Colourbox

Dødsfall i koronatiden:

Restriksjonene kan forlenge sorgen for etterlatte

Våre ritualer rundt død og sorg har blitt vesentlig endret av korona denne våren. Restriksjonene kan forårsake en økning i antall etterlatte som utvikler forlenget sorglidelse.
22.06.2020
12:25
23.06.2020 10:10

Vi har vært gjennom en veldig spesiell tid denne våren i forbindelse med Covid-19, og nedstengning av store deler av landet i to måneder, før det sakte, men sikkert har blitt gjenåpnet mer og mer. Vi undrer oss på om disse inngripende restriksjonene har hatt noe å si for sorgprosessen til de etterlatte.

Videreutdanning i Krisehåndtering og traumebehandling, har gitt oss større innsikt på flere områder, også når det gjelder forskjellige typer sorg og sorgprosesser. Vi har alle mistet en eller flere av våre kjære, og har kjent på sorgen, tapet, meningsløsheten, tomheten og savnet etter den som har gått bort. Sorgen kan komme til uttrykk på flere forskjellige måter, og ha individuelle forskjeller i hvordan vi som mennesker reagerer og tilpasser oss i en sorgprosess. Sorg er personlig, men vi vil likevel kunne kjenne oss igjen når vi møter andre mennesker som er i sorg.

Sorg og komplisert sorg

Sorg er en naturlig reaksjon som følge av tap av familiemedlemmer, venner, andre vi har nær relasjon til. Vanlige sorgreaksjoner kan være smerte, savn og lengsel. Følelse av tristhet, oppgitthet, meningsløshet, sinne og nedsatt kognitiv funksjon er også vanlige reaksjoner. Normalt sett vil disse følelsene avta ettersom tiden går. Det er også normalt å oppleve tilbakesteg i sorgprosessen, som når den avdøde skulle feiret bursdag, andre merkedager og høytider (Dyregrov & Dyregrov, 2017).

Det er når disse følelsene vedvarer, og den sørgende blir «sittende fast» i sorgen, at sorgen kan utvikle seg til å bli kronisk. Det er flere faktorer som er avgjørende for hvordan sorg utrykkes, og hvordan den enkelte opplever den. Det kan være hvordan dødsfallet skjedde og hvordan relasjonen til den avdøde var. Erfaringer viser at personligheten, livssituasjonen og livserfaringen til den etterlatte også har noe å si for hvordan sorgprosessen forløper. Når forløpet blir langvarig, vil den sørgende trenge hjelp til å komme videre i sorgprosessen (Bugge, Eriksen & Sandvik, 2003).

Ifølge Dyregrov & Dyregrov (2017) er det opptil 20 prosent av befolkningen som i liten grad berøres av sorg. De gjenopptar sitt dagligliv kort tid etter dødsfallet. Reaksjonen på sorg er ikke så sterk, og deres behov for å bearbeide sorgen gjennom samtaler er av mindre betydning. Personer i denne gruppen er robuste og de trenger å høre at også deres sorgreaksjon er normal. Mellom 10 og 15 prosent av alle etterlatte utvikler forlenget sorglidelse (Dyregrov, Dyregrov & Kristensen, 2017).

Komplisert sorg, som også kalles forlenget sorglidelse, er nå godkjent av WHO som egen diagnose i diagnosesystemet ICD-11. Kriteriene for diagnosen er at varigheten av tilstanden må være minst seks måneder etter tapet, og må være klart overskridende det som forventes som normal tilstand ut fra kulturelle, sosiale og religiøse normer (Helsebiblioteket, 2018).

Sorgritualer

Utgangspunktet for våre sorgritualer og tradisjoner er de vi kjenner fra vår oppvekst, og våre hjemtrakter. Vi vet at sorgritualer varierer fra land til land, men også fra landsdel til landsdel, og fra bygd til by. Vi har fra egen praksis erfart at ritualene innenfor de forskjellige trosretningene også er ulike.

Ritualer og symbolske handlinger i forbindelse med avskjed før noen dør, og når døden inntreffer, er viktig for oss. Etter døden er ritualer knyttet til syning, minnestund og begravelse en del av våre sorgritualer. Ritualene vi har er med på å starte bearbeidelsen av sorgen og vi får uttrykke følelsene våre sammen med andre (Bugge, Eriksen & Sandvik, 2003).

