Profesjonsrådet for sosionomer i FO ved leder Hanne Glemmestad, Ingunn T. Ellingsen, professor i sosialt arbeid ved UiS og medlem av profesjonsrådet og Kjersti Marie Grosvold Maudal, høgskolelektor ved VID Vitenskapelige høgskole og medlem av profesjonsrådet

I et debattinnlegg publisert på nettsiden til Fontene den 19.05.2020, hevder Øvrelid, Johannessen og Arctander at sosialt arbeid er i respirator. Hovedbudskapet i innlegget synes å være at dagens systembetingelser «skrumper inn mulighetsrommet for sosialt arbeid», at «sosionomer er i ferd med å forsvinne ut av arbeidsmarkedet» og at vi «derfor trenger en sosialfaglig utdanning i revitalisert form». Lerretet som trekkes opp er dystert – og beskrives som «blygrått». Debatt om sosialt arbeid er alltid velkommen. Det er positivt og viktig med diskusjoner som gjenspeiler faglig engasjement! Profesjonsrådet for sosionomer i FO ønsker å knytte noen refleksjoner til innlegget og om mulig nyansere bildet noe.

Sosialt arbeid i respirator. Hva nå?

At sosialt arbeids idealer utfordres av rammebetingelser i velferdsstaten, er ikke nytt. Sosialt arbeid handler grunnleggende sett om å hjelpe de som er utafor med å komme innafor. Sosionomer skal bidra til at mennesker blir inkludert og får mulighet til å delta i samfunnet, for eksempel gjennom arbeidsinkludering. I så måte er vi uenig i at arbeidsinkludering i seg selv er i konflikt med sosialt arbeids grunnlagstenkning. Det som først og fremst er utfordringen, og som kanskje også utgjør et underliggende poeng i debattinnlegget, er at «innafor» blir for smalt definert.

Sosionomer har et etisk ansvar for å si ifra og påvirke slik at tjenestene ikke marginaliserer og ekskluderer mennesker som trenger hjelp. Gjennom dette arbeidet kan vi bidra til å åpne opp mulighetsrommet for deltagelse med utgangspunkt i den livssituasjonen mennesker er i. Derfor er det viktig at vi har kloke, kritiske og systembevisste sosionomer som kan bidra til å utvide innafor-boksen. Det fordrer kunnskap om hvordan omgivelser og strukturelle rammer får betydning for menneskers livssituasjon og muligheter – hvor vår tilnærming, både i forståelse og handling, er ‘person i situasjonen’. Denne forståelsen er utgangspunktet for sosialt arbeid, uavhengig om sosionomer jobber på individ, gruppe eller samfunnsnivå.

I debattinnlegget løfter forfatterne frem utfordringer knyttet til sosionomenes plass i sentrale velferdstjenester. Det vises til en reduksjon i antall sosionomer både i Nav, barnevern og i psykiatrien. FO får regelmessig henvendelser fra tillitsvalgte og medlemmer som er frustrerte over dette, og det er grunn til å følge nøye med på utviklingen. Vi tenker det likevel kan være grunnlag for å nyansere bildet noe. Andelen sosialarbeidere, sammenlignet med andre utdanningsgrupper, er riktignok synkende i Nav. Samtidig viser tall vi har fått oppgitt fra SSB at det samlet sett har vært en økning i antall sosionomer i Nav fra 2010 til 2018 (fra 2779 til 3390). I samme periode har det vært en nedgang på 1 prosent i antall sosionomer i barnevernstjenesten. Tall fra Barne- og familiedepartementet viser likevel at sosionomer utgjør 30 prosent av totalt antall årsverk i barnevernstjenesten.

I forslaget om kompetansekrav i barnevernet som nå er til høring legges det for øvrig opp til at sosionomene (riktignok med mastergrad) også i fremtiden skal være en viktig profesjonsgruppe i barnevernet. Innenfor Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) er sosialfaglig ansatte, det vil si sosionomer, barnevernspedagoger og vernepleiere, fremdeles i flertall, men andre profesjonsgrupper er i ferd med å rykke nærmere. Særlig gjelder dette sykepleiere og psykologer. Tallenes tale kan med andre ord være tvetydig, særlig fordi ulike bilder tegner seg avhengig av om vi snakker om antall eller andel, men Nav og barnevern utgjør fremdeles de to største arbeidsplassene for sosionomer.

Det kan være ulike faktorer som spiller inn på sosionomenes plass i de ulike velferdstjenestene. På den ene siden har tjenestene blitt mer tverrprofesjonelle. Tverrprofesjonelt arbeid kan være viktig for et godt tilpasset tjenestetilbud, men det fordrer at profesjonene tydeliggjør sin kompetanse i de ulike tjenestene slik at tverrfagligheten kommer brukerne til gode.

På den annen side ser vi at tjenestene utvikler seg i retninger som undergraver sosiale forhold. Rusfeltet har beveget seg i en mer helsefaglig retning, barnevernsfeltet i en psykologisk retning, og Nav i en mer byråkratisk retning. Dette er utviklingstrekk som profesjonsrådet ser med bekymring på. Det er en fare for at kunnskapssyn og fagforståelsene som legges til grunn i velferdstjenestene blir mer instrumentelle og individorienterte. Nettopp derfor er det viktig at sosiomenene er til stede i disse tjenestene, og bidrar til å demme opp for disse utviklingstrekkene. FO på sin side jobber aktivt gjennom alt fra innspill i offentlig høringer, til lobbyvirksomhet inn mot direktorater og politiske miljøer, til forhandlinger med arbeidsgivere på lokalplan om hvilken kompetanse som skal etterspørres når stillinger skal lyses ut.

Å sikre sosialfaglig ansatte innenfor sentrale velferdstjenester er en pågående utfordring, hvor alle gode krefter trengs for å bremse en uheldig utvikling. Det er derfor gledelig at bachelorutdanningen i sosialt arbeid er populær for unge som skal velge utdanning. Sosionomutdanningen har over flere år vært blant de mest søkte studiene ved ulike studiesteder, og den nye Rethos-forskriften stiller tydelige krav til utdanningenes innhold. Praksisstudier, undervisning og ferdighetstrening hvor studenter og lærere skal møtes inngår fortsatt som en viktig og sentral del av utdanningen

Sosionomer jobber i bredden av velferdsstaten, og det gjøres mye godt sosialt arbeid på ulike områder som vi kan være stolte av. Det viser ikke minst boka som profesjonsrådet for sosionomer ga ut i 2019: Sosionom – relasjoner og muligheter. I boka har 21 sosionomer fra ulike tjenesteområder blitt intervjuet om hva de gjør når de utøver sosialt arbeid. Intervjuene speiler at «sosionomer har med seg et blikk, et tankesett og en forståelse som ikke bare bygger på kunnskap om individ og samfunn. Det bygger også på et verdigrunnlag og menneskesyn» (s. 193). Sosionomenes fortellinger i boka er heldigvis alt annet enn blygrått.