Asbjørn Kärki Ulvestad, klinisk sosionom, familieterapeut, veileder og fagbokforfatter

Du har gode grunner til å bruke tid før du bestemmer deg for å søke om opptak på en mastergrad. Høyskoler og universitet konkurrerer om å trekke til seg studenter. Mastergrad har blitt business. Jo flere studenter, jo mer penger i kassa. De senere årene har det skjedd en eksplosjonsartet utvikling når det gjelder antall master-program i Norge. Det er vanskelig å navigere i eller sammenlikne ulike tilbud. Du bør ikke ta for gitt at det som tilbys har kvalitet.

Mastersyke

I 2013 satte BI-professor Linda Lai navnet «mastersyke» på det hun oppfattet som en galopperende utvikling (Lai, 2013): «Master har overtatt for bachelor. Og bachelor har erstattet det gode gamle fagbrevet. Mastersyken handler egentlig ikke bare om master, men om troen på at høyest mulig utdanning er det beste uansett. Høy utdanning er blitt viktigere enn riktig utdanning. Man lærer jo å tenke, sies det.»

Linda Lai hevdet at tusenvis av studenter inviteres inn i utdanningsløp der det ikke er noen relevant jobb i andre enden. Lai sin brannfakkel har skapt mye røre i akademia; om mastersyken eksisterer, om den utgjør et problem det er viktig å gripe fatt i, om syken er kurert eller om diagnosen er feil.

Aftenposten intervjuet tre masterstudenter om deres syn på mastergrad (Sjøberg, 2014). Studentene var ikke i tvil: Når «alle» har en bachelorgrad, gjør man det man kan for å skille seg ut og ta en master. «Jeg tror ikke at bachelorgraden er et godt nok grunnlag for å få en jobb jeg har lyst på», sier en av dem.

OsloMet villeder studenter og arbeidsgivere til å tro at en master i familiebehandling gir kompetanse til å arbeide klinisk

Ifølge en rapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU, 2014) opplever mange som tar mastergrad i helse- og sosialfag seg overutdannet når de kommer tilbake til arbeidslivet. Mens det i 1995 var 11 prosent som ga uttrykk for dette, var andelen i 2013 godt over 40 prosent.

Ifølge informantene er det mange av de nyere utdanningene i helse- og sosialfag som overutdanner folk. De fleste går tilbake til samme type jobb etter fullført utdanning. I ulike helse- og sosialfag var det 19 ulike mastergrader å velge mellom da rapporten ble skrevet. Forskerne bak rapporten stilte spørsmål om studentene er tilstrekkelig bevisste i valg av spesialisering på mastergraden, og om masterutdanningene kan gjøres mer arbeidslivsrelevante (NIFU, 2014, s.10).

80 prosent av de ansatte i barnevernet bør ha mastergrad, anbefaler Bufdir

Master erstatter praksisnære videreutdanninger

I intervju med forskning.no i 2015 framholder administrerende direktør Anne-Kari Bratten i arbeidsgiverforeningen Spekter at hun ikke er overrasket over NIFU sine funn: Problemet er at høyskoler og universiteter erstatter spesialutdanningene med mastergrader (Forskning.no, 2015).

De tradisjonelle etter- og videreutdanningene er mer praksisnære, mens mastergradene er for teoretiske og fokuserer for mye på forskningsbasert metode. Konsekvensene for studenter blir mindre praksis rettet mot operativt arbeid. Fagdirektør ved sykehuset i Stavanger, Sverre Uhlving, framholder i samme oppslag at flere universiteter og høgskoler samt enkelte fagorganisasjoner er pådrivere for å fjerne den vanlige spesialutdanningen til fordel for masterutdanninger. Han mener at sykehusene er helt avhengige av vanlige spesialutdanninger, og er bekymret for en utvikling innen helsevesenet hvor mastergrad blir den eneste godkjente spesialutdanningen.