I vår kultur er det naturlig å være nær hverandre når vi opplever sorg og kriser i livet. Det å kunne få ta avskjed, å holde hånden, å være sammen til det siste når noen går bort, oppleves som verdig. Det gir også trøst i en tung tid. For de fleste oppleves dette som en viktig del av sorgprosessen. Vi gråter sammen, og minnes sammen, og gråter igjen. Erfaringsmessig oppleves dette som samlende, støttende og verdig for de etterlatte. Mange uttaler at det å få en siste samtale føles befriende. For mange er det viktig å lette samvittigheten sin overfor den dødende, før det er for sent. Ut fra egne erfaringer kan en slik mulighet bidra til at sorgprosessen kan oppleves lettere.

Vi som helsepersonell vil gjøre det vi kan for å legge til rette for at pårørende kan ta del i dette fellesskapet. Det skaper en verdifull stund og minner for de etterlatte. Tenne lys, gi klem og stryke over kinnet gir trøst i en krevende situasjon.

Skjer dødsfallet plutselig og uventet, vil en ikke være forberedt i samme grad som ved dødsfall etter langtidssykdom, og det er større risiko for at sorgen øker i intensitet, at sorgprosessen vedvarer og at man utvikler traumereaksjoner (Dyregrov & Dyregrov, 2017). Flere uttaler at selv om de har trodd de var forberedt, så var de langt fra det likevel. Man vet aldri på forhånd hvordan sorgreaksjonene blir, selv om man vet at vedkommende vil dø.

Forlenget sorglidelse

Det er mange faktorer som spiller inn, og som kan bidra til forlenget sorglidelse. En årsak kan være at den etterlatte ikke klarer å ta inn over seg og erkjenne at den de har mistet, ikke kommer tilbake. Det er ofte når dødsfall skjer plutselig, som dødsfall i ung alder, ulykker, selvmord, uventet dødsfall og dødsfall etter kortvarig sykdomsperiode. Hvis det i tillegg ikke er mulighet for å ta avskjed, vil erkjennelsen bli vanskeligere (Bugge, Eriksen & Sandvik, 2003). Det antas at nærhet i relasjon til den avdøde er forbundet med økt risiko for å utvikle forlenget sorglidelse. Personer som har hatt en sårbarhet for å utvikle psykiske lidelser eller har hatt psykiske lidelser før tapet av en i nær relasjon, har også økt risiko for forlenget sorglidelse (Lein, 2017).

Forskning og klinisk erfaring har kommet fram til at det er flere kvinner enn menn som opplever forlenget sorglidelse. Det synes som at kvinner har vanskeligere for å akseptere at det er endelig, og dermed dveler mer ved tapet (Bugge, Eriksen & Sandvik, 2003).

Risikofaktorene som kan forstyrre de naturlige sorgreaksjonene, kan være knyttet til de etterlatte (du har en sårbarhet i deg), relasjon til den avdøde, omstendigheten rundt dødsfallet og det som skjedde i etterkant av dødsfallet. Dette kan knyttes opp mot opplevelser og omstendigheter i forbindelse med denne vårens inngripende restriksjoner, som utfordret vår måte å ta avskjed på.

Døde aleine

12. mars 2020 er en dato vi i Norge kommer til å huske lenge. Det var denne dagen regjeringen sammen med andre offentlige myndigheter iverksatte de sterkeste og mest inngripende tiltakene noensinne i fredstid, for å begrense smittefare. Store deler av næringslivet ble stengt ned, skoler og barnehager likeså, arrangementer ble avlyst, mange ble sittende på hjemmekontor, det ble karantene ved innreise til Norge og adgangskontroll og besøksforbud på helseinstitusjoner. Det ble forbud mot å overnatte på fritidseiendom utenfor egen kommune. Senere kom også den såkalte «søringkarantenen».

