Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

På smart-tavla i kurslokalet i Molde vises et bilde av en skjønn jente sammen med mamma Mona, og ved siden av, et bilde av jenta i et stort smil sammen med fostermor Rønnaug.

– Det går ikke an å ha mer flaks med fosterhjemmet enn jeg har hatt, betror Mona til kursdeltakerne.

Det har også vært hardt arbeid. Det var ikke bare enkelt å ha kontakt i begynnelsen, forteller de to mødrene.

Par og enslige som vil bli fosterhjem er på kurs. Nå skal de lære om samarbeid og høre historien til to som har fått det til. Mona Engløkk (37) og Rønnaug Madsen Bøe (54) er «brobyggere» for Fosterhjemsforeningen og bidrar på Bufetats PRIDE-kurs. De vil vise hvordan man kan være sammen om omsorgsoppgaven for barnet.

Samvær uten konflikter

Samarbeid har alltid vært tema på kursene som fosterhjemstjenesten i Bufetat holder, men med dommene fra Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) og ny barnevernslov, er temaet blitt enda mer aktuelt. Norge er felt i over ti saker for å ha krenket retten til familieliv, og Domstolen påpeker at familiebånd skal opprettholdes.

Dette betyr den siste EMD-dommen for barnevernet

– Å få til godt samarbeid har vært viktig alltid, men nå har EMD påpekt at vi har vært for dårlige. Det gjør at man nå er mer oppmerksom på hvordan man kan opprettholde familiebånd og få til gode samvær, sier Yngve Brakstad Cappelen, leder for brobyggerprogrammet til Fosterhjemsforeningen.

Allerede på første kurssamling for fosterhjem, forteller brobyggerne Mona Engløkk og Rønnaug Madsen Bøe om hvordan de har funnet tonen. Yngve Brakstad Cappelen leder brobyggerprogrammet til Fosterhjemsforeningen og stiller spørsmål.

Anne Myklebust Odland

Han har for tiden 18 brobyggere, både foreldre og fosterforeldre, som bidrar på PRIDE-kurs, eller som møter barnevernstjenester eller andre aktører i barnevernet for å inspirere til godt samarbeid. De er mest aktive i Møre og Romsdal og Trøndelag, men ønsker å utvide tilbudet i resten av landet.

– Samarbeid er viktig for barnet, uansett hva EMD har lært oss i dommene. Nå ser det ut til at samvær økes for mange barn, og det kan bety flere konflikter i året. Vi vil vise at det går an å unngå at barnet havner i dype lojalitetskonflikter mellom foreldre og fosterforeldre dersom samarbeidet er godt, sier Cappelen.

Jawahir nølte ikke med å si ja til å bli fostermor og ta imot både mor og baby

Bor en kilometer unna hverandre

Fostermor Rønnaug Madsen Bøe tar ordet på kurset:

– Det er viktig at barnet ser at vi kan samarbeide. Jenta synes det er veldig fint at mamma skal være med å planlegge konfirmasjon. Vi gleder oss veldig til å stå sammen på den store dagen hennes, sier hun.

Mona nikker og smiler ved siden av henne.

Selv om de to bor bare en kilometer fra hverandre, visste de ikke om hverandre før Monas datter flyttet i fosterhjem hos Rønnaugs familie for fire år siden. Da hadde jenta bodd i et annet fosterhjem noen år først. Den første tiden var kontakt vanskelig; Mona og datteren hadde samvær bare åtte timer i året med tilsyn.

En felles tur fra Molde til Trondheim for noen år siden ble vendepunktet for Mona (t.h) og Rønnaug, som er mor og fostermor til en jente på 14 år. På et PRIDE-kurs for fosterhjem i Molde delte de historien.

Anne Myklebust Odland

Nå overnatter 14-åringen hos moren en helg annenhver måned. Det hender hun sykler innom henne eller sender en Snap. Og til våren skal de altså arrangere konfirmasjon. Hvordan kom de dit?

– Det var veldig tungt de årene vi nesten ikke hadde kontakt. Likevel var jeg ikke bekymret for datteren min. Jeg visste jeg gjorde det rette, da jeg ba barnevernet om hjelp, sier Mona.

I Fylkesnemnda i 2014 samtykket hun til fosterhjem, og hun ser for seg at jenta skal bo der til hun er 18 år.

– Jeg ser hvor godt hun har det, og når hun har det bra, da har jeg det bra, sier Mona.

Anettes tre barn bor i hvert sitt fosterhjem: – Fostermoren til datteren min får meg til å føle at jeg er verdifull

Vendepunktet var en god prat

Mona forteller at hun har jobbet mye med seg selv etter at barna – både datteren og en sønn – ble plassert i fosterhjem. Hun har fortalt dem at hun først måtte få hjelp til dem, så kunne hun skaffe hjelp til seg selv.

– Selv om ting har vært vanskelig, kan det bli forandring, sier Rønnaug.

En felles tur til Trøndelag for noen år siden ble vendepunktet. Sammen reiste de i hver sin bil for å besøke jentas oldefar. Det ble en svært krevende tur. «Dette orker jeg ikke mer», tenkte Rønnaug. Etter turen var det Mona som tok initiativ til å prate om det som hadde skjedd.

– Mona var åpen og ærlig om historien sin og det som hadde skjedd. Da snudde det, sier Rønnaug.

– Nå er jenta mi stolt over hva jeg har fått til og at vi har fått så god tone, sier Mona og smiler.

Har aldri hatt 14-åring før

Kursdeltakerne lytter, tørker tårer, ler. Hva er det som gjør at disse to mødrene har fått det til å fungere?

