kommunen, siden grunnlaget for saken ligger her. Det er for eksempel ikke til å underslå at spørsmålet om samværsomfanget har vært ganske så summarisk behandlet: Langvarig plassering = maks seks samvær i året. Enhver omsorgsovertakelse og begrensning i samvær må begrunnes helt konkret, vurderinger og avveininger må komme tydelig fram. Ikke alltid like lett, men slett ikke et urimelig krav.

Barnevernsutdanningen trenger bedre opptakskrav

Til slutt. Jeg er faktisk så optimistisk at jeg tror endringene kan bidra til en vitalisering av fagfeltet. Dommene har ikke rokket ved at barnets beste skal være det grunnleggende premisset. Norge har i hovedsak et oppegående barnevern, og det er viktig at dette store fagfeltet, med alle sine flotte og dedikerte medarbeidere, er med i diskusjonen og legger premissene for fremtiden. Som kjent formes den gjennom aktiv deltakelse, ikke passiv tilpasning.

04.11.2020
08:52
04.11.2020 09:20