Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Forskningsrapporten Samvær i praksis, som ble publisert denne uken, gir ny kunnskap om samværsordninger i barnevernet. Jussprofessor Elisabeth Gording Stang har vært prosjektleder for studien som har pågått i to år fra 2020–2022. Det har ikke vært gjort lignende studier i Norge før.

Forskerne har funnet en stor variasjon av samværsordninger i saker der foreldre er fratatt omsorgen for barn.

Inntrykket hennes etter å ha lest dommene fra EMD (Den europeiske menneskerettsdomstol) og faglitteratur om disse sakene var at samvær ble utmålt etter en rigid norm på fire til seks årlige samvær.

– Det stemmer nok ikke helt. Praksis er mindre rigid og mye mer mangfoldig enn jeg trodde, sier hun.

Rapporten kan du lese her.

Havner ikke i rettssystemet

Hun mener det er interessant at de finner at mange av barna er fornøyde med samværsordningen og at det er barn som har til dels mye samvær.

– Det tegner seg et mangfoldig bilde med et mylder av ordninger; samvær med og uten overnatting, fleksible avtaler og større barn som får velge selv, sier hun.

Dette mangfoldige bildet, som man tidligere ikke har sett, kan handle om at samvær som fungerer godt, ikke bringes inn for Menneskerettsdomstolen, påpeker hun.

– Ordningene som fungerer fint blir det ikke konflikt av, så de ser vi ikke i rettssystemet, sier hun.

– Hvilken verdi er det da å lese et fåtall dommer om samvær?

– Dommene gir et kikkhull inn i de konfliktfylte sakene, men det er ikke representativt for samværspraksisen generelt.

EMDs dommer er bindende for Norge og viktige for å se hvor det har sviktet i de aktuelle sakene, men EMD har ikke vurdert hele det norske barnevernet, påpeker hun.

– Det er viktig at vi nå også klarer å løfte fram de samværene som fungerer bra, sier Gording Stang.

Les også: Mona og Rønnaug er mor og fostermor til en jente på 14 år. Nå kurser de framtidige fosterforeldre om samarbeid

En akilleshæl i barnevernssaker

Samvær etter omsorgsovertakelse er blitt et av de mest sentrale og mest omdiskuterte temaene på barnevernsfeltet de senere årene, skriver forskerne ved OsloMet i forordet til rapporten.

De mener dette i hovedsak skyldes at samvær har vært et kjernespørsmål i mange av de norske barnevernssakene som er blitt behandlet i EMD mellom 2016 og 2022. «Kanskje er det slik at samværets utforming og omfang utgjør en slags ‘akilleshæl’ i barnevernssaker, ved at nettopp samværet legger sterke føringer på den etterfølgende utviklingen av barnevernssaken».

Nå håper forskerne at funnene i rapporten skal bidra til å sikre en god barnevernsfaglig og juridisk korrekt samværspraksis.

Forskningsprosjektet har bestått av fire delstudier med et omfattende datamateriale. Saksansvarlige i barnevernet har svart på spørsmål om samværsordninger de var ansvarlige for; totalt 525 saker. Foreldre, fosterforeldre og barn har deltatt i en nettstudie om erfaringer med samvær, og en juridisk studie har analysert 37 vedtak fra nemnd og 32 avgjørelser fra lagmannsrett. Det har også blitt gjort en kvalitativ studie av samvær som involverer barn med minoritetsbakgrunn.

Omfang av samvær

Forskerne har blant annet sett på omfanget av samvær som gis:

• 25 prosent hadde samvær under seks ganger i året.

• 40,6 prosent hadde samvær 7–12 ganger i året.

• 6,3 prosent hadde samvær ukentlig eller annenhver uke.

• 6,9 prosent hadde ingen fast avtale. Dette gjaldt blant annet ungdommer som fikk regulere selv.

• 12 prosent hadde ikke samvær.

Hovedtyngden av samvær ligger på mellom sju til 12 samvær i året. Gording Stang mener man bør følge med på om det er i ferd med å danne seg en ny norm.

– Kritikken fra EMD handlet om at det var for lite individuelle begrunnelser som ble lagt til grunn for samværsutmåling, så det vil være svært interessant å følge opp om antallet sju til 12 er en slags ny standard.

Hun legger til:

– Når vi har lest dommer og vedtak fra nemnd og lagmannsrett etter 2020 ser vi at begrunnelsene er gode og at det åpenbart er gjort en jobb med å forbedre begrunnelsene for antall samvær som gis. De er konkrete og individuelle, så det kan se ut som man har tatt til seg signalene fra EMD.

Dersom man skal innskrenke antall samvær i året til mindre enn sju til åtte må det ifølge Høyesterett foreligge sterke og spesielle grunner.

– Det kan være grunnen til at mange samvær ligger i sjiktet sju til 12. Hvis man skal gi mindre samvær enn det, så kreves det særs gode argumenter fordi inngrepet i familielivet blir så stort, sier hun.

Mener ikke det samme

Foreldre, barn og fosterforeldre som har besvart nettstudien har ingen forbindelse med hverandre, og av svarene går det fram at foreldre ønsker mer samvær enn det barn sier at de gjør. Forskerne vet ikke om svarene ville blitt annerledes om de hadde spurt foreldre og barn som hører sammen, påpeker Gording Stang.

Denne delen av studien baserer seg på svar fra 17 barn, 20 foreldre og 36 fosterforeldre. I nettstudien del to var det færre som svarte.

– Et mindretall av barna vil ha mer samvær, ellers er det gjennomgående at det er foreldre som ønsker mer samvær, ikke barna, sier Gording Stang.

