Vi trenger en yrkesgruppe som ser sosiale problemer med et videre mandat enn helsepersonell og et annet perspektiv enn næringslivsanalytikere, skriver Bjarne Krogh Øvrelid, Dagny Adriaenssen Johannessen og Kenneth Arctander.

Vi trenger en yrkesgruppe som ser sosiale problemer med et videre mandat enn helsepersonell og et annet perspektiv enn næringslivsanalytikere, skriver Bjarne Krogh Øvrelid, Dagny Adriaenssen Johannessen og Kenneth Arctander.

colourbox.com

Sosialt arbeid i respirator. Hva nå?

DEBATT: I horisonten ser det blygrått ut: sosialt arbeid i sin opprinnelige form er snart konkurrert ut av arbeidsmarkedet. Takk og farvel til alt vi tok alvorlig!
19.05.2020
15:10
19.05.2020 15:10

Selv om det også i Norge alltid har vært et gap mellom sosialt arbeids idealer på den ene siden, og mandater og systembetingelser på den andre: Sosialt arbeid har hatt en faglig og etisk forankring ved lokale læresteders kunnskapsformidling og nasjonale organers retningslinjer. Retningslinjer som har vært avledet fra International Federation of Social Workers’ definisjoner og etiske grunnlagsdokument som sier at sosialt arbeid skal se individ og samfunn i sammenheng, se, forstå og bekjempe ulikhet og ta de marginaliserte gruppenes parti.

Hva så? Vårt anliggende er ikke å belære meningsfeller. Tvert imot er det tid for samling og felles front. Vårt anliggende er å sirkle inn en forståelse av dagens problem: synliggjøre hvordan systembetingelser i samfunnet skrumper inn mulighetsrommet for sosialt arbeid i den betydningen vi legger til grunn.

Hva viser utviklingstrekkene i sosionomers tradisjonelle arbeidsmarked? Andelen sosionomer i Nav er bortimot halvert sammenlignet med årene før 2015. Den var oppe i 40 prosent, nå ligger andelen et sted mellom 20 og 25 prosent, litt avhengig av kilde (Statistisk sentralbyrås oversikt for 2019 opererer med 20).

I det store bildet har sosionomer i Nav et stadig mer uttalt samfunnsmandat om arbeidsinkludering. Arbeidsformene styres av standardiserende IKT-systemer og er innrettet brukere på individuelt nivå. Samfunnet finnes først og fremst som arbeidsmarked. Inkluderingskompetanse er rettet mot arbeidsmarkedet.

Mye av dette, for ikke å si alt, er i konflikt med sosialt arbeids grunnlagstenkning. Sosialt arbeid og velferdsprosjektet har i utgangspunktet handlet like mye om å kompensere for arbeidsmarkedets utstøting av utsatte grupper som å insistere på at alle skal inkluderes på arbeidsmarkedets premisser, uansett hvordan disse premissene fungerer. Så her står vi i det psykologien kaller «double bind»: Sosionomer er mindre attraktive, men kan ikke hevde seg bedre uten å undergrave sitt eget kunnskapsgrunnlag. Trygdeskandalen med feiltolkning av arbeidsavklaringspenger vil forsterke kravet om forvaltningsbyråkratisk kompetanse. Koronakrisen med økende arbeidsledighet vil med all sannsynlighet forsterke fokuset på arbeidsinkludering.

Ser vi på barnevernsfeltet, har dette vært det nest største arbeidsområdet for sosionomer, 14 prosent av de sysselsatte. Dette vil endre seg. Fra 2031 vil det kreves det femårig barnevernsutdanning, og sosionomene vil være utdefinert én gang for alle.

Og hva skjer innen rus og psykiatri? Her har sosionomene til alle tider vært selvskrevne aktører. I dag ser vi en dreining hvor tradisjonelle helsefag som sykepleie i stadig større grad gjør seg gjeldende. Denne våren melder regjeringen at Kunnskapsdepartementet sammen med Helse- og omsorgsdepartementet har besluttet å utvikle en ny masterutdanning i psykisk helse- og rusarbeid. Masterutdanningen i psykisk helse- og rusarbeid for sykepleiere skal øke kvaliteten i behandlingen.

Hvorfor er dette problematisk? Fordi vi holder fast ved at klassiske sosialfaglige innsikter om forholdet mellom individ og samfunn er grunnleggende viktige for å se, forstå og handle adekvat når det kommer til sosiale problemer. Sosionomer skal forstå hvorfor Pers skoledropout henger sammen med skolens åpenbare tendens til å reprodusere sosial ulikhet og med manglende lærlingplasser. De skal forstå at Karis langvarige sykefravær fra rengjøringsbyrået har noe med konkurranseutsetting og effektivitetskrav å gjøre, at langtidslediges tomme blikk på Navs jobbsøkerkurs handler om relasjonen mellom individets dårlige selvbilde og samfunnets manglende anerkjennelse.

Hvor ille blir det ikke da å krasjlande idealene sine i et samfunn som avviser slik kompetanse, og som nærmest gjøre narr av den ved å insistere på at sosiale problemer er individets problemer i et samfunn som ikke kan forandres, men som alle må tilpasse seg. Det er prosjektet. Også for de mest utsatte gruppene med fattigdomsproblemer, med rusproblemer, for de i redningsløs konflikt med utdanning og arbeidsmarked.

Vi serverer slike fakta og scenarieskisser med en blanding av vemod og offensiv alarmberedskap. Svært viktige sosialfaglige kompetanser og sentrale velferdspolitiske prosjekter risikerer å gå fløyten om denne utviklingen får seile videre uten motforestillinger og motmaktsstrategier.

Sosialarbeidere som bærer denne innsikten med seg kognitivt og moralsk, vil sannsynligvis kjenne seg forpliktet til å jobbe annerledes eller i alle fall supplerende til tradisjonelle velferdsbyråkratiske arbeidsformer. Tilrettelagte fellesskap for utstøtte grupper som arbeidsbaserte lavterskelprosjekter, bo- og nærmiljøtiltak samt politisk arbeid innrettet mot sosial utjevning, organisering av utstøtte grupper i brukerorganisasjoner osv. Alt dette ville kunne fremstå som svært betimelige satsingsområder. Koronaeffektene for arbeidsmarkedet vil ikke gjøre disse problemstillingene og veksten av slike sosiale problemer mindre betydningsfulle. Men det vil selvsagt være en forutsetning at det finnes i alle fall én yrkesgruppe som vil være i stand til å definere denne type problemer som sosial problemer med et videre mandat enn helsepersonell, og et annet perspektiv enn næringslivsanalytikere.

Derfor ønsker vi en sosialfaglig utdanning i revitalisert form. Det vil kreve offensive faglighet på vegne av sosionomenes kjernekompetanse. Det vil også kreve en aktiv og forpliktende tilrettelegging ved utdanningsinstitusjonene. Studenter og lærere må møtes. Studenter må aktiviseres gjennom akademiske og ferdighetspraktiske treningsøkter, både på lærestedet og i praksisperioder der lærerne må vise seg fram som tilretteleggende, dialogiske og korrigerende veiledere. Vi anbefaler med andre ord den pedagogikken som koronaproblemet undergraver med sin lettvinte invitasjon til å være «løsningsorientert» og enda verre: «kreativ», som i praksis betyr massiv aktivisering av nettbaserte undervisningsformer.

Skal vi erobre sosialt arbeids forståelse av sosiale problemer og løsninger er invitasjon til ZOOM-forelesninger utover i høstsemester 2020 veldig langt fra tilstrekkelig.

19.05.2020
15:10
19.05.2020 15:10

Mest lest