Mette Sønderskov, postdoktor i offentlig innovasjon, Handelshøgskolen Innlandet – Fakultet for økonomi og samfunnsvitenskap

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her. 

Intensjonen med samarbeidet om en fagartikkel med spisskompetansemiljøene var å løfte fram den viktige rollen familievernet kan ha for familier som utsettes for urettmessige meldinger til barnevernet. Slik praksis er i dag står hvem som helst av våre medmennesker i fare for å bli meldt ulovlig til barnevernet. Hvert år undersøkes hele 28.000 familier uten å finne noe. Det er skrevet lite om disse familienes erfaringer og utfordringer, selv om vi vet at belastningene kan ha traumatiserende karakter.

Rett før publisering av en forskningsartikkel om tematikken, ble jeg kontaktet av en mor som fortalte om familievernets betydning i deres sak. Hun fortalte hvordan familievernet hadde bidratt med trygghet, forståelse og samarbeid i en opplevd krise, etter at familien hadde blitt meldt til barnevernet på sviktende grunnlag. To sosionomer i spisskompetansemiljøene ønsket å skrive en fagartikkel med utgangspunkt i denne konkrete saken.

Rett før innsending ble artikkelen i dens foreliggende form stoppet av ledelsen, som mente at artikkelen som deres to ansatte hadde skrevet var for systemkritisk. Lederne vil imidlertid ikke gi svar på hva i teksten de anser som systemkritikk eller hvilket system som kritiseres. Bufdirs direktør Mari Trommald kommer i Fontene med en annen mulig forklaring på hvorfor samarbeidet ble avsluttet: «Det kan være forskjellig hva slags kunnskapsgrunnlag en forsker har».

Dette er ikke første gang Bufdirs toppledelse sår tvil om forskeres faglige integritet i møte med kritikk. Vi så det samme da vi påpekte alvorlige uklarheter ved informasjonen som gis til kommunene vedrørende meldeplikten til barnevernet, der vi ble omtalt som en «bande» og innkalt til møte i den hensikt å stilne offentlig kritikk. Dette er også erfaringen fra andre nivå i systemet: Foreldre som kritiserer barnevernet møtes ofte med at de bagatelliserer eller ikke tar innover seg alvoret, og sakkyndige psykologer eller andre fagpersoner som kritiserer barnevernstjenesten risikerer å ikke få flere oppdrag eller på andre måter bli sanksjonert.

Det er krevende å komme med saklige og faglige argumenter med ønske om å drive tjenesten framover og fremme familiers rettssikkerhet, for så å bli møtt med devaluering og ugyldiggjøring av selve kunnskapsgrunnlaget.

Nyere forskning viser at «voldsrutinen» (i undersøkelser der meldingen handler om bekymring for vold eller overgrep) har ført til at foreldre og barn kan oppleve møtet med barnevernstjenesten som kaotisk, krenkende og skremmende. Selv om bekymringen om vold bortfaller i over halvparten av alle sakene, blir muligheten for relasjonsarbeid og tillitsbygging undergravd. Dersom spisskompetansemiljøene ikke kan drive fagutvikling rettet mot mangfoldet av familier, hvem skal i så fall gi hjelp og støtte til alle de familiene som rammes av urettmessige meldinger hvert eneste år? Er noen familiers utfordringer eller kriser «irrelevante» fordi de ikke passer inn i et fagutviklingsmiljø?

Hvis spisskompetansemiljøene kun kan gi foreldrestøtte til foreldre etter omsorgsovertakelse, og ikke de som utsettes for urettmessig mistenkeliggjøring og inngrep, er vel dette et tegn på et behov for mer kompetanse? Det er ikke nok å kunne svømme, dersom man ønsker å jobbe som badevakt. Da må man også lære seg førstehjelp.

Jeg er fortsatt av den oppfatningen at nettopp familievernet kan spille en viktig rolle som støtte for disse familiene. Jeg tillater meg derfor å avslutte med å bruke siste avsnitt av fagartikkelen som ledelsen i spisskompetansemiljøene ikke vil publisere:

«Familievernets spisskompetansemiljø for foreldreoppfølging etter omsorgsovertakelse og spisskompetansemiljø for foreldrestøtte og forebygging etterlyser mer forskning på foreldre og barns erfaringer med å ha blitt meldt til barnevernet på sviktende grunnlag. Vi trenger mer systematisert kunnskap om disse familiene, for å sikre at vi når ut til foreldregruppen og for å kunne skreddersy et tilbud om foreldreoppfølging, foreldrestøtte og forebyggende familiearbeid. Familievernkontoret vil gjennom endringsarbeid kunne bidra til å gjøre disse tause fortellinger til meningsfylte historier om mestring. Ved at foreldrene kjenner seg trygge på å fortelle sin historie, blir sett, trodd og anerkjent, møtt med ydmykhet og respekt, og får bearbeidet følelser og negative opplevelser, kan familiene få mulighet til å reetablere sin tillit til omgivelsene, få tilbake tryggheten i hverdagen og leve et familieliv fritt fra «haimusikk». Trygge voksne har trygge barn.»