Kjetil G. Lundberg, Hilde Danielsen og Kristine Vigsnes

I denne fagartikkelen vil vi dele erfaringer med hvordan dette har artet seg for lavinntektsfamilier og familiekoordinatorer i tiltaket «Nye mønstre – trygg oppvekst». Med dette ønsker vi å synliggjøre erfaringer og innsikter som kan ha bred relevans for relasjonelt sosialt arbeid under en krise og for utøvelsen av bistand til sårbare personer og familier generelt.

«Nye Mønstre – trygg oppvekst» er en koordinert, tverrfaglig innsats til langtidsfattige barnefamilier. Målet er å bryte negativ sosial arv mellom generasjoner. Tiltaket er iverksatt i 11 kommuner i Agder samt i Stavanger, og koordineres fra Kristiansand kommune (se www.nyemønstre.no). I overkant av 100 familier er tatt opp i tiltaket. Familiene som deltar i satsingen har variert bakgrunn og størrelse. Halvparten har innvandrerbakgrunn, mange av de voksne er eneforsørgere, mange sliter med fysisk eller psykisk uhelse, har svak tilknytning til arbeidsmarkedet og lite sosialt nettverk. Mange av familiene har hjelpetiltak fra BUP og fra barnevernet, men familier der omsorgsovertakelse blir vurdert, blir ikke tatt opp i prosjektet. De lever alle under vedvarende lavinntekt. Familiene får tilbud om tett og tverrgående oppfølging i fem år. Hver familie får en familiekoordinator, som er én kontaktperson til ulike deler av velferdsstaten. Familiekoordinator skal sikre rett hjelp til rett tid, til både barn og voksne i deltakerfamiliene og bidra til en bedre hverdag og framtid. Det spesielle er at familiekoordinatorene jobber kun med cirka 10 familier hver og at kontakten dermed blir tett. Sammen med den enkelte familie arbeider familiekoordinator for å sikre akseptable boforhold og et stabilt oppvekstmiljø for barna, forbedret økonomisk situasjon, at foreldre kommer i arbeid eller aktivitet, og bedret helse.

Regjeringens tiltaksplan for å forebygge og bekjempe barnefattigdom vektlegger blant annet behovet for økt kompetanse og bedre koordinering mellom de ulike tjenestene og instansene som møter barn, unge og utsatte familier (se Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2015). Tiltaket Nye mønstre svarer på noen av disse utfordringene.

«Nye mønstre – trygg oppvekst» er et forskningsstøttet innovasjonsprosjekt som skal gi ny kunnskap om betydningen av helhetlig og koordinert innsats, og vil kunne få betydning for utvikling av tjenester til levekårsutsatte familier lokalt og nasjonalt. Prosjektet fikk innvilget forskningsmidler i Norges forskningsråd sitt HELSEVEL-program i perioden 2019–2024. Denne artikkelen bygger på deler av denne forskningen. I et pågående feltarbeid følger vi familiekoordinatorer og familier som deltar i Nye mønstre over tid. I kjølvannet av tiltakene for å bekjempe Covid-19, som griper inn i familienes situasjon på mange plan, så vi behov for å kartlegge familiekoordinatorenes arbeid og familienes opplevelser. Kildene våre er fokusgruppeintervjuer og dialoger med familiekoordinatorer i Nye mønstre, logger som familiekoordinatorene har skrevet i denne perioden og dagbøker og tekstmeldinger fra tre familier i prosjektet Datainnsamlingen vi rapporterer fra her er gjennomført i mars og april 2020.

Det relasjonelle arbeidet

I normalsituasjonen bygger familiekoordinatorene tillitsfulle relasjoner til familiene over tid. Hjemmebesøk og tett kontakt knyttet til oppfølging ved møter med hjelpeapparat er viktig for slik relasjonsbygging og ofte en forutsetning for utviklingsarbeid.

Da samfunnet stengte ned på grunn av pandemien, forsvant slik fysisk kontakt. Men koordinatorene satte mat og bursdagskasser fra de frivillige organisasjonene på døren, og holdt tett kontakt med familiene via telefon og tekstmeldinger. Kontakten dreide seg blant annet om smittevern, oppfølging av barna under nedstengning, og å holde tak i hjelpetilbud rundt familiene. Som de fleste andre, har familiene i prosjektet opplevd at mange hverdagsrutiner endret seg. Foreldrenes eller barnas skolegang, behandling og oppfølging i helsevesenet, barnevern, og sosiale møteplasser ble lagt ned. Dette skaper nye barrierer for å løse utfordringene de har–og for å mestre hverdagen.

Reaksjonene på selve smittespredningen har variert i familiene, og som med den norske befolkningen ellers, spenner bekymringene fra rasjonell til mindre rasjonell frykt. Noen familier måtte ta hensyn til at en eller flere i husstanden er i risikogruppen, og hos noen har pandemien forsterket deres psykiske vansker. En del av de voksne sitter mye hjemme i normalsituasjonen også. En familiekoordinator uttrykte; «Noen er kjempeflinke på korona, sitter hjemme og er isolert». Samtidig forsvinner trygge sosiale arenaer for familiene.

