Studentene som kommer inn på Master i familiebehandling har kommet gjennom et nåløye. Ulvestad sin strykkarakter på inntakskvalitet er vanskelig å ta alvorlig, skriver ansatte på OsloMet.

Studentene som kommer inn på Master i familiebehandling har kommet gjennom et nåløye. Ulvestad sin strykkarakter på inntakskvalitet er vanskelig å ta alvorlig, skriver ansatte på OsloMet.

Eirik Dahl Viggen

Ulvestads kronikker reiser viktige debatter, men poengene drukner i urimelig kritikk

DEBATT: Ulvestad påstår at Master i familiebehandling står til stryk på de fem kvalitetsdimensjonene inntakskvalitet, læringsmiljø, program, faglig utbytte og samfunnsrelevans. Det er en uryddig og urimelig kritikk, skriver ansatte på OsloMet i dette innlegget.
16.12.2019
10:05
16.12.2019 10:54

Den 6. desember 2019 publiserte fontene.no to fagkronikker. Den ene har tittelen Mastergraden – ikke nødvendigvis kvalitet, den andre har tittelen OsloMet villeder studenter og arbeidsgivere til å tro at en master i familiebehandling gir kompetanse til å arbeide klinisk. Begge er skrevet av Asbjørn Kärki Ulvestad, klinisk sosionom, familieterapeut, veileder og fagbokforfatter. Begge kronikkene krever tilsvar.

Kronikkene reiser hver for seg viktige problemstillinger og viktige debatter. Poengene drukner imidlertid i det vi oppfatter som urimelig kritikk og til dels uryddigheter fra Ulvestad sin side. Han bruker nemlig et eldgammelt triks i sin argumentasjon. Han tillegger den andre egenskaper for å begrunne egne argumenter.

Ulvestad bruker OsloMet sine generelle kvalitetsrapporter for å underbygge egne påstander knyttet til en konkret utdanning, nemlig Master i familiebehandling ved Institutt for sosialfag. På den måten skaper han inntrykk av sammenhenger og hold i egne påstander som det ikke er grunnlag for. La oss ta et eksempel. I overskriften på den ene kronikken skriver han:

«OsloMet villeder studenter og arbeidsgivere til å tro at en master i familiebehandling gir kompetanse til å arbeide klinisk»

Etter overskriften følger følgende ingress:

«OsloMet legger kvalitetssvikt på late studenter, svake veiledere, mangelfull praksis og praksissjokk. Tanken om at studiet ikke holder mål eller at mastere startes opp uten nødvendig kvalitetssikring er fraværende.»

Enhver som leser overskriften og dens underliggende ingress vil tenke at disse argumentativt hører sammen og at det er master i familiebehandling som legger kvalitetssvikt på late studenter og svake veiledere. Sannheten er at det er ingen sammenheng. Master i familiebehandling har aldri henvist til late studenter, svake veiledere eller praksissjokk, det er det Ulvestad som gjør. Man kan dessuten spørre seg hva som gjør at Ulvestad ikke bruker Master i familiebehandling sine egne kvalitetsrapporter dersom han ønsker å debattere denne utdanningen. Man kan forledes til å tenke at årsaken er at disse ikke underbygger Ulvestad sin fortelling og agenda. Nemlig at en mastergrad verken er innholdsmessig verdifull i form av merkunnskap eller kvalifiserer når man som student skal søke jobb. Vi kunne ikke ha vært mer uenige.

Ulvestad påstår at Master i familiebehandling står til stryk på de fem kvalitetsdimensjonene inntakskvalitet, læringsmiljø, program, faglig utbytte og samfunnsrelevans. Vi vil kort imøtegå påstandene hans.

Ved indikatoren inntakskvalitet viser Ulvestad til OsloMet sin overordnede kvalitetsrapport (2018) hvor han skriver: «flere masterutdanninger har utfordringer både når det gjelder rekruttering, gjennomstrømming, yrkesrelevans og etterspørsel på arbeidsmarkedet». Det framholdes som en kvalitetsutfordring at studentene har et varierende faglig startnivå, og at mange har for dårlige forkunnskaper. Studentene oppleves å ha lavt engasjement og innsats. En av hovedutfordringene som rapporten peker på er at «det er varierende opptakskvalitet på utdanningene våre.»

