JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Barnevern i motsatt grøft?

Antall omsorgsovertakelser har sunket drastisk de siste årene. Det er derfor grunn til å spørre om enkelte tror at det nå skal mer til før barn kan flyttes ut av hjemmet. Dette er i så fall feil.
Grunnloven og barnekonvensjonen er like bindende for Norge som dommene fra EMD, skriver Mathias Lia Nordmoen og Kirsten Kvalø i denne kronikken.

Grunnloven og barnekonvensjonen er like bindende for Norge som dommene fra EMD, skriver Mathias Lia Nordmoen og Kirsten Kvalø i denne kronikken.

Barneombudet/NIM

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Avgjørelsene fra EMD og Høyesterett i norske barnevernssaker har rettet blikket mot en praksis som ikke har vært i tråd med menneskerettighetene. Men i lesingen av dommene må vi hele tiden ha barnets beste for øyet.

Norge er de siste årene dømt i hele 15 saker i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i saker om barnevern. Ennå venter flere titalls saker på behandling. Tallet er oppsiktsvekkende i lys av det relativt lave antallet saker mot Norge som har sluppet inn til behandling i domstolen tidligere. Også Norges Høyesterett har behandlet mange saker for å avklare hva EMD-praksisen har å si for norsk rett. Men hva handler egentlig sakene om? Og hva handler de ikke om?

Dommene fra EMD gir ikke hele bildet

Barnevernet i Norge er ikke ett organ eller en tjeneste, men en samlebetegnelse på et system som består av en rekke ulike tjenester og beslutningsorganer. Sakene mot Norge i EMD omhandler kun noen deler av dette systemet, nærmere bestemt barnevernsnemndenes og domstolenes vurderinger i saker der barn flyttes ut av hjemmet.

EMD-dommene kan derfor ikke alene danne grunnlaget for hva som er bra og hva som kan bli bedre i alle delene av barnevernet. Det er viktig at kunnskapsgrunnlaget består av mer enn bare dommene fra EMD.

Terskelen for omsorgsovertakelse ligger fast

Når et barn av ulike årsaker ikke kan bo hjemme, kan barnevernsnemndene treffe vedtak om omsorgsovertakelse. I motsetning til hva mange ser ut til å tro, er det ikke vilkårene for selve omsorgsovertakelsen som vurderes i de mange sakene fra EMD. Tvert imot kommer EMD sjelden til at statene har brutt menneskerettighetene i dette spørsmålet. Dette er fordi statene også har en plikt til å beskytte barn mot vold, overgrep og omsorgssvikt, og EMD vil sjelden overprøve statenes konkrete vurderinger av dette. Dommene har derfor ikke ført til noe behov for endring av lovverk eller praksis på dette området.

Til tross for dette har antall omsorgsovertakelser sunket drastisk, fra 776 i 2017 til 410 i 2021. Det er derfor grunn til å spørre om enkelte tror at det nå skal mer til før barn kan flyttes ut av hjemmet. Dette er i så fall feil.

Ikke alle barn skal tilbake

Omsorgsovertakelser skal i utgangspunktet være midlertidige. Statene har en plikt til å arbeide for gjenforening av foreldre og barn, blant annet ved samværsordninger som kan gi grunnlag for at barnet en gang skal tilbakeføres til sine biologiske foreldre. Det er på dette punktet EMD har identifisert svikt: i mange saker har barn blitt plassert i fosterhjem med en antakelse om at plasseringen ville bli langvarig, og så er det fastsatt mellom tre og seks samvær i året mellom barnet og de biologiske foreldrene. Det er klart at så lite samvær i mange av sakene ikke vil være egnet for å styrke båndene mellom foreldre og barn, og dermed ikke være egnet for å sikre tilbakeføring. Denne praksisen med automatisk lavt samvær er i strid med EMK, som krever at statene jobber for gjenforening, og at det gjøres konkrete vurderinger. Også barnekonvensjonen krever at myndighetene vurderer hensynet til barnets beste i alle saker, og foretar individuelle vurderinger av hva som er best for barnet. Det er bra at dommene har satt søkelys på dette.

Samtidig ser vi nå grunn til å advare mot at dommene fra EMD blir tolket på en måte som fører oss over i motsatt grøft. I en rapport fra OsloMet, som ser på norsk praksis i tiden etter at sakene fra EMD og Høyesterett ble kjent, advares det mot at noen barn kan se ut til å få mer samvær enn det som er til deres beste. Vi vil her fremheve to ting: For det første er det ikke slik at alle barn skal tilbakeføres til sine biologiske foreldre. EMD godtar at barnevernet i noen saker ikke jobber for tilbakeføring. For det andre er det heller ikke slik at det nødvendigvis må fastsettes mye samvær selv om barnet i utgangspunktet skal tilbake. Høyesterett har i flere avgjørelser uttalt at samvær kan begrenses der dette er nødvendig av hensyn til barnets beste.

Les også: Samvær i barnevernet: – Mindre rigid enn jeg trodde

Barnet blir borte i sakene

Et moment som sjelden nevnes i debatten om EMD-dommene, er hva barnet selv mener i den konkrete saken. Barn har etter Grunnloven, barnekonvensjonen og barnevernsloven rett til å si sin mening i alle saker som angår dem selv, og til at deres mening skal tillegges vekt etter alder og modenhet. Dette perspektivet er nærmest fraværende i EMD-dommene, som sjelden nevner barnets rett til å bli hørt eller trekker inn deres meninger om sakene. Vi er bekymret for at barnets egen mening kan havne i bakgrunnen når norske aktører skal innrette seg etter EMDs avgjørelser. Den nevnte rapporten fra OsloMet viser at barnevernsnemndene og domstolene ofte ikke hører barn som er yngre enn sju år i saker som handler om samvær etter omsorgsovertakelse.

Grunnloven og barnekonvensjonen er like bindende for Norge som dommene fra EMD. Det er viktig at det foreldreorienterte perspektivet som EMD-dommene gir, suppleres med den plikten vi har til å høre på barn og til å vurdere deres beste som et grunnleggende hensyn.