Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Ibtisam Alzoghayyer er direktør for Ghirass barnekultursenter i Betlehem, som FO har støttet siden oppstarten i 1990. Tanken har hele tida vært at tegning, drama, musikk og annen kultur skal være en motvekt til krig og konflikt. Barna kommer fra både kristne og muslimske familier, og lærer å være stolte av sin egen kultur og historie.

Å drive et slikt senter på den okkuperte Vestbredden har aldri vært vanskeligere enn nå, forteller Alzoghayyer.

– Før krigen hadde vi 500 barn innom senteret i løpet av en uke. Nå er vi nede i 300, fordi foreldrene ikke kan frakte dem trygt mellom de ulike landsbyene og distriktene utenfor Betlehem. Før var vi et senter for alle, nå er det mange som ikke tør å komme, forteller hun.

– Uforutsigbar hverdag

Alzoghayyer bor selv i en liten landsby 16 minutter å kjøre fra Betlehem, men rett som det er kan det ta fire timer å komme hjem om ettermiddagen.

– Kontrollposter har alltid begrenset vår bevegelsesfrihet, men det har blitt mye, mye verre. Israelske soldater kan når som helst stenge veien, for eksempel for å sjekke telefonene våre. Finner de et palestinsk flagg eller noe du har postet på Facebook, blir du arrestert, sier hun.

Senteret har 20 ansatte, og de fleste har fått en svært uforutsigbar hverdag på grunn av veisperringer og kontroller. Så langt det går bytter de arbeidstid og stepper inn for hverandre.

– Jeg synes vi lykkes ganske godt, men det er ingen tvil om at krigen påvirker tilbudet vi klarer å gi.

Redde voksne

Forholdene på Vestbredden har forverret seg drastisk i løpet av krigen mot Gaza, og antallet israelske bosettere har økt. Ifølge FN bor det mellom 700.000 og 800.000 ulovlige bosettere på Vestbredden. Palestinere er fordrevet fra sine hjem, og sliter med å komme seg til sine jordlapper for å høste det de har dyrket.

Alzoghayyer mener de psykologiske ettervirkningene av krigen er enorme, både for voksne og barn. De ansatte på Ghirass merker at mange av barna som kommer er mer utrygge enn før.

– Noen av dem har opplevd å bli vekket av soldater midt på natta, og de vet hvordan tåregass kjennes. Foreldrene forteller om mareritt og sengevæting, forteller direktøren.

– Hvordan snakker dere med barna om det som skjer?

– Først og fremst lytter vi til det de har å fortelle. Vi kan jo ikke si at det ikke er farlig eller at de ikke trenger å være redde. Det er det aller verste, når et barn ser på deg og ber om bekreftelse på at det er trygt, og du ikke kan gi det barnet den bekreftelsen, sier Alzoghayyer.

Hun er bekymret for hvordan det påvirker barn å oppleve at voksne er like redd som dem.

– Er du selv redd?

– Selvsagt! Det vi har lært av denne krigen er at menneskerettigheter ikke gjelder for palestinere. Vi har mistet alle friheter, friheten til å ytre seg, friheten til å bevege seg, friheten til liv. Mennesker sulter i hjel på Gaza, og resten av verden ser på. FN har vist at Israel er hevet over internasjonale regler.

– Er du skuffet over resten av verden?

– Skuffet er et for svakt ord. Dette er vanskelig for meg, som en person som har trodd på menneskerettigheter. Vi kan ikke gi opp alt håp, for da dør vi, men det er vanskelig å se lyset i enden av tunnelen nå.

Bilder som varmer

Noe av det som gir henne glimt av håp er solidaritetsaksjoner og demonstrasjoner rundt i verden. Særlig er Alzoghayyer opptatt av Norge, etter et mangeårig samarbeid med FO. Hun har vært her, og mange norske sosialarbeidere har besøkt Ghirass barnekultursenter. Senteret får en årlig 500.000 kroner fra FO.

– Den økonomiske støtten fra FO er viktig for at vi kan gi barna et tilbud av en viss kvalitet. Men solidariteten norske sosialarbeidere viser betyr like mye. Jeg følger med på Facebook, ser bilder fra demonstrasjoner i norske byer som jeg vet hvor ligger på kartet. De bildene stopper ikke bombingen av sykehus på Gaza, og de gir ikke sultende babyer melk, men de varmer, avslutter Alzoghayyer.

Solidaritetsbevis

FOs landsmøte i 2023 bestemte at forbundet heretter kun skal støtte solidaritetsprosjekter som drives av etablerte organisasjoner. Støtten til Ghirass og palestinske sosialarbeidere er er unntak, og er nå det eneste solidaritetsprosjektet i FOs egen regi. Torunn Bredvei Steinsholt er leder i FO Vestfold og Telemark, som har vært og er ekstra involvert i dette. Barn og voksne fra barnekultursenteret har besøkt Porsgrunn flere ganger, og FO-ere fra avdelingen har reist dit.

Torunn Bredvei Steinsholt

Sunniva Roumimper

– Det er kjempeviktig at FO fortsatt støtter opp om Ghirass, sier Steinsholt.

– Selv om færre barn enn før kan bruke tilbudet?

– Absolutt! At senteret har færre barn enn før, har jo å gjøre med alle restriksjonene i områdene rundt Betlehem. Slik jeg forstår det, har aktivitetene også endret seg litt i tråd med barnas behov. De barna som kommer seg dit, trenger noe annet enn før. Mange har opplevd traumer, og det er mye frykt. Jeg tenker at det er viktigere enn noen gang at barn og familier kan komme til Ghirass og kjenne på det fellesskapet. Det finnes vel ikke en eneste familie på Vestbredden som ikke er berørt av det som skjer på Gaza. Og så må vi bare håpe at situasjonene endrer seg slik at det igjen blir mulig for flere å komme til senteret og at senteret kan dra ut i landsbyene og tilby aktiviteter, sier Steinsholt.

FO Vestfold og Telemark har laget et solidaritetsbevis til en verdi av 300 kroner som de gir til innledere og andre som fortjener en oppmerksomhet. Enkelte andre FO-avdelinger har også kjøpt bevis til tilsvarende bruk. Da de første 100 bevisene var gitt borti vår, overførte avdelingen 30.000 kroner til Ghirass, og Steinsholt håper det blir en ny overføring i løpet av høsten.

– Jeg tok ut solidaritetsbevis nummer 175 i morges, så det betyr at det er 25 igjen til neste overføring. Ghirass trenger virkelig vår støtte nå, avslutter Steinsholt.

Les også: Vi kan ikke være stille: FO krever stans i folkemordet på Gaza