Redaktør i Universitas hevder at mastergraden for mange av dagens studenter er blitt en unødvendig plikt. I takt med at høyere utdanning blir stadig mer vanlig reduseres status på ulike utdanninger, og dette skaper frykt og usikkerhet i forhold til arbeidsmarkedet (Molnes, G., 2015).

Uten mastergradene stopper Norge, fremholder politisk redaktør i Aftenposten Trine Eilertsen (2016):

«Mastersyke er et vanvittig ord. Det må begraves før vi tror det eksisterer. Det finnes ikke så mange evige sannheter i verden, men et par har vi. En av dem er at utdannelse og helse er avgjørende når forskjellen på gode og dårlige land og liv skal forklares. Det er så selvsagt at jeg ikke skal bruke dyrebar plass på å begrunne det.»

Voldsom økning

I en ny rapport konstaterer NIFU (2016) at kvaliteten på masterprogrammene i Norge er svært varierende. Det opplyses at antall masterprogrammer har økt fra 650 til 941 i løpet av 10 år, det vil si en økning på 44 prosent. Sett over en tiårsperiode ble det etablert et nytt masterprogram i snitt annenhver uke. Mesteparten av økningen har skjedd i humanistiske og estetiske fag, lærerutdanning og pedagogikk, samt helsefag.

En av de som kan ha hatt grunn til å føle seg truffet av påstander om mastersyke innenfor utdanning er Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), nå OsloMet. Høgskolen gjennomførte en undersøkelse hvor 1.436 masterkandidater som fullførte studiene i perioden 2011 til 2015 deltok (HiOA, 2016). Rapporten fra 2016 dekket 23 ulike masterutdanninger. Prorektor for utdanning Nina Waaler (2016) framholder at denne undersøkelsen er den siste i rekken av bidrag som avkrefter den seiglivede myten om mastersyken som jevnlig dukker opp i samfunnsdebatten. Hun viser til at kandidatene selv mener de får mer relevante jobber ved å ta en mastergrad. Av rapporten framgår at 42 prosent av studentene hadde en relevant jobb før de begynte på utdanningen (s. 4). En heller opportunistisk måte å bruke statistikk på!

Bekymret for kvaliteten

I intervju med Aftenposten i 2017 framholder daværende NHO-direktør Kristin Skogen Lund at lille Norge ikke trenger over 900 ulike masterprogram (Skogen Lund, 2017). I et notat framlagt på NHOs årskonferanse hevdes det å forgå en pervers konkurranse om studenter. «Høyere utdanning er ikke styrt av relevans og kvalitet. Høgskoler og universiteter får betalt pr. studiepoeng. Da lønner det seg å bare tilby en masse forskjellige studier som er billige å drive», konstaterer hun.

Universiteter og høgskoler synes å ha bedre oversikt over hva arbeidslivet trenger enn arbeidslivet selv. NHO bommer, svarer kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i samme oppslag. Leder for Akademikerne, Kari Sollien (2017), utrykker bekymring for kvaliteten på utdanningene, og mener mange av de små mastere må legges ned på grunn av sviktende kvalitet. Hvorvidt store fagmiljøer leverer kvalitet sier imidlertid Sollien ikke noe om.

Fra flere hold reises kritikk mot masterutdanningene ved at de forsterker studentenes praksissjokk. Teori, forskningsbasert kunnskap og forskningsmetode erstatter i økende grad praksisrettet kompetansebygging og -utvikling. I juni 2017 framholder prorektor ved HiOA (Waaler, 2017) at masterutdanningene ved høgskolen har en rekke utfordringer, og at det er behov for å rydde i svake masterutdanninger. I et nytt innspill fra samme hold (Waaler, 2018) slås det fast at mastersyke er feilstilt diagnose: «I stedet for stadig å sykmelde mastergraden bør vi heller bruke tiden på å forebygge gale utdanningsvalg, og sikre at masterutdanningene svarer på arbeidslivets behov».