Godt over halvparten av barna er fornøyde med det samværsomfanget de har. Forskningsmaterialet viser at en større andel foreldre enn barn uttrykker at de er misfornøyd med samværsordningen og at de vil ha barna tilbake, men at det samme bare gjelder en tredjedel av barna.

– Dette viser hvor viktig det er å snakke med barna og få deres meninger fram, samtidig som vi vet at det kan være vanskelig for barn å si fra hvis de ønsker mindre samvær, fordi de ikke vil såre foreldrene, sier Gording Stang.

Føler glede

I nettstudien svarer 15 av 17 barn at de kjente glede ved å være sammen med foreldre.

– De sier for eksempel at de liker å gjøre en aktivitet sammen, som å lage mat, se film, gå tur med hund. Alle barn bør bli spurt hva de vil gjøre, understreker Gording Stang.

Hun understreker at man lett kan overse det som går bra i barnevernet, men at det er viktig å løfte fram samværene som fungerer bra.

Samvær i praksis er ikke så rigid som EMD-dommene gir inntrykk av, mener Elisabeth Gording Stang. - Det er ikke så rart. Ordningene som fungerer blir det ikke konflikt av.

Nadia Frantsen

– Vi har vært altfor lite opptatt av å løfte fram samværsordningene og plasseringene som går bra. Vi kan lære mye mer av det som fungerer godt. Hvis vi fortsetter å slå hverandre med slegge om alt som er galt, får vi usikre saksbehandlere som er livredde for å gjøre feil og som ikke tør å bruke sitt faglige skjønn, sier hun.

Gording Stang mener det må være et mål at flere samvær blir gode og at flere kan erfare samarbeid.

– Dette krever mer tid og arbeid enn mange er klar over. Men får man til gode samvær kan det virke forebyggende på konflikter og bidra til flere tilbakeføringer, understreker hun.

Må planlegges bedre

Gording Stang synes det har vært spesielt interessant å finne ut hvordan samværene foregår og hvordan det jobbes med å få til gode samvær.

– Like viktig som hvor mange samvær det skal være er hva man skal gjøre sammen, hvor man skal være, og hvem som skal være til stede, sier hun.

Forskerne finner at barn ikke blir godt nok informert om gjennomføring og hva som skal være innhold på samværene, heller ikke om hva det vil si å ha tilsyn.

Helen har skapt et hjemmekoselig sted for samvær: – Lei av møterom og lekeland

– Hva kjennetegner de gode samværsordningene?

– De er fleksible. Der det fungerer godt ser vi at foreldre og fosterhjem tar hensyn til hverandres hverdag og jenker seg. Dessuten at det gjøres god forberedelse i forkant.

I de gode ordningene snakkes det også om hvordan det gikk. Flere av barna i studien sier at de blir godt forberedt i forkant, men at de også ønsker å snakke med noen etterpå, understreker Gording Stang.

Hun mener de gode samværene kjennetegnes av en inkluderende holdning hos fosterfamilien og en aksept hos foreldre for selve omsorgsovertakelsen.

– De gode samværene er lettere å få til der foreldre aksepterer situasjonen her og nå. Vi ser at gode samvær kan vokse fram der det er gjensidig respekt, og der foreldre opplever at de får medvirke og at deres ønsker blir lyttet til, sier Gording Stang.

Hun mener man må etterstrebe at foreldre får innvirke i barnas liv og være en medforelder i tiden etter omsorgsovertakelsen.

En av delstudiene tar for seg hvordan samvær fungerer i minoritetsfamilier. Der finner forskerne at tolk ikke blir brukt selv om det er behov for det. Det er en klar oppfordring fra forskerne om at foreldre og barn må få mulighet til å kommunisere på eget morsmål.

Barnas reaksjoner må utredes

Forskningsrapporten inneholder en rekke anbefalinger til myndighetene. Blant annet at det må legges til rette for mer fleksible ordninger og at det må legges inn tid til veiledning og oppfølging både før, under og etter samvær.

Hun understreker at evaluering av samvær er del av oppfølgingsplikten overfor barn og foreldre.

– Man må undersøke jevnlig hvordan samværene fungerer og om man skal innskrenke eller utvide tiden barn og foreldre er sammen, eller justere innholdet i samværene, sier professoren.

Årsaker til barnas reaksjoner i forbindelse med samvær må utredes grundig dersom man skal gjøre om på samværsordningen, påpeker hun.

Samvær skal ikke utgjøre en urimelig belastning for barnet. Mener man at det er fare for det, må det utredes ordentlig, understreker Gording Stang.

– Man må komme til bunns i dette. Det holder ikke at barnevernstjenesten skriver i en rapport at barnet har sterke reaksjoner. Den må utdype hva som ligger i det og konkretisere hvorfor samværet kan være en urimelig belastning. Barns reaksjoner kan ha mange forklaringer, sier hun.

Det innebærer å spørre seg om det kan være noe med måten samværene gjennomføres på, om det kan skyldes at foreldre vil snakke om ting barna synes er ubehagelig eller stressende, slike ting det kan gjøres noe med, eller om det handler om sorg og savn.

Hun mener man også må være oppmerksom på de som ikke viser noen synlige reaksjoner og spørre seg om det kan skyldes traumatisering sett i lys av tidligere alvorlig omsorgssvikt.

En av de klareste anbefalingene i rapporten er at det må være god oppfølging av foreldre.

– Foreldre trenger støtte fra fagpersoner de har tillit til. De kan ha behov for hjelp til å bearbeide den emosjonelle belastningen det er å miste omsorgen for barnet, påpeker Gording Stang.

Hun påpeker at konflikter mellom voksne går ut over barna. Derfor foreslår forskerne også at det bør utredes en modell for konfliktløsning i fastlåste samværssaker.

Debatt: Barnevern i motsatt grøft?