Ken Joar Olsen, tidligere barnevernspappa

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad skriver i et innlegg på fontene.no at vi alle må ta avstand fra hat og hets mot barnevernsansatte, noe jeg er helt enig i. Likevel vil jeg påstå at Ropstad med sine unyanserte innlegg faktisk er med på å øke hatet og misnøyen mot barnevernet.

Først og fremst gjør han det ved at han som barnas minister, ikke ber om unnskyldning for de feil og overgrep som barnevernet har begått ovenfor barn og foreldre.

Psykolog Anne Marie Fosse Teigen skriver klokt om hat på psykologisk.no:

«Basert på mykje av det eg har lært og erfart, vil eg seia at hat – i destillert form – er noko ein utviklar etter å ha blitt fråtatt det som var viktigast i livet, utan å ha føresetnad for å forstå kvifor og/eller utan å ha hatt makt til å gripe inn og stoppe tjuveriet. Og som om ikkje det var nok: I ettertid vart heller ingen andre tatt og straffa. Tvert om kunne det hende at tjuven kom igjen og igjen og forsynte seg».

Norge er dømt åtte ganger i EMD for brudd på menneskerettighetene. Når Ropstad, som barnas minister, velger å ikke be om unnskyldning, ja så gir det næring til misnøyen og hatet. Ikke bare for de åtte familiene, men for alle dem disse familiene representerer. Tyven kommer bare på nytt og forsyner seg.

#heierna-Ine Haver ble kalt eskortepike på Facebook etter innlegg om politibruk i barnevernet

Ropstad skriver videre at tilliten til barnevernet er avhengig både av hvordan barnevernet jobber og hvordan barnevernet omtales, som om det er to uavhengige størrelser. Ropstad overser lett det faktum at omtalen er jo nettopp avhengig av kvaliteten på arbeidet som utføres.

«Når det gjelder kvalitet, er det igangsatt flere prosesser med formål om å heve kompetansen blant barnevernsansatte.» skriver han. Vi som har kjent på kroppen konsekvensene av dårlig «kvalitet» på arbeidet, synes nok ikke det er så lett å avfeie dette momentet med at «det er igangsatt flere prosesser».

Mer enn tre år var vi uten vår datter, mer enn tre år var vår datter uten sin mamma og pappa, det var konsekvensene for oss. Ettervirkninger av tapet vårt varer livet ut. For andre barn og foreldre har tapene vært større. Kvaliteten på barnevernsarbeid har jo så store ringvirkninger for barn og foreldre, ikke bare her og nå men ofte i livstidsperspektiv. Derfor er det så utrolig viktig å erkjenne feil slik at det kan gjøres endringer og forbedre kvaliteten. Og det er dessverre mye dårlig kvalitet på arbeidet som utføres, noe som er påvist gjennom utallige granskninger, som Helsetilsynets Det å reise vasker øynene, Riksrevisjonen, Fjeld-granskningen fra Bergen, Samnanger-rapporten, Glassjenta, forskningsrapporten om samværsfastsettelse

Kvalitet handler ikke bare om kompetanse og flere kurs. Det handler om makt og misbruk av makt, om holdninger, om ydmykhet og evnen til å leite frem ressurser hos foreldre og barn og ikke bare leite etter feil. Det repareres ikke med et kurs i traumeforståelse.

Ropstad hevder også at «det er viktig at de som har kunnskap om barnevernet bidrar inn i debatten.» Vel, det kan koste dyrt. Psykolog Sverre Asmervik kritiserte barnevernet og fikk trøbbel som meddommer.

Vi vet jo godt at fagpersoner som varsler og kritiserer feil innen barnevernet blir fiendtliggjort, som Pia Monclair i bydel Alna. Hun ble ble bedt om å lyve under ed og ble frosset ut på sin egen arbeidsplass.

Eller sakkyndig Ragnhild Pettersen, som varslet om feil og mangler i vår sak. «Det er en fare for rettssikkerheten at jeg og andre som fagpersoner blir sanksjonert når vi varsler om barnevernet», skriver hun.

Hadde både det lokale barnevernet og sentrale barnevernsmyndigheter tatt inn over seg noe av kritikken fra fagpersoner, vel da hadde kanskje ikke frontene vært så steile.

Dom i Menneskerettsdomstolen: Vibeke og Ken får erstatning i barnevernssak

Et annet moment som fremmer misnøye, hat og ekstreme ytringer er jo også at svært få foreldre får hjelp etter omsorgsovertakelse. Ja, jeg vet at det står i loven at barnevernet har en plikt til å følge opp foreldre. Det er bare det at det sjelden skjer, §4-16 i bvl har inntil EMD-avgjørelsene vært en «sovende» paragraf. I vår sak var den eneste «oppfølgingen» vi fikk etter at vårt barn på 9 dager ble akuttplassert, en telefon fra jordmor med råd om hvordan unngå melkespreng. Da oppstår ekstreme følelser, for noe av det viktigste for oss mennesker er å kjempe for barna våre. I den situasjonen, fylt med hat, sorg og sinne, ja da gikk jeg selv for langt på nett.

Ropstad og BUFdir er opptatt av «omdømme», men kritikken hadde nok roet seg om fokuset heller hadde vært på innhold, kvalitet og organisering. Det må likevel bemerkes at det kun er 56 prosent av befolkningen som har tillit til en så livsviktig og inngripende etat som barnevernet burde bekymre ministeren, og ikke glede ham.

Trusler og hets er uakseptabelt, og ingen skal måtte tåle dette. Jeg er likevel mer bekymret for at tjenesten i dag ikke ivaretar barna på en god nok måte, både ved uriktige omsorgsovertakelser, manglende eller feile hjelpetiltak, dårlige samværsordninger, men også barn som lever under omsorgssvikt som ikke oppdages. La de små barna komme til meg, sier Jesus. Kanskje Ropstad også skulle være mer opptatt av barna enn de ansatte.

Ropstad uttaler: «Det er viktig at de som har kunnskap om barnevernet bidrar inn i debattene og imøtegår det som er urimelig eller usaklig kritikk. Der må vi politikere gå foran.»

Jeg vil omformulere til dette: Det er viktig at de som har kunnskap om barnevernet bidrar til en endring av tjenesten og hører på saklig og faglig kritikk. Der må politikere gå foran.