Forvirret? Ikke lett for en stakkars student å skulle foreta informerte valg. Det er forståelig at frontkjempere som har i oppgave å reformere utdanningssystemet gjennom innføring av en ny akademisk grad protesterer mot anklager om sykeliggjøring. Det vinnende svaret fra sentrale politiske beslutningsfattere synes å være at Norge er i ferd med å bli hengende etter som kunnskapsnasjon, og det å heve ulike fag og fagområder opp på masternivå fremstår som en viktig oppskrift for å holde tritt med resten av Europa og verden. Det å ha mastergrad har blitt et kvalitetsstempel i seg selv. Universiteter og høgskoler som tar seg selv alvorlig, eller ønsker å bli tatt på alvor, må fremstå som vinnere på master-torget.

Hvilken utdanning ville du ha valgt?

Se for deg at du har en bachelorgrad, og vurderer å utvide denne med en deltids masterutdanning i familiebehandling. Et viktig valg med betydning for dine framtidige muligheter på arbeidsmarkedet. Teksten under er hentet fra studieprogrammet til to ulike master-tilbud i familiebehandling. Skal du velge master må du vite hva som inngår i pakken.

Master I

Det forventes at kandidaten gjennom studiet tilegner seg kunnskap om samfunnsvitenskapelige teorier og forskningsmetoder, familiepolitikk og familiesosiologi. I tillegg står psykologiske perspektiver på barns utvikling, familieterapeutiske behandlingsmetoder og helsefremmende perspektiver på familiebehandling sentralt.

Kandidaten har tilegnet seg ferdigheter i forhold til:

• Bruk av teorier i terapeutisk arbeid

• Analytisk fordypning i akademiske oppgaver

• Kritisk refleksjon

• Arbeid med personlig utvikling

• Familieterapi

Kandidaten har generell kompetanse i:

• Å vurdere og anvende ulike terapeutiske metoder i klinisk praksis

• Å formidle kunnskap om familieterapifeltet og familiers livsvilkår på en forståelig måte

• Å velge adekvat forskningsmetode i forhold til forskningsproblemstilling

• Å skrive en selvstendig akademisk oppgave

Master I er et deltidsstudium med 4 års normert studietid. De teoretiske emnene er på til sammen 60 studiepeong, masteroppgaven 30 studiepoeng og praksis 30 studiepoeng. Praksisperiodene utgjør ca. 3 måneder i semesteret, går over 3 år, med til sammen 420 timers praksis. For opptak kreves bachelorstudium i sosialt arbeid, barnevern, vernepleie, sykepleie eller tilsvarende utdanning, samt 2 års relevant praksis. Studentene må i tillegg under hele utdanningsløpet være i arbeid eller tilknyttet en institusjon der arbeid med familier med barn og unge utgjør en vesentlig del av arbeidsoppgavene. Det gis inntil to poeng for relevant tilleggsutdanning utover opptaksgrunnlaget. Tilbyder framholder at studiet egner seg for dem som ønsker både en teoretisk fordypning innen familieforskning, og terapeutisk trening i arbeid med familier. Tilbyder legger stor vekt på at det benyttes praksisplasser med spesialisert kompetanse til å veilede studenter i familiebehandling. Det vises til et nært samarbeid med noen få øremerkede kompetansemiljøer, norske som internasjonale, knyttet til arbeid med barn, unge og familier.

Master II

Tilbyder framholder at kandidaten etter endt studie har inngående kunnskap om samfunnsvitenskapelige teorier og forskningsmetoder, familiepolitikk og familiesosiologi samt sosiologiske og psykologiske perspektiver på barn. Kandidaten har tilsvarende omfattende kunnskaper om familieteori og familieterapeutiske behandlingsmetoder, og besitter avansert kunnskap om helsefremmende perspektiver i familiebehandling.

