Nordavind i FO-ledelsen

Tekst og foto: Eirik Dahl Viggen

– Sist uke blåste det så hardt har at jeg ikke kom over til jobben.

Christian Wiik Kynsveen (30), nestleder i FO Nordland og nyvalgt til Fellesorganisasjonens sentrale ledelse, holder så vidt på rattet idét den svarte passaten kjører ut på den én kilometer lange Helgelandsbrua. Sundet skiller Alstahaug fra Leirfjord kommune. Begge disse er med i det interkommunale barnevernet i Ytre Helgeland, Christians arbeidsplass de to siste åra. Når brisen blir for frisk, er det bare å snu og bruke kontoret i en av de samarbeidende kommunene.

• Sosionom Marianne tok kampen for traumepasientene. Da ble det bråk

Men dette er en pen novemberdag, Christian svinger opp ved kommunehuset i Leirfjord, hovedkvarter for barnevernstjenestene.

Barnevernleder Ytre Helgeland Elisabeth L. Johansen og hovedtillitsvalgt for FO i Leirfjord Gun-Sølvi Johannessen må la Christian gå inntil videre.

Eirik Dahl Viggen

– Vi har 20 superhelter på gangen her som står i et utrolig hardt press. Vold og trusler, stor saksmengde. Vi skulle dobla bemanninga!

Selv FOs anbefalte norm om maksimalt 15 saker per ansatt i barnevernet er i overkant romslig, mener Christian. En kollega som startet i sommer fikk en heftig sak i fanget, så heftig at hun måtte la de ti andre sakene sine ligge på vent. Ansatte får vondt i magen av dårlig samvittighet.

Små forhold krever mye

Små forhold setter preg på tjenesten, selv om de omfatter fire kommuner.

– I gata utenfor huset vårt hender det at unger kommer og vil ha hjelp med å pumpe luft i sykkeldekkene. Barn vi har kontakt med på jobben. Vi møter folk på butikken, og veksler blikk. Det trenger ikke være negativt, men bare at de ser deg og har forventninger til hva du kan få til kan være ganske krevende. Så har du de tøffe sakene om omsorgsovertakelse.

Fra i høst blir det nye utfordringer, av organisatorisk art. FO-ledelsen venter. Christian skal lede profesjonsrådet for barnevernspedagoger etter at forrige leder gikk av i februar. Barnevernssjef i Ytre Helgeland Elisabeth Ludviksen Johansen og hovedtillitsvalgt i Leirfjord Gun-Sølvi Johannessen sliter litt med det. Det samme gjør leder i FO Nordland, Gunhild Holthe. Alle gir skussmål om en systematisk og grundig fagmann og tillitsvalgt. Det blir et tomrom i nord.

Headhuntet i spinningsalen

Over Alstahaug kneiser De syv søstre, et imponerende skue med spisse fjell som vokser opp i himmelen. Det tar normalt 14 timer å gå topp til topp, men løperekorden er litt over tre timer. Christian skulle gjerne slått den. Han startet som idrettsgutt. Han har beholdt interessen. Løping, landeveissykkel, ski. Et tilfeldig møte en kveld på treningssenteret hjemme i Harstad skulle styre livet i en ny retning.

• Tidligere FO-leder: - LO må ta oppgjør med gubbeveldet, krever eks-forbundsledere

• Måtte søke om å bli samboere. Kommunen sa nei tre ganger

Christian gikk på videregående skole. Han som trente så mye, hadde avtale med senteret om at han kunne trene så mye han ville om kveldene. I spinningsalen kom han i prat med en kvinne som introduserte seg som lærer ved barnevernspedagogutdanningen i byen. Hun mente han utstrålte det som trengtes for en barnevernspedagog. Og fortalte utførlig om hva yrket går ut på. 19-åringen ble overbevist. Han søkte og kom inn.

– Jeg hadde da fått tilbud om å bli med til Kongsvinger og trene med juniorlandslaget i landeveissykkel.

– Jeg tenkte på landslaget, men valgte å seife. Så det ble barnevernet. Jeg har ikke angret.

Allerede under studiet jobbet han på en ungdomsinstitusjon i Harstad. Senere fikk han jobb på et enetiltak i Bodø. Erfaringen herfra rører ennå opp tanker om barnevernets utilstrekkelighet. De var ti årsverk satt inn på å håndtere en utagerende gutt i tenårene. Institusjonen hadde bygget en egen del av bygningen for at tenåringen skulle være der.

Institusjonell tvil

Virker millionene det koster per år å plassere en utagerende ungdom i omsorgsinstitusjon? Hva synes FOs politiske leder på feltet?

