Tore Nyseter" />

Colourbox

Samvær har i mange år vært praktisert på en rigid og ureflektert måte

Ny barnevernslov vil ikke alene være nok til å endre den standardiserte tilmålingen av samvær. Det trengs en tverrfaglig kompetanse som dagens utdanning av barnevernspedagoger ikke gir.
11.05.2021
11:56
11.05.2021 11:56

Diskusjonen den senere tid om barnevernet viser at det er behov for endring både når det gjelder utdanning og organisering. Samværsordningen i forbindelse med omsorgsovertakelse er et komplisert tema som illustrerer dette.

Skal vi se på fagfornyelse og systemfornyelse i barnevernet er det derfor nødvendig å se på samværsordningen og hvordan den praktiseres.

Samvær mellom barn og biologiske foreldre etter at de er blitt atskilt skal være til barnets beste. Det står nedfelt i FNs barnekonvensjon om barnets rettigheter (barnas grunnlov) artikkel 9.3 med følgende ordlyd:

«Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har rett til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste».

Barnets beste er også et bærende prinsipp i barnevernsloven. Når det fattes vedtak om omsorgsovertakelse skal fylkesnemnda fastsette omfanget av samværsretten, som innebærer at barn og foreldre har rett til samvær med hverandre. Det er i loven ikke gitt nærmere regler eller retningslinjer for samværsfastsettelse. Men den gjensidige samværsretten innebærer at det også må tas hensyn til foreldrene. Dersom det oppstår konflikt mellom hensynet til barnets beste og hensynet til foreldrene skal hensynet til barnets beste være avgjørende. Samværsretten må derfor ta utgangspunkt i bvl. § 4-1, som innebærer at det skal legges avgjørende vekt på barnets beste. En grunnverdi som barnevernsloven bygger på er det biologiske prinsipp. Egenverdien av å opprettholde kontakten med biologiske foreldre etter en omsorgsovertakelse blir dermed et underliggende moment ved vurderingen av barnets beste (Ofstad og Skar, 2017).

Her nevnes to prinsipper i barnevernsloven. Men når man skal gi hjelp til utsatte barn og familier er det naturlig å ta utgangspunkt i følgende tre prinsipper: prinsippet om barnets beste, det biologiske prinsipp og det minste inngreps prinsipp. Det er disse prinsippene som ligger i bunnen av barnevernsloven og uttrykker noen grunnleggende verdier som samfunnet bygger på. I tillegg bør nevnes prinsippet om hjelp til selvhjelp og frivillighet som grunnprinsipper i alt sosialt arbeid (Stang, 2007).

Barnets beste

Det er vanskelig å angi hva som ligger i barnets beste. Lovgiver har i vurderingen av hva som er til barnets beste uttrykkelig uttalt at man skal legge vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Ved behandlingen i Stortinget la komiteen også vekt på betydningen av kontakt med biologiske foreldre, også når barnet er i omsorg utenfor familien. Intensjonen i barnevernsloven er at hjelp skal gis i hjemmet og at flytting skal være et alternativ når hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig (Innst. O. nr. 80 (1991-1992).

Barnelovutvalget (NOU 2016:16) foreslår i ny formålsparagraf at barnets beste skal være det avgjørende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører et barn etter denne loven. Med denne generelle barnets beste-bestemmelsen følger det en momentliste. Der foreslås det:

«I vurderingen av barnets beste skal det blant annet tas hensyn til:

• barnets egen identitet

• barnets og foreldres etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn

• barnets synspunkter

• barnets behov for å bevare familiemiljøet og opprettholde viktige relasjoner

• barnets behov for omsorg og beskyttelse

• barnets sårbarhet

• barnets helse, utdanning og utvikling.»

Disse momentene bygger på en generell kommentar til barnets beste som er utarbeidet av FNs barnekomité.

Men er det slik at samværsretten etter omsorgsovertakelse slik den praktiseres i dag alltid er til barnets beste? Og vil nye bestemmelser i barnevernloven føre til endret praksis? Det er saker som har vært i rettssystemet som viser at det ikke alltid er tilfelle. Biologisk familie og fosterbarn har opplevd og erfart samværsordningen, slik den ble praktisert av barnevernet, som både belastende og traumatiserende.

Rigid praksis

Samværsordningen har i mange år vært praktisert på en rigid og ureflektert måte både av barnevernsarbeidere, fagmyndigheter og innen jussen i rettsapparatet. Et begrenset antall samvær mellom barnet og dets biologiske foreldre er blitt fastsatt som en standard til et antall få dager og timer uansett barnets alder og utvikling og foreldrenes situasjon. Dette treffer vilkårlig i mange tilfeller og må endres for å tilpasses den enkelte situasjon. Av de tusen barn som plasseres i fosterhjem og som gis samvær med biologisk familie vil det være store forskjeller, hvor den standardiserte praksis ikke vil være passende eller egnet.

Det er ikke mulig verken å finne opphavet eller faglige begrunnelser for den rigide praksis som er tatt i bruk. Derfor er det grunnlag for å reise en del spørsmål.

En mangeårig erfaren fylkesnemndsleder viser til at det har det vært en gradvis reduksjon i antall årlige samvær i løpet av de siste årene. I hovedsak er praksis ved langvarige plasseringer i dag fra 3–6 samvær i året med inntil 2–3 timer hver gang. Det har ført til at den praksis som har utviklet seg i fylkesnemndene er blitt stadfestet av Høyesterett, som så er blitt normdannende som rettspraksis. Det er i stor grad fylkesnemndene som utformer retten i praksis eller den fungerende retten.