Med hensyn til ferdigheter kan kandidaten:

• Utføre endringsarbeid med familier innenfor ulike helse- og velferdsinstanser

• Anvende ulike teorier som analytiske redskaper i arbeid med familier

• Utøve kritisk refleksjon i forhold til ulike former for familiebehandling

• Anvende barnespesifikk kunnskap som en integrert del av det terapeutiske repertoar

• Arbeide systematisk med utvikling av hjelpetjenester for familier og familiepolitiske problemstillinger i ulike helse- og velferdstjenester

• Delta i forskningsprosjekter og gjennomføre en systematisk og kritisk analyse av en problemstilling, anvende sentrale forskningsprinsipper og gi en klar akademisk framstilling av resultatene

Når det gjelder generell kompetanse har kandidaten:

• Inngående kunnskap om vitenskapens muligheter og begrensninger for familiebehandlingsfeltet

• Inngående kunnskap om og kan analysere etiske problemstillinger

• Kan vurdere og anvende inngående ulike terapeutiske metoder i klinisk praksis

• Kan formidle inngående kunnskap om familiers livsvilkår og bruke familieperspektiv på en relevant måte

• Kan utøve avansert vitenskapsteoretisk og metodologisk refleksjon over problemstillinger i familiebehandlingsfeltet

• Kan velge egnet forskningsmetode i forhold til forskningsproblemstilling

Master II er et deltidsstudium med 3 års normert studietid og med samme antall studiepoeng; teoretiske emner 60 studiepoeng, masteroppgave 30 studiepoeng og praksis 30 sudiepoeng. Praksisperiodene går over to år, med 75 timer fordelt over 2 måneder i hvert semester, til sammen 300 timer praksis. For opptak kreves bachelorgrad eller fullført treårig grunnutdanning i sosialt arbeid, barnevern, vernepleie, sykepleie, medisin, psykologi, pedagogikk eller tilsvarende utdanning. Det gis inntil to tilleggspoeng for enkelte grunnutdanninger og enkelte tilleggsutdanninger. Ifølge tilbyder består praksis av terapeutisk arbeid i små grupper og direkte arbeid med barn og familier som ledes av erfarne familieterapeuter, ved helseforetak, familievernkontorer eller Familiens hus i kommuner.

Tilbake til spørsmålet: Hvilken utdanning går du for? Jeg foreslår at du tar 5 minutters tenkepause her. Du har nå fått nøkkelinformasjon om de to utdanningsløpene til å kunne ta et foreløpig valg.

Sammenlikning

De to mastergradene kan være vanskelig å sammenlikne. Lengde på studiet, opptakskrav, organisering, og ikke minst omfang av, innhold i og tilrettelegging av praksisperiodene er vidt forskjellig. Studentene i Master I-programmet er i praksisperioder fordelt til noen få spesialiserte kompetansemiljøer som arbeider med familier, barn og unge. Terapeutisk arbeid og veiledning er samlet i studentgrupper hvor de arbeider med egne saker, under veiledning av spesialister i familieterapi. Master II-programmet har en stor spredning av praksisplasser, og studentenes praksis er her basert på praksisveiledning. Dette innebærer at studenter får ta del i løpende arbeid sammen med saksansvarlig, men uten krav om at praksisveileder skal ha spesialisert kompetanse i familiearbeid eller veiledning.

Master I går over fire år. Opptakskravet er minimum to års relevant yrkespraksis etter oppnådd bachelorgrad, samt et ansettelsesforhold hvor arbeid med familier med barn og unge utgjør en vesentlig del av arbeidsoppgavene. Master II går over tre år. Det kreves ikke relevant yrkespraksis etter oppnådd bachelorgrad for opptak, eller krav om at man under utdanningen har et arbeidsforhold hvor arbeid med familier, barn og unge står sentralt.

Master 1 inneholder 420 timer veiledning, mens Master II er basert på 300 timer praksisveiledning. Du har sikkert registrert at Master II-studenten forventes å ha tilegnet seg langt mer kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse enn Master I-studenten etter bestått mastergrad. Et paradoks?

