Sarah har lov å se døtrene bare 18 timer i året, men fosterforeldrene gir henne mye mer

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Da Elin Hansen Kjalnes (50) og Ronny Hansen (52) i Ørsta ble fosterforeldre til de to søstrene for tre år siden, grudde de seg til hvordan samværene med barnas mor skulle bli. Elin, som er barnevernspedagog, visste at mange har dårlige samvær. Hun og mannen bestemte seg tidlig for at kontakten med jentenes mor måtte bli bra. Og de visste at ansvaret lå på dem.

– Vi har fått barnevernets velsignelse til å treffes mer. Vi synes det er viktig for jentene.

Det er tre uker siden søstrene på fem og ni år så mamma Sarah (27) sist. Da kom hun hjem fra Uganda med kjoler til dem. Nå har de pyntet seg i sommerkjolene, selv om det er vinter ute. De gleder seg til å feire bursdag og gi klem til mamma som skal være gjest.

– Mamma blir alltid glad for å se oss og for at vi har det bra, sier eldstejenta som fyller ni år.

18 timer i året

Hun speider ut av vinduet. Når moren kommer, kaster de seg rundt halsen hennes og jubler: «Mamma!»

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Bursdagsbarnet venter på gjestene. Denne dagen skal «mamma Sarah» også være gjest.

Matias Myklebust

Sarah har lov til å se døtrene 18 timer i året. Fylkesnemnda i Møre og Romsdal begrenset samværet til seks ganger i året, tre timer hver gang og med tilsyn, da saken var oppe i 2017. Barnevernstjenesten kan likevel tilrettelegge for mer samvær enn fylkesnemnda har fastsatt. De støttet fosterforeldrene, da de ikke ønsket å begrense seg til de sparsommelige timene.

– Det har vært fantastisk som saksbehandler å få følge denne saken. Det er en solskinnshistorie, sier barnevernspedagog Anita Solvang Ristesund i Herøy kommune.

– Fosterforeldrene og mor har fått et fint forhold. Det er sjeldent. Det handler blant annet om fostermors evne og vilje til å inkludere og være fin mot mor, sier Ristesund.

FAGARTIKKEL: Slik kan fosterforeldre og barnets foreldre få et godt samarbeid

Dommene i Menneskerettsdomstolen

Flere dommer i Den europeiske menneskerettsdomstol har det siste året slått fast at norsk samværspraksis, hvor foreldre bare får tre til seks samvær i året med sine barn, er i strid med menneskerettskonvensjonen. Ristesund har merket seg rettsprosessene.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Anita Solvang Ristesund, barnevernskonsulent i Herøy.

Privat

– Pendelen har svingt for mye, og nå får barnevernstjenestene og tingrettene kritikk for å gi for lite samvær. Vi må selvsagt innrette oss etter dommene, sier hun.

Hun mener dommene skjerper barnevernet i å tenke mer på samvær.

– Når barnevernet går i fylkesnemnda med en sak, har vi vært mest opptatt av å argumentere for omsorgsovertakelsen, og samværsspørsmålet har fått liten plass. Nå må argumentasjon om samværspraksis bli en større del av plasseringen. Vi kan ikke bare sette fram en påstand om fire til seks samvær i året. Vi må begrunne mye mer hva som er til barnets beste, sier hun.

Superfantastisk i tre timer

I huset på Vartdalsstranda i Ørsta er festen i gang, med bestemor, onkler, tanter, søskenbarn. Sarah og jentene har gått opp på barnerommet. Niåringen viser fram alle pokalene fra fotballcuper, og moren blir så stolt når hun holder dem i hendene. Jenta har også frisør-dukke, og Sarah viser henne hvordan hun deler håret i tre deler og fletter. Elin titter oppom rommet, og da roper niåringen begeistret: «Mamma, jeg lærer å flette!»

(Artikkelen fortsetter under bildet)

På rommet sitt har niåringen en frisørdukke. Nå lærer mamma Sarah jentene å flette hår.

Matias Myklebust

Noen få måneder etter at jentene flyttet inn, trappet fosterforeldrene opp kontakten med mor. Når Sarah besøker dem, går timene. De forstår at mange fosterforeldre synes kontakt med foreldre kan være tøft. Men Elin og Ronny mener fosterforeldre må huske på at det er de som er den ressurssterke parten.

– I fosterhjemssamlinger snakkes det ofte om hvor udugelige foreldre er på samvær. Men tenk å skulle være superfantastisk de tre timene. Det kan ikke være lett! utbryter Elin.