I tiden med disse strenge restriksjonene har ikke pårørende hatt anledning til å besøke sine kjære, som enten er definert i risikogruppen, eller som allerede var blitt smittet av Covid-19. De sykeste ble lagt inn på sykehus, og noen av dem hadde behov for intensiv behandling. Daglig fikk vi informasjon om hvor mange som var blitt smittet og hvor mange som var døde. I perioden med besøksforbud døde disse uten å ha sine nære og kjære rundt seg. Helseinstitusjonene har også hatt besøksforbud, og beboere her har også dødd uten å ha sine nærmeste hos seg.

Det er for tidlig å si noe om nedstengningen av samfunnet har hatt innvirkning på sorgprosessen til de etterlatte. Kanskje det ikke har noe å si for alle, men for noen vil det nok ha en innvirkning. Både nevnt teori og erfaringer viser at det er sannsynlig at flere kan komme til å få en vanskeligere sorgprosess. De etterlatte har ikke hatt mulighet til å møtes i fellesskap, for felles trøst og støtte i denne vanskelige situasjonen. Veldig mange har ikke fått mulighet til å delta fysisk i selve begravelsesseremonien da det kun var et fåtall som kunne samles. Hva med den nære vennen fra skoletiden, arbeidskollegaer, eller andre som sto den avdøde veldig nær, men som likevel ikke blir regnet som de nærmeste? Vi kan bare tenke oss til at det må være en veldig vanskelig oppgave for de etterlatte å velge ut hvem som skal få delta og hvem som ikke får det. Slik vi ser det er denne prosessen med fysisk nærhet viktig for hvordan bearbeidelsen av sorgen starter og forløper seg.

Alternative ritualer

På den andre siden tvinger restriksjonene oss til å tenke alternativt på hvordan våre tradisjonelle ritualer og seremonier kan gjennomføres, slik at flest mulig kan delta, samtidig som de strenge restriksjonene blir overholdt. Det å sikre at den som ligger på sykehus eller annen helseinstitusjon i livets sluttfase får god omsorg og pleie er viktig for pårørende, spesielt når de selv ikke kan sitte på dødsleiet sammen med den døende.

Her spiller helsepersonell en avgjørende rolle for hvordan tilretteleggingen blir gjort for, om mulig, å skape en viss nærhet. Vi må tenke utenfor boksen og bruke de tekniske hjelpemidlene vi har tilgjengelig. Videooverføring på telefon der pårørende og den døende kan se hverandre, prate, og kanskje synge sammen. Denne formen for kontakt har vært ett alternativ til fysisk tilstedeværelse.

Pårørende kan også være med på å ønske hva helsepersonell skal bidra med, det kan være å tenne lys, spille en bestemt sang, holde i hånden og lignende. Helsepersonell tilbyr samtale med pårørende, for å gi dem informasjon om pasientens siste tid. Dette anses som viktig informasjon som kan hjelpe de etterlatte med å få ryddet i sine egne tanker om hvordan deres kjære hadde det i livets sluttfase, uten at de selv har hatt mulighet til å være til stede. De etterlatte trygges på at den døende hadde noen sammen med seg, noe som for mange kan det være en trøst.

For flere som har mistet sine kjære i denne tiden, har dette med begravelsen vært vanskelig, på grunn av begrensninger på antall deltakere. Det er ifølge Gravferdsloven §12 av 7 juni 1996, slik at den avdøde skal begraves innen 10 virkedager. Ved tungtveiende årsaker kan denne fristen utsettes. Valget til de etterlatte har da vært enten å holde begravelse, eller kremere avdøde, for så å ha urnenedsettelse når det blir mulig å samles igjen.

De fleste begravelsesbyråene har tilbud om å strømme begravelsen, slik at alle som vil, kan ta et siste farvel med kjente og kjære over sosiale medier, som Facebook. På den måten kan etterlatte holde en så normal begravelse som mulig, og Gravferdsloven overholdes.

