Ken Joar Olsen, far

Vår sak er den niende av 26 norske barnevernssaker i den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Bak skjuler det seg de vondeste årene i vårt liv. Vår datter ble plassert ni dager gammel, oppvekstplassering heter det. Adopsjon var planen. Vi tapte i rettsapparatet, selv om sakkyndig vurderte oss som gode foreldre. 12 timer i året ble vår datter tildelt å se oss. Tilbakeføringskrav kom etter ett år, men det tok enda ett år før saken ble behandlet. Nå måtte det utredes alt det som ikke var utredet da kommunen plasserte henne. Alle rapporter var positive til oss, og etter mange omveier besluttet Tingretten i mars 2018 at hun skulle få flytte hjem. Hun var da over tre år gammel. Det ble ikke gjort noen forsøk på tilbakeføring fra kommunens side. Lovens intensjon om at alle omsorgsovertakelser i utgangspunktet skal være midlertidige var kun teoretisk. Barnevernet var fornøyd med sitt arbeid i denne saken. Fosterforeldre ønsket ikke at hun skulle komme hjem til sine foreldre og lillesøster. Om ikke modige fagpersoner og pressen hadde engasjert seg i saken ville den vært en av tvangsadopsjonssakene som EMD nå har tatt inn.

Store omkostninger. Nå har datteren vår vært hjemme i ett og et halvt år. Fra 12 timer i året til 8 760 timer. Det er en så stor forskjell at det ikke kan fattes. Vi har vært på ferier, hatt våre første uenigheter, søskenkrangel, feiret jul, påske, vært på campingtur, fått myggstikk, hun har lært å sykle, vi har plastret skrubbsår og hun har vært sint på «dumme mamma og pappa», kranglet og blitt venner igjen. Vi har hatt hverdager som binder oss sammen, små og store hendelser som knytter bånd. Det er mange sår som skal repareres, vi skal ta igjen tapt tid og jenta skal venne seg til alt det nye. Vi vet at vi, absurd nok, har vært «heldige». Likevel, vi har hatt nesten tre og et halvt år med en ufattelig sorg. 1 176 dager uten henne. Hun var det første vi tenkte på hver morgen, det siste vi tenkte på før vi sovnet. Tre julaftener, tre bursdager, tre sommerferier med hennes tomrom. Vi har gått glipp av gyldne stunder som første tann, første skritt, første ord. Hele tiden med trusselen om adopsjon om vi ikke «samarbeidet». Redselen for å gjøre feil. Påkjenningen med nye og atter nye utredninger. Hat og lengsel etter rettferdighet. Søvnvansker, mareritt, vansker med å fungere sammen med andre. Vår datter måtte også gjennom en stor omstilling ved tilbakeføring der hun opplevde savn og forvirring. Midt oppi dette ny graviditet, og vi gledet oss til å bli foreldre på nytt. Men også det ble formørket av redselen for barnevernet. Og en kronisk redsel for å miste henne igjen. Vi vant, men tapet er likevel enormt.

Saken vår har vært håndtert av to ulike barnevernskontor. I avstand er det fem minutter å kjøre, i vurderinger er det i sannhet milevis.

Kontor 1 mente vi var uegnede og gikk for adopsjon. Kontor 2 gikk for tilbakeføring. Kontor 1 vurderte at vi var så dårlige at vår datter måtte skjermes fra oss for all tid. Det ble brukt formuleringer som «mor har svak mentaliseringsevne», hun har «ikke kapasitet til å ha innsikt i jentas indre liv» og «far har ikke evne til å forstå seg selv, barnet eller andre». Det hevdes svake kognitive evner, personlighetsforstyrrelser og manglende indre liv. Mor blir beskrevet som totalt under fars kontroll. I sak for nemnda ønsket de ett samvær i året, fratakelse av foreldreansvar med tanke på adopsjon. Vi foreldre var visstnok ikke mottakelige for hjelp og hadde ikke endringspotensiale. Vår datter ble plassert på hemmelig adresse med sikkerhetstiltak fordi far var farlig. Kontor 1 var ikke på hjemmebesøk, det var ingen sakkyndig utredning, og deres bekymringer ble aldri drøftet med oss. Ingen samspillsvurderinger, ingen utredning av omsorgsevner eller psykisk helse. Barnevernet innhentet riktignok informasjon fra ulike etater.

Kontor 2 mente vi var særdeles gode. De overtok fordi kontor 1 var inhabile. Kommunen anbefalte en tilbakeføring av vår datter på grunnlag av flere psykologers vurderinger samt egne observasjoner. Psykologene som brukte hundrevis av timer og var på hjemmebesøk mente at vi hadde «god evne til utviklingsstøtte og emosjonell ivaretakelse av barnet og svært god samværskompetanse». Med tanke på tilbakeføring var deres vurdering at «foreldrene vil kunne yte kvalitativ god barneomsorg, både på et praktisk og et psykologisk plan.» Vi ble beskrevet gjennomgående positivt, god evne til å samarbeide og et godt parforhold. Hvordan er det mulig å komme frem til så ulike resultater? De opererer under samme lovverk, og begge kontorene påberoper seg å jobbe etter «barnets beste». Og hvorfor skaper det ikke større refleksjoner rundt risikoen for å gjøre grove feilvurderinger? Noe er galt!

En fem minutters biltur endrer altså på om et barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre eller adopteres bort. Det er en grunnleggende menneskerettighet, også for barn, å ikke unødig bli fjernet fra sitt hjem. Vår datters rett til å være sammen med de eneste menneskene som er villige til å dø for å beskytte henne, hvor ble den av? Hvordan kan hennes rettigheter vurderes så ulikt av et system som er laget for å ivareta barn? I vår sak var det fagpersoner som virkelig engasjerte seg. Men skal barns rettsikkerhet være avhengig av fagpersoners frivillige engasjement i saker der alle burde forvente at staten sikret seg et godt beslutningsgrunnlag? Det finnes mange kontrollsystemer, men hva hjelper det når faktagrunnlaget kan variere fra «skadelig samspill» til «svært godt samspill» i samme sak? Har virkelig skjønnet så stort slingringsmonn? Da kan man vel like godt kaste terning?

Vi som familie lever hver dag med konsekvensene. Vi har heller ikke fått noen beklagelse eller erstatning for tre tapte år. Kommune 1 mener de ikke har gjort noe galt.

Vi håper at EMD gir oss medhold, og dersom andre saker som er tatt inn i EMD har tilsvarende faktagrunnlag, håper vi Norge felles også der. For det handler jo ikke om foreldre versus barna, men barnas rett til sin familie. Og derfor er det også skremmende å se hvor mye ressurser Norge bruker på å unngå en domfellelse i Strasbourg. Som pappa prøver jeg å forstå hvordan vår familie kunne rammes av denne tragedien, og det er uforståelig at det ikke reflekteres mer over skadevirkninger av barnevernets inngripen. Det er som om menneskene i systemet ikke ønsker å bli bedre for barnas skyld. Resultatet er at slike alvorlige konsekvenser vil fortsette å ramme barn og voksne. Barn burde kunne finne trygghet i et fungerende barnevern som kan beskytte dem mot overgrep, ikke påføre dem det. Politikere kan ikke vente på at EMD skal ordne opp. Barna har ikke tid til å vente.