– Jeg har aldri hatt en 14-åring før, så da må jeg spørre Rønnaug om når en tenåring legger seg og hvor mye det er vanlig å få være på mobil, svarer Mona.

Rønnaug er gift, har to sønner i 20-årene og en voksen stesønn.

– Det handler om å anerkjenne den andres posisjon og rolle. Begge parter må jobbe med det, sier hun.

Fostermor Elin og mamma Sarah blir brobyggere

Brobyggerleder Yngve spør og kommenterer underveis. Han har tidligere vært barnevernsleder i Molde:

– Vi må få barnas foreldre til å forstå at det ikke er fosterforeldrene som har tatt fra dem ungene. Det er de som tar vare på det kjæreste de har. Hvis en forelder er sint på fosterforeldrene går det bare utover barnet, sier han.

Rønnaug Madsen Bøe (t.v), Mona Engløkk og Yngve Brakstad Cappelen reiser rundt og kurser fosterhjem og barnevernsansatte om samarbeid.

Anne Myklebust Odland

Sinte foreldre på Facebook

Kurslederne Anne Britt Jünge og Hilde Skodje fra fosterhjemstjenesten i Molde, Bufetat region Midt-Norge, forteller kursdeltakerne at de kan komme til å bli konfrontert med sinte og såre foreldre blant annet på Facebook.

– Som fosterforelder er det likevel viktig å forstå foreldrenes og familiens betydning for barnet, sier de.

På kurset går de inn på hva som er forskjellen på å være forelder og fosterhjem. De snakker om hvorfor det er viktig at foreldrene føler seg verdsatt – da føler også barnet selv at det har verdi.

Anne Britt Jünge og Hilde Skodje jobber i fosterhjemstjenesten i Molde og holder kurs for nye fosterforeldre.

Anne Myklebust Odland

– Samarbeid både med barnevernstjenesten og med barnets familie er så viktig at vi tar det opp tidlig i kurset. Sier man ja til å bli fosterhjem får man en familie på kjøpet. Mange er spente på denne nye familien, sier Jünge.

En øyeåpner for mange kursdeltakere er nettopp hva det vil si å være en offentlig familie, mener hun.

– Det går opp for dem hvor mange personer de som fosterfamilie skal forholde seg til: barnevernstjenesten, barnets familie og slekt, tilsynsperson, andre hjelpeinstanser, sier hun.

Anne Hilde har oppdratt fire fosterbarn. Nå har hun skrevet bok om en mor som må gi fra seg barnet sitt

Feirer novemberdagen hvert år

Den dagen jenta flyttet inn i Rønnaugs familie feires hvert år. Da får jenta velge middag. Rønnaug jobbet på skolen hennes og ble spurt av rektor om å være besøkshjem, deretter ble det fosterhjem.

Mona sier hun var spent på det første møtet med fosterhjemmet, men følte tidlig at hun kunne være seg selv.

– Det var måten de lytta til meg på. De spurte hvordan jeg hadde det. Jeg hadde kommet til å trivdes selv i det hjemmet, sier Mona og ler.

Rønnaug sier hun også har hatt mange spørsmål, og at hun spør om det meste og får svar.

Brobyggerleder Yngve påpeker at for å samarbeide, må det være en viss likeverdighet mellom partene.

Yngve Brakstad Cappelen har tidligere vært barnevernsleder i Molde. Nå jobber han i Norsk fosterhjemsforening med brobyggerprogrammet.

Anne Myklebust Odland

– I utgangspunktet er den ene parten sterkere og må vise mest raushet i begynnelsen. Derfor er det viktig for oss å komme tidlig på kurset og formidle at foreldre ikke forsvinner ut av barnas liv! Vi ser også at der det er samarbeid, der er det mindre konflikt og færre rettssaker, sier han.

Mona og Rønnaug forteller at de sammen gikk til barnevernstjenesten for å be om at jenta skulle få mer samvær med moren, det ønsket også jenta. Da var det ikke behov for å reise sak i Fylkesnemnda for å få til det.

To på kurs

Cathrine Gjersvik og Ole Thomas Ødegaard er et av parene på kurset. De har ikke barn, men ønsker barn i livet. De sier at de stiller med åpent sinn på kurset og synes det er veldig spennende å høre om samarbeid.

– Det skremmer meg ikke å skulle ha kontakt med barnets foreldre. Absolutt ikke, sier Ole Thomas.

Cathrine Gjersvik og Ole Thomas Ødegaard vurderer å bli fosterhjem og skremmes ikke av å skulle samarbeide med barnets foreldre.

Anne Myklebust Odland

Paret sier de er forberedt på at barnet skal ha samvær med foreldre, og at det kan komme til å flytte hjem.

– Håpet er jo at vi får så god kontakt at vi kan holde kontakt med barnet videre, uansett hva som skjer, sier de.

Men først og fremst vil de finne ut mer om hva det å være fosterhjem betyr.

Kursleder Hilde Skodje sier det blir en stor oppgave for fosterhjemstjenesten framover å forberede nye fosterhjem på hva oppgaven innebærer: De må belage seg på mer samvær mellom barnet og barnets foreldre, og at barnet skal tilbake til foreldrene. I følge Barnevernsloven og dommene i EMD skal fosterhjemsplassering være midlertidig.

– Fosterhjemsplassering har alltid vært midlertidig, men tilbakeføring har vært et mindre tema på kurset, og vi ser at det må en holdningsendring til. Det må bli et større tema på alle kurs. Det er barn man får til låns, sier hun.