Hun mener barnevernet og fosterhjemsveiledere kan jobbe mye mer for å få til gode samvær.

– Gruppeveiledningen for fosterhjem er ofte et sted man tømmer seg for drit. Fokuset er det problematiske. Hvorfor ikke snakke mer om det som er bra, det man vil ha mer av? sier de.

Nøkkelen til gode samvær

Barnevernskonsulenten i Herøy understreker at det å få til gode samvær først og fremst er barnevernet sitt ansvar. De må veilede både foreldre og fosterforeldre slik at samværet blir fint for barna.

– Mange fosterforeldre prøver nok sitt beste, men synes det blir vanskelig på grunn av forhold ved foreldrene som rus og psykiatri, sier hun.

Nøkkelen til gode samvær er at fosterforeldre aksepterer og møter foreldrene på en god måte, så de kan slappe av, mener hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Fostermamma Elin og mamma Sarah har fått et fint forhold.

Matias Myklebust

– Å skape en relasjon er veldig viktig. Det gir en mor trygghet å bli møtt slik Sarah gjør. Hun forstår at fosterforeldrene tar seg godt av barna, når de er gode mot henne også, sier hun.

Hun oppfordrer alltid fosterforeldre til å framsnakke foreldrene og trekke fram det som er positivt. Det kan for eksempel være å si til barnet, «du har like fint hår som mamma».

– Noen foreldre er det ikke så lett å være rause mot, hvis de er sinna og aggressive. Men det finnes alltid noe godt å ta tak i. For barna blir det best når samarbeidet går lett.

– Bør barnevernstjenesten alltid jobbe for mer samvær enn fylkesnemnda eller domstolen gir?

– Vi er forsiktige i starten av en fosterhjemsplassering. Det er jo en grunn for at nemnda har fastsatt samværet. Men når barnet har falt til ro, kan man vurdere situasjonen og åpne for mer. Selv om barnet har reaksjoner etter samvær, kan det være viktig for dem å se foreldrene, sier hun.

Fikk se hvor jentene skulle bo

Da barnevernstjenesten i Herøy fortalte mor at det ville bli sak om omsorgsovertakelse, jobbet de samtidig med å finne fosterhjem. Før saken kom opp, reiste Elin og Ronny til Fosnavåg for å treffe Sarah og døtrene på et arrangement i menighetshuset. Det ble en god start. Da de skulle gå, sa Sarah at hun ville gi Elin en olje, som ville gjøre det lettere å stelle håret til døtrene.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Fostermor har sett YouTube for å lære seg å flette på den afrikanske måten.

Matias Myklebust

– Det var veldig sterkt for meg. Fosterhjemsplasseringen var ikke avgjort, men jeg opplevde en mor som ville det beste for jentene sine og som aksepterte meg som fostermor, sier Elin.

Sarah var med da jentene flyttet inn. Hun fikk se rommene hvor jentene skulle bo. Hun skjulte hvor lei seg hun var. Hun var stille, og gråt først da hun kom hjem. De første ukene var såre, også i fosterhjemmet. Jentene spurte ofte «Når kommer mamma?» .

– Barna var lei seg, selvfølgelig var de det. Vi må ikke problematisere normale reaksjoner. Det betyr ikke at de ikke trivdes eller at det var galt å skulle se mor, sier Ronny.

Mamma Sarah og mamma Elin

Sarah har satt seg i lenestolen i stua. Hun er frøsen, og Elin gir henne et pledd og en kopp te. Niåringen kryper opp i fanget hennes og smyger under teppet. Sarah stryker henne over håret og smiler.

– De er gode folk. Jeg tenker på dem som familien min. Elin sender bilder og video av barna med en gang jeg spør. Før grein jeg, men nå gjør jeg ikke det så ofte, sier Sarah.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

«Du må lage den suppa og kaka jeg liker!» sa Sarah, da fostermor Elin ringte for å høre hva hun ville spise i bursdagen. Nå står de sammen og planlegger hyttetur som Sarah skal være med på.

Matias Myklebust

Da jentene flyttet inn, spurte Elin henne hva jentene likte å spise, og hvordan de sa god natt.

– Det handler om å erkjenne at en mor kjenner barna sine godt. Vi er ikke rivaler, sier Elin.