Ny lov ikke nok

Denne standardiserte måten å tenke på (slik gjør vi det) har ført til en normalitet. Vi må sette spørsmålstegn ved normalen og ved ønskeligheten av å fortsette i samme spor. Skal vi få til en utvikling og forbedring er det nødvendig å stille spørsmål ved etablert praksis. Det vil tvinge de som vil fortsette i det gamle sporet til å legge fram bevisbyrden og begrunne nærmere hvorfor. Det kan av og til være vanskelig å rokke ved den innøvde normalen. Nye lovbestemmelser vil ikke alene være tilstrekkelig til å endre på dette. Det vil heller ikke barnevernsreformen som trer i kraft i 2022, og som gir kommunene mer ansvar for barnevernet, fordi dette handler om anvendelse av grunnleggende kunnskap.

Verken jussen eller behandlerprofesjonene sitter alltid med det endelige og rette svaret. Derfor er kritisk refleksjon nødvendig for å utvikle en bedre forståelse. Det er åpenbart at det i kompliserte barnevernssaker må foretas grundige individuelle kunnskapsbaserte vurderinger av kompetent personale, før det kan tas stilling til hvordan samværsretten skal praktiseres.

Individuelle vurderinger

Det vil være mange faktorer som vil påvirke hva som er til barnets beste i det enkelte tilfelle, og følgende spørsmål bør stilles: Hva er formålet med samværet? Hvilket omfang skal det ha? Hvordan skal formen på samværet/kontakten være? Og hvilke personer skal barnet ha kontakt og samvær med?

Dette er problemstillinger som to forskere (jurist og psykolog) ved OsloMet belyser i en rapport etter oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet (Stang og Baugerud 2018). Rapporten fra de to forskerne har en omfattende gjennomgang av relevant forskningslitteratur som viser at det må være stort rom for individuelt skjønn når det gjelder omfanget av samvær. Og at hyppighet og omfang av samvær og kontakt bør baseres på individuelle vurderinger av barnets psykososiale helse, trivsel og utvikling, og ikke en fastsatt kvantitativ norm. Den praksis som har utviklet seg hvor samvær baseres på en slags norm på 4–6 samvær i året, bør korrigeres. Det finnes ikke noe, ifølge rapporten, faglig og empirisk grunnlag for en slik norm.

Ikke god nok kompetanse

Nødvendigheten av individuelt skjønn når det gjelder omfanget av samvær krever at utredningen må foretas på et faglig forsvarlig grunnlag og ut fra oppdatert forskningskunnskap, av personer med nødvendig kompetanse.

Her peker forskerne på hovedproblemet ved dagens praksis. Min oppfatning er, at dagens utdanningssystem for barnevernspedagoger ikke gir den helhetlige, tverrfaglige kompetanse og forståelse som slike kompliserte barnevernssaker krever. Det finnes omfattende forskningsbasert kunnskap tilgjengelig som i dag ikke anvendes i praksis (Killén 2021). Sosialpedagogikk som i dag er barnevernsarbeidernes faglige basis er utilstrekkelig og for snever for å hjelpe alvorlig utsatte barn og foreldre (Studsrød, Paulsen, Kvaran, Mevik (red.) 2019).

Dette er et velferdsområde som krever omfattende tverrfaglig, forskningsbasert kompetanse, og som gjør det nødvendig å endre undervisningsopplegget for yrkesgrupper som møter disse familiene i sitt daglige virke. Det annonserte og pågående kunnskapsløftet innen barnevernssektoren dekker ikke behovet for en helhetlig og tverrfaglig forståelse. Den praktiske hverdagen er ofte annerledes enn den virkelighet som formidles gjennom teoretisk kunnskap på høyskoler og universiteter. Kravet til kunnskap er at den må være forskningsbasert og kunne anvendes i praksis i relasjonen og møtet med det enkelte menneske.

Tore Nyseter

Privat

Sosionom, tidligere barnevernsarbeider, sosialsjef, utreder i Sosialdepartementet og leder av FOU-avd. i KS.

Referanser

Innst. O. nr. 80 (1991-1992). Innstilling fra forbruker- og administrasjonskomiteen om lov om barnevernstjenester (barnevernloven). (Ot.prp. Nr. 44).

Killén, Kari (2021). Sveket 1. Risiko og omsorgssvikt – et helseproblem. Kommuneforlaget.

NOU 2016:16. Ny barnevernslov. Sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse.

Ofstad, Kari og Randi Skar (2015). Barnevernloven med kommentarer. Gyldendal.

Stang, Elisabeth Gording (2007). Det er barnets sak. Barnets rettsstilling i sak om hjelpetiltak etter barnevernloven § 4–4. Universitetsforlaget.

Stang, Elisabeth Gording og Gunn-Astrid Baugerud (2018). Samvær etter omsorgsovertakelse. En barnefaglig og juridisk utredning. Oslo Met, Rapport 2018 nr. 10.

Stubsrød, Ingunn, Veronika Paulsen, Inge Kvaran og Kate Mevik (2019). Barnevernspedagog. En grunnbok. Universitetsforlaget.

11.05.2021
11:56
11.05.2021 11:56

Tore Nyseter

Privat

Sosionom, tidligere barnevernsarbeider, sosialsjef, utreder i Sosialdepartementet og leder av FOU-avd. i KS.