Emilie Christina Rauan, Anne Lena Tande Sandersen, Kamilla Solum, Stine Mari Åmås, 3. årsstudenter barnevern, Universitetet i Sørøst-Norge

Vi tror på en barnevernsutdanning som legger stor vekt på personlig egnethet. Som fremtidige barnevernspedagoger skal vi håndtere ulike situasjoner i møte med mennesker. Barnevernsfaget består av et krevende og komplekst arbeid. Et arbeid med mennesker i sårbare situasjoner og livskriser.

Vi tror på en barnevernsutdanning som sikrer at lysten til å bli barnevernspedagog trumfer lysten til å studere. I dag kan hvem som helst kan komme inn på studiet, så lenge karakterene strekker til. Det betyr at du kan komme inn også uten at du har en spesiell interesse for barns oppvekst. Det er ikke riktig at en person med god sosial kompetanse, evne til å se andre menneskers behov og genuin interesse for barnets beste blir plassert bakerst i køen. Vi mener det er behov for å endre opptakskravene.

Vi tror på opptakskrav som kvalitetssikrer. Vi kan for eksempel lære noe fra Politihøgskolen. Både barnevernet og politiet har en utøvende makt- og hjelperrolle. Dette krever at fremtidige barnevernspedagoger har de riktige personlige egenskapene. De må være i stand til å dyrke en helhetlig profesjonell tilnærming i møte med mennesker i krise. Derfor burde barnevernsutdanningen, i likhet med politiutdanningen, benytte seg av ulike vurderingsmetoder ved opptak til studiet. Vi ønsker tester som kvalitetssjekker søkerens analytiske evne, logiske tenkning og personlighetstrekk. Vi ønsker gruppeøvelse der søkere får vist sin samarbeidsevne og evne til å løse vanskelige saker. En opptaksprøve med slike tester bidrar til at det gis plass til studenter på bakgrunn av studentens evne til åpenhet, inkludering, samhandling, modenhet, handlekraft, analytiske evne og integritet. Dette er evner som er helt grunnleggende for at kompetanseheving skal ha noe effekt i det komplekse barnevernsarbeidet.

Vi trenger en barnevernsutdanning med nye og mer omfattende opptakskrav. Hvis det skal stilles krav til masterutdanning, så trenger vi tilrettelegging og fokus på praksisstudier. Barnevernsutdanningen og det kommunale barnevernet kan utvikle kompetansen i en positiv retning. Vi kan bidra til denne utviklingen, ved at det tas på alvor hva vi som fremtidige barnevernspedagoger tror på. Vi er tross alt en del av det fremtidige barnevernet.

I den offentlige debatten påpekes ofte at barnevernet må heve kompetansen. Det blir argumentert for at en masterutdanning vil forbedre det kommunale barnevernet. Regjeringen, Bufdir og media etterlyser mer kompetanse. Den 30.03.2020 la departementet fram forslag til forskrift om retningslinje for mastergrad i barnevern. Der stilles det ikke krav til praksisstudier. Vi synes det derfor er viktig å stille seg spørsmålet; er en masterutdanning nok?

Trenger vi flere «fagidioter», eller trenger vi barnevernsansatte som er egnet til å møte de sårbare barna med trygghet og genuin interesse? Med begrepet fagidiot mener vi en person som har klart å lese seg opp på kunnskap og teorier, men som ikke nødvendigvis har de personlige egenskapene som er viktige for en sosialarbeider. Hva hjelper tung teoretisk kunnskap, dersom man ikke har noen knagger å henge kunnskapen på? Hvordan kan en da bruke riktig kunnskap i riktige situasjoner? Det er ikke noe man lærer på skolebenken. Dette kan man kun tilegne seg ved å få vært ute i praksis, oppleve dilemmaene, og erfare de komplekse aspektene ved det sosiale arbeidet, arbeidet med mennesker.

Vi som tredjeårsstudenter stiller oss undrende til at utdanningen skal bli forlenget, framfor å fokusere på egnethet og personlig kompetanse. For hva hjelper vel to år ekstra med teoretisk kunnskap, om man ikke evner å praktisere denne kunnskapen? Høringsutkastet til ny forskrift for masterutdanning stiller ikke krav til praksisstudier. Praksisperiodene i studiet gir anledning for å bli vurdert på egnethet, det er kanskje den viktigste arenaen for å vurdere egnethet gjennom hele utdanningen. Vi sier JA til master, men ikke på bekostning av fokus på egnethet og praksis. Vi mener ikke at alle med en master i barnevernsutdanning vil bli fagidioter, men at sjansen absolutt er til stede, dersom de ikke får noen praktisk erfaring i løpet av studiene.

Vi tror på en masterutdanning med praksisstudier. Vi er enige i at en mastergrad vil øke den analytiske og teoretiske kunnskapen i barnevernet, men uten praksis vil ikke studentene få mulighet til å utvikle ferdigheter, eller få erfaringsbasert kunnskap. Som studenter har vi erfart at 10 uker i praksis gir mye erfaringsbasert kompetanse, i forhold til 10 uker med teori. Tone Risvoll Kvernes, barnevernsleder i Kongsberg, ble intervjuet i Fontene 06.04.2020. Hun foreslår at man kan ta master samtidig som man er i jobb. Slik blir jobben en del av masteren og masteren en del av jobben. Er dette en bedre løsning? Eller hva med tre år på skolen, og to år som lærling? Man blir aldri utlært på teori, verken på 3 eller 5 år. Mye teori lærer man i feltet og på arbeidsplassene.

Barnevernspedagogen må være i stand til å bygge tillit, skape relasjoner og tørre å stå i vanskelige situasjoner, ofte over lang tid. Vi tror dette var Kvernes sitt poeng i intervjuet. Vi deler synsvinkelen med henne. Mari Trommald, direktør i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet sier i et intervju med Fontene 02.04.2020, at de nye kompetansekravene til ansatte i barnevernet er riktige og nødvendige. Hun mener i likhet med Kvernes at de som allerede er ansatt i barnevernet skal få et kunnskapsløft. Samtidig ønsker hun at de fremtidige barnevernsstudentene skal gjennomføre masterutdanning. Vi stiller oss kritiske til at masterutdanningen alene vil gi godt nok kompetanseløft i barnevernet.