Hva ville jeg selv ha valgt? De to mastergradene anskueliggjør på en forbilledlig måte hvordan mastersyken arter seg. Jeg har stor tro på forebygging, men bare hvis jeg kan ta egne grep for å påvirke tilstanden. For meg ville svaret være enkelt: Master I. Ved sammenlikning representerer Master I en «gullstandard» som langt på vei sikrer at utdanningen gir det den lover. Master II fremstår slik jeg vurderer det som et skrytealbum eller «gullstandard» i villedende markedsføring. Du lurer kanskje på hvem tilbyder er? Master I og Master II er hentet fra en og samme tilbyder; Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) eller nå OsloMet (HiOA, 2012 & HiOA, 2017).

Mitt møte med OsloMet

HiOA fikk i januar 2018 status som universitet under navnet OsloMet – storbyuniversitetet, og er i dag landets tredje største universitet. OsloMet skal bidra til å dekke viktige samfunnsbehov gjennom sin kjernevirksomhet: det å utdanne framtidige yrkesutøvere med relevant kunnskap, videreutdanne yrkesutøvere, samt drive forsknings- og utviklingsarbeid. OsloMet tilbyr om lag 50 bachelor-programmer, ca. 30 master-programmer og seks doktorgrads-programmer. En statusoversikt over masterutdanningene i 2017 viser en økning i antall masterutdanninger fra 2012 på ca. 60 prosent (OsloMet, 2018).

Høgskolen hadde 2.000 registrerte masterstudenter i 2017, en økning på 53 prosent i samme periode. På hjemmesidene til OsloMet opplyses at institusjonen de siste årene har gjennomført årlige annonsekampanjer i nasjonale og regionale medier, samt i relevant fagpresse, for å bedre kjennskapen og attraktiviteten til masterutdanningstilbudene.

På nyåret 2018 ble jeg forespurt om å veilede tre masterstudenter. Som klinisk sosionom, familieterapeut, veileder, fagbokforfatter med omfattende erfaring i å veilede på videreutdanninger innen familiefeltet var det med så vel nysgjerrighet som spenning jeg takket ja til forespørselen. Studentene fra OsloMet var kommet halvveis i det som utdanningen kaller masterklinikk, et interessant begrep jeg slet med å finne ut av hva skulle inneholde på grunn av overfladiske og runde formuleringer i studieplanen. Litt overraskende siden masterstudier er ment å skolere studenter i akademisk stringens, med et budskap og innhold som lar seg etterprøve.

Mye er sagt og skrevet om hva veiledning er og ikke er, av enkelte omtalt som Den umulige profesjonen (Ulvestad, A.K. i Ulvestad & Kärki, 2012), slik at jeg så fram til å sette meg inn i hvilken rolle, oppgaver og ansvar jeg som veileder skulle ha. Studieplanen «snakket om» praksisveileder og praksisveiledning, men sa ingenting om veiledning: krav til timeantall, innhold eller struktur på veiledningen og maler for evaluering av studentenes arbeid.

I rapporten Kvalitet i praksisstudier. Praksisprosjektet - sluttrapport defineres praksisveileder som fagpersonen fra praksisstedet med «ansvar for å følge opp studenten som er i praksis» (Kulturdepartementet, 2016, s.15). Praksisveiledning må ikke forveksles med veiledning. For å være praksisveileder stilles ikke krav til godkjent veilederkompetanse eller spesialistkompetanse på mastergradens område; familiebehandling.

På en fremmed klode

Jeg hadde et møte med ansvarlig for studentene i praksis for å få hjelp til å finne ut hva studieplanen konkret sa om veileders oppfølgingsansvar. Vi var begge «ferske» i respektive roller. Siden vi ikke fant noe substansielt om dette ved gjennomgang av studieplanen, så jeg i mai 2018 fram til å ta del i en veiledersamling som masterstudiet arrangerte. Svaret fra fagansvarlig her overrasket: «Du har ikke noe ansvar som veileder».

