Bente Ohnstad, professor i rettsvitenskap, og Mette Sønderskov, seniorforsker, Høgskolen i Innlandet

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Fontene skriver i en nyhetssak den 13.1.2021 at tilliten til barnevernet øker. Det er godt nytt, og forståelig at Mari Trommald, direktør i Bufdir, gir mye av æren til de som jobber i tjenesten. For det finnes mange flinke folk i førstelinjen, som gjør en strålende innsats i et fagfelt som inneholder atskillige vanskelige dilemmaer. Men det er et åpenlyst behov for å konkretisere de lovmessige vilkårene for meldeplikten til barnevernet.

I nyhetssaken blir det vist til en pågående diskusjon i fagmiljøene om hvorvidt terskelen for å melde er for lav, slik at barnevernet får mange saker som egentlig skulle ha vært håndtert av andre instanser. Trommald avviser at dette skulle være et problem ved å si følgende: «Hvis du først bekymrer deg for et barn, meld til barnevernet!». Hun snakker også om at all kunnskap viser at barnevernet oftere kommer for sent enn for tidlig, uten å vise til noen konkrete studier.

Etter noen alvorlige mishandlingssaker, som ikke ble meldt, er det forståelig at myndighetene har gitt signaler om at det skal være «lav terskel» for å melde. Men her er det viktig å starte med å skille mellom privatpersoner og offentlig ansatte. Mens privatpersoner har mulighet til å sende en melding til barnevernet hvis man er bekymret for et barn, pålegger loven alle offentlig ansatte en plikt til å melde fra ved mistanke om alvorlig omsorgssvikt eller mishandling. Offentlig ansatte skal sette sin lovpålagte taushetsplikt til side i de særskilt alvorlige tilfellene, der det er «grunn til å tro» at foreldrene ikke selv er i stand til å ivareta omsorgen for barnet.

Det er også viktig å skille mellom inngrep og hjelp. Regelverket er utformet med utgangspunkt i at offentlig ansatte og andre med lovpålagt taushetsplikt bare kan sende meldinger når det foreligger konkrete forhold knyttet til det enkelte barns situasjon, som tilsier at situasjonen er så alvorlig at kriteriene for inngrep er til stede. Og det er melderens ansvar å gjøre en selvstendig vurdering av alvorlighetsgraden før meldingen sendes. Alvorlighetsgraden er altså ikke lav, men høy. I mindre alvorlige situasjoner, kan opplysninger bare gis til barnevernet dersom partene samtykker. Dette gjelder for eksempel hvis man tror at et barn eller en familie kan ha behov for hjelpetiltak. For det skal selvfølgelig være lav terskel for å hjelpe, men hjelp er basert på frivillighet og medvirkning. Ikke en melding til barnevernet.

Det er en utbredt misforståelse at en bekymring, eller en magefølelse, er tilstrekkelig for å melde. Det å bekymre seg betyr å engste eller uroe seg, og dette er vage begreper som ikke brukes i noen av lovtekstene. Begrepet «bekymringsmelding» er heller ikke anvendt i rettskildene, selv om termen er i utbredt bruk av både barnevernstjenesten og myndighetene. En bekymring kan dessuten være så mangt. Man kan for eksempel bekymre seg for et barns helse, uten at dette har noe med omsorgssituasjonen i hjemmet å gjøre. I slike tilfeller er det ikke riktig å koble inn barnevernet med mindre foreldrene ønsker det.

For offentlige meldere og andre som er underlagt lovbestemt taushetsplikt, er vilkårene for å bryte taushetsplikten strenge. Taushetsplikten er begrunnet i personvernhensyn, og skal bidra til vern av enkeltindividets integritet, samt gi folk tillit til velferdstjenesten. Når Trommald oppfordrer til å melde, uten at de lovmessige vilkårene og ovennevnte sonderinger samtidig tydeliggjøres, er det stor risiko for at meldinger sendes på sviktende grunnlag. Grunnløse meldinger til barnevernet er krenkende for dem som blir utsatt for dette. Det å bli mistenkt for å være udugelige omsorgspersoner oppleves infamerende og som en umyndiggjøring. En undersøkelse i barnevernet kan føre til et urettmessig stort inngrep i familienes rett til privatliv. Som et minstekrav, for ikke å bryte taushetspliktbestemmelsene og krenke artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjon, må det foreligge konkrete opplysninger som gir grunn til å tro at omsorgssvikt kan forekomme i familien.

At all kunnskap viser at barnevernet oftere kommer for sent enn for tidlig, er kanskje ikke så overraskende med tanke på at problematikken med urettmessige meldinger er relativt ny. Det har ikke har fått forskernes oppmerksomhet ennå. Men tidligere studier viser at offentlig ansatte generelt har lite kunnskap om jussen. Myndighetene bidrar ikke til å øke kompetansen på dette området ved å gi misvisende signaler.

Grunnløse meldinger tar også mange ressurser fra et allerede presset barnevern, som kan skygge for de alvorlige sakene som krever barnevernets oppmerksomhet. Det er ikke bra, og bidrar i hvert fall ikke til å øke kvaliteten på barnevernets tilbud til dem som virkelig trenger hjelp.