Dødsfall i koronatiden: Restriksjonene kan forlenge sorgen for etterlatte

Mange av familiene har manglet oppdatert og riktig informasjon om smittevern. Flere fortalte at informasjon de hadde om pandemien og smitte kom fra Facebook. Familiekoordinatorene har derfor prioritert å gi informasjon om smittevern. Ved bruk av telefon og tekstmelding har de informert om oppdateringer fra Folkehelseinstituttet. I familier med språkbarrierer gis noen ganger informasjon med hjelp fra tolk, og oversatt materiell fra Folkehelseinstituttet ble formidlet og fulgt opp med samtale på telefon. Familiekoordinator har også gitt informasjon direkte til barna, blant annet fra NRKs nyhetssending for barn; Supernytt.

Når en er mange i husstanden og bor relativt trangt, kan det være trykkende å være hjemme hele tiden. Familiekoordinatorene bidrar med råd og hjelp til å stabilisere hverdagen, og å bidra til normalitet i det unormale.

God kontakt tross nedstengning

Familiekoordinatorene melder om tett kontakt og flere positive erfaringer i familiene. Noen av familiene har fått tilbud om barnehageplass i denne fasen, gjerne med hjelp av familiekoordinator og har takket ja til det, og da er ikke hverdagen så forskjellig som ellers. Situasjonen har også ført til at familien fokuserer særskilt på å opprettholde dagligdagse rutiner for å skape orden og struktur i hverdagen; som felles frokost og smøring av niste før barn og foreldre går i gang med digital skole og jobb før felles lunsj hjemme. Det rapporteres også om at noen familier føler større grad av mestring i denne situasjonen, fordi det stilles færre krav til dem, alt går langsommere, det er færre ting de må håndtere. De slipper tunge møter med barnevern, terapeuter og Nav, og får mer ro i hverdagen.

Like fullt opplever mange reelle kriser under nedstengningen. En fersk undersøkelse i regi av Nasjonalt kompetansesenter for erfaringskompetanse innen psykisk helse avdekker at et flertall av respondentene har vært gjennom en vanskelig periode og fått det verre enn tidligere som følge av pandemien, med melding om flere symptomer, mer rus, selvmordstanker og trigging av traumeerfaringer (Lauveng og Skjeldal, 2020). Et mindretall rapporterte om uendret eller bedret situasjon. Funnene stemmer godt med variasjonen og tendensene i vårt materiale. I noen av familiene har familiekoordinatorene økt bekymringsnivået under pandemien, og dette er særlig knyttet til psykisk helse. Flere av dem som sliter med angst og depresjon i utgangspunktet kjente ekstra på det nå. Familiekoordinatorene hadde derfor hyppigere kontakt enn ellers med dem som strever ekstra. I disse tilfellene tok de oftere kontakt, også med barna i familien. Som en av dem sa: «Jeg tenker vi har et spesielt ansvar nå, vi er de som kanskje er tettest på mange av familiene, sånn at vi kan prøve å sjekke litt ut hvordan det går». En har også kontakt med andre profesjonelle som har kontakt med familiene, som lærer eller barnevern, og får slik et bedre vurderingsgrunnlag. Med tillit og kunnskap om familiesituasjonen fra før av fikk koordinatorene en unik mulighet til å ha kontakt og følge opp via telefonsamtaler og tekstmeldinger. At familiene satte pris på kontakten, kom fram både i den direkte kontakten mellom familiekoordinatorene og familiene, og i dagboknotater fra familiene. En mor skriver:

«I disse ukene har jeg hatt god kontakt med FK, og det har fungert fint med skolen til et av barna. Når det gjelder andre etater og kontakter, så har det vært ymse både når det gjelder kontakt og tilbakemeldinger. Uten FK hadde vi hatt det mye vanskeligere. Hun går i krigen for oss når det er noe som står på»

Denne moren, som flere andre deltakere i prosjektet, opplevde dessverre at ulike etater og hjelpetilbud var mer på tilbudssiden når familiekoordinator formidlet behov, enn når de gjorde det selv.

Familiene møter velferdstjenester i endring

Familiene og koordinatorene samarbeider over tid om å nå langsiktige mål for familiene. Det kan dreie seg om arbeidstrening, utdanning eller nødvendig avklaring i helsevesenet. Mye kartleggingsarbeid og utviklingsarbeid med familiene ble lagt på vent som følge av at samfunnet stoppet opp. For familiekoordinatorene er bekymringen at det gode endringsarbeidet stopper eller reverseres. Som en sa: «På enkelte områder rykker de litt tilbake til start nå, vi har bygd opp rutiner over tid som nå tilbakestilles».

At prosesser settes på vent, skaper også bekymring og usikkerhet for mange. Når eksempelvis søknaden om permanent oppholdstillatelse må utsettes, skapes avklaringsbehov knyttet til rettigheter om barnetrygd. Foreldre som har en strøjobb som opphører, blir usikre på om permitteringsordningen gjelder for dem. Usikkerheten kan forsterkes ved at arbeidsgiver og det offentlige gir ulike eller uklare tilbakemeldinger eller av at tilbakemeldingene ikke blir forstått på grunn av språklige barrierer. Manglende informasjon om hva som gjelder og hvor en skal henvende seg kan generere stress, som også påvirker barn som har hjemmeskole.

