Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

– Å være fosterhjem er mye mer enn en ekstra tallerken på bordet. Jeg ville selv vegret meg for å gjøre det igjen, sier Tone Granaas, fostermor for Elizabeth (19) og generalsekretær i Norsk Fosterhjemsforening.

Tirsdag denne uken lanserte Norsk Fosterhjemsforening en rapport med svar fra 1300 fosterhjem, og svar fra undersøkelsen Ung i Fosterhjem med 162 ungdomsrespondenter. Tone Granaas mener svarene er opprørende:

• 37 prosent vil ikke, eller er usikre på om de ville tatt på seg samme oppdrag på nytt.

• 48 prosent vil ikke, eller er usikre på om de vil anbefale andre å bli fosterhjem.

• 78 prosent vil ikke, eller er usikre på om de vil gå inn i et nytt fosterhjemsoppdrag. 43 prosent sier klart nei.

– Dette er alvorlig. Det må være ønskelig fra myndighetenes side å kunne gjenbruke fosterhjem, når man har brukt ressurser på å lære opp og godkjenne dem. Og å kunne bruke dem som rekrutteringshjelp med god anbefaling for andre å bli fosterhjem, sier Tone Granaas.

Det kan være mange, sammensatte grunner til at fosterhjem ikke orker oppgaven en gang til. I rapporten som Norsk Fosterhjemsforening lanserer denne uken, identifiserer de flere problemområder og en rekke forbedringspunkter.

Her kan du lese hele rapporten: Erfaringene fra fosterhjemmene viser vei fra antakelse til kunnskap.

Mange er usikre

– Når jeg sier at jeg ville tenkt meg nøye om for å gjøre det igjen, så handler ikke det om barnet man får hjem til seg. Men om informasjon i forkant, regler og rammevilkår som ikke er på plass. Jeg gjør det med kjærlighet, men jeg må oppleve at noen står sammen med meg og bidrar til å hjelpe meg i oppdraget. Den opplevelsen ser jeg i rapporten at mange fosterhjem deler, sier Granaas.

For to år siden flyttet Elizabeth inn til henne på Nannestad, og de ble en familie på tre: De to og Tones sønn Theodor, som er jevnaldrende med Elizabeth. Katt, hund og høner holder også til på eiendommen. Å bo sentralt og ikke med dyr, var Elizabeths to kriterier for fosterhjemmet hun skulle inn i, men da hun kom på besøk til Tone og Theodor, klaffet det mellom dem, og hun flyttet inn.

Elizabeth flyttet inn til Tone som har en sønn, og dessuten katt, høner og hund.

Anne Myklebust Odland

Fostermor Tone er klar på at Elizabeth har gjort livet hennes rikere, likevel er hun ærlig på at oppgaven har vært tøff til tider. Hun hører til blant de 35 prosent fosterforeldrene som i undersøkelsen svarer at de er usikre på om de ville gått inn i et nytt fosterhjemsoppdrag. Elizabeth sier at hun forstår det kjempegodt.

– Det kunne gått skikkelig galt. Du visste jo ikke hvor alvorlige helseutfordringer jeg hadde, sier 19-åringen.

Når Hanne møter par som vil bli fosterforeldre, er det ett spørsmål hun alltid stiller

Store omsorgsbehov

Barnas store helse- og omsorgsbehov ser ut til å være den største utfordringen ved å være fosterhjem, ifølge undersøkelsen. Det kan også være hovedgrunnen til at så mange sier at de ikke vil gjøre det igjen.

– Fosterhjemsoppgaven er mer krevende enn det de fikk forespeilet, og de opplever ikke nok støtte. Det er systemsvikt i fosterhjemsomsorgen på mange områder. Det fremgår av svarene, sier Granaas.

I undersøkelsen svarer 47 prosent at de er helt eller delvis uenig i at de fikk nok informasjon om barnets helse og fungering før barnet flyttet inn.

Granaas synes det er svært gjenkjennelig. Hun visste lite om Elizabeths helsetilstand da jenta flyttet inn. Hun visste at hun fikk behandling i barne- og ungdomspsykiatrien, men ikke hvor store helseutfordringene hennes var, eller hva som var historien hennes.

– Som fostermor fikk jeg ikke mye informasjon om hennes utfordringer i forkant. Slikt er vanlig, hevder hun.

Tone Granaas er generalsekretær i Norsk Fosterhjemsforening og har erfaring i å være fostermor.

Anne Myklebust Odland

Hun roser Elizabeth for å være modig og åpen og for å ha delt mye da hun kom. Nå kjenner hun hele livshistorien hennes.

Tone kaller henne datter, og Theodor og Elizabeth kaller hverandre søsken.

– Det oppleves sånn, sier 19-åringen og smiler.

Elizabeth kom til Norge fra Ghana 12 år gammel. Da var moren hennes død. Faren plasserte henne hos en slektning i Norge og dro selv tilbake til landet. Hun hadde det ikke lett der, og ble skremt med at barnevernet var noe skummelt.

– Jeg fikk høre: «De tar deg, og så blir du narkoman». Så jeg turte ikke være ærlig til barnevernet om hvordan jeg hadde det i det hjemmet, men etter noen år klarte jeg å si at «nå må jeg flytte», forteller hun.

