Yngve Nedrebø, For MR-N (Menneskerettighet)

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Barneminister Ropstad la nylig fram forslag til ny barnevernslov. Kompetansen i barnevernet skal økes ved at ledere og personer med spesielle oppgaver innen 2031 skal ha mastergrad. Men er det riktig tiltak?

MR-N jobber for bedre rettssikkerhet, også for barn i barnevernet. Brukerne i barnevernet har i lang tid rapportert om bekymringsfulle forhold. Mest bekymrer det oss at alle disse forholdene er kjent fra før, og at myndighetene både unngår oppmerksomhet om dette og å adressere problemene.

Vi ser at kompetansen i barnevernet er for lav i forhold til oppgavene de skal løse. Barnevernspedagogutdanningen ble opprettet på 70-tallet avledet fra sosionomutdanningen, for å utdanne personell til barnevernsinstitusjoner. Denne utdanningen er blitt endret og klattet på flere ganger, men har aldri vært gjenstand for en grundig gjennomgang der man faktisk ser om de som uteksamineres behersker og praktiserer de elementer de trenger for å fylle sin funksjon i arbeidslivet.

Det vi derimot har hørt fra de ansatte er generelle påpekninger om at det de lærte under studiet er noe helt annet enn det de møter i jobb. Men hva snakker vi om, helt konkret?

I NOKUTs «Tilsyn med bachelorutdanningen i barnevern» fra 2017 dokumenteres:

• Betydelige mangler i de overordnede læringsutbyttebeskrivelsene for flertallet av utdanningene

• Den fagspesifikke relevansen i den overordnede læringsutbyttebeskrivelsen er mangelfull

• Fokuset på barn og unge i vanskelige livssituasjoner fremkommer ikke i tilstrekkelig grad i læringsutbyttebeskrivelsene

Hvorfor er de virkelige ekspertene på barnevern utelatt fra ekspertutvalget ditt, Ropstad?

I undersøkelsen «Kompetanse i den kommunale barnevernstjenesten: Kompetansekartlegging og gjennomgang av relevante utdanninger» (2017) dokumenterer Røsdal med flere misforholdet mellom de oppgavene som barnevernstjenesten skal løse og deres eget syn på den kompetansen de har til å løse disse oppgavene:

• 21 prosent sier de i liten eller i noen grad kan identifisere omsorgssvikt og vurdere konsekvenser for det enkelte barn

• 66 prosent sier de i liten eller noen grad har kompetanse til å vurdere omsorg hos foreldre med annen sosial, kulturell eller erfaringsmessig bakgrunn

• 29 prosent sier de i liten grad eller noen grad har kompetanse til å være bevisst på, og jobbe for å unngå, ulike former for feilslutninger i arbeidet

Læreplanene ved alle 11 læresteder er systematisk gjennomgått av en gruppe der alle har pedagogisk bakgrunn. Denne bakgrunnen dekker flere felt, også barnepedagogikk og spesialpedagogikk. Etter å ha gjennomgått denne utdanningens fagplaner ved alle 11 læresteder finner vi nedslående resultater. Bachelorgradsutdanningen i barnevern er svært mangelfull. Spesielt mangelfull er den når det gjelder relasjonskompetanse, barns utvikling og psykologi. I klartekst: En barnevernspedagog kan knapt noe som helst om barn – hva et barn er og hva et barn gjør. De lærer å identifisere mishandling og omsorgssvikt gjennom å se etter «tegn» hos barnet. Problemet er at det knapt eksisterer tegn som utvilsomt skyldes mishandling og omsorgssvikt annet enn klar, upåvirket tale fra barnet og en uttalt vilje til å unngå den som skader det. Alle andre tegn kan skyldes legitime, ikke skadelige forhold. Det å kunne vurdere om en type atferd eller fysiske forhold skyldes mishandling, en diagnose, en utviklingsvariant, familiekultur, egenskaper ved barnet eller andre ting, er barnevernspedagogene derfor ikke skolert til.

Ny barnevernslov må utsettes inntil utvalget for bedre kvalitet og rettssikkerhet i barnevernet har levert sin innstilling

Pensumgjennomgangen viste at en norsk barnevernspedagog har mindre kunnskap om barn enn en fagarbeider i barne- og ungdomsfaget. På dette grunnlaget skal de med makt fjerne barn fra sine foreldre og sette dem under offentlig omsorg. Den svake kompetansen åpner for to feil: Noen barn blir omsorgsovertatt og revet vekk fra far og mor uten tilstrekkelig grunn, ofte initiert med hastevedtak basert på grunnløse påstander tatt ut av løse luften, av Raundalen viselig kalt «moralsk panikk». Andre barn blir boende i hjem som de ønsker seg ut av.

Settes inkompetanse i system bak en mur av misbrukt taushetsplikt (som egentlig brukes som en «taushetsrett»), er barnevernet på ville veier.

I det nye etterutdanningsløpet for barnevernspedagoger skal man starte med ledelse og juss. Er ikke det i feil ende? Det riktige må være å starte med barns utvikling, relasjonskompetanse og hvilken betydning barns biologiske tilknytning har for deres utvikling. La det være grunnlaget, sammen med den uformelle kompetansen, det vil si empati, refleksjonsevne, moral, normer og etikk, som trengs for at det skal kunne utføres et faglig godt arbeid i barnevernet.

Samvær har i mange år vært praktisert på en rigid og ureflektert måte

Nyere forskning, både norsk og internasjonal, bør implementeres i utdanningen kontinuerlig. Fagfeltet «Organisasjon og tverrfaglig samarbeid» med temaet «Den lærende organisasjon» bør gis en stor rolle gjennom utdanningsløpet. Dette er et fraværende tema både i utdanningen og på kontorene.

Det er viktig for både barna og de ansatte at samfunnet ikke pålegger de ansatte oppgaver de ikke er i stand til å fylle. Den nye loven må utsettes slik at den får tilstrekkelig behandling på et korrekt faktagrunnlag.