Det som overrasker meg ved OsloMets tilsvar er behovet for å ta mannen, og la ballen ligge, skriver Asbjørn Kärki Ulvestad i dette innlegget.

Det som overrasker meg ved OsloMets tilsvar er behovet for å ta mannen, og la ballen ligge, skriver Asbjørn Kärki Ulvestad i dette innlegget.

Eirik Dahl Viggen

Den nye masteren i familiebehandling er en blindvei hvis målet er å utdanne spesialister på familiefeltet

DEBATT: Den gamle masteren i familiebehandling hadde kvalitet. Det nye programmet burde aldri vært godkjent, gitt hva de ferdige masterstudentene forespeiles av kunnskap og kompetanse etter oppnådd grad.
19.12.2019
11:31
19.12.2019 12:15

Ulvestads kronikker reiser viktige debatter, men poengene drukner i urimelig kritikk, skriver Hilde A. Aamodt, førsteamanuensis og studieleder, May-Britt Solem, professor, Kjetil Wathne, førsteamanuensis og Linn Breistein Jørstad, rådgiver i et innlegg på fontene.no 16.12.2019

Hvorfor bry seg med OsloMet? var min opprinnelige overskriften på fagkronikken hvor jeg foretar en kritisk gjennomgang av OsloMets Masterprogram i sosialfag; studieretning familiebehandling, med utgangspunkt i det kullet som ble uteksaminert nå i 2019. Den andre fagkronikken hadde tittelen Mastergraden – veien til mestring? eller i Fontenes tapning Mastergraden – ikke nødvendigvis kvalitet. At tidsskriftet Fontene foretar redaksjonelle grep når de publiserer, ved å gi begge kronikkene en innpakning og ingress som er hentet fra kronikkene, ligger vel innenfor den frihet en publisist har til å foreta redaksjonelle grep. Utsagnene, riktignok løsrevet fra sin kontekst, står jeg inne for.

Mitt viktigste mål med kronikkene er å reise en debatt om hva som skjer med videreutdanninger innen helse- og sosialfeltet når de «løftes», som det så vakkert heter, opp på mastergradsnivå. Slike endringer motiveres noen ganger med å skulle hindre blindveier i utdanningssystemet. Jeg har tatt for meg to mastergradsprogram i familieterapi, ett fra før 2015 og ett etter. Det gamle programmet hadde kvalitet. Det nye programmet burde, slik jeg ser det, aldri vært godkjent, gitt hva de ferdige masterstudentene forespeiles av kunnskap og kompetanse etter oppnådd grad.

De to programmene er godkjent ut fra to forskjellige paragrafer i mastergradsforskriften, det eldste ut fra § 5 i forskriften, det andre ut fra § 3. har Jeg hevder at OsloMet gjennom § 3 - masteren i familiebehandling har etablert en ny blindvei. Jeg burde ha lagt til: hvis målet er å utdanne spesialister på familiefeltet.

Det er vanskelig å se denne mastergraden som et kvalitetsløft. Jeg anser at paragraf 3 - formatet er uegnet til å sikre masterstudiers yrkesrelevants. Skal mastergrad kunne ivareta praksisfeltenes behov kommer en ikke unna bruk av § 5 i mastergrad-forskriften. Mye taler for at utviklingen går i motsatt retning.

De ansvarlige for utdanningen framholder at kronikkene reiser viktige debatter, men at dette drukner i urimelig kritikk. Hvilke viktige debatter det her siktes til vil jeg gjerne høre mer om. Det som imidlertid overrasker meg ved OsloMets tilsvar er behovet for å ta mannen, og la ballen ligge, ved å hevde at jeg legger opp til en polemisk debatt, og at jeg kommer med ubegrunnede påstander. Jeg anbefaler leserne å bruke tid på kronikkene i stedet for å få kaffen i halsen av innpakningen.

«Enhver som leser overskriften og dens underliggende ingress vil tenke at disse argumentativt hører sammen og at det er master i familiebehandling som legger kvalitetssvikt på late studenter og svake veiledere. Sannheten er at det er ingen sammenheng. Master i familiebehandling har aldri henvist til late studenter, svake veiledere eller praksissjokk, det er det Ulvestad som gjør», heter det i innlegget.

En god historie, men jeg skriver ikke om late masterstudenter i familieterapi, svake veiledere eller praksissjokk. Studentene her er gjennomgående dobbeltarbeidende deltidsstudenter går jeg ut fra som kombinerer jobb og arbeid. Kvalitetsrapporten (2018) fra OsloMet sier derimot på generelt grunnlag at «studentene oppleves å ha lavt engasjement og innsats» (s. 15).

«Når han skal underbygge fortellingen om sviktende læringsmiljø henviser han til den feilaktige påstanden om sviktende kvalitet på opptak og skriver «Sviktende kvalitet på opptak påvirker læringsmiljøet» (…) Ulvestad bruker OsloMet sine generelle kvalitetsrapporter for å underbygge egne påstander knyttet til en konkret utdanning».

Hva som her legges i begrepet «generelle kvalitetsrapporter» vet jeg ikke. Kvalitetsrapporten (2018) som jeg refererer til, beskriver at flere av masterutdanninger har «utfordringer både når det gjelder rekruttering, gjennomstrømming, yrkesrelevans og etterspørsel på arbeidsmarkedet» (s.14).