– Jeg lurer ofte på hvordan det gikk med gutten. Han utfordra rammene, stakk av, kasta askebeger og sigaretter etter oss. Slitne ansatte mista trua. Vi ga ham tidvis mye omsorg og struktur, men det var på ingen måte en forberedelse på å flytte alene. Jeg tror ikke han tenker på det som en god tid. Jeg kan bare håpe han har en jobb og et sted å bo, eller gode tiltak rundt seg.

– Bak den tøffe ungdommen står en liten gutt som bare vil klatre opp på fanget mitt. Men barnevernet kommer inn for sent.

Christian har troen på nybrottsarbeidet ved Nordlandssykehuset, der en institusjon er i ferd med å etableres i samarbeid mellom barnevern og barne- og ungdomspsykiatrien. Slikt trengs sårt.

– Som ansatt føler man seg ofte maktesløs i et system som sterkt begrenser adgangen til å bruke tvang og makt.

– Hva er mine verktøy, hvor er min sikkerhet? I ettertid vet jeg at vi ikke klarte å holde ham unna rusmiljøet. Men ifølge lovverket er det begrenset hva vi har lov til å skjerme ungdommene mot.

Kanskje er ikke en omsorgsinstitusjon det beste stedet for unge kriminelle. Men det er den eneste muligheten barnevernet har.

Eirik Dahl Viggen

Eirik Dahl Viggen

Eirik Dahl Viggen

Vervene baller på seg

Tillitsvalgtrollen startet allerede i studietida i Harstad.

– Jeg ble positivt overraska over hvor mye endring du kan få til gjennom dialog og forhandling.

Det startet med at studiekameratene krevde mer obligatorisk oppmøte på forelesningene. Det var rett og slett demotiverende at så få møtte opp, det ble for lite diskusjon og liv.

• – Demens krever miljøterapi, ikke piller

• Barnevernet advarer mot foreldrekampanjer på nett

En annen sak som engasjerte mange var da de gikk sammen og meldte ifra om en student de mente ikke var skikket grunnet rusproblemer. Christian kjenner ikke utfallet av saken.

– Det er ikke slike folk du ønsker å møte i jobbsammenheng.

Kort tid etter han begynte å jobbe i ungdomsinstitusjonen i Bodø, ble han valgt inn i FO Nordlands internasjonale utvalg. Fra da ballet det på seg. Han var aldri tillitsvalgt i Bufetat, men ble valgt rett inn som styremedlem i FO Nordland.

Barns selvstyre

Christian er strukturert, får vi høre. Kan være han slekter på sin egen mor, som har vært ansatt i Forsvaret siden Christian var liten. Det var stor stas å besøke mamma på Distriktskommando Nord-Norge i Harstad, senere på en Nato-base og nå sentralt på Østlandet. Han forteller om en barndom preget av stor frihet for ham selv og de tre yngre søsknene. Kanskje i overkant.

– Mamma fortalte oss ikke hva vi skulle gjøre, men spurte hvordan vi syntes noe burde skje eller løses. Hun mente alltid at alle skal bli hørt, også barna. Hun var god til å lytte til oss når det var utfordringer på skolen.

Foreldrene skilte lag da Christian var to år. Det var alltid stor stas å ta hurtigbåten tre timer for å være hos pappa annenhver helg eller så. Også det fikk Christian være med på å bestemme. Fra skolealder reiste han alene. Fra øya i havgapet er det mange gode minner, om fisketurer med pappa og besteforeldrene, om selvstendighet. Det er verdier Christian har tatt med seg som barnevernspedagog.

Farvel Sandnessjøen. Heldigvis går det fortsatt direktefly fra Oslo takket være olje- og oppdrettsindustri.

Eirik Dahl Viggen

Utdanninga trenger retningsvalg

– Hvorfor ville du inn i FO-ledelsen?

– Det er den grunnleggende tanken om å gjøre en forskjell for familiene, men nå på et annet nivå gjennom å jobbe politisk med de store spørsmålene. Jeg er opptatt av utdanningsdebatten, der direktoratet ønsker seg en femårig utdanning. Tallet er ikke viktigst, men at innholdet i utdanningen tilsvarer behovet ute i tjenesten. Det trengs noen retningsvalg, for eksempel for å lage flere og bedre praksisplasser i samarbeid med studentene selv. Per i dag klarer ikke utdanningene å romme det store spekteret i det mine yrkeskolleger faktisk arbeider med.

På kontorhylla står et brudebilde fra i fjor. Det er Christian og kona Birgit. De flytta hit sammen og kjøpte hus i Sandnessjøen. Hun driver tannlegepraksis i byen sammen med Christians svigerforeldre. Kona er en stor inspirasjon i hverdagen, forteller Christian, og avgjørelsen om å si ja til vervet i FO-toppen var en felles avgjørelse. Men nå må han passe tannstellet selv.

• Kritikerroste «Harajuku» gir en nyansert framstilling av sosialfaglig arbeid