En famille som hadde mistet sin sønn, fortalte hvor vondt det var for dem at de ikke kunne få en holde ordentlig begravelse og minnestund. Sønnen hadde så mange venner som ikke kunne få ta et siste farvel i kirka. Det viser seg at sorgen kan bli mer intens og vare lenger når de etterlatte ikke får avsluttet og tatt avskjed (Bugge, Eriksen & Sandvik, 2003). For de fleste av oss er avslutningen i kirka viktig fordi det setter et punktum for det jordiske liv og det er siste gang vi er samlet sammen med den avdøde. Det er et ordtak som sier at delt glede er dobbel glede, og delt sorg er halv sorg. Siden vi ikke har hatt muligheten til å samles for å dele sorgen i denne spesielle og vanskelige tiden, kan det bli slik at vi må bære hele sorgen alene?

Situasjonen i den siste tiden har tvunget oss til å tenke nytt om hvordan vi kan gjennomføre våre ritualer og symbolske handlinger. Da våre tradisjonelle ritualer og symbolske handlinger ved dødsleie og dødsfall ikke har latt seg gjennomføre på tradisjonelt vis, har mange brukt de alternative løsningene, som digitale begravelser. Dette har gitt en verdig avslutning for de pårørende og etterlatte. Vi mener det er viktig å kunne opprettholde en viss normalitet rundt våre ritualer i forbindelse med død, selv om det blir alternative måter å utføre våre ritualer på. Mulig det kan forebygge slik at sorgen ikke blir vedvarende. Heidi Wittrup Djup (2020) har skrevet en kronikk i Vårt land: «Å ta farvel på avstand». I denne kronikken tar hun opp utfordringen med å ta farvel på avstand og hvordan tenke nytt rundt våre tradisjonelle ritualer og seremonier knyttet til livets sluttfase og død.

Det foreligger foreløpig ingen forskning vi kan støtte oss til med tanke på de etterlattes erfaringer og utvikling av forlenget sorglidelse, etter nedstengningen av Norge i mars. På bakgrunn av nevnt teori og erfaringer kan det tenkes at det vil påvirke menneskers måte å bearbeide sorgen på. Derfor mener vi at restriksjonene rundt Covid-19 kan forårsake en økning i antall etterlatte som utvikler forlenget sorglidelse.

Når denne spesielle situasjonen er over, og Norge normaliseres igjen, hadde det hadde vært interessant å se nærmere på hvilke konsekvenser restriksjonene har hatt for de etterlatte.

Inga Marthine Hjelseth

Privat

Vernepleier med videreutdanning i krisehåndtering og traumebehandling. Jobber som avdelingsleder i Stendi Region Nord

Ninja Nerheim

Privat

Sykepleier ved Universitetetssykehuset Nord-Norge, senter for psykisk helse og rusklinikk. Har videreutdanning i rus og psykiske lidelser, tar videreutdanning i krisehåndtering og traumebehandling.

Referanser

Bugge, K. E., Eriksen, H. & Sandvik, O. (red). (2003). Sorg. Bergen: Vigmostad & Bjørke AS

Djup, H.W. (2020). Å ta farvel på avstand. Hentet 05.06.2020 fra vl.no/meninger/kommentar

Dyregrov, A. & Dyregrov, K. (2017). Mestring av sorg. Bergen: Vigmostad & Bjørke AS.

Dyregrov, A., Dyregrov, K. & Kristensen, P. (2017). Hva vet vi om sorg og komplisert sorg? Hentet 03.06.2020 fra psykologisk.no

Gravferdsloven (1996) Lov om gravplasser, kremasjon og gravferd av 07. juni 1996. Hentet 07.06.2020 fra https://lovdata.no

Helsebiblioteket (2018). Mye nytt i ICD-11. Hentet 09.06.2020 fra https://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/aktuelt

Lein, M. (2017). Komplisert sorg - når sorgen blir langvarig. Hentet 03.06.2020 fra nhi.no/psykisk-helse/psykiske-lidelser

22.06.2020
12:25
23.06.2020 10:10

Inga Marthine Hjelseth

Privat

Vernepleier med videreutdanning i krisehåndtering og traumebehandling. Jobber som avdelingsleder i Stendi Region Nord

Ninja Nerheim

Privat

Sykepleier ved Universitetetssykehuset Nord-Norge, senter for psykisk helse og rusklinikk. Har videreutdanning i rus og psykiske lidelser, tar videreutdanning i krisehåndtering og traumebehandling.

Mest lest