Den aller første kvelden hos fosterforeldrene, satt seksåringen på fanget til Ronny. «Jeg skulle ønske du var pappaen min», sa hun. Da ble han «pappa». Dagen etter hørte hun at lillesøsteren ropte «mamma» til Elin. «Hører du, ho kaller deg mamma, er det greit da»? sa hun. «Ja, kanskje jeg kan være mamma her og så har dere ho mamma i Fosnavåg?», svarte Elin. Nå får Elin gåsehud av å tenke på det. Hun ringte Sarah, som syntes det var en god idé.

– Barna viser respekt for de voksne ved å kalle dem mamma og pappa, sier Sarah til Fontene.

Alene i fylkesnemnda

Sarah tok buss til Molde og bodde tre dager alene på hotell, da hun skulle møte i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Alt i livet hennes ble lagt på bordet. At hun ble født i en flyktningleir i Uganda, at hun kom som kvoteflyktning til Fosnavåg 13 år gammel med mor og tre søsken, og at hun fikk sitt første barn da hun var 18 år. Babyen veide bare 465 gram. Søsteren som ble født fire år senere, veide 635 gram. Sarah var på sykehus i flere måneder med begge jentene, men etterpå klarte hun ikke ta vare på dem slik Norge mener hun burde. Far til den ene jenta var reist ut av landet, den andre barnefaren var ute av bildet.

– Jeg hadde så mye stress. Jeg var sint, sier Sarah.

Hun skjønte i nemnda hva utfallet ville bli. Hun bestemte seg for ikke å klage, og møtte motbør fra familiemedlemmer, som sa: «Kanskje du ikke vil ha barna!»

– Men det var ikke sånn. Jeg tenkte at dette skjer av en grunn, at det var best for dem å flytte.

Høyesterett avgjør

Barnevernloven sier ingen ting om omfanget eller antall samvær i året, annet enn at det er fylkesnemnda som tar standpunkt. Det er avgjørelser i Høyesterett som har staket ut kursen. De baserer seg på skjønnsmessige vurderinger av barnets behov og uttalelser i forarbeidet til barnevernloven. Ifølge dom i Høyesterett i 2019 er det vanlig at antall samvær i barnevernssaker med langvarige plasseringer, settes fra tre til seks ganger i året.

Ingrid Johansen, fagsjef for fylkesnemndene, forteller at de nå venter på mange nye rettsavgjørelser, både fra Høyesterett og Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD).

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- De viser overfor barna mine at de er barna mine, og de aksepterer meg når de er gode mot dem. Det er respekt, sier Sarah.

Matias Myklebust

– Nye avgjørelser fra EMD gjør at vi må se på vår samværspraksis, det er det ingen tvil om. Kritikken mot Norge er at vi for raskt konstaterer at det blir langvarige plasseringer. Omsorgsovertakelser er midlertidige, og samvær må utmåles slik at familiebåndene opprettholdes, sier hun.

Nemndene begynte i høst å registrere samvær mer detaljert enn tidligere, men rapporten er ikke klar. Det finnes derfor ikke statistikk ennå på antall samvær i de ulike sakene.

I samtaleprosessene, som fem nemnder har innført, vet hun at temaet samvær ofte vies tid.

– Når det er god dialog, er det lettere å få til gode rammer for samvær. Her er fylkesnemndene i utvikling og kan bidra på en god måte, sier hun.

Roser jentene så Sarah hører

I bursdagsselskapet som startet på formiddagen, går timene. De har pakket opp gaver, lekt, spist suppe og kaker. Når mange av gjestene går, er Sarah blant dem som blir.

Tilsynsfører May Hermansen som er med som sjåfør, har vært på mange samvær.

– Jeg blir helt rørt. Det er ikke en selvfølge at det er som dette, sier hun.

Elin passer på å rose jentene så Sarah hører og snakker om dem som verdens nydeligste barn.

Sarah har sagt til Elin at hun vil at hun skal behandle jentene som om de er hennes egne.

– Hvordan har du klart å akseptere dem som fosterforeldre?

– De viser overfor barna mine at de er barna mine, og de aksepterer meg når de er gode mot dem. De er glad i meg, i barna mine, de viser det og jeg ser det. Det er respekt, sier Sarah.

Elin husker forrige gang de var sammen. Femåringen ville spille «Hei-spillet», et brettspill som de bruker på samvær. Da runden kom til Sarah, måtte hun svare på et ønske hun ville ha oppfylt. Elin husker så godt hva hun svarte: «Jeg ønsker at dere fortsatt skal ha det fint med pappa Ronny og mamma Elin».

– Da sa jeg til henne at «Sarah, du er ei fantastisk mor. Tenk å legge egne behov til side og se at barna har det bra. Det er kun ei god mor som kan gjøre det».