Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

I et treetasjes gult hus i Åros i Asker har Anne Hilde Askø (66) sammen med sin mann oppdratt tre egne barn og fire fosterbarn i 36 år. Det første fosterbarnet kom inn i livene deres for 26 år siden. I løpet av årene som har gått, har de adoptert én jente og hatt to andre barn boende som nå har flyttet ut. I dag har de en 13 år gammel jente boende hos seg.

Selv om alle barna har bydd på ulike utfordringer og gleder, har én ting vært viktig hele veien: Samarbeidet med barnevernet og familiene.

– Alt går mer smidig jo bedre samarbeid vi får til rundt barnet, sier Askø.

Fikk du med deg denne? Jawahir nølte ikke med å si ja til å bli fostermor og ta imot både mor og baby

Ulik praksis

I løpet av de årene Askø har vært fostermor, har hun stort sett hatt et godt samarbeid med saksbehandlere i barnevernet. Men hun har også erfart at praksisen hos barnevernstjenester varierer fra sted til sted. Det inntrykket er blitt forsterket med en advokatsønn som også har observert den ulike praksisen som forsvarer for foreldre i barnevernssaker.

– Noen gjør en kjempegod og viktig jobb, men det er også for mange saksbehandlere som ikke lytter, er for kjapp i sine avgjørelser og sjelden vurderer noe igjen når et vedtak er gjort, sier hun og legger til:

– Det er naturligvis godt for barnevernstjenesten når en sak er vedtatt, men saken videre må hele tiden være i prosess.

Ut ifra disse erfaringene ønsket Askø å gi en stemme til en ung mors møte med barnevernet. Det ble til boka «Tiara».

Fosterforeldre må alltid være forberedt på at det kan skje en tilbakeføring av fosterbarnet. – Det er ikke bare enkelt. Vi blir jo veldig glad i barna, sier Anne Hilde Askø fra kjøkkenet sitt der hvor hun har oppdratt til sammen syv barn.

Hanna Skotheim

Vanskelig å være uenig

Bare et par dager etter at Rinas datter Tiara kommer til verden, blir hun tatt hånd om av barnevernet. Tilbake står en fortvilet mor som drar alene hjem fra sykehuset. I resten av boka beskrives Rinas kamp mot barnevernet og rettsvesenet.

Leseren blir blant annet presentert for Grete og Anita, to saksbehandlere fra samme barnevernstjeneste. Mens Grete er lite åpen for samarbeid og lite tilbøyelig for å finne fram til løsninger som kan gi Rina mer samvær med datteren sin, mener Anita at Rina kan klare omsorgsansvaret ved hjelp av egen familie. Kollegaene hennes er ikke enige, og Anita synes det er vanskelig å skulle være uenig med dem.

Til tross for at Anita er uenig og flere taler Rinas sak i retten, går det ikke hennes vei.

– Boka gir ikke akkurat forsterket tillit til barnevernet, og jeg kan se for meg at en del barnevernsansatte kan bli provosert av det du skriver. Hva tenker du om det?

– Jeg håper de blir det. Jeg vil gjerne ha debatt.

Fostermora ønsker seg en holdningsendring i barnevernet.

– Jeg har et inntrykk av at enkelte barnevernstjenester har holdninger som gjør at det ikke er så lett å være uenig. Anita er uenig og må møte i en sak hvor hun står for en annen mening. Det er knalltøft, men det skjer.

Mer samvær

Askø mener barnevernet må tenke annerledes særlig etter dommene i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Den strenge norske praksisen for samvær etter omsorgsovertakelse har stått sentralt i flere av sakene. Selv har Askø og mannen alltid starta med det som har blitt vedtatt av samvær og så har de som oftest prøvd seg med litt mer.

– Vi har erfaring med at hele familien og nettverket rundt er viktig. Jo mer vi får til det samspillet der, jo bedre er det for barnet som kan bruke tid på å finne seg til rette.

For å styrke samspillet, har fosterfamilien hentet venner fra oppvekststedet til barnet, invitert til bursdager og vært på ferietur med foreldrene. De har også invitert biologiske foreldre med på barnedåp, da med en representant fra barnevernet til stede.

Anne Hilde Askø liker å gi mennesker en stemme gjennom kunsten sin. I sitt neste prosjekt vil Anne Hilde Askøy gjerne gi en stemme til de som har vokst opp eller vokser opp i fosterhjem. Hun ønsker å fremstille historiene scenisk og drømmer om at kunstnerne etterpå setter seg på scenekanten for å diskutere med publikum. 

Hanna Skotheim

Et stort problem

I løpet av de siste årene opplever Askø at tilliten til barnevernet er blitt svekket.

– Mistilliten til barnevernet er et stort problem. Vi kan ikke ha det sånn. Det skal være trygt å ta kontakt med barnevernet, sier hun.

For at tilliten skal styrkes, mener hun barnevernet må bli flinkere til å lytte til de menneskene som kommer i kontakt med dem.

– De må også diskutere, undersøke nøye før de tar beslutninger og sette i gang prosjekter for å prøve ut nye metoder og tilnærmingsmåter til familier. Vi i Norge bør se til de landene som ikke blir dømt i EMD. Se hva de gjør.

Anne Hilde Askø forteller at veien har blitt til mens de har gått den. – Vi hadde ikke konkrete planer om at det var dette vi skulle vie livet vårt til, sier hun om livet som fosterfamilie.

Hanna Skotheim

Glad for boken

Selv om Askø har mye erfaring med barnevernet og fosterbarn, har hun ikke erfaring med å miste et barn til barnevernet. Da hun skulle skrive boka, snakket hun derfor med Organisasjonen For Barnevernsforeldre (OBF).

Leder for organisasjonen, Merethe Løland, delte av sine egne erfaringer før Askøy skrev boken. Hun opplyste også om hvordan foreldre generelt kan oppleve møtet med barnevernstjenesten.

Lederen i OBF, Merethe Løland.

Werner Juvik

– Jeg er glad boka er skrevet fordi jeg mener det er et viktig budskap. Leseren kan oppleve å få litt sympati for moren, og det kan kanskje være med å skape litt forståelse for oss som foreldre, sier Løland.