Bjarne Øvrelid, Kenneth Arctander, Dagny Adriaenssen Johannessen, Foreningen for Sosialpolitisk Arbeid

Vi har argumentert for at sosionomprofesjonen blir skviset. På arbeidsmarkedet og av konkurrerende kunnskapsregimer. Færre arbeidsplasser for sosionomer. Helse og psykiatri danker ut sosialfaglig helhetstenkning. Og vi har fått svar, fra lederen for sosionomenes profesjonsråd i FO, Hanne Glemmestad og rådsmedlemmene professor Ingunn T. Ellingsen og høgskolelektor Marie Grosvold Maudal. Vi takker for svaret, men et viktig uforløst punkt inviterer til videre diskusjon: Hvordan opplever vi trusselen mot sosialt arbeids kjerneverdier og samfunnsmandat?

Lest med velvilje pluss en injeksjon jovial konfliktvegring innabords, kan det se ut til at profesjonsrådet i det store deler bekymringen vår. De liker imidlertid ikke vår bruk av symboler, særlig ikke når vi skriver at sosialt arbeid ligger i «respirator» og at fremtiden er «blygrå».

Kanskje derfor velger de en angrepsvinkel der behovet for nyanseringer av vår framstilling trumfer bekymringen for fag og samfunn. Når vi roper full fyr i fjøset, nøyer de seg med å rynke pannen og si at det er «grunn til å følge nøye med på utviklingen».

Sosialt arbeid utfordres, men puster fortsatt

De viser blant annet til beregninger hvor tallet på sosionomer i Nav øker litt, og peker på problemer knyttet til eksakte beregninger i forholdet mellom antall og andel. Greit. Vi kan raskt bli enige om at det finnes flere mulige beregningsmåter her. Men ingenting av dette gjør noe fra eller til med våre poenger. Vi er heller ikke særlig innstilt på å stive opp fremtidshåpet vårt for sosionomfaget med mer positive fortolkninger av tallnyanser. Det står for mye på spill som er av mye større betydning.

Når vi velger å gå i dialog på nytt, er det fordi vi i profesjonsrådets innlegg fornemmer en uenighet med oss på et avgjørende punkt: Forståelsen av sosionomens mandat og mulighetene for å realisere det. Først og fremst ser det ut til at vi er uenige om sosionomenes samfunnsoppdrag knyttet til inkludering i arbeidsmarkedet. Her synes vi profesjonsrådets representanter blir for utydelige i sin analyse av forholdet mellom samfunnsutvikling og arbeidsmarked på den ene siden, og situasjonen til sosionomens kjernegruppe: samfunnets sårbare og mest utsatte, på den andre.

Sosialt arbeid i respirator. Hva nå?

Sosionomens mandat slites kontinuerlig i dynamikken mellom selvforståelse og lærebøkenes abstraksjoner på den ene siden og trykket fra samfunnsstrukturenes, virksomhetenes og velferdsstatens konstituerende effekter på den andre. Vi ser denne dynamikken som et maktforhold der utdanning og selvforståelse taper stadig terreng i forhold til praksisfeltet og samfunnsstrukturenes formende effekter på sosialt arbeids innhold. Det er derfor vi utprøvende hevder at arbeidsinkludering er i konflikt med sosialt arbeids grunnlagstenkning.

Dette var en formulering som profesjonsrådets representanter likte dårlig. Men den er viktig for oss. Ikke fordi vi er motstandere av lønnsarbeid i sin alminnelighet. Det vi påpeker er at arbeidsmarkedet i stadig mindre grad er tilgjengelig for sosialt arbeids kjernegrupper, og at det er denne gruppa som også i sterkest grad opplever utstøting fra arbeidsmarkedet. For oss blir det dermed en oppgave for sosionomer å påpeke at arbeidsmarkedet for våre kjernegrupper er en arena for ekskludering, tap av helse og selvbilde framfor enn en uunngåelig og udiskutabel arena for inkludering.