Ved master i familiebehandling hadde vi høsten 2019 326 søkere til 25 studieplasser. 205 av disse var førsteprioritetssøkere, altså de hadde vår utdanning på førsteplass i sin søknad. Det var altså kun syv prosent av søkerne som kom inn. I tillegg til karakterer fra bachelorgrad gis det tilleggspoeng for sosialfaglig bakgrunn, tilleggspoeng for relevant utdanning utover relevant bachelor, samt tilleggspoeng for relevant praksis. Det sier seg selv at studentene vi tilbyr opptak har kommet gjennom et nåløye. I tillegg har vi en kvote på 25 prosent som konkurrerer kun på karakter. Dette er A-studenter alle sammen. Ulvestad sin strykkarakter på inntakskvalitet er vanskelig å ta alvorlig.

Deretter fortsetter Ulvestad sin polemiske debatt. Når han skal underbygge fortellingen om sviktende læringsmiljø henviser han til den feilaktige påstanden om sviktende kvalitet på opptak og skriver «Sviktende kvalitet på opptak påvirker læringsmiljøet». Det er nærliggende å spørre om Ulvestad da vil konkludere tilsvarende på masterutdanningens gode kvalitet på opptak? Garanterer det i tilfelle et godt læringsmiljø?

Ulvestad er kritisk til vår omlegging fra en § 5 master til en § 3 master og dermed kritisk til innholdet i programmet. Bakgrunnen for omleggingen var blant annet at en § 3 master kvalifiserer til opptak til PhD, samtidig som den kan inneholde praksis. Vi har derfor et mål om å klare begge deler. Men som Ulvestad påpeker har vi et forbedringspotensial. Masterutdanningen kan gjøres mer spesialisert og praksisnær. Det innføres derfor et nytt emne fra høsten, nemlig Systemisk grunnlagsforståelse. Dessuten er emnet Klinisk kompetanse under utarbeidelse.

Ulvestad påstår at veilederne ved de ulike praksisstedene ikke er kvalitetssikret som familieterapeuter. Det er ikke riktig. Veilederne må kunne dokumentere en videreutdanning i familieterapi eller en mastergrad i familieterapi. Det er også misvisende når Ulvestad påstår at vi har redusert antall timer studenten har praksisveiledning fra 420 til 300 timer, altså en reduksjon på 120 timer. Regnestykket er feil. Emnet Masterklinikk på 30 studiepoeng utgjør 300 timer i praksis, 72 timer veiledning gjennom tre workshops i semesteret, samt 48 timer innføring i familieterapeutiske metoder og 48 timer i terapeututvikling. Totalt utgjør dette 468 timer praksisveiledning. Ulvestad sin strykkarakter i faglig utbytte er dermed basert på et feil regnestykke.

Den siste indikatoren, samfunnsrelevans, får også stryk hos Ulvestad. Det er i denne sammenhengen fristende å påpeke at vi aldri har hatt bedre søkertall, ei heller bedre gjennomstrømming og større studentkull. Kanskje er det for frimodig av oss å antyde at det kan ha sammenheng med utdanningens samfunnsrelevans. Imidlertid er det ikke tvil om at stadig flere felt innenfor velferdstjenestene etterspør søkere med kunnskap i familieforståelse og familiebehandling. Slik vi ser det er det en misforståelse å tro at en master i familieterapi primært er ment for familievernet, slik Ulvestad synes å tro.

Det er synd at Ulvestad sine kronikker framstår uryddige i sine henvisninger og framstillinger. En bred debatt om hvordan vi kan utvikle det familieterapeutiske feltet med sine utdanninger, tjenester og forskning ønsker vi gjerne velkommen. Slik kronikkene nå framstår, skaper de heller et behov for å forsvare seg mer enn å bidra til en engasjerende dialog om hvordan vi sammen kan styrke kunnskapsfeltet.

16.12.2019
10:05
16.12.2019 10:54