Jeg skulle kun ta ansvar for en midtveisevaluering under praksisperioden sammen med kandidaten, samt godkjenne en praksisrapport denne skulle levere på slutten av sin praksis. Ikke noen mal eller bestilling fra oppdragsgiver, ikke noen føringer eller retningslinjer. Hakeslepp og en opplevelse av å være brysomt i veien.

Der og da opplevde jeg å befinne meg på en fremmed klode, at vi snakket ulike språk og representerte helt forskjellig fagtenkning. Plutselig gikk det opp for meg hvorfor praksisansvarlig ikke kunne gi svar på mine spørsmål: Dels fordi programmet ikke sa noe om dette, og dels fordi jeg selv åpenbart var på bærtur. Jeg hadde tatt med meg egne forventninger, forestillinger og veiledningserfaringer fra ulike videreutdanninger innenfor familieterapifeltet, senere år i hovedsak fra Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion Øst og Sør (RBUP Øst og Sør, Kompetansesenter opprettet for å styrke barn og unges psykiske helse gjennom å utvikle gode tjenester) inn i møte med masterutdanningen i familiebehandling. Det gjorde inntrykk å høre at et par av deltakerne på samlingen uttrykke tvil om de ville ansette masterkandidater med studieretning familieterapi i stillinger hvor det krevdes familieterapeutisk kunnskap og kompetanse, uten nøye å vurdere hva slags kompetanse vedkommende søker egentlig hadde. De framholdt at utdanningen var bedre før. «Jeg tror ikke studentene skjønner hvor mye de skal lære», framholdt en annen. «Jeg skjønner nå at dette ikke er en utdanning i familieterapi selv om den markedsføres som det», hørte jeg meg selv fortumlet si.

Etter veiledningssamlingen på OsloMet ble jeg opptatt av å finne mer ut mer om dette skillet mellom den nåværende og tidligere masterutdanningen. På arbeidsplassen min møtte jeg en arbeidskollega som snakket varmt om hvor viktig Master I-utdanningens praksisperioder hadde vært for hennes faglige utvikling. Hvordan er det mulig at to mastere som påstås å gi mye av den samme kompetansen, fra en og samme tilbyder, kan være så forskjellige?

Mange av tilbydere av mastergrad opplyser om hvilken paragraf i «Forskrift om krav til mastergrad» (2005) den er godkjent ut fra. Jeg fant ingen informasjon om dette i ulike årganger av HiOAs/OsloMets studiekatalog. På forespørsel til administrasjonen fikk jeg opplyst at Master i familiebehandling (Mastergrad I) var godkjent ut fra § 5 «Krav til erfaringsbasert mastergrad av 90 eller 120 studiepoengs omfang». I 2015 ble studiet endret til å være en master godkjent ut fra § 3 i forskriften. Paragraf 3-mastere omtales noen ganger som teoretiske mastere til forskjell fra § 5 - erfaringsbaserte mastere. Den teoretiske masteren stiller kun krav om bachelor med en viss faglig fordypning i opptaksgrunnlaget for opptak, mens forutsetningen for å få godkjent en § 5-master er minst 2 års relevant yrkespraksis og et arbeidsforhold under studiet som ivaretar studiets praksisdel (NOKUT, 2012).

Bitene begynner å falle på plass, og den forvirring som jeg selv hadde kjent på blir mer forståelig. Det går opp for meg at Master II-studieplanen (§ 3) i stort er kopi av Master I-studieplanen (§ 5), med noen nødvendige justeringer. En dårlig kopi hvor kvaliteten har gått tapt på veien.

Denne kronikkens tema og innhold drøftes videre i fagkronikken OsloMet villeder studenter og arbeidsgivere til å tro at en master i familiebehandling gir kompetanse til å arbeide klinisk