Derfor blir det ikke selvinnlysende at arbeidsinkludering med alle tenkelige teknikker og profesjoner til rådighet til enhver tid, er synonymt med sosialt arbeid. Sosionomyrket har et mandat fra etisk grunnlagsdokument og viktige sosialpolitiske tradisjoner som tilsier å ta de mest utsatte gruppenes parti. Et tilpasningsteknokratisk fokus på sosialt arbeid undergraver for oss et kjernepunkt og en kilde til troverdighet og eksistensberettigelse for sosionomene. Sosionomer kan med andre ord ikke avvike fra denne kjernen uten å true sin egen berettigelse som profesjon. En må gjerne ha jobbspesialister i velferdsstatens tjeneste, men det er altså noen annet enn å være sosionom i et samfunn der sosial ulikhet til de grader preger mulighetene for å lykkes på arbeidsmarkedet.

Sant nok: utviklingen av sosionomprofesjonen i Norge henger tett sammen med utviklingen av velferdsstaten. Og velferdsstaten har i praksis alltid hatt arbeidslinja som forutsetning. Ikke desto mindre: Den har vært og bør fortsatt være et sikkerhetsnett for utsatte grupper. Det er her sosionomene tradisjonelt har hatt virksomheten sin.

Sosialfaglig arbeid i et nedstengt Norge – erfaringer fra et tiltak for lavinntektsfamilier

I vår idealverden ville vi gjerne sett at sosionomfaget i tillegg erobret noen flere skanser og utviklet faget tilpasset realitetene i dagens samfunnsutvikling og arbeidsmarked: Vi trenger en yrkesgruppe som presenterer faglige argumenter for betydning av sosial utjevning og bidrar gjennom mobilisering, både gjennom egen organisasjon og brukerorganisasjoner. Vi trenger en yrkesgruppe som har kompetanse på inkludering av brukere gjennom eksisterende og tilrettelagte fellesskap utenfor arbeidsmarkedet. Sosialt arbeids kjernegrupper har et økende behov for dette.

Her spørs det om profesjonsrådet og vi opplever verden forskjellig. Når profesjonsrådets representanter sirkler inn poengene sine rundt dette temaet lyder det slik: Sosionomer har et etisk ansvar for å si fra og påvirke slik at tjenestene ikke marginaliserer og ekskluderer mennesker som trenger hjelp. Gjennom dette arbeidet kan vi bidra til å åpne opp mulighetsrommet for deltakelse med utgangspunkt i den livssituasjonen mennesker er i. Det er derfor viktig at vi har kloke, kritiske systembevisste sosionomer som kan bidra til å utvide innafor-boksen. Det fordrer kunnskap om hvordan omgivelser og strukturelle rammer får betydning for menneskers livssituasjon og muligheter – hvor vår tilnærming, både i forståelse og handling er «person i situasjon». Denne forståelse er utgangspunktet for sosialt arbeid uavhengig av om sosionomen jobber på individ, gruppe eller samfunnsnivå.

Det er virkelig ikke godt å si hvor sosialt arbeid ender om det skal la seg forme og lede av slike deklarasjoner. Sannsynligvis et sted mellom nesten noe og absolutt intet.

Ny Nav-sjef: – Det er nok en fordel at jeg sover godt om natta

Disse språkfigurene er i utgangspunktet for abstrakte til å posisjonere sosialt arbeid i en samfunnsdebatt eller anvise handlingsalternativer knyttet til en konkret problemforståelse. I beste fall er formuleringen ovenfor defensiv. Den risikerer å ende opp som et uforpliktende, rituelt språkspill hvor samfunnet der ute nærmest har opphørt å eksistere.

Vi argumenterer for en skjerping av problemforståelsen av samfunnet og sosialt arbeids rolle i det. I en slik problemforståelse vil sosialt arbeids kunnskapsgrunnlag også innebærer en forpliktende og eksplisitt kritikk av et samfunn med økende sosial ulikhet, med nyliberalistisk markedsideologi og med stadig mer tydelige og brutaliserende utstøtingsformer, og med forsterkede krav til sosionomer om arbeidsmarkedstilpasning av alle brukergrupper.

I en slik situasjon der samfunnets dagsaktuelle utviklingsformer fremstår som konkrete, er tilpasningsteknokratisk profesjonsutøvelse vanskelig å forene med sosialt arbeids idealer.