Hanne Glemmestad, høgskolelektor og studieleder ved BA sosialt arbeid, Høgskolen i Innlandet

Helga Johannesdottir og Laila Granli Aamodt har nettopp gitt ut en bok om pionerene i sosialt arbeid i Norge. En stor takk til dere som har dokumentert en svært viktig del av vår felles sosialfaglige historie! Etter å ha lest deler av boka og dessuten artikkelen om boka i Fontene nr. 7/19, har jeg tenkt og reflektert en del over hvordan sosialt arbeid og sosialarbeiderne har utviklet seg gjennom årene, og hvordan man kan forstå sosialt arbeid og sosialarbeiderne rolle og berettigelse i Norge anno 2019. Hva ved det sosialfaglige arbeidet fra tidligere tider er det viktig å ta vare på og bringe videre, og er det noe som det er best å la ligge? Hva er det vi får til i dag, som ikke ville vært mulig tidligere? Er det rimelig å hevde at dagens sosialarbeidere er lojale byråkrater som utøver teknikkpraksis, og som har glemt sitt solidariske, sosialfaglige utgangpunkt med vekt på tillit og relasjonsbygging?

Ny bok feirer pionerene i sosialt arbeid

Mitt utgangspunkt som sosialarbeider selv, og som underviser og forsker ved en sosialfaglig utdanning, er at sosialt arbeid formes, skapes, utvikles og utøves med utgangspunkt i en konkret kontekst: En samfunnskontekst, en politisk kontekst, en organisatorisk kontekst, en faglig kontekst – for ikke å glemme de personlige sammenhenger både sosialarbeider og den hjelpetrengende står i. Kanskje var ikke alt nødvendigvis så mye bedre før, men konteksten var annerledes, og derav også det sosialfaglige arbeidet. For meg blir det derfor litt lettvint å hevde, som en litt generell betraktning om dagens sosialarbeidere, at «sosialt arbeid (i dag) synes å være sterkt styrt av en teknisk, instrumentell ideologi med vekt på standardiserte programmer rettet mot spesifikke plager mens den totale livssituasjonen kan bli oversett». Dette til forskjell fra de omtalte pionerene som «var mer opptatt av å bygge tillit og relasjoner». På vegne av min egen sosialarbeidergenerasjon – og de som er enda yngre enn meg – opplever jeg dette som unyansert.

Sosialarbeidere taper konkurransen om jobbene i Nav

Mange av sosialarbeiderne som omtales i boka til Aamodt og Johannesdottir arbeidet på både individ-, gruppe- og samfunnsnivå for å løse sosiale problemer som det på den tiden var dårlige løsninger for. Samtidig jobbet mange aktivt på den sosialpolitiske arenaen for å fremme og sikre sosiale rettigheter for utsatte grupper i samfunnet. Dette gjaldt for eksempel innenfor det boligsosiale arbeidet, innenfor hygiene og folkehelse, innenfor trygderettigheter, sosiale stønader og andre sosiale tjenester. Et viktig stykke arbeid som har gitt resultater gjennom styrking av sosiale rettigheter i lovverk og de institusjonaliserte velferdstjenestene.

I stedet for å kjempe fram sosiale reformer og rettigheter, er dagens sosialarbeidere i større grad gitt rollen å forvalte og utvikle de velferdsordningene som våre formødre jobbet frem. Fra å være en mindre gruppe til dels svært idealistiske sosialarbeidere på 50-, 60- og 70-tallet, er en bachelor i sosialt arbeid eller barnevern i dag et relativt ordinært yrkesvalg for mange. Fra å aktivt kjempe for retten til å komme inn ved en sosialfaglig utdanning, er hoveddelen av studentmassen i slutten av tenårene eller tidlig i 20-årene når de starter studiet. Unge mennesker som stort sett har vokst opp i et velferdssamfunn med få sosiale problemer som er gjennomgripende i storsamfunnet. De trenger trening og veiledning i å oppdage, forstå og håndtere sosiale problemer som noe annet enn individuelle utfordringer.

Sosionomen bak #heierna fikk plass i Stavanger kommunestyre

Det finnes fremdeles flust av sosiale problemer som skal forebygges eller løses, men måten man jobber med problemene på er annerledes. Der man tidligere delvis kunne fristille seg fra institusjonelle rammebetingelser og tenke fritt og kreativt, er man i større grad bundet til et politisk eller juridisk mandat, og må ta hensyn til rammefaktorer som økonomi og organisering. Gjør det at det sosiale arbeidet blir dårligere? Nei, ikke nødvendigvis, men det blir annerledes enn slik man gjorde det før. Hver generasjon sosialarbeidere må finnes sin måte – innenfor sin kontekst – å fremme solidaritet og rettferdighet, og motvirke nød og urett i samfunnet.

De juridiske og institusjonelle rammebetingelsene er annerledes nå enn på pionerenes tid. På mange måter til det bedre, men av og til gir det utfordringer for det sosialfaglige arbeidet. Jeg er imidlertid trygg på at sosialarbeiderne er like dedikerte og jobber målrettet hver eneste dag for å dra nytte av de mulighetene som finnes innenfor den konteksten de opererer i til det beste for de brukerne de har med å gjøre. Noen ganger er metodekunnskap eller spesifikke fremgangsmåter et viktig bidrag i så måte – uten at det betyr at man henfaller til instrumentell og uforsvarlig teknikkpraksis. Det sosiale arbeidet tar fremdeles utgangspunkt i tillit og relasjon som det bærende elementet i forholdet mellom sosialarbeideren og hjelpesøkeren. Og det vil det forhåpentligvis alltid gjøre.