Amalie Mariell (9) synes det er vanskelig å ha en fosterbror. På kurs med andre barn kan hun tegne og skrive om det

Mye helseproblematikk

Det første året i fosterhjemmet var krevende. Det var mer psykisk helseproblematikk enn Tone var forberedt på. En kveld bar det rett på legevakten.

– Fosterhjem er ikke et vanlig hjem. Vi må anerkjenne at det er et komplekst helse- og omsorgsoppdrag. Vi tar imot barn med store og små skader etter det de har vært gjennom. Det skal gjøres en jobb i fosterhjemmet, det er ikke bare en plass å bo, sier Granaas.

– Ville det gjort en forskjell om du hadde visst mer på forhånd?

– Det er ikke alt man kan vite, men helseproblematikken mange barn har, underkommuniseres og får ikke nok oppmerksomhet når fosterhjem rekrutteres. Det går fram i rapporten. Kanskje ikke engang barnevernstjenesten er fullt klar over den, for barnevern og barne- og ungdomspsykiatri samarbeider ofte ikke så tett rundt barna, påpeker Granaas.

Tone visste lite om Elizabeths helsetilstand da jenta flyttet inn. Hun roser Elizabeth for å være modig og åpen og for å ha delt mye da hun kom. Nå kjenner hun hele livshistorien hennes.

Anne Myklebust Odland

Hun mener systemet fosterhjemmene jobber i og reglene rundt, ikke duger. Fosterhjemsrapporten har en lang liste forbedringspunkter og anbefalinger. De ble tirsdag presentert for politikere og barneombud på et eget seminar.

– Barn i fosterhjem har dårlig rettssikkerhet, og fosterforeldrene har ikke rettigheter til å stå på for barna. Fosterhjem er ikke en oppholdsplass. Vi skal hjelpe til i en rehabiliteringsprosess og rette opp en begynnende skjevutvikling, understreker Granaas.

Nye fosterhjem skal kurses via e-læring hjemme i stua

Samvær som ikke er til barnets beste

Samværsordninger som ikke er bra for barnet, er en annen stor utfordring ved å være fosterhjem, ifølge rapporten.

• 49 prosent er helt eller delvis uenig i at det fastsatte samværet er til barnets beste.

– Fosterforeldre sier de er bekymret for at barnevernstjenesten ikke lenger ivaretar barnets beste i frykt for å bryte menneskerettighetene og få saken i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), sier Granaas.

Hun legger til:

– Et fosterhjemsoppdrag er i utgangspunktet midlertidig. Der det er mulig og til det beste for barnet, skal barnet tilbake til foreldrehjemmet. Men det er barnets beste som må veie tyngst. Barn har rett til samvær, ikke en plikt.

Ber om rettigheter

I saker der barnevernstjenesten og fosterforeldrene har ulik oppfatning av barnets utfordringer, kan det også oppstå samarbeidsvansker og uenighet om barnets behov. Fosterforeldrene har da ingen instans å henvende seg til.

– Det er virkelig et stort behov for å etablere et klageorgan, som er relatert til avgjørelser og forhold som gjelder barn i fosterhjem og deres omsorgsgivere, sier Granaas.

Norsk Fosterhjemsforening foreslår i rapporten at statsforvaltere må få utvidet sitt saksområde til å behandle saker på fosterhjemsfeltet. Ifølge Granaas må fosterforeldre sikres at de ikke får en oppsigelse i retur, når de tar opp forhold med barnevernstjenesten som de mener er mangelfulle eller har dårlig kvalitet.

Dette er et tydelig signal i rapporten, fremhever Granaas: 91 prosent av fosterforeldrene svarer at det er avgjørende at de får rettigheter til å uttale seg og påklage avgjørelser for å ivareta barnets beste.

Et annet viktig krav fra Norsk Fosterhjemsforening i rapporten er at kunnskapsbaserte kriterier må brukes for å avgjøre om et barn trenger et ordinært fosterhjem, et spesialisert fosterhjem eller institusjon.

– I dag opplever mange fosterforeldre at de må slåss for å bli trodd når de beskriver barnas helse- og omsorgsbehov. Det er god fosterhjemsomsorg og god samfunnsøkonomi å sette inn forsterkningstiltak der det trengs, sier Granaas.

Vanskelig ettervern

Elizabeth har nå flyttet til en annen by for å studere, men måtte kjempe for å få beholde rommet sitt hjemme hos Tone, som et ettervernstiltak. Prosessen med ettervern var det som virkelig skremte Tone Granaas.

– Vi har hatt noen tøffe diskusjoner med barnevernstjenesten om ettervernstiltak. Ellers underveis i plasseringen har det vært et greit samarbeid. Men, da Elizabeth skulle forsøke seg på høyskole og hybel, opplevde jeg en kynisk barnevernstjeneste, som satte økonomi foran barnet og lot henne medvirke lite. Jeg tror det er den opplevelsen som sitter i, og som gjør at jeg ville vært betenkt med å si ja til oppdrag en gang til.

Så legger hun til:

– Men jeg har jo fått en datter.

Fontene har bedt politisk ledelse i Barne- og familiedepartementet kommentere noen av funnene i Fosterhjemsrapporten. Vi lyktes ikke med å få svar innen publisering tirsdag ettermiddag.