Familiene lever under vedvarende lavinntekt og for noen har nedstengningen ført til ytterligere økonomiske belastninger. Inntektskilder fra ringe- og strøjobber har forsvunnet som følge av nedstengningen. En del av utgiftene som har gått ned i gjennomsnittsfamilier som følge av stengt barnehage eller SFO, får ikke utslag i denne gruppen fordi disse ordningene gjerne er subsidiert for dem. Selv om flere av dem trener på å planlegge handleturene og gjøre større, men færre innkjøp, øker matbudsjettene når alle i husholdningen er hjemme.

Det offentlige tjenesteapparatet har gjort flere tilpasninger de siste månedene for å forenkle tilgangen til tjenestene, blant annet enklere saksbehandlingsrutiner og åpning for digitalisert søknad om sosialhjelp. Slike innovasjoner er nødvendige og positive i en situasjon der de fysiske skrankene stenges. Samtidig gir de nye løsningene nye barrierer for denne gruppen. Søknad om supplerende sosialhjelp som før kunne løses per telefon, ble nå digitalisert og krever digitale ferdigheter av brukerne som ikke alle har. Det kan dreie seg om tilsynelatende enkle oppgaver som å lagre et dokument i PDF-versjon eller å logge på nettbank med bank-ID. Mange har heller ikke tilgang til å skrive ut dokumenter nå som bibliotekene er stengt. Problemstillinger knyttet til digitalisering og sosial ulikhet på dette området er velkjent (Lundberg og Syltevik 2018; Hansen, Lundberg og Syltevik 2018), men forsterkes i denne situasjonen. Koordinatorene hjalp til, og brukte mye tid på å bistå familier med å løse praktiske problemer som følge av nye innganger til tjenester og ytelser. Dette er hjelp som synes viktig i situasjonen, samtidig som det er risiko for at familiekoordinatorene må hanskes med mer administrativt arbeid på bekostning av arbeid for endring sammen med familiene.

Det relasjonelle arbeidet under en krise

Som det nylig har blitt påpekt i internasjonale tidsskrift som The Lancet og International Social Work, har sosialarbeidere og andre som jobber tett opp mot sårbare enkeltmennesker, familier og lokalsamfunn viktige funksjoner under pandemien (Marston, Renedo og Miles, 2020; O Leary og Tsui, 2020). Det sosiale arbeidet har blant annet som oppgave å beskytte og ivareta sårbare grupper og å sikre dem sosiale rettigheter og grunnleggende behov. Sosialt arbeid skal motvirke negative konsekvenser av isolasjon og sosial distansering, bistå med omsorg, emosjonell og materiell støtte og i koordinering av frivillig sektor. Tiltakene for å bekjempe pandemien har i stor grad vært rettet fra myndighetene på toppen og nedover. I den kommende tiden blir det viktig at erfaringer og innsikter fra familier, nabolag og de som arbeider med dem også blir hørt.

Som for resten av befolkningen, så dreide hverdagen seg mest om å klare den her og nå under koronakrisen. Lavinntektsfamiliene er imidlertid sårbare fra før og noen ble enda mer utsatte, både i forhold til økonomi, helse og ensomhet. Samtidig har familiene som har familiekoordinator en verdifull ressurs som mange ikke har. Som en far skrev på en SMS han sendte til forskerne: «Det er veldig godt å ha kontakten med familiekoordinator for å lufte ting og at noen bry seg».

Tett oppfølging over tid har gjort at familiekoordinatorene har opprettholdt god kontakt i en del familier under epidemien, på tross av smittevernregler og fysisk avstand. Familiekoordinatorene formidlet bekymring for at noe kan gå under radaren fordi ingen treffer familiene i nedstengningsperioden. Familiene formidlet at det øvrige hjelpeapparatet delvis forsvant, og at de trengte hjelp til å få dekket sine vante behov, men også uforutsette kriser som følge av nedstengningen. Deres digitale kompetanse ble igjen satt på prøve med alle endringene i arbeidslivet og i Nav. Situasjonen har gjort særlig utviklingsarbeidet som familiekoordinatorene bidrar til, vanskelig.

Disse ti vil jobbe på en annen måte etter koronatiden

Profesjonskompetansen blir enda viktigere i en krisesituasjon, og stiller krav til kreativitet og nytenkning med tanke på å bidra til at familiene får en god hverdag. Koronasituasjonen er krevende for utsatte familier, men også for tjenesteutøvere. Det relasjonelle, helhetlige sosialfaglige arbeidet var svært viktig under vårens nedstengning og vil være det i den uforutsigbare tiden framover. I Nye Mønstre så vi verdien av det tette tillitsforholdet familiekoordinatorene og familiene hadde utviklet før pandemien kom, og som gjorde at relasjonen ble fruktbar også under nedstengningen. Dessverre er det mange utsatte grupper som ikke får den støtten de trenger under en krise.