Videre framholdes det «som en kvalitetsutfordring at studentene har et varierende faglig startnivå, og at mange har for dårlige forkunnskaper». En av hovedutfordringene er at «det er varierende opptakskvalitet på utdanningene våre» (s.15)». Sier ikke dette noe om sviktende kvalitet på opptak? Jeg har vanskelig for å tro at slike utfordringer ikke gjelder for mastergrad i familieterapi.

I omtale av OsloMets kvalitetsmodell framholder jeg at de ulike områdene henger nøye sammen, og skulle ett eller flere av dem svikte vil det nødvendigvis slå tilbake på utdanningskvaliteten. For meg framstår dette som innlysende. Ser en på omdømmemålinger HiOA/OsloMet har vært med på siden 2014, viser tre målinger på rad «at høgskolen har et stabilt dårlig omdømme. Aller dårligst blant sine egne ansatte og studenter». Sier ikke det noe om læringsmiljøet? Opptakskravene til mastergrad i familieterapi innebærer store variasjoner studentene imellom når det gjelder bakgrunn, type forkunnskap, kompetanse og arbeidsmuligheter.

«Slik vi ser det er det en misforståelse å tro at en master i familieterapi primært er ment for familievernet, slik Ulvestad synes å tro.» Riktignok arbeidet jeg et par år på familiekontor for flere tiår siden, men jeg har ikke nevn familievernet med et ord i kronikken om OsloMet. Derimot referer jeg til studieplanens oppramsing av hvor masteren gir spesialistkompetanse til å arbeide innenfor, blant annet familievernet.

«Ulvestad påstår at veilederne ved de ulike praksisstedene ikke er kvalitetssikret som familieterapeuter. Det er ikke riktig. Veilederne må kunne dokumentere en videreutdanning i familieterapi eller en mastergrad i familieterapi.»

Jeg snakker om godkjente veiledere. Det å ha en videreutdanning eller mastergrad i familieterapi medfører ikke at du godkjennes som veileder. Her er det andre regler som gjelder. Eksempelvis godkjenner ikke Fellesorganisasjonen (FO) at masterklinikk kan inngå i en klinisk spesialisering for sine medlemmer med mindre studenten ved oppstart innfrir opptakskravene til en § 5-erfaringsbasert master. Deler av veiledningen under praksis kan etter søknad godkjennes.

Dårlige mastergrader gir dårlig kvalitet. Et sentralt spørsmål her er om det er mulig å bli spesialist på et område uten veiledning av spesialister på området, og uten praksis innenfor ulike deler av familiefeltet.

«Det er også misvisende når Ulvestad påstår at vi har redusert antall timer studenten har praksisveiledning fra 420 til 300 timer, altså en reduksjon på 120 timer. Regnestykket er feil. Emnet Masterklinikk på 30 studiepoeng utgjør 300 timer i praksis, 72 timer veiledning gjennom tre workshops i semesteret, samt 48 timer innføring i familieterapeutiske metoder og 48 timer i terapeututvikling. Totalt utgjør dette 468 timer praksisveiledning. Ulvestad sin strykkarakter i faglig utbytte er dermed basert på et feil regnestykke.»

For meg framstår dette som ren desinformasjon. Jeg må kunne stole på at opplysninger gitt i studieplanen stemmer. Ifølge studieplanen for mastergraden mine studenter fulgte snakker vi om et deltidsstudium med tre års normert studietid: teoretiske emner 60 studiepoeng, masteroppgave 30 studiepoeng og praksis 30 studiepoeng. Praksisperiodene går over to år, med 75 timer fordelt over to måneder i hvert semester, til sammen 300 timer. Det er studieplanen min arbeidsgiver eller jeg som veileder, eller studentene må forholde seg til, med hensyn til arbeidsmengde, organisering av praksis osv. Masterens samlede praksis tilsvarer 8 arbeidsuker fordelt over 4 praksisperioder i løpet av de tre årene. Med 100 prosent nærvær utgjør studentens praksis noe over en arbeidsdag (9,4 t) pr praksisuke. Med maks tillatt fravær under en dags tilstedeværelse (6.5 t.) hver praksisuke.

Den nye studieplanen (etter 2015) tilslører forskjeller og forvirrer ved i stort å snakke om praksisveiledning, men av og til om veiledning. Det å skulle regne inn undervisning, workshops og gruppearbeid på universitetet som praksis fremstår for meg som forsøk på å fylle praksisbegrepet med nytt innhold.

Faglig utbytte må nødvendigvis også måles opp mot hva utdanningen lover at studentene skal kunne som ferdige mastere. Forestillingen om at studenter, noen av dem uten klinisk/behandlingsfaglig erfaring, i løpet av 2 mnd. samlet praksis i løpet av studietiden skal kunne ende ut som spesialister i familiebehandling er som hentet ut av eventyrenes verden. Ifølge studieplanen gir masteren spesialistkompetanse i arbeid med barn, unge og familier innenfor barne- og ungdomspsykiatri, familievern, PP-tjeneste, barnevernsinstitusjoner, rusmiddelomsorg, voksenpsykiatri og andre sektorer. Krav til godkjent praksis skal innebære at studenten behersker å arbeide med sammensatte tilstander som vold i familien, rusproblemer, spiseforstyrrelser eller selvskading. Det praksissted eksisterer ikke som vil kunne innfri studieplanens læringsutbytte.

19.12.2019
11